Den originale melodien

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[kjeklulf]

Der er vi nok helt enige. Det er jo ikke noe problem å lage en ny melodi som følger alle "reglene" men som allikevel ikke fungerer av en eller annen grunn.

 

Når det gjelder bruk av tritonus innen metall blir det for meg litt sånn barnslig trass: "Haha, vi bryter den mest opplagte reglen av alle for å gjøre noe annerledes". Dessverre er det ikke så annerledes når alle innen sjangeren gjør det hele tiden. Dessuten var Wagner lenge før dem.

[CastorFiber]

Viser litt til et tidligere innlegg, og legger til.

For at vi skal oppleve noe som "godt" liker vi en grad av gjenkjennelse, og en grad av repeterende elementer.

 

Når det er sagt, tror jeg nok at det er en viss forskjell på hva en mer eller mindre utøvende og utdannet musiker opplever som "den gode melodien", og hva den "gemene hop" opplever som det samme.

 

Jeg, for eksempel, som av en eller annen grunn synes jeg tilhører den første gruppen, koser meg når dyktige musikere "vipper meg av pinnen", enten harmonimessig, rytmisk, eller at de gjør noe annet uventet. En som kanskje har en litt, tør jeg si, enklere musikksmak, vil trolig ikke skjønne poenget. Begrepet "musikermusikk" er ikke tatt helt ut av luften.

 

Det betyr ikke at jeg mener det ene er noe mer høyverdig enn det andre, for all del. Vitsen er at noen ganger diskuterer vi på litt feil premisser, siden premissene er noe uklare. Jeg tror den jevne metal- lytter driter et langt riff i tritonus- problematikk..

 

Vi lever ikke lenge nok til at vi noen gang finner ut hva som er melodier som kommer til å overleve lenge. Likevel drister jeg meg til en tilnærming noen andre også har vært inne på- hvis en melodi kan framføres med en stemme, og kanskje en gitar, eller noe slikt, lever den lenger.

 

Det er flere grunner til det, og en enkel grunn er rett og slett at da kan mange framføre den, og det at mange har et forhold til melodien er en kraft i seg selv. Det er lite smart å komponere en fin sang som krever at den som synger har et stemmeregister på tre og en halv oktav, da det fører til at det er få utøvere.

 

Kanskje har også en melodi som kan spilles på denne måten, noe som er i nærheten av denne mystiske kjernen av kvalitet? Ikke vet jeg, men jeg tror det er noe der.

 

Vi har en tendens til å tro at våre favoritter kommer til å vare evig. Bare spør en boybandfan på 14.

 

Men som et annet eksempel- ABBA, for eksempel. Jeg er enig i at de lagde en rekke bra melodier, som også oppfyller det jeg har skrevet om gitar/sang. Likevel, jeg er gammel nok til å huske den verste "ABBAhypen", hvor de ble sammenlignet med komponister av et helt annet kaliber. Mens discobølgen var på sitt mest forhatte, var likevel ABBA stort sett ansett som et relativt ubetydelig diskoband. I det senere har de kanskje fått litt mer "cred".

 

Det tar mange år før tidens tann får skilt skitt fra kanel når det gjelder musikk.

 

Noen fasit på hva som er den gode melodi tror jeg ikke vi kommer fram til, jeg sitter ikke på fasiten, det er helt klart, men dette er en meget bra diskusjonstråd etter min mening.

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[Ṱormod]

Ja, men det er ikke mindre sant av den grunn.

Generalisering er løgn. En kan aldri generalisere på grunn av at unntaket finnes alltid.

 

Ja, det er uendelig med kombinasjoner (om bare låta er lang nok), desverre er det som longwinded sider slik at antallet kombinasjoner vokser fortere enn antallet gode sådanne.

Det var ikke det vi diskuterte. Temaet i mitt innlegg er at det fortsatt finnes gode muligheter til å lage fine og orginale melodier. Det inkluderer i metall.

 

Jeg stigmatiserer da ikke metall. Det var et eksempel, det samme er sant i alle sjangere. Og ja, selvsagt kan en sjanger endre seg, men det øker ikke antallet gode melodier i verden.

Jo mer musikk det blir laget jo mer gode melodier vil bli laget. Hvis man stopper å lage musikk vil det ikke komme noen gode melodier fordi gode musikere ikke får komme frem.

 

Unquestionable Presence er et dårlig eksempel, rett og slett fordi det ikke er nytt. Plata ble om jeg ikke tar feil utgitt i 1991. Spøresmålet er ikke om Atheist var nyskapende den gangen, men om deres riff og temaer resirkuleres idag. jeg sier ikke at nyskapning ikke er mulig, jeg sier at innen en gitt sjanger er antallet kombinasjoner begrenset. Så kan man selvsagt utvide sjangeren, eller blande sjangere. Men om du blander fusion og metall får du ikke flere riffs, det betyr bare at man kan bruke av det antallet som finnes i begge. Og flere gode melodier blir det ikke av den grunn.

Unquestionable Presence er et godt eksempel da det utløste en fusioneksplosjon i sjangeren. Musikalsk og melodisk er det en orginal og stilig plate. Hvis du mener dette ikke er laget før trekker du paralleller jeg ikke kjenner igjen. Når du sier at det er mulig med nyskapning og at samtidig det er begrensede kombinasjoner er det selvmotsigelse. Det er en selvmotsigelse fordi da sier du at det er mulig å hele tiden skape nye melodier, men samtidig at det begrensninger hvor lenge denne nyskapningen kan pågå.

 

Når en blander sammen to musikksjangere kan får en bare ikke melodiene til de to sjangere, men også de orginale melodiene som lages når de to sjangere blir kombinert. På grunn av det kan ikke si at en kan bare resirkulerer det sjangerne står for. En lager en helt ny type musikk med det. Bare se på rockn roll. Det var en sammensmelting av mange sjangere og på grunn av det så er det laget kule riff som selv du hører på (refererer til quoten nedenfor) Er disse riffene, feks smoke on the water eller dont fear the reaper, uorginale og rippoff av alt som er laget før det? etter unquestionable presence kom en bølge med fusion-inspirert metall med friske melodier.

 

 

Lyttere som meg du. Det er en dristig replikk når du ikke kjenner meg. Nå drikker jeg ikke kaffe. Derimot vokste jeg opp med heavy metal. Jeg hadde samtlige Deep Purple i original (Mark II-utgaven av bandet), og Sabbath og Led Zeppelin. Så gikk veien videre via band som Blue Öyster Cult. Det siste hardrock albumet jeg brydde meg om var Ace of Spades. Det kom ut året før Metallica ble startet, og sistnevnte er således ingen acquired taste for meg, men derimot representanter for noe jeg levet med i mange år men gikk lei av. Metallica var heller ikke spesielt original i mine ører.

At du går lei det er din sak og har ingenting med kvaliteten på melodiene eller nyskapningen å gjøre. Bare fordi en liker ikke musikken lenger hemmer ikke det den individuelle musikers evne til å lage gode melodier eller at det er noe gale med musikken.

 

 

Det kan man synes er dumt hvis man liker slik musikk, men "lyttere som meg" hørte metallmusikk til vi var godt voksne, men så gikk vi lei av banal lyrikk (se under) og resirkulerte riffs.

Like mye banal lyrikk i metallsjangeren som i alle andre sjangere. Metallica spesielt iogmed at de har vært en parodi av seg selv etter ride the lightning.Hvis en setter lyrikk høyt må en oppsøke band som har det. For eksempel deathspell omega - chore for the lost. jeg vil ikke si at lyrikken er mer horrorfilm-inspirert enn eldre musikk. Om det er bedre eller værre er opp til en selv å vurdere.

What pleasure of inconceivable purity there is

in being an object of abhorrence for the sole being to whom destiny links my life!

The rupture is too profound to stand up,

nothing remains but a terrified consolation in

a laughable renunciation that is not the one of a single man, thou art not dead to the devoration of sin!

Det samme gjelder for hvis en synes riffene er resirkulerte. Da er avant-garde musikk som feks pentagram å anbefale. Metalriff som ingen har sett maken til. Musikk er noe du må komme imøte. En må oppsøke og lete for å finne kvalitet. Er viktig å ikke ta alle metalband som representative. Utrolig mange er kloner, men heldigvis skiller noen seg ut med gode og orginale melodier.

 

Og når vi snakker om riffs, det er ikke så himla originalt det heller. Kombinasjonen av ulike riffs er det kanskje, men de enkelte riffs høres ut som ting jeg har hørt før i sjangeren. Det er kanskje den store forskjellen fra min tid: Den gang var det et gjennomgående riff som bar låta, her har jeg talt ti forskjellige og jeg er halvveis i en tre og et halvt minutts låt...

Jeg vil si at spesielt leadlinjen i empty words refrenget er orginalt og friskt. Gitarist schuldiner var utrolig fasinert av klassisk musikk (heldigvis ikke på neoklassiske måten) og inkorporerte dette i musikken, spesielt på slutten. Resultatet blir at spesielt de senere verkene er flyktige og komplekse på samme måten som klassisk musikk er umonoton og flyktig.

 

 

Men nå har jeg kjøpt både Atheist, Death og Metallica, så skal vi se hva jeg får ut av det.

 

Geir

Flott! En venner seg fort til det. Har du vansker med å vende deg til det så har Susperia en halveis growl/vanlig vokal som er utrolig bra. Det tar tid å venne seg til det, men når du først er blitt glad i det, angrer du ingenting

 

Vel, jeg satt meg ned og hørte igjennom et par låter fra de nevnte album. Det var ikke noe der som jeg ikke har hørt tusen ganger før. Det som heller var fremtredende var den totale mangelen på nettopp melodi.

Melodiene er utrolig fremtredende og selv mamma klarer å høre at det er melodisk, selv om det er heavy. Jeg tror du dømmer musikken umelodisk og usystematisk på grunn av din lytterevne. Du er gjerne ikke vant til å høre så komplekst og sammensatt lydbilde. Start med Atachvaron av Allan Holdsworth og se om du klarer å høre melodiene etter det. all fusion musikk kan oppleves som rotete av det utrente øret.

[kjeklulf]

Melodiene er utrolig fremtredende og selv mamma klarer å høre at det er melodisk, selv om det er heavy. Jeg tror du dømmer musikken umelodisk og usystematisk på grunn av din lytterevne. Du er gjerne ikke vant til å høre så komplekst og sammensatt lydbilde. Start med Atachvaron av Allan Holdsworth og se om du klarer å høre melodiene etter det. all fusion musikk kan oppleves som rotete av det utrente øret.

 

Ojojoj... Det var da voldsomt til ting du uttalte deg om uten å ha særlig greie på hva du prater om.

 

For det første: Hvis du sikter til de gjentatte gitar-riffene kvalifiserer ikke det til "melodi" i mine ører i denne sammenhengen. En melodi strekker seg gjerne over mer enn en takt og har en oppbygging (som vist til i tidligere innlegg). Når vokalen kommer inn er det ingen melodi der, kun brøling på samme tone om igjen og om igjen. Ikke særlig komplekst.

 

For det andre: Mine lytterevner vet du lite om. Men jeg er høyskoleutdannet innen musikk og har nok hørt på og fremført mer kompleks musikk enn du noen gang vil gjøre. De du viste til var ikke komplekse i det hele tatt sammenliknet med det jeg hører på til vanlig (alt fra Michel Camilo og Tribal Tech til Mahler og Richard Strauss).

 

For det tredje: Hvor kom fusion inn i bildet? Du henviste til et par metal-band og ikke noe fusion og det var metal-bandene jeg reagerte på. Dessuten er jeg vokst opp med fusion (Weather Report, Miles Davis etc.). Alan Holdsworth er en stor gitarist men jeg ser ikke sammenhengen med det andre du henviser til.

[tom waits for alice]

Ja, men det er ikke mindre sant av den grunn.

Generalisering er løgn. En kan aldri generalisere på grunn av at unntaket finnes alltid.

Nei, det er ikke helt riktig. En generalisering blir ikke feil fordi om de finnes unntak. Den blir feil når unntakene er tilstrekkelig mange til at man ikke kan kalle det en regel. Om jeg sier at en bil har fire hjul og ratt er det en generalisering. Det finnes biler med tre hjul, og det finnes biler med styrepinner (om enn ikke i kommersiell produksjon.) Men det er likevel en grei beskrivelse av hvordan en bil ser ut.

 

Selvsagt er ikke alle riff eller alle melodier skapt ennå. Men at de blir vanskeligere å komme opp med noe nytt og unikt jo mer som er laget fra før er opplagt. Det er godt mulig at det er som å plukke sandkorn på en strand, men man skal ikke bare finne et nytt et, det skal i tillegg være forskjellig fra alt som er laget før.

 

Når du sier at det er mulig med nyskapning og at samtidig det er begrensede kombinasjoner er det selvmotsigelse. Det er en selvmotsigelse fordi da sier du at det er mulig å hele tiden skape nye melodier, men samtidig at det begrensninger hvor lenge denne nyskapningen kan pågå.

Jeg ser ikke selvmotsigelsen. At det fortsatt er mulig med nyskapning betyr ikke at det ikke er færre kombinasjoner å ta av. Også de som skaper nye stiler må forholde seg til at mange temaer alt er brukt opp. At man kan variere temaene er en annen sak. Men for meg er Yesterday i valsetakt fortsatt Yesterday. Når Duke Ellington spilte inn I Dovregubbens Hall og Nøtteknekker-suiten så lot han ikke som om det var ny musikk. Det var nyskapende stilmessig, men ikke original musikk.

 

Geir

[Ṱormod]

Bra innlegg twfa. Jeg forstår våre ulike oppfatninger.

 

For det første: Hvis du sikter til de gjentatte gitar-riffene kvalifiserer ikke det til "melodi" i mine ører i denne sammenhengen.

Det er en smaksak om hva en oppfatter som melodi. En white noise musiker har helt annen oppfatning av det enn en rocknroll musiker. Det kommer helt an på deg som lytter. Du deler ikke samme oppfatning som jeg. Det er heller ikke hva denne diskusjonen går ut på. Vi diskuterer om det er fortsatt mulig å lage gode og orginale melodier.

 

En melodi strekker seg gjerne over mer enn en takt og har en oppbygging (som vist til i tidligere innlegg). Når vokalen kommer inn er det ingen melodi der, kun brøling på samme tone om igjen og om igjen. Ikke særlig komplekst.

Som i all annen jazz-relatert musikk så er bassen og keyboards (ta en titt på Cynics Focus album) i fokus. Vokalen er en effekt som brukes for å formidle stemning og det er heller ikke lagt opp til at den skal være et melodisk virkemiddel. Jeg skrev ned to band som bryter stereotypen om at metall er enkel, fargeløs, monoton og umelodisk. Jeg hevdet heller ikke at de var komplekse i verdensklasse, men flinke musikere som lager bra melodier.

 

 

For det andre: Mine lytterevner vet du lite om. Men jeg er høyskoleutdannet innen musikk og har nok hørt på og fremført mer kompleks musikk enn du noen gang vil gjøre. De du viste til var ikke komplekse i det hele tatt sammenliknet med det jeg hører på til vanlig (alt fra Michel Camilo og Tribal Tech til Mahler og Richard Strauss).

HÅHÅ! virkelig? Er du i følge (folke?)høgskolediplomet priviligert til å

1) Sette musikk i bås

2) Være fullt klar over hva folk over internett har i musikksamlingen sin

3) Skryte og overvurdere din musikalske kapasitet og devaluere andres

[Kakofoni]

Jeg har liten tro på at melodier kommer til å "vanne seg ut" gjennom hundrevis av år fra nå. Det er bare å prøve å se det i et historisk perspektiv, fra enstemmig gregoriansk sang over kirketonearter, til viderespinnende barokkmelodier til velsystematiserte wienerklassiske melodier.

 

Definisjonen på og vektleggingen av melodier er i stadig endring. Før fantes det ikke funksjonsharmonikk, og flerstemmighet ble ansett som "djevelsk", før melodien ble et grunnlag for underliggende akkorder. Så ble melodien underlagt hovedtreklangene. Deretter ble ideen om en lik og uforanderlig toneart forkastet, slik at tonika stadig kunne bli flyttet på av nye dominanter. I tillegg ble det stadig mer populært med kromatikk og dissonans.

 

Hvilke framskritt vil vi ta i fremtiden? Jeg er sikker på at en melodi nok en gang vil få et nytt ideal og nye fundamentale regler å ta hensyn til. Kanskje idéen om velkjente notehøyder må forkastes i det store og det hele? Det er vel bare tiden som vil vise.

[tom waits for alice]

Man kan kanskje argumentere for at det er en av grunnene til nyskapning: At det er så lite å hente i tradisjonelle sjangere at de som vil skape noe nytt etterhvert er "nødt til" å skape en ny musikalsk stilart? (Så finnes det selvsagt stilskapere uavhengig av dette.)

 

Geir

[Urmaker]

Musikkhistorien tatt i betraktning kan man (naturligvis ikke uten diskusjon) si at det skjer et nytt brudd hvert 300. år (1000-tallet/1300-tallet/1600-tallet/1900-tallet). Skal vi bruke dette til å stille en prognose kan man si at det vil skje et nytt brudd i år 2200. Likevel har jeg vanskeligheter med å tro at dette vil skje, men man vet jo aldri.

 

Var det Einstein som sa dette?: "Jeg vet ikke hva slags våpen som vil bli brukt i 3.verdenskrig. Men jeg vet at 4. verdenskrig vil bli utkjempet med klubber og stein"

 

[Kakofoni]

Man kan kanskje argumentere for at det er en av grunnene til nyskapning: At det er så lite å hente i tradisjonelle sjangere at de som vil skape noe nytt etterhvert er "nødt til" å skape en ny musikalsk stilart? (Så finnes det selvsagt stilskapere uavhengig av dette.)

 

Geir

Dette er nok en helt klar mulighet! Folk blir jo tross alt lei av ting etterhvert, og da blir det mer populært med en viss type annerledes musikk. Dette er jo en svært langsom utviklet, vel å merke.

 

 

Musikkhistorien tatt i betraktning kan man (naturligvis ikke uten diskusjon) si at det skjer et nytt brudd hvert 300. år (1000-tallet/1300-tallet/1600-tallet/1900-tallet). Skal vi bruke dette til å stille en prognose kan man si at det vil skje et nytt brudd i år 2200. Likevel har jeg vanskeligheter med å tro at dette vil skje, men man vet jo aldri.

 

Var det Einstein som sa dette?: "Jeg vet ikke hva slags våpen som vil bli brukt i 3.verdenskrig. Men jeg vet at 4. verdenskrig vil bli utkjempet med klubber og stein"

 

Veldig interessant perspektiv, men jeg tror nok det er en noe mer tilfeldig utvikling enn det der. Blant annet vil jeg tro at senmiddelalderen ikke vil regnes som en egen epoke i middelaldermusikken i motsetning til f.eks. senbarokken, men at den hører sammen med resten av middelalderen.

 

For å være såpass daring at jeg siterer norske wikipedia:

 

Klassisk musikk

Middelalder (476 – 1400)

Renessanse (1400 – 1600)

Barokk (1600 – 1760)

Wienerklassisisme (1730 – 1820)

Romantikk (1815 – 1910)

 

Tydeligvis ser det ut som at mellomrommet bare blir mindre og mindre. Wienerklassisismen og romantikken varte tilsynelatende ikke i 100 år en gang. Det vi kan tyde fra dette er at en musikalsk revolusjon snart er i gang.

 

Det kan også bety at vi ikke har evnen til å se de nyligste utviklingene i et større perspektiv, slik at de virker kortere, men det er kanskje en smule vanskelig å tro på.

 

Og Einstein-sitatet er jo litt interessant i den forstand at det kan hinte til at den neste "krigen" i musikken vil føre til at vi forkaster alle regler og starter fra scratch. Litt artig tanke!

[Toast Is Pimp!]

Hmm. Må bare nevne:

Savner noen heavy metall sanger på gitarspillene til xbox. Har personlig ikke møtt på noen enda. Men kanskje det er?

 

Ser for meg der bassen skal trykkes så fort inn at det er inhumanly possible.

[Urmaker]

Veldig interessant perspektiv, men jeg tror nok det er en noe mer tilfeldig utvikling enn det der. Blant annet vil jeg tro at senmiddelalderen ikke vil regnes som en egen epoke i middelaldermusikken i motsetning til f.eks. senbarokken, men at den hører sammen med resten av middelalderen.

 

For å være såpass daring at jeg siterer norske wikipedia:

 

Klassisk musikk

Middelalder (476 – 1400)

Renessanse (1400 – 1600)

Barokk (1600 – 1760)

Wienerklassisisme (1730 – 1820)

Romantikk (1815 – 1910)

 

Tydeligvis ser det ut som at mellomrommet bare blir mindre og mindre. Wienerklassisismen og romantikken varte tilsynelatende ikke i 100 år en gang. Det vi kan tyde fra dette er at en musikalsk revolusjon snart er i gang.

 

Det kan også bety at vi ikke har evnen til å se de nyligste utviklingene i et større perspektiv, slik at de virker kortere, men det er kanskje en smule vanskelig å tro på.

 

Og Einstein-sitatet er jo litt interessant i den forstand at det kan hinte til at den neste "krigen" i musikken vil føre til at vi forkaster alle regler og starter fra scratch. Litt artig tanke!

 

Tilfeldig utvikling er fortsatt grunn nok til å anslå prognoser. Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med wikipedia-siteringen din. Skal man se på store brudd kan man ikke regne overganger f.eks mellom mellom klassisisme og romantikk. Du må gjerne argumentere, men 300-års inndelingen brukes faktisk - ikke for å fastslå epoker, men for å se på musikkhistorien fra et enda grovere synspunkt (hvorvidt dette faktisk er vesentlig kan jo diskuteres).

[Kakofoni]

Det var det jeg tenkte på når jeg sa at det kan bety at vi ikke har evnen til å se de nyligste utviklingene i et større perspektiv. Sammenhengen mellom romantikk og wienerklassisisme er da helt sikkert de som smeltes sammen med den teorien. Allikevel blir det bare ca 170 år elns, altså ca eller mindre enn 200 år, som barokken og renessansen i tillegg. Litt rart at det er vanlig å tenke med 300 år.

 

Jeg vil i hvert fall anse en utvikling lik barokk -> klassisisme som en interessant utvikling, selv om det ikke er 300 år mellom disse. Og det er jo det som er poenget her, antar jeg. Poenget med digresjonen i det minste.

[Urmaker]

Det kan også bety at vi ikke har evnen til å se de nyligste utviklingene i et større perspektiv, slik at de virker kortere, men det er kanskje en smule vanskelig å tro på.

 

For å underbygge det jeg mener utifra dette sitatet: selvom mange av oss enkelt definerer musikkepoker må du huske at man historisk ikke følte utviklingen på den måten vi liker å tro. Overgang mellom barokk og klassisme og til romantikk er så glidende at jeg har vanskeligheter for å tenke meg at folk tenkte "dette var noe nytt". Unntaket til det jeg sier her kan (!) være de 300-års bruddene Ars Nova eller tidlig barokk f.eks, ble nok opplevd som kraftigere brudd. Naturligvis er akkuratt dette med 300 års ganske vagt, jeg skal på ingen måte henge meg opp i det. Det er nok mer en form for pedagogisk uttalelse, men som nevnt over også en måte mange ser på fremtiden. Man spår tiden som vil komme utifra tiden som har gått.

[Urmaker]

Jeg vil i hvert fall anse en utvikling lik barokk -> klassisisme som en interessant utvikling, selv om det ikke er 300 år mellom disse. Og det er jo det som er poenget her, antar jeg. Poenget med digresjonen i det minste.

 

Utdyp gjerne. Glem ikke at vi faktisk går utifra to små overgangsepoker mellom disse, nemlig galant og ekspressiv stil.

 

 

edit: Jeg er på ingen måte uenig med deg! Naturligvis er det interressant, men vil du ikke si at f.eks funksjonsharmonikkens endelig etablering mot slutten av barokken, og dens videreføring til klassisismen limer disse sammen, mye mer enn f.eks rennessanse og barokk?

 

Når det er sagt, jeg har fra starten av problematisert denne 300års inndelingen. Det er som du også er enig i vanskelig å inndele musikkhistorien grovt. Men skal vi prøve synes jeg 300års inndelingen fungererer bedre enn mye annet.

Endret 8. desember 2008 av Urmaker

[CastorFiber]

Musikkhistorien tatt i betraktning kan man (naturligvis ikke uten diskusjon) si at det skjer et nytt brudd hvert 300. år (1000-tallet/1300-tallet/1600-tallet/1900-tallet). Skal vi bruke dette til å stille en prognose kan man si at det vil skje et nytt brudd i år 2200. Likevel har jeg vanskeligheter med å tro at dette vil skje, men man vet jo aldri.

 

Var det Einstein som sa dette?: "Jeg vet ikke hva slags våpen som vil bli brukt i 3.verdenskrig. Men jeg vet at 4. verdenskrig vil bli utkjempet med klubber og stein"

 

 

Jeg tror intervallene i dag er kortere. Grunnen er ganske enkel- tilgjengeligheten til musikk er så enormt mye større.

Nå kan jeg sitte her, og laste ned musikk fortere enn det jeg klarer å høre på, om det er det jeg ønsker. Tilgjengeligheten er altså større enn det jeg kan klare å "fordøye".

 

For å hoppe en kort periode tilbake i historisk perspektiv, var muligheten for å høre på musikk av noen som hadde øvd på et instrument, og som faktisk eide et i middelalderen, kun omreisende gjøglere noen få ganger i året, eller i kirker, i den grad man bodde i nærheten av en.

Til daglig var det ikke musikk å høre, så sant man ikke var rik nok til å eie og leie sitt eget orkester, og sin egen komponist. Muligheten for å lære seg nye sanger var kun ved muntlig overlevering. Når det gjelder teknologi, er det mye av det samme. På slutten av barokken fikk man instrumenter som kunne spille på mer nyanserte volumnivåer, og det satte jo en stopper for terassedynamikken, som til da hadde vært ganske enerådende.

 

Derfor tror jeg at skiftene kommer mye raskere i våre dager enn det de gjorde før, på godt og vondt. Det innebærer også at de er mindre dramatiske, og hvorvidt man kan kalle det "skifter" i framtiden vil kun tiden vise.

Musikk trenger noen år på baken før man kan avgjøre hva som er bra, og hva som forsvinner i tidens glemsel.

Endret 8. desember 2008 av CastorFiber

[kjeklulf]

Det er en smaksak om hva en oppfatter som melodi. En white noise musiker har helt annen oppfatning av det enn en rocknroll musiker. Det kommer helt an på deg som lytter. Du deler ikke samme oppfatning som jeg. Det er heller ikke hva denne diskusjonen går ut på. Vi diskuterer om det er fortsatt mulig å lage gode og orginale melodier.

 

Nei, det er ikke en smakssak hva man oppfatter som en melodi. De fleste vil nok hevde at det må to ting til: en rytmisk bevegelse og skifte av tonehøyde. Det som er en smakssak er hva man oppfatter som en god melodi men det er noe annet. Også der er det mulig å sette opp noen kriterier for hva de fleste oppfatter som en god melodi, noe jeg gjorde på forrige side.

 

Da jeg lyttet til eksemplene du ga var det først og fremst mangel på melodi i vokalen jeg reagerte på. Det kan godt hende jeg var uheldig med eksemplene jeg lyttet til men de var altså totalt melodiløse i vokalen. Dog var det noen gitarriff men sin sagt: i mine ører er ikke et riff på en takt det samme som en melodi.

 

Som i all annen jazz-relatert musikk så er bassen og keyboards (ta en titt på Cynics Focus album) i fokus. Vokalen er en effekt som brukes for å formidle stemning og det er heller ikke lagt opp til at den skal være et melodisk virkemiddel. Jeg skrev ned to band som bryter stereotypen om at metall er enkel, fargeløs, monoton og umelodisk. Jeg hevdet heller ikke at de var komplekse i verdensklasse, men flinke musikere som lager bra melodier.

 

Det er da mye jazz og "jazz-relatert" musikk som ikke har bass og keyboard i fokus? Hva er poenget ditt? Vokal? Nettopp, det var jo akkurat det jeg ville frem til: i eksemplene du viste til var ikke vokalen særlig melodisk (i hvert fall ikke de jeg lyttet til).

 

Det er også mulig at de er flinke musikere og at de lager gode melodier men det siste kom ikke tydelig fram i det jeg lyttet til.

 

HÅHÅ! virkelig? Er du i følge (folke?)høgskolediplomet priviligert til å

1) Sette musikk i bås

2) Være fullt klar over hva folk over internett har i musikksamlingen sin

3) Skryte og overvurdere din musikalske kapasitet og devaluere andres

 

Punkt 1: Lær deg forkjell på høgskole og folkehøgskole.

 

Punkt 2: Hvor har jeg satt musikk i bås? Hvilke båser? Jeg har kun sagt noe om hvordan jeg oppfattet de eksemplene du viste til.

 

Punkt 3: Du kommer med noen påstander om mine lytterevner og hevder at jeg "ikke er vant til å høre på så kompleks musikk". Du vet da ingenting om hva jeg er vant til å høre på og om mine lytterevner? Jeg oppfatter ikke de du viser til som særlig kompleks musikk, sammenliknet med svært mye annet av det jeg pleier å lytte til.

 

Punkt 4: Du må gjerne oppfatte det som skryt. Jeg viste til min bakgrunn og sa lite om min "musikalske kapasatitet" (hva nå enn det måtte være). Det var et direkte svar til dine påstander om mine lytterevner som var grepet ut av luften.

[Urmaker]

Det du skriver er vanlig argumentasjon, og jeg er enig. Men hvis jeg skal problematisere noe av det: musikk er som du sier mer tilgjengelig. Men er tilgjengelighet lik utvikling? Ja, vi hører trolig mer på musikk idag enn noensinne, men er vi ikke også blitt mindre kritiske? Hva har dette å si for utviklingen for musikk? På en annen side utvikler musikken seg på en måte også fortere enn noensinne. Rap fra 1999 virker gammelt for oss idag, så ja, vi er vitne til en voldsom utvikling. Likevel føler jeg at utviklingen hele tiden fører oss tilbake, og at vi dermed går i sirkel. Noen som er enige?