Søk i nettsamfunnet

Tester ut gratis fly modden F104. En sølv sigar med jet motor.

Hender man begir seg ut på noe impulsive og nyere usette Stallone "klassikere", og burde ha lært leksa mi fra de tidvis fæle Escape Plan oppfølgerne, der 2ern var så dårlig at det var ikke noe morsomt en gang, bare trist å se disse aldrende heltene ta på seg slikt søppel: Backtrace (2018) Enda ei trist generisk DTV actionfilm, hvor de har huket tak i to aldrende helter og slengt inn noen fullstendig ukjente navn i de resterende rollene, og man ender opp med å se Sylvester Stallone bytte mellom å se totalt likegyldig og veldig forvirret ut, alt mens en eller annen random "stuntnakke" gjør resten av innsatsen. Matthew Modine derimot, virker å jobbe litt mer for føden, og har antageligvis bidratt litt mer enn kun å stille opp et par timer, og så forlate settet igjen. Et forsøk på å gjøre ei krim-rans thriller, med noe døll action hivd inn, men tiden sto nærmest bomstille tidlig ut, og vanvittig mye close-ups og bruk av shaky-cam, sikkert for å distrahere seerne fra et dørgende kjedelig plot og karakterer, og selv om den ikke er like fæl som Expendables 2 (som ble lagd samme året) er nok dette noe av det verste en har lidd seg gjennom som Stallone fan, de siste årene. Trøsten får være at en ikke kasta bort 159 kroner på DVD eller mer på ei overprisa import utgave, samt at det finnes visstnok en forlenget versjon, da med 5-6 minutter ekstra med "intens action". 3/10 Vel, trøsten var nå at en også koste seg med gjensynet av denne artige Rutger Hauer filmen: Split Second (1992) av Tony Maylam "We need to get bigger guns. BIG FUCKING GUNS!" London by har med årene blitt forvandlet om til å bli et søkkvått helvete, overfylt med kloakk, rotter, søppel, inkludert den menneskelige varianten. Men det er likevel noe langt mer faretruende uti alt kaoset, enn noen firbeinte hårete gnagere og regnfylte dager, ettersom byens innbyggere blir stadig påminnet om det groteske arbeidet til en brutal seriemorder, der har ei greie med å "stjele" hjertene til sine offer, og legge igjen en liten gave til politiet. Og den lite takknemlige oppgaven med å spore ned denne morderiske gærningen, havner så hos den skyteglade veteranen Harley Stone (Rutger Hauer), som har sett litt av hvert, og med seg på slep må han drasse rundt sin nyansatte yngre makker Dick Durkin, og hvor duoen snart finner ut av at det er ikke noe vanlig menneske de er på jakt etter, men en monstrøs skapning som kan dreie seg om en slags mutert blanding av menn og skadedyr. Kanskje ingen klassiker av ei Rutger Hauer film, men underholdende og tidvis komisk er den nå, der den sjokolade gnafsende og kaffe avhengige Hauer flyr rundt i London by og plaffer løs på rotter og muterte beist, mens han skriker DIIIIICK, DUUUURKIN og tar seg en time-out med sigar før det er pån igjen med brøling og mutantjakt i kloakken. Morderen flyr rundt å stjeler menneskehjerter, og legger igjen blodige skrevne visittkort på speil og overflater, og tja, de som forventer mye monster moro, vil bli kanskje litt småskuffa, for tross av å kline beistet på samtlige DVD og Blu-ray cover (ser litt ut som ei blanding av Predator og Venom), så dukker det ikke opp før det er nesten over og ut, og selv da må en følge godt med, hvis ikke vil en kanskje gå glipp av det. Heldigvis er filmen langt mer enn kun nevnte skurk, og Hauer burde fått langt mer av denne type heroiske hovedroller å bryne seg på, selv om denne kanskje ikke er helt i toppsiktet, gjør han ei meget godkjent innsats. Flotte Kim Cattrall er også med, og ler alltids godt av scenen hvor hun skriker for full hals, og Hauer kommer løpende og tror noen er i ferd med å bli drept, kun for å finne ut at dama tok feil av varmt vannet og kaldt vannet. Så har man den klassiske buddy-cop klisjeen, hardfør og grinete veteran møter streit og etter boka yngre ny makker, og i andre roller finner man Pete Postlethwaite som den stereotypiske drittsekken på arbeidsplassen, som alltids havner på kant med helten, og den sinte sjefen spilles av Alun Armstrong. Alt i alt, ikke mange årene siden forrige besøk, men kjøpt inn i høst via Blu-ray og 101 Films Cult Collection, dessverre ei så som så versjon, ble ikke spesielt imponert over bilde kvaliteten, kontra min mye eldre skandinaviske DVD, som attpåtil kom med tekst og trailer, mens eneste denne nyere inneholdt var valg av kapittel og noe klipp fra ei japansk utgave, som bonus. Men er man fan av Hauer, så hender det en double-dipper i håp om ei liten oppgradering av enkelte av hans filmer, og denne var ei litt små kjip påminnelse om at en kunne like greit bare holdt seg til den man allerede eide fra før, og brukt pengene på noe annet. 6/10 Og denne noe glemte sci-fi/action perlen fra midten av 90-tallet kvelden før der igjen: Strange Days (1995) av Kathryn Bigelow "I'm sorry this has to be your first playback." Mens resten av verden forbereder seg til den store festen der er år 2000, fortsetter den tidligere politimannen Lenny Nero (Ralph Fiennes) å leve av å selge tvilsomme private videoklipp til høystbydende i en bransje som har bare blitt tøffere og mer kravstor med årene. Så mens folk flest virker å leve i nuet, henger Nero stadig igjen i ei håpløs romantisk boble kalt fortiden. Men den slags uskyld kan aldri viske bort alt det fæle som han må igjennom, før det er så over til det neste store oppdrag. For plutselig får han slengt i fanget, et meget forstyrrende og litt vel i overkant brutalt opptak. Et som kan få fatale følger, og ikke bare for ham, om det skulle havne i feil hender. Begynner å bli en stund siden sist besøk, og må ha vært noe kluss i ratingsystemet, for ser at for 11 år siden ble det kun 6/10, men denne er da langt bedre enn en skarve terningkast 4. Filmen huskes som en av de aller siste man så før den store festen med overgangen til år 2000, og ble kjapt ei liten favoritt, som ikke lenge etter ble noe overskygget når en omsider fikk The Matrix på VHS. Strange Days og særlig Ralph Fiennes bidrag, minner jo veldig om ei blanding av Harrison Ford i Blade Runner, men kanskje i en noe mer slesk og gatesmart versjon ala James Woods fra Videodrome. Kjemien med flotte Angela Bassett er toppers, og Tom Sizemore leverte nok ei minneverdig innhopp, mens Juliette Lewis hadde man et godt øye til på den tid. Burde forsøkt å gå tilbake å se denne litt oftere, kanskje mer rundt nyttår, men glad en omsider tok et nytt gjensyn og tja, er det noe å trekke litt fra på, må det være spilletiden oppunder 2 timer og 20 minutter. Siste akt drar rimelig på, og enkelte scener bikker over i det nær småkomiske, men nei, definitivt ei som var utmerket søndagsunderholdning, og blir så med en: 8/10

Var fortreffelig I solveggen på fjellet ved Rjukan, bare det er sol og opphold og ikke blåser så er det ok. På hytta så var vi uten barn og koner så da gikk det å ta en sigar ved peisen. Idag så var det også perfekt vær her i Strømstad, blåste ikke heller og var mildvær med klar sol. Men sef bedre med Corona og mindre sigarer på vinteren, men nå har det vært mye vårlige dager her iallefall. Var lysere også enn det bildet viser, var kveldsol og rød himmel og jeg brukte utfyllingsblitz.

Idag ble det kvalitetstid med en Brevas Corona fra Jose L. Piedra fra Cuba. Og en rom og latte etter middagen. Været var for bra, nydelig solnedgang og kona gav grønt lys. Har blitt litt sigarer i vinterferien, nå blir det vel sigar faste til påske, om det ikke blir en etter biffen i morgen.

Dette har ikke så mye med kosthold å gjøre, men utviklingen i medisin og helsevitenskap. De rike før var feite, late og røkte sigar. Idag er de rike veltrente, har god sunn mat og røyker ikke. De som drar ned snittet idag er truck-kjørere med sneip, som spiser blanding av prossesert ferdigmat og gatekjøkkenmat fra Esso. Men disse lever også lenger pga kirurgi og medisin.

Jeg ante ikke hvem denne Tate var og måtte søke det opp av nysgjerrighet. Fant en artikkel med bilder, bl.a. ett hvor han sitter med en feit sigar og teller pengesedler fra en bunke spredd utover et bord. Dette og andre bilder gir meg inntrykk av en selvhøytidelig, utålelig "vet du ikke hvem jeg er??"-type. Ut fra det lille jeg så, har jeg samme inntrykk som deg og er glad jeg ikke kjenner fyren.

Microsoft er den eneste riktige måten. Da koster en Pro-lisens 2700 kr. Det finnes måter som kan skaffe deg lisens for under hundrelappen. Du bør klart velge den til 2700kr fra Microsoft. Løsning nr 2 funker best hvis du er en whiskydrikknde gangster med hatt og sigar. Se deg i speilet, så finner du hvilken løsning som passer best for deg.

Fikk en Sigar av en kollega (Faktisk fra Cuba), det var en Montecristo Petit Tubos. Det står ikke noe mer på den, enn det. Men den var noe tør fant jeg ut. Ikke super tør, men litt. Vil den komme seg igjen, når den ligger i Humidoren jeg har?

Det gir ikke mening at cannabis skal være forbudt, mener Venstre-nestleder og tidligere kulturminister Abid Raja. Han sier det er på tide å legalisere. - Jeg vil at man skal kunne kjøpe cannabis i trygge former, akkurat som i Nederland. Om det er en slags sigar-sjappe, eller whatever man kaller det. Eller kanskje et eget pol? sier Raja til Morgenbladet. Hvordan legaliseringen skal foregå, er han usikker på. Men det er viktig at ungdommer ikke kjøper stoff fra selgere uten at de har kontroll over hva det inneholder, mener han. Raja viser til at det er blitt vanligere blant unge å prøve cannabis. - Og jeg vil derfor spørre mine medforeldre: Om barnet ditt er blant de 20 prosentene som kommer til å teste cannabis: Ønsker du at ungen med det skal være en lovbryter? Vil du at din ungdom skal holde det hemmelig fra deg, og ikke engang våge be om hjelp om noe ille skjer i frykt for å bli kriminalisert? Derfor mener jeg det i hvert fall er på tide at vi tar den diskusjonen på en voksen måte uten å gå i skyttergravene. Venstre-nestlederen vedgår at han som ung tok noen drag da han ble tilbudt en joint. Men skulle muligheten by seg i dag, ville han si nei. Det er et viktig prinsipp at de som lager lovene, følger dem. - Men ja, jeg hadde tatt meg en joint hvis det var lovlig nå, sier han. https://www.nettavisen.no/nyheter/abid-raja-hadde-tatt-meg-en-joint-om-det-var-lovlig/s/5-95-566772 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/8QnXdQ/raja-vil-legalisere-cannabis-jeg-inhalerte Raja har helt rett forbudet er 100 % meningsløst i dag, det fører ikke til noe som helst produktivt.

Heisann. prøve å sparke liv i denne tråden igjen. Jeg har da kjøpt Romeo Yjulieta nr 2 i dag. Prøve å ta steget inn i sigar verden igjen. Hadde en lang prat med selgeren, så fikk masse hjelp. nå gjelder det å finne en passende anledning for å teste ut. Det blir nok fort på en fisketur, da slappere jeg av og har god tid. Hilsen Michael

Jeg har nettopp sagt opp jobben min i konsulentbransjen etter tre år i Bergen fordi jeg rett og slett er mentalt utslitt. Nå setter jeg kursen hjem mot ny jobb i Oslo, der jeg egentlig kommer fra. Hovedgrunnen til at jeg byttet jobb var arbeidskultur, selv om jeg individuelt sett har prestert svært godt. Jeg trodde i utgangspunktet jeg hadde funnet en god jobb her i Bergen i et solid selskap, men etter flere år har jeg bare blitt mer og mer demotivert over ting jeg trodde alle firmaer tok for gitt nå. Er det noen flere med lignende erfaring der ute? Eller noen som kan hjelpe meg forstå og bearbeide det jeg har vært gjennom? Jeg føler det nemlig som jeg har vært gjennom en slags langsom traumatisk opplevelse. Kanskje har jeg bare vært uheldig med valg av arbeidsplass, men jeg tror ikke det. Jeg tror det er noen grunnleggende kulturelle forskjeller mellom Oslo og Bergen som gjør at Bergensere trives best i sitt eget selskap. Dette var heller ikke en avgjørelsen jeg tok lett. Jeg har brukte flere år på å snakke med kolleger i konkurrerende selskap hjemme i Oslo før jeg omsider valgte å si opp. Jeg blir stadig overrasket å høre at mange kolleger i andre bedrifter deler min oppfatning. Andre med erfaring fra Bergen. Mange sier det er noe galt med Bergens lederkultur. Jeg mener selvfølgelig ikke å gre alle over en kam, og det finnes sikkert mange bedrifter i Bergen der folk trives. Likevel skal jeg prøve å oppsummere hovedtrekkene og grunnen til at jeg aldri noensinne skal jobbe for bergensere igjen. Manglende deltakelse fra toppledelsen I det moderne næringslivet er man vant til at sjefen og til og med direktøren, er med på laget, ja til og med enkelte steder er med på gulvet med oss, og er en ressurs for kollegene. De dagene hvor topplederen sitter inne på et kontor for seg selv og røyker sigar er over for lengst. Trodde jeg. Jeg er vant til at man snakker sammen om hvordan man skal gjøre ting og så gjør dem. Her i Bergen, har jeg opplevd et fullstendig fravær av ledelsen i svært kritiske prosesser. Følelsen man får av å bli etterlatt på egen hånd uten noe som helst engasjement for det du gjør, hjelp eller faglig utvikling er svært demotiverende. Alle helt essensielle elementer for å kunne ha utvikling i en bedrift. I starten følte jeg det som en stor grad av selvstendighet. Men etter hvert begynte jeg å lure på ting som "hvorfor er ikke direktøren med og jobber også?" Vi har store kundemuligheter her, hvorfor er ikke lederne involverte? - det er de nemlig i andre store bedrifter, svært mange med hovedkontorer i Oslo. "Vi vet best"-kultur Dette er nesten klisjeen om Bergensere, at det tror de er best. Men jeg valgte å ta dette med en stor klype salt. Mennesker er grunnleggende gode og sånt tenkte jeg. Men for meg kokte det over når denne "vi vet best"-kulturen står i veien viktige ting som å modernisere flere tiår gamle forretningsmodeller. For å lansere nye tjenester markedet etterspør. For å høre på ansatte i bedriften som er misfornøyde. Min samlede erfaring er at her er det kun ledelsen som skal få lov til å mene noe , og liker du det ikke så får du bare slutte - og det gjør folk. Jeg har sett at denne kulturen faktisk stå i veien for at selskapet tjener penger, og jo mer og mer jeg ser det, jo mer sjokkert blir jeg. Taper man penger så er det ingen sin skyld. Det er null tid til selvrefleksjon. Ansatte må bare pakke sammen og gå av og til. "That's life", som mange av mine mellomledere sier. Du vil ikke tro hvor ofte slike floskler brukes til å bortforklare så å si alt. "Bergen er alt vi trenger" Denne tok det meg tid å skjønne. Flere år faktisk. Men i mine tidligere jobber i Oslo var jeg vant til at man hadde et et litt utadvent syn på markedet. Enten så prøvde man å gjøre varer og tjenester relevant for hele landet, eller så prøvde man å selge til den store omverden, på det globale markedet. Her i Bergen, er jeg sjokkert over at flere KAMS, toppledere og mellomledere, hovedsakelig bare interesserer seg for markedet i Bergen. De ser ikke lengre enn de syv fjell. Og det verste er at mange andre selskap i Bergen tenker på akkurat samme måte. Til tross for at vi konkurrerer mot andre nasjonale og internasjonale selskap. I Oslo kan man ikke overleve på denne måten. Kanskje bare om du driver enkeltmannsforetak som rørlegger. Spill for galleriet Av og til gjennomførte selskapet fagdager og seminarer der bedriften skal jobbe med forbedring. I starten gikk jeg rett på og trodde dette faktisk var et konstruktivt og fremoverlent tiltak. Her skulle alle få komme med ideer og man skulle ta tak i problemer. Men etter nå å ha vært med på ganske mange slike møter, ser jeg dessverre at dette bare er noe man gjør "for å ha gjort det". Ingen ting har endret seg. Ingen ideer blir fulgt opp, ingenting forbedres. Her er man mer opptatt av at meningene til den 60 år gamle nestoren i bedriften. Slike seminarer er bare en unnskyldning for å ha det gøy eller "tjækt" - whatever. Jeg har satt unge medarbeidere gråte på disse møtene foran toppledelsen i frustrasjon over at de ikke får noe som helst støtte til å utvikle seg jobben. Alt de får tilbake er litt rykk på skuldrene. Fravær av andre viktig ting I mitt selskap har vi en stor overvekt av menn over 50. Sånne ting man snakker om internasjonalt og ja, mye i Oslo. for eksempel å øke kvinneandelen, skape mer mangfold innen både etnisitet og aldersgrupper - alt dette er fullstendig fremmed her. Jeg har prøvd flere ganger å løfte frem problematikken, og ender opp med å bli stirret rart på. "Hvorfor skal vi det liksom?" "Er det ikke å tjene penger som er viktigst?". Var noe av dette gjenkjennelig? Jeg gleder meg til å komme tilbake til Oslo der alle hjelper og støtter hverandre. Anonymous poster hash: 5e4b9...c6c