Gå til innhold

Jørgen Sørheim

Medlemmer
 Vis profil  Se deres aktivitet

  • Innlegg

    20 037

  • Ble med

  • Besøkte siden sist

 Innholdstype 

Blogginnlegg skrevet av Jørgen Sørheim

  1. Jørgen Sørheim
    Jeg har, for andre gang siden jeg begynte i arbeidslivet, tatt ferie.
     
    Forrige gang var to år siden, da tok min lille frue og jeg turen til en hytte i nærheten av Lillesand (som er like utenfor Kristiansand). Familien til en kompis eier hytten, og der var vi i én uke. Første og siste dagen var det skyete, resten av uken høljet det ned (mens Bergen hadde hatt en av de mest solfylte ukene i manns minne, typisk). Langtidsvarselet ble derfor behørig sjekket da vi tok turen til Lillesand i år også, selv om den tidligere nevnte kompisen hadde garantert for strålende sol.
     
    Vi tok tog i år, siden det var det billigste. La meg si det sånn, aldri igjen. Vi sparte 2.500kr, men turen tok ca. 12 timer hver vei, og vi måtte i tillegg sitte i samme kupé med noen av de mest irriterende menneskene man kan oppdrive. På vei ned havnet vi like i nærheten av en gutt på rundt 6-7 år, og det var veldig tydelig at moren ikke hadde fortalt om inne- og utestemmer. Det var mye skingrende snakking om edderkopper ("Mamma, mamma! Er du redd for edderkopper!? Jeg er ikke redd for edderkopper! Er du redd for røde edderkopper? Er du redd for grønne edderkopper?" etc.), mat ("Mamma, mamma!! Jeg er sulten, kan jeg få sjokolade?!!"), utsikten som fór forbi i en million kilometer i timen ("Mamma, mamma! Se da, mamma!!!!") og mye annet som småtroll interesserer seg for. Dette holdt på i 4-5 timer, sånn rundt regnet. Jeg var opptatt med å spille Puzzle Quest på DSi-en min, og merket plutselig en øredøvende stillhet da de gikk av toget. Deretter landet vi i Hønefoss, byttet tog til Gulskogen (som tok en time) og i Gulskogen byttet vi til et lite, skranglete tog som tok oss til Drammen. Dette tok også en time, og vi klarte å havne på kupé med en eller annen bedriten emodott. Han var fra østlandet ("HALLA, SCHJERRA?!" i mobilen), syk ("SSNNRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRK, HOST HOST, GURGLE!!") og hørte på Linkin Park gjennom Koss-høretelefonene sine. Vi ønsket både ham og høretelefonene svineinfluensa og alt annet vondt i verden.
     
    Da vi landet i Drammen, var det nesten to timers overgangstid, så vi gaflet i oss noe sørgelig mat fra Narvesen, en ostebaguett og sånne fancy trekant-sandwicher med egg og bacon. Innholdsfortegnelsen kunne røpe at det var hele 3.8% bacon i måltidet, så vi fikk jammen valuta for pengene. Uansett, vi tittet litt på utsikten fra togstasjonen, leste litt og hoppet på neste (og siste) tog. Kristiansand neste, wuhu!
     
    Vi var da så ufattelig heldig at vi havnet midt i en klynge 16-17-årige sørlandsberter, og satt i vel fire timer blandt hjernedød snakking. I denne gjengen var ordet "liksom" tydeligvis det store, så, liksom, alle setninger måtte liksom inneholde et tosifret antall "liksom"-ord, liksom. Liksom. Min kjære hadde tatt med seg sov-i-ro og, vel, sov i ro gjennom hele turen. Jeg var ikke så heldig. De knitret med gigantiske XXL-godteposer og stappet trynene sine med baconpølser mens de snakket om slanking, liksom, fester, liksom, skole, liksom, gutter og mer liksom.
     
    Den siste timen hørte jeg på at en noen-og-50-år gammel fyr prøvde.. et eller annet med en 15-åring like bak meg. Jeg er litt usikker på hva det egentlig var som skjedde, men det var iallefall en fryktelig pinlig affære. De hadde tydeligvis sete ved siden av hverandre, og hun satt i hans sete, og han skulle faktisk ha vindusplassen, så hun fikk se å komme seg over i det andre setet. Veldig gretten fyr. Så ble han plutselig helt smørblid og snakket som en foss, men innimellom komplimentene ("Ja, altså, jeg må jo nesten si det før du går av toget, men du har veldig pene øyne" og lignende) var bedrevitende og direkte ufin. Han sang "Hotel California" på gebrokkent østlandsk norwenglish ("Wekjooom tu de håutel kelifooornja, susj a lofly pleis, susj a lofly pleis", med utestemme) og spurte om hun hadde hørt den før. "Nei, selvfølgelig har du ikke det! Du må nesten spørre din mor, hun vet det!".
     
    Han fortalte også i det vide og det brede om byer han hadde vært i, hvor mange meter de var over havet, hvor mange mil det var mellom x og y, om familien sin, at broren var en kardinal, at han hadde vært på sjøen som ungdom og masse annet som dagens 15-årige berter ikke bryr seg særlig om. Det hele var surrealistisk og pinlig, og faktisk litt merkelig.
     
    Men, det samme kunne det være når vi landet i Kristiansand. Vi tok en buss til Lillesand, ble plukket opp med båt og tøffet avgårde til hytten.
     
    Kort oppsummert ble det en finfin uke, sol med litt skyer de første dagene, regn én dag, og strålende sol de to siste. God mat og drikke manglet det ikke. Vi grillet et par dager, lørdagen gikk det med en absurd mengde kjøtt som ble til frokosten dagen etterpå. Fredagen tok vi turen til Lillesand sentrum og spiste på en av turistfellene der, en liten fiskehandel med tilhørende restaurant. Jeg tror jeg var den mest heldige med måltidet mitt, som bare var pillete reker. De andre bestilte skalldyrsalat og pastasalat med laks, hvor begge tallerkenene var druknet i balsamicosirup. Skalldyrsalaten inneholdt tvilsomme reker, dårlig rensede blåskjell (sand og byssus-tråd), og laksen var typisk overkokt og kald. Jeg slapp unna med skallrester på rekene mine, samt salatblad med jordrester og brunsorte støtflekker.
     
    Det var egentlig veldig ok å være der. Våknet tidlig, satt ute i solen og putret med en bok og litt brus, laget frokost, mer putring i solen og lesing, god middag og noen øl, og gjenta dagen derpå.
     
    Togturen tilbake til Bergen var ikke like ille som turen fra, men det var nok av irritasjonsmomenter. Ikke så mye unger, mest kvapsete fjortiser i joggebukser (med halve benet stappet oppi sokkene) som hostet, gurglet og snøftet i tide og utide. Halvannen times opphold i Drammen denne gangen også, hvor vi kom i snakk med en dame i 40-årene som hadde vært på matmessen i Stavanger, så vi snakket litt om mat og ferie og tatoveringer og sånt før toget hennes gikk. Et halvt minutt etterpå ble vi mumlet til av en gul inder med trillende svetteperler i pannen. Han mumlet og mumlet og lurte på om vi var "freaks fra Drammen" og mumlet litt mer. "Beklager, jeg hører ikke hva du sier", sa jeg, og så mumlet han litt høyere. "Du må snakke litt høyere", sier jeg. "Jeg tilbyr deg amfetamin", sier han. Vi takker pent nei og han lunter avgårde. Fra Drammen til Hønefoss tok vi buss, og så var det nattog tilbake til Bergen. Dempet belysning og slaurete folk som lå henslengt i setene sine og halvsov. Plutselig var vi hjemme i Bergen, og man benyttet seg flittig av både dusj og vannklosett. Jeg glemte kanskje å nevne det, hytten vi var på hadde utedo og ingen varmtvannsbereder.
     

     
    De neste dagene var det ferie as usual. Gikk på trening på morgenene, jobbet meg gjennom første sesong av True blood og kom meg et stykke videre i Overlord II og Call of Juarez. På torsdagen, derimot, ble det plutselig andre boller. Da var det duket for:
     
    Høydens Studietur til Sogn.
     
    Høyden er, som nevnt i forrige innlegg, min nye arbeidsplass. Alt er, også som nevnt, veldig økologisk og kortreist og fritt for disse utenlandske ingrediensene som kommer her og tar jobbene og damene våre. Vi tok derfor en svipptur til Sogn og besøkte et par av bedriftene som leverer råvarer til restauranten. Vi startet ved restauranten i Bergen sentrum, tok oss en bolle (og kaffe) i Voss og fór videre til vårt første mål, Trafokjøtt i Vikja. Bygget var en gammel transformatorstasjon som hadde blitt nedlagt og konvertert til et slakteri for de lokale gårdene, slik at de slapp å frakte dyrene en million kilometer til et av Gilde sine slakterier. Vi ble vist rundt i hele bygget, fra hvor dyrene ruslet inn i fred og fordragelighet, for så å bli avlivet med en bolt-pistol. Så var det et nytt rom, hvor de ble vinsjet opp, flådd og tømt for blod og innvoller. I det samme rommet ble større dyr delt i to av en snerten motorsag, og så gikk ferden inn på et kjølerom hvor de hang og ble møre og fine.
     

     
    Deretter tittet vi litt på produksjonslokalet (hvor de skar skrottene i nøye tilmålte fillebiter og laget kjøttdeig av restene), røykerommet (hvor de røykte ting som spareribs) og tørkerom (hvor fint lite skjedde da vi var der). Helt til sist fikk vi servert et lite måltid mat, litt ymse spekemat de hadde laget på slakteriet, og lokal gammelost på kjeks med tyttebærsyltetøy og en nydelig økologisk rømme jeg ikke har sett i butikkene. Vi kjøpte et mandig stykke entrecôte på 3-4 kilo og kjørte avgårde til:
     
    Ciderhuset i Balestrand, som er en avdeling av Balholm (disse små glassflaskene med ferskpresset bringebær- og eplejuice). Lokalet var vel det man kan kalle en gigantisk villa, hvor de hadde en restaurant i tillegg til ciderproduksjon. Kjøkkenet var veldig likt det vi har på Høyden, en god blanding av industrikjøkken og hjemmekoselig bestemor-kjøkken. Vi ruslet rundt i restauranten, urtehagen like utenfor, og fikk så en inngående forelesning om ciderproduksjon (med smaksprøver).
     

     
    Deretter gikk turen videre til en venninne av Hanne (restauranteieren) i Solvorn, hvor vi skulle overnatte. Tomten var på omtrent to mål, og det aller meste var dyrket jord. Her ruslet vi mellom hvite, gule, oransje og lilla gulrøtter, erter, bringebær, kirsebær, salater og haugevis med forskjellige urter, samt et drivhus med agurker, squash og zucchini. En fantastisk snerten batteridreven grill ble fyrt opp, hvor grillspyd med entrecote ble lagt på og roterte av egen maskin. Vi plukket haugevis med nydelige grønnsaker rett fra jorden, hvorav noe ble wokket, noe ble smørdampet og noe gikk i en fiffig salat. Dette ble servert med grillspydene og bakte nypoteter, og for første gang i mitt liv har jeg tenkt at kjøttet var øverflødig. Det var godt kjøtt, for all del, men stjernene på tallerkenen var så definitivt grønnsakene. Til maten hadde vi med to kasser med forskjellige viner og øltyper, litt hjemmebrygget, men hovedsakelig fra små bryggerier. Når det nærmet seg natt, fyrte vi opp et lite bål, og der var jeg overmett på nammelige grønnsaker, sjarmerende bedugget på sterk plommevin og forskjellige øltyper, og hadde det jevnt over veldig hyggelig.
     
    Siden jeg hater blitz intenst, ble bildene litt mørke. Det nest siste bildet er av en "blå kongo", en potetsort. Veldig god.
     

     
    Dagen derpå, etter en massiv frokost, gikk turen til "Eplet Bed & Apple", et vertshus med eplegård på tomten, med juiceproduksjon i kjelleren. Her laget de juice på den enkleste måten mulig, skvosje en haug med bær, pasteurisere saften og tappe den på beholdere. Veldig enkelt, og veldig nammelig. De hadde også lam som ruslet rundt blandt epletrærene, som vi fikk mate. Lammene, altså, ikke trærene.
     
    Vi fortsatte til Underdal, hvor vi besøkte Underdal stølsysteri som leverer geitost til restauranten. Her ble vi først servert de forskjellige typene ost de laget, fersk, mellomlagret og moden geitost, samt brunost. Og en crumble-pai med tyttebær og en søt rømme-pudding. Så fikk vi en omvisning på ysteriet, med informasjon om de forskjellige prosessene og metodene som måtte til for å gjøre melk til ost.
     

     
    Vi hoppet så i bilene og kjørte i 15-20 minutter til neste stopp, en nedlagt gård jeg dessverre ikke husker navnet på. Her hadde en venninne av Hanne tatt det på seg å restaurere en gammel gård (eller, fire mindre gårder) for å guide turister og ha skoleklasser på besøk. Vi ruslet rundt i de forskjellige husene og fikk høre historien til de fire familiene som hadde bodd der. Etter vel halvannen time fikk vi servert hele 11 typer lokal spekemat, potet- og broccolisalat, samt en gresk salat med fetaost fra Underdal som vi nettopp hadde besøkt. Ja, og lapper og kaffe. Allerede her er folk flest særdeles sprekkeferdige.
     

     
    Turen går så videre til Ægir bryggeri i Flåm, vårt siste stopp. Flåm var tydeligvis et utrolig populært turistmål, det var bobiler og fulle campingplasser overalt. Bryggeriet ligger i en ølstue med restaurant, hvor man kan se inntil bryggeriet bak bardisken. Selve bryggeriet var utrolig lekkert, børstet stål og kobber over alt, og sirlig plasserte spotlighter gjorde det hele til et fantastisk skue. Her fikk vi et foredrag om ølbrygging, de forskjellige prosessene og hva de gjør for å gi ølene forskjellig smak. Veldig interessant, og eieren som viste oss rundt var tydelig entusiastisk og brant virkelig for det han holdt på med.
     
    Helt til sist fikk vi servert en 6-retters meny med øltyper som skulle komplimentere de forskjellige rettene. En lys, syrlig ølsort skulle f.eks. drikkes med kreps, og en mørk og søt øl skulle gå med sjokoladekake. Tanken var veldig god, men det viste seg at det ikke fungerte så bra i praksis. De forskjellige øltypene var svært gode, men maten vi fikk servert var ikke helt i samme klasse. Vi som spiste er nok litt for godt vant, men maten var gjerne terningkast 3 og ølet var en sterk 5.
     
    Selv om maten skuffet, så var det en veldig fin opplevelse. Bryggeriet har navnet fra norrøn mytologi, hvor Ægir laget nammelig øl til de andre gudene. Bygget er utrolig flott, og kan ses her. De har tilogmed en tolkning av Yggrasil plassert utenfor. Inni er det like gjennomført, med en sentral peis som folk kan sitte rundt, dempet belysning og mørkt tre med flotte utskjæringer.
     

     
    Og så, sprekkeferdige av både mat og inntrykk, kjørte vi inn i solnedgangen og hjem til Bergen.
  2. Jørgen Sørheim
    I de siste par månedene har jeg jobbet i en restaurant - Spisestedet på høyden. Noen vil kanskje kjenne navnet fra programmet "Smaken av Norge" som gikk på TV2 for litt siden. Fra og med 3. Juli har vi sommerferie i en måned (etter å vasket ned og clingfilmet hele kjøkkenet), så her er mine inntrykk og tanker.
     
    Det er en spesiell restaurant, på mange måter, men mest av alt på grunn av at maten er 100% basert på norske råvarer. Da jeg sendte ut søknader for halvannet år siden, hoppet jeg over denne restauranten. Denne holdningen til utelukkende norske råvarer slo meg som restriktiv og tullete, og jeg så for meg trauste ting på menyen og misjonerende kokker. Du vet, som narkoholikere som har funnet Jesus, vegetarianere og tidligere røykere. Ingenting har vist seg å stemme.
     
    Litt vanskeligere blir det selvfølgelig når man utelukker ingredienser som olivenolje, pepper, sitrusfrukter, hvitløk, samt andre ting som man tar som en selvfølgelighet i et kjøkken, men på den andre siden, det finnes jevngode alternativer til det meste. Det har iallefall fått meg til å tenke litt utenfor boksen når det gjelder krydder, ingredienser og sammensetninger. Kjøkkenet lager egne oljer og sukkerlaker med forskjellige smaker, deriblandt furu og spansk kjørvel (anis/lakris-aktig smak). Istedenfor sitron/lime for syrlighet, brukes eplekonsentrat eller rabarbrasaft. Istedenfor hvitløk brukes ramsløk, en viltvoksende plante. En annen ting kjøkkenet lager, er salt med forskjellige smaker. En vi har brukt mye i det siste, er tangsalt på fiskeretter. Det er i bunn og grunn grovsalt og tørket tang kjørt i foodprocessor, og resultatet blir et ekstra lite hint av sjø. Ingenting dominerende, men nok hint til at det er et poeng i å gjøre det.
     
    Alt lages fra grunnen av, og det er en mengde arbeid og prosesser som går inn i de forskjellige komponentene. Bare det å lage rabarbra- og jordbærsuppe involverer rensing, vasking og grovkutting av rabarbra, oppkok av sukkerlake, grundig mosing av rabarbra, jordbær, mynte og sukkerlake, og så skal mosen skvises gjennom en sil. Suppen serveres med en sirlig rullet krem-kornell og et lite dryss tørket eplemynte. Litt annerledes enn å rulle tre kuler fra en boks med ferdigkjøpt iskrem og sprute en dært ferdigkjøpt sprutekrem på toppen, for å si det sånn.
     
    Fisk bestilles inn etter behov, og stort sett har det betydd leveringer hver, eller annenhver dag. Bein fjernes og kokes kraft på, fileter porsjoneres til hovedrettene, biter som er for små til hovedretter går til fiskesuppe eller grillspyd. Fisken som blir brukt er sesongbetont, og i perioden jeg har jobbet, har det vært brosme, lyr og torsk, samt reker. Over sommeren er det flekksteinbit som står for tur. Renskjæring og porsjonering er det i stor grad jeg som har stått for, og jeg merker stor forbedring fra da jeg begynte.
     
    Kjøttet som brukes er hvalbiff, samt vestlandsk fjordfe som brukes til burgere og langtidsstekte steker til større selskap. Stykningsdelene er litt forskjellig, men det har stort sett vært mindre glamorøse biter som krever lang tid i ovnen for å bli møre og fine. Kjøttet er til gjengjeld så mye mer smakfullt at det å gå tilbake til Norsk rødt fe blir litt vemodig. Burgerne består utelukkende av nam og snadder, fett kjøtt, løk, ramsløk og salt.
     
    I tillegg har et par andebryst vært innom, samt struts og kalkun. Andebrystene endte opp varmrøkte, honningglaserte og gode nok til at jeg kunne spist meg mett på dem tre ganger om dagen.
     
    For vegetarianere har vi en snedig vri på den trauste risottoen, "byggotto".
     
    Her er et lite utvalg av ting som har blitt servert:
     

     
    1. Bøklingrilette på spelttoast, urtemajones, marinert rødløk, gressløk.
    2. Carpaccio av varmrøkt hval, finhakket løk, kvede, engsyre, vårløk, furuolje.
    3. Stekt makrell på oljebasert potetsalat, ovnsbakt fjellørret med syltet agurk, tomatpulver.
    4. Langtidsstekt fjordfe, tipiache-rullet asparges, saltbakte rødbeter, estragon-sjysaus, spansk kjørvel.
    5: Bringebærmousse, bringebær, erteblomst (lilla), spansk kjørvel-blad og blomst, rabarbrasuppe, engsyre.
     

     
    Maten er én ting, lokalene og atmosfæren er noe annet igjen. Kjøkkenet har store vinduer og en dør som vender ut mot en liten bakhage hvor gjester deler plass med urter og blomster. Det er høy nok standard på kjøkkenet til at det takler direkte innsyn, og det syns jeg er utrolig flott. Det er også veldig kjekt å faktisk se at kundene koser seg med maten, og ikke bare høre det fra servitørene (som formidler positive tilbakemeldinger sånn ca. hver halvtime). Tilbakemeldingene betyr også så mye mer når maten faktisk er god, og ikke tilsvarer en suppepose fra Toro. For å bruke en setning jeg har brukt i et tidligere innlegg, mye av dette gjenspeiles i anmeldelsen til Bergens Tidende (foreløpig bare i papirutgaven, skal legge inn link når den er på web). Jeg må si jeg er heldig med timingen på et par blogginnlegg, plutselig har BT en anmeldelse som støtter opp under det jeg skriver.
     
    Litt pussig er det dog at de skryter stort av at maten er så langt fra industrielt fremstilt halvfabrikat som man kan komme, men samtidig gir minus for pris. De to tingene går liksom hånd i hånd. Jo mer arbeidskraft som forsvinner inn i maten, jo dyrere blir det for bedriften. Men, men. Terningkast 5 er ikke noe å kimse av.
     
    En annen positiv ting er renholdet. Faste lesere husker kanskje at jeg foretrekker rene stekeflater, og her er det ingenting å utsette på den. Overflødig stekefett skrapes bort så snart maten er ferdig stekt, slik at det ikke brenner seg fast sammen med rester av maten. Hver kveld skrapes den også gullende ren. Den daglige nedvaskingen er det heller ingenting å utsette på. Først vaskes benker, kjøleskap, komfyr og ovn, vann/såpe fjernes. Overflater tørkes og sprutes med et eddikbasert heksebrygg som skal gjøre livet surt for bakterier. Gulvet dekkes med såpeskum, skrubbes, spyles, vann nales bort og det lille som er igjen moppes opp med tørre gulvmopper.
     
    Ingen innlegg kan være foruten dette: Sånn ser jeg ut for tiden:
     

    Barten tok jeg som en sørgemarkering da Michael Jackson døde. Stakkars.
     
    Ellers.. tja, tjo. Jeg trener styrke som en helt for tiden, gikk vel to måneder på et generelt nybegynnerprogram som tok meg innom alle muskler i løpet av én økt. Etter det har det blitt et par måneder med litt mer fokusert trening, og det er fantastisk gøy å være litt fast i fisken etter å ha vært en kvapsete kveitebolle hele livet. På grunn av variabel arbeidstid har jeg ikke fått trent så mye med kompiser, men det er absolutt fordeler ved å trene tidlig på dagen. Lite folk, ingen kø og ingen av disse svartmuskete italiener/pakistaner-kombinasjonene med måne, pondus, kruset hockeysveis og tettsittende treningsdrakt som har blitt tørket i vaskemaskinen. Og solbriller. Inne.
     
    Spillmessig må jeg si at jeg har hatt det veldig fint. Jeg kjøpte meg en Nintendo DSi for noen måneder siden, og den har blitt flittig brukt. Det tøffeste spillet er uten tvil Professor Hatsworth in the Puzzling Adventure, som i mine øyne blir en salig blanding av Ducktales, Monkey Island og Zoo keeper (eller tilsvarende match-3-farger-spill). Ellers er Puzzle Quest alltid bra i små omganger.
     
    På Wii har jeg kost meg glugg i hel gjennom to spill, Mushroom Men: The spore wars og Rogue Trooper. Mushroom Men har tatt mye inspirasjon av Psychonauts og American McGee's Alice, to spill jeg har veldig sansen for. Det er et slags plattform-puslespill med litt slossing, hvor du styrer en sopp i naturlig størrelse. Pen stil på grafikken, men musikken er noe helt eget. Den er bygget opp rundt en metronom (en sånn du bruker en banan på i Monkey Island 2) og hele spillverdenen pulserer i den samme takten. Musikken har også flere lag som styres av delmål i brettene. I begynnelsen av et brett er musikken veldig enkel, men når du nærmer deg slutten har du lagt på flere lag og det er mer som skjer i musikken. Det høres kanskje helt merkelig ut, og det er det absolutt, men det er en spillopplevelse jeg plasserer der oppe med Super Mario Galaxy, System Shock 2 og UFO.
     

     
    Rogue Trooper er en remake av et Xbox-spill basert på tegneserien med samme navn. Du styrer en blå, klonet soldat i en futuristisk utgave av borgerkrigen i USA. Dine tre kompiser dør kort tid inn i spillet, men lever videre i en chip som blir plassert i utstyret ditt. De heter Bagman, Gunnar og Helm. Den som gjetter hvilket utstyr de forskjellige chippene ender opp på, vinner en gratis spasertur til nærmeste Rema 1000-butikk. Bagman resirkulerer skrot du finner til ammunisjon, granater, våpen og oppgraderinger. Gunnar gir deg mulighet til å zoome med våpenet ditt og sette det fra deg som en turret, og Helm hjelper til med hacking. Rent bortsett fra dette, har ikke spillet noen voldsomme krumspring å by på. Man går rundt i forskjellige omgivelser og plaffer ned fiender, knerter et par bosser, flyr litt, knerter sistebossen og vips, så er det ferdig. Veldig kort spill, men det var svært underholdende så lenge det varte. Samspillet mellom deg og dine tre kompis-chipper er tidvis ganske underholdende, og utfordringene var ganske åpne med tanke på hvordan du skulle løse dem. Liker du hagler og granater, funker det. Vil du sette opp Gunnar som turret for å ta patruljerende soldater mens du lusker rundt og knekker lårhalser og nakkevirvler fra skyggene, så funker det også.
     

     
    På PC er jeg ferdig med Trine, som i bunn og grunn er en remake av The Lost Vikings. Man styrer en karakter, men kan bytte mellom tre karakterer når som helst. En kriger, en tyv og en trollmann. Trine er et fysikkbasert puslespill, og de tre karakterene har unike egenskaper som lar deg ta deg frem på forskjellige måter. Krigeren er mest for å knerte store mengder levende skjeletter, så han brukte jeg lite. Tyven har pil og bue, samt et tau for å slenge seg rundt med. Litt som i Bionic Commando, bare at det faktisk funker. Hører du, Bionic Commando? Drittspill! Trollmannen kan mane frem klosser, planker og svevende plattformer, og kan i tillegg manipulere løse gjenstander.
     
    Så, om du i spillet møter på en liten vegg du ikke kan hoppe over, samt et skummelt skjelett på den andre siden, kan du gjøre følgende:
    1) Bruke trollmannen og mane frem nok kasser til at du kan hoppe over veggen, og daske løs på skjelettet med krigeren.
    2) Bruke trollmannen til å mane frem en kasse rett over skjelettet, slik at kassen faller ned og knerter skjelettet, og så mane frem en plattform som du hopper oppå og manipulerer over veggen.
    3. Bruke trollmannen, mane frem en plattform et stykke over veggen, bytte til tyv og hekte deg fast i plattformen og heise deg opp over veggen, og så knerte skjelettet med buen.
     
    Mange måter å komme seg gjennom spillet, med andre ord. Litt i korteste laget, men det er en fryd så lenge det varer. Utrolig pent å se på, og utfordringene er sånn passe utfordrende (litt lette, kanskje). Vanskelighetsgraden tar en skarp sving oppover på siste brettet, litt som meat circus i Psychonauts.
     

     
    På 360 har jeg snappet opp en del nye greier, Prototype, Ghostbusters, 50 Cent: Blood on the sand, Call of Juarez, Bionic Commando og litt ymse, men det meste er veldig forglemmelig. Ghostbusters er sånn tålelig bra, og 50 Cent-spillet er faktisk overraskende kurant. Det er en fin blanding av Gears of War, The Club og Lego Star Wars. Veldig over-the-top og lite selvhøytidelig.
     
    Og, til sist, finfine musikkanbefalinger. Jeg har hørt på en del nye greier i det siste, og kan anbefale følgende (link går til Spotify): Devotchka (østeuropeisk ompalompa i samme gate som Beirut, Calexico og Kaizers), Emiliana Torrini (syngedame som lager kaffe latte-musikk), Beirut (mer østeuropeisk ompalompa, liker best Gulag Orkestar og Prenzlauerberg), samt det nye Placebo-albumet (og Daddy Cool-coveret).
  3. Jørgen Sørheim
    Jeg sliter litt med begynnelsen på en blogg, så vi hopper rett i det, uten noen fjonge fraser.
     
    Siden sist har følgende skjedd:
     
    Jeg har trukket 4 visdomstenner.
    Dette skjedde i to omganger. Venstre underkjeve fikk gjennomgå på sensommeren, og de resterende tre ble fjernet for en uke siden. Overraskende nok var den første tannen den verste å ta. Prosedyren tok rundt en time, og jeg gnaflet meg kjapt gjennom den lille haugen med Paralgin Forte jeg fikk resept for (10 stykker). Siste gang tok 3 tenner ca. 40 minutter å fjerne, og jeg fikk 20 Paralgin Forte + 10 Ibux. Ibuxene har blitt redusert til 4, Paralginene er urørt.
     
    Uansett, veldig greit å være ferdig med det. Alle tennene kostet ca. 5000kr, en del mindre enn det jeg hadde forventet.
     
    Jeg flytter fra Møllaren.
    Vi har fått begynt med arbeidet på leiligheten på Kalfaret. Alle lettveggene i kjelleren ble demontert og fjernet den første dagen, gulvet er hakket opp og vannrørene byttet ut. Byggefirmaet anslår å ha leiligheten klar litt over nyttår, og da har vi følgende å glede oss til:
     
    Fuglekvitter istedenfor bedritne unger som drar pinner over metallgelendre.
    Snobbete og fiine naboer istedenfor bråkete studenter, trygdemisbrukere og annet pakk.
    Et nabolag hvor eventuelle avleggere kan vokse opp uten å perforere fingrene på brukte sprøytespisser og knuste ølflasker.
    Badekar.
    Et stort kjøkken som er separert fra stuen. Aldri mer fettbelegg på TV-en og stekeos i hele leiligheten.
    Vi slipper å drukne når polene smelter og kystbebyggelsen i Bergen ligger under vann (stort pluss i min bok).
     
    Leiligheten ser for tiden slik ut:
     

     
    Jeg bytter jobb.
    Med flyttingen kommer også hele tankerekken med barn og 2,1 hunder, Volvo og stakittgjerde. Å jobbe som piercer tror jeg egentlig ikke kommer til å fungere i lengden. Først og fremst er det bare blitt til en jobb for meg, ingenting jeg har noe voldsom interesse for lenger. Det var en fantastisk kul jobb da jeg var 20, da var jeg en flittig bruker på BMEzine.com, tok bilder av piercinger og sendte inn, diskuterte og herjet på Blink/diskuter.sol.no. Nå, etter en 5-6 år, har jeg mistet helt futten når det gjelder piercing. Folk vil stort sett ha de samme tre piercingene, navle, tunge og siden av overleppen. De kan jeg omtrent ta i blinde nå. Ta med arbeidstiden (komfortabel, men lite kompatibel med den "etablerte" døgnrytmen), 6 dagers arbeidsdag, ingen fritid bortsett fra høytidene, og en lønn som ikke er helt fantastisk, så har jeg kommet frem til at det er like greit å hoppe i det.
     
    Valget har falt på kokk. Etter jeg begynte å spise bedre og tok av 25kg, har jeg blitt mer og mer opptatt av hva jeg stapper i meg. Jeg lager ting fra grunnen av, og storkoser meg virkelig på det lille kjøkkenet vi har. De 1000 kronene jeg fikk fra Bokklubben.no gikk til kokebøker. En dag med ferdigmat er en dag hvor jeg ikke får prøvd ut en ny oppskrift.
     
    Har vært i kontakt med Årstad VGS (gamle Bergen yrkesskole) og fått litt hjelp derfra. De mente at 4 år med 4 dager på jobb + 1 dag på skole var det beste alternativet. Eventuelt kunne jeg begynne rett i arbeid som ufaglært, men da tok det 5 år før jeg kunne ta fagbrevet. Uansett hva som skjer, tror jeg dette vil resultere i en mye bedre hverdag. Selv om arbeidstiden kan variere og dagen snus på hodet innimellom, får man i det minste oppspart fritid eller økonomisk kompensasjon. Og, om ikke annet, jeg får lære nye ting fra dyktige mennesker. Jeg gleder meg stort.
     
    Jeg spiller spill.
    Etter 2,5 år med WoW, ble jeg til slutt lei. Siden jeg kastet inn kluten for en måned siden, har jeg heller fokusert på en del andre spill. Før Xbox 360-en min vandret til de evige jaktmarker, fikk jeg spilt meg gjennom Bioshock og Halo 3. Bioshock var en sann fryd, enn dog "bare" System Shock 2 i en ny innpakning. Men, å kopiere verdens beste spill og gjøre det tilgjengelig til de som aldri fikk spilt det, er absolutt ingenting å rynke på nesen av. Jeg kjøpte også en ny TV midt i spillet, så plutselig hadde jeg HD-grafikk og kunne lese skriften. Halo 3 var pent å se på, og det var full pupp fra start til slutt, men helledussen så kort det var. Greit nok at multiplayer-delen er grunnen til at mange kjøper spillet, men når man har aversjoner for skrålende, sukker-rusede AD-HD-fjortiser fra junaiten, er 500kr for 5 timers singleplayer litt stusselig.
     
    Dagen etter Bioshock var rundspilt, gikk 360-en i stykker. Sammentreff? I think not. Hadde jeg spilt Spiderman: Friend or Foe eller noe tilsvarende møl, hadde den nok ikke holdt ut så lenge som den gjorde. Uansett, den fikk en gratis tur til Tyskland, og jeg ble sittende alene i Bergen, alene og 360-løs. Andre ville kanskje tydd til tårene, forbannet gudene eller klatret opp i nærmeste kirketårn med en Krag-Jørgensen på ryggen. Ikke denne karen. Jeg fritok den gamle Xboxen fra mediesenter-pliktene og gav meg i kast med et par eldre spill som jeg aldri ble ferdig med.
     
    Først ute var Star Wars: Knights of the Old Republic II. Jeg spilte gjennom en planet eller to da spillet var nytt, men jeg tror ikke jeg hadde tålmodighet til all dialogen. Nå, derimot, hadde jeg ørti uker tilgjengelig, og jeg startet en ny karakter, en jedi consular ("Recommended for experienced players"). Rundt 35 timer tok det før jeg var ferdig, og det var virkelig en opplevelse. Slutten kunne ha vært bedre, og historien er ikke helt oppe med KotOR, men to tomler opp uansett.
     
    Etter KotOR2 falt valget på Jade Empire. Også et spill jeg prøvde halvveis i nittenhundreogblomkål, men lot støve ned. Teite meg. JE er et fantastisk flott spill, et slags KotOR i en asiatisk verden uten lette sabler og romskip. Kampsystemet i JE er radikalt annerledes enn hva man finner i KotOR, her er det kampkunst i sanntid. De forskjellige kampstilene kan oppgraderes etter hvert som du går opp i level (selv fokuserte jeg på Thousand cuts, Spirit thief, Paralyzing palm og Jade golem). Historien er eksepsjonelt bra, og også her har Bioware lagt inn en plot-twist mot slutten, en twist like snedig som et eksemplar av Mustela putorius med et SnedigAmplifier2000 Deluxe-implantat i hjernebarken. Eller, gjerne ikke fullt så snedig, men jeg så den iallefall ikke komme. Hadde gjerne sett litt mer interaksjon med/mellom tilhengerene dine, men alt i alt, to tomler og én storetå opp. En fin oppvarming til Mass Effect.
     
    Og nå, mens jeg venter på at 360-en skal bli levert i morgen, spiller jeg Prince of Persia: Rival swords på Wii. Mye finfin akrobatikk, og stealthkills er nydelig implementert, men kontrollsystemet er virkelig ikke bra. Det blir mye veiving uten mål og mening, men folk dør jo, så jeg bør egentlig ikke klage.
     
    I tiden fremover (om 360-en holder ut, bank i bordet) har jeg Orange box og Call of Duty 4 liggende, og så blir det jo Assassin's Creed og Mass Effect om litt. Stakkars lommeboken.
     
    To bilder. Ny TV og meg i en t-skjorte.
     

  4. Jørgen Sørheim
    Året mitt på skolen nærmer seg slutten. Teori-eksamen skal vi ha 5. Juni, og så er det 3 år og noen måneder til jeg kan gå opp til fagprøven.
     
    Siden et par i klassen min ikke har tatt den vanlige utdanningen med 2 år på skole og 2 år på jobb, er vi ikke kjent på kjøkkenet de har på skolen (hvor vi faktisk skal ta fagprøven). Av den grunn fant lærerene våre ut at vi skulle ha en liksom-fagprøve, gå gjennom gamle oppgaver og bli vant med å utarbeide en meny med krav til råvarer og tilberedning, følge arbeidsliste og generelt gjøre oss kjent på kjøkkenet. Vi hadde en tilsvarende dag for rundt en måned siden, hvor alle løp lettere forfjamset rundt og lurte på hvor slikkepotter og estragon og fløte og sånt var plassert. Vi ble ferdig, men det tok også halvannen time mer enn vi hadde satt av. Denne gangen gikk alt så meget bedre.
     
    Oppgaven er todelt, en planleggingsdel og en praktisk del. Vanligvis trekker man en konvolutt på dagen man skal ha fagprøven. Denne innholder en "råvarekasse", som er ingredienser du skal bruke i menyen, samt et par krav til menyen. Man har så en time på seg til å utarbeide en meny og skrive en arbeidsliste. Slik gjorde vi det under den første prøven, men denne gangen fikk vi en uke å planlegge. Den praktiske delen er strengt talt bare å gjennomføre det du har planlagt, på best mulig måte.
     
    Min oppgave var som følger:
     
    Råvarekassen inneholder 1 stk piggvar, 1stk lammerygg, bær, vårløk, spinat og østerssopp. Forrett skal være varm, innholde et farseprodukt (ørretfilet skal brukes) og inkludere et bakverk. Hovedretten kan tilberedes valgfritt. Den skal inneholde 3 ulike grønnsakstilberedninger, potet skal være pommes croquettes. Saus skal lages av egen kraft. Desserten skal innholde fromasj, pudding, is eller isparfait. Skal også inneholde et bakverk eller en kake.
     
    Menyen min ble følgende:
    Forrett: Piggvar-rull fylt med ørret/dill/spinatfarse, sautert vår- og rødløk, lun dillolje. Servert med balsamico- og basilikumolje-stenket brød.
    Hovedrett: Langtidsposjert ytrefilet av lam (55 grader i 5 timer), østerssopp-stuing, smørsurrete blomkål-knotter, rotmos (gulrot/sellerirot/kålrot), rødvinsaus, pommes croquettes.
    Dessert: Sjokoladefondant, amaretto- og vaniljemarinerte blå- og bjørnebær, kardemommeparfait, toastede mandelflak.
     
    Arbeidslisten min ble:
    Beine ut rygg, sette på vannbad til posjering: 30 min
    Sette på kraft: 10 min
    Skrelle/kutte grønnsaker, sette poteter på koking: 20 min
    Vakuumere kjøtt, lage parfait, marinere bær: 30 min
    Lage potetmasse, sette på kjøl, lage brøddeig: 20 min
    Filetere fisk, lage farse, pakke i clingfilm: 40 min
    Lage fondantdeig, sette i former: 20 min
    Forme potetmasse, rulle i griljermel: 20 min
    Lage dill- og basilikumolje: 15 min
    Bake ut brød: 10 min
    Forefallende arbeid: 60 min
    Posjere fisk, begynne på rødvinsaus, brød i ovn: 15 min
    Koke rotgrønnsaker møre, lage soppstuing, surre blomkål: 40 min
    Legge opp forrett, brune lam, ta ut parfait fra kjøl: 5 min
     
    Stort sett gikk arbeidet mitt etter denne listen, iallefall i begynnelsen. Jeg har aldri jobbet med lammerygg før, men det gikk veldig greit. Det er i bunn og grunn to ytrefileter mellom et fettlag og ribbeina, samt to indrefileter på undersiden av ribbeina. Brukte den mest renskårne ytrefileten, og vakuumpakket de to andre kjøttstykkene. Beina ble brunet i ovnen på 200 grader i 10-15 minutter mens jeg pyntet fileten min ytterligere. Den ble gnidd med olivenolje og tørr rosmarin (vi hadde fersk rosmarin, men det fant jeg ut et par timer senere), og rullet i flere lag med clingfilm. Til slutt endte jeg opp med en fin, rund pølse som ble lagt i en kjele med vann som holdt 55 grader. Brukte to fat, et i bunnen for å forhindre direkte kontakt med bunnen av kjelen, og et oppå pølsen for å forhindre at den fløt opp. Lammebeina var også fint brunet nå, så de gikk oppi en kjele med grovkuttete kraftgrønnsaker (gulrot, sellerirot, purre, løk, "de fire store"). Her brukte jeg grønnsaker som gjerne var litt slappe i fisken, noe som kan være et pluss om sensor får det med seg. Det er lite økonomisk gunstig å bruke spretne og fine grønnsaker når de likevel skal kokes til døde.
     
    Potetene ble et lite problem for meg, de inneholdt for mye vann. Jeg har heller aldri laget pommes croquettes (potetstappe med eggeplommer, rullet i griljermel og fritert), så jeg antok stappen min var grei. Når jeg skulle rulle dem i griljermel, var det så vidt de holdt sammen, så jeg knadde litt av griljermelet inn i stappen og håpet på det beste. Av 8 biter var det 4 som ikke gikk i oppløsning i frityren, så det var ikke en suksess uten sidestykke. Men, det var nok til å ha på de fire porsjonene jeg måtte lage, så greit nok. Kunne sikkert tørket ut potetstappen over lav varme, men, men.
     
    Brødet var grei skuring. Jeg har fått helt dilla på brød, og spesielt surdeigsbrød hjemme, så det var på med deig, deig på heving i en times tid, utbaking og etterheving. 210 grader i 20 minutter. Deigen ble litt løsere enn jeg hadde planlagt, men løs deig gir godt og luftig brød.
     
    Fisken gikk også greit, selv om jeg aldri har jobbet med piggvar før. Men, en gang for lenge siden bestilte min fantastiske læreplass inn en patetisk liten rødspette som jeg fikk brynet meg på, og flatfisk er flatfisk. Piggvaren var utrolig flott, veldig fast og fin i.. fisken. Jeg tok ut de fire filetene, vakuumerte de to fra bunnen. De to siste fjernet jeg skinnet på, og delte hver filet i to tynnere fileter ved å legge dem flatt på skjærebrettet, stikke en kniv inn i fileten parallellt med skjærebrettet, og kutte utover. Disse ble så lagt på clingfilm, fylt med ørretfarse og rullet sammen. Ørretfarsen laget jeg av en hel ørretfilet. Fjernet skinnet, skar bort litt fett og skrot, og skar ut et flott rektangel fra den tykkeste biten av fisken. Denne biten vakuumerte jeg, halebiten, ryggen og buken gikk i farsen. Dette er et stort pluss når sensor får det med seg, siden en restaurant helst vil ha mest mulig salgbar råvare. Fra en stor, jevnt tykk filet kan man selge flere porsjoner enn fra en litt kortere filet med buk, rygg og hale. Disse delene er også tynnere, så de blir fortere gjennomstekt og tørre. Uansett, i 200g avskjær gikk det 1 dl fløte, et egg, salt og pepper, litt dill og litt spinat. Foodprocessor, 20 sekunder.
     
    Fondantdeigen skulle jeg kanskje begynt tidligere på. Der skal smør, sukker og sjokolade smelte i et vannbad, og når jeg hadde begynt på det, var gassbrennerne og stekeplatene temmelig fulle. Jeg gikk for timbal-former, disse ble smurt med smør og dekket med melis, da jeg håpet at det ville gjøre det lettere for fondanten å slippe taket. Deigen ble uansett laget, formene ble fylt og satt bort.
     
    Begynte på rødvinssaus, en halv løk og litt timian i kjele, 1dl balsamico og 5 dl rødvin ble redusert til halvparten, spedd med kraft og jevnet med roux (50/50 smør og mel, brunet). Smakt til med salt og pepper, samt litt sukker. Rotgrønnsakene var ferdig kuttet, så de ble kokt al dente, og så knust lett sammen med en klatt smør. Fiskerulladen ble lagt i 60 grader varmt vann tre kvarter før forretten skulle serveres.
     
    Før servering surret jeg vårløk og rødløk sammen. Tok ut fiskerulladen fra posjeringsvannet og skar den opp i sushi-store stykker i clingfilmen, da de vil holde formen bedre på den måten. Brødet fikk en skvett balsamico og basilikumolje skvettet over seg, og forretten ble servert med sitronbåter.
    Så kom lammefileten opp av vannet, pakket ut av clingfilmen, og tørket lett. Smør ble brunet, fileten fikk salt og sukker på seg, og ble kjapt brunet (1 min totalt). Blomkålknotter ble surret kjapt i smør, og alt ble anrettet og servert.
    Så gikk fondanten i ovnen, 200 grader i 9 minutter. Parfaiten ble tatt ut av kjølen hvor den hadde myknet litt, og i ettertid ser jeg at den like gjerne kunne stått der helt til servering. Timbalformene var for høye til fondanter, den strukturelle integriteten i deigen som var stekt gav etter og 4 av 5 fondanter kollapset.
     
    I det store og det hele var jeg veldig fornøyd med dagen. Jeg var stort sett fornøyd med smaken på rettene mine, men presentasjonen og gjennomføringen kunne vært bedre på enkelte ting. Fikk mye skryt fra sensorer og prøvesmakere, og hadde bestått "med glans". Sånt er jo alltid kjekt å høre.
     
    Her er det jeg laget:

  5. Jørgen Sørheim

    Grr-rr-r

    Av Jørgen Sørheim,

    Kokk.
     
    Jeg sendte ut 17 søknader, og fikk svar fra tre. Den første skulle ikke ha lærlinger i år, men ønsket meg lykke til videre. Det andre svaret kom fra *navn fjernet*, og det var meget positivt. Jeg kom på intervju, snakket med kjøkkensjefen og ble vist rundt på kjøkkenene (to etasjer, første etasje var for sjømat og andre etasje for bifforienterte retter). Vi avtalte at jeg skulle prøve å jobbe der et par dager etterpå, slik at jeg kunne bli kjent med stedet og de som jobbet der, og de kunne se at jeg kunne gjøre ting uten å kutte av meg fingrene. Eller noe sånt.
     
    En dag eller to senere ble jeg oppringt av Smauet, de ville også at jeg skulle komme innom for et tilsvarende intervju/prøvejobbing. Vi avtalte at jeg skulle komme innom uken etterpå.
     
    Dagen etterpå var det avgårde til *navn fjernet*, hvor jeg kuttet rå poteter i båter, kokte poteter i skiver, flere rå poteter i båter, laget bernaise-saus, skrellet og sløyet scampi, vasket kjølen, vasket og avskjegget blåskjell. De andre kokkene var hyggelige, men jeg fikk inntrykk av at de fleste var lærlinger på tredje eller fjerde året og kom til å slutte relativt snart. Menyen var relativt enkel, ingen kulinariske krumspring eller spennende ingredienser å spore.
     
    Et par dager senere jobbet jeg et par timer på Smauet, og det var virkelig 2. boller. Det var et kjøkken jeg kunne gitt venstrehånden for å jobbe i, jeg storkoste meg fra begynnelse til slutt, og jeg snakket oppglødd om foie gras og kanelsyltede epler da jeg kom hjem. Menyen ble skiftet hvert kvartal, kjøkkensjefen var lett å snakke med, og var veldig positiv til at jeg var ti år eldre enn de vanlige lærlingene. Men, det var ikke opp til ham ene og alene, jeg måtte snakke med sjefen som drev hele etablissementet. Jeg ringte sjefen over alle sjefer, avtalte å møtes en uke senere, og snakket med ham. Joda, søknaden så veldig bra ut, og det at jeg var ti år eldre var skikkelig kjekt. De vanlige lærlingene var visstnok ikke mye å samle på. Men, det var ikke opp til ham ene og alene, jeg måtte snakke med damen som tok seg av driften av restauranten. Jeg ringte damen, avtalte å møtes en uke senere, og snakket med henne. Joda, søknaden så veldig bra ut, og det at jeg var ti år eldre var skikkelig greit. Men, kjøkkensjefen hadde sagt opp jobben, og de kunne ikke ta meg inn uten å ha et ordentlig læreopplegg.
     
    Nå har jeg ventet i ca. fire uker, og ble oppringt i går. De hadde fått inn en ny kjøkkensjef, men han hadde tatt med seg sin egen lærling fra sin gamle arbeidsplass. Dessverre ser det da ut til at det blir fiskesuppe og biff på meg i årene fremover, med mindre denne nye lærlingen blir handicappet i et fryktelig marinade-relatert uhell (*bank i bordet*). Alt er selvfølgelig ikke helt grusomt, *navn fjernet* kunne tilby bedre lønn, tips, flere arbeidstider, samt "studieturer" på restauranter i andre land. Likevel var det utrolig surt å mer eller mindre ha drømmejobben i boks, for så å ha en sånn ting komme helt ut av det blå og ødelegge alt.
     
    Som en liten kuriositet var en tidligere piercer fra Witchy Bitchy innom studioet forleden, han skulle også begynne å jobbe som kokk om kort tid, og hadde vært innom *fjernet*. Veldig sært.
     
    Oppdatering: jobben på *fjernet* er i boks. Lønnen første året blir ikke særlig imponerende, andre året skal bli ca. det jeg har i måneden per dags dato, og tredje + fjerde året tjener jeg rundt 5-6 tusen oppå det igjen. Etter noen måneder i arbeid fikk jeg kurs i ting som partering av kjøtt, filetering av fisk, kakebaking og denslags, og jeg kunne søke om studietur til enten Italia, Sveits, Irland eller Skottland, hvor jeg kunne jobbe i ca. 3 måneder. Jeg begynner å jobbe rundt begynnelsen av Juli, og den overnevnte pierceren har allerede begynt å jobbe der.
     
    Leilighet.
     
    Rottereiret Møhlenpris er fraflyttet. Vi brukte påsken på å kjøpe stæsj på Ikea, pakke resterende inventar i pappesker, flytte pappeskene og vaske ut den gamle leiligheten. Mye av det gamle inventaret ble plassert i et fellesrom i kjelleren, og i løpet av én uke var en stressless, en komfyr, en vaskemaskin, et TV-apparat og en mikrobølgeovn stjålet, og alle posene med gamle håndklær, gardiner og sure sokker var tømt og nøye inspisert.
     
    På Kalfaret er fortsatt mye i kasser, men det viktigste (dvs. TV, HTPC og filserver) er på plass. Internett glimter med sitt fravær, men 20Mbit blir installert 1. April. Per i dag får jeg internett i små doser på jobb, innimellom alle de skrekkelige kundene. Bilder kommer når internett er oppe.
     
    Ellers.
     
    Jeg er nå en ordentlig onkel Jørgen (ikke bare barnehage-utgaven).
  6. Jørgen Sørheim
    Jeg skal, som tidligere skrevet, begynne som kokk. Jeg vurderte sterkt å begynne rett i arbeid som ufaglært og ta fagbrev etter 5 år, men har kommet frem til at skolegang kanskje ikke er det dummeste allikevel, og er nå i full sving med å skrive søknader til diverse á la carte-restauranter i Bergen sentrum. Skoledelen begrenser seg heldigvis til én dag på skolen og fire dager på jobb, så da slipper jeg daglig kontakt med de fjortisene jeg hater av hele mitt hjerte. Utdanningstiden tar også bare 4 år istedenfor 5. Jeg kommer til å jobbe med piercing til skolen begynner, sånn ca. i August.
     
    Han som tar over for meg heter Kenneth, og har jobbet et par år på Leading Light. Han er også et sosialt og utadvent vesen, noe jeg på ingen måte er. Det kan selvfølgelig hende at jeg har vært ekstra uheldig, men i den siste tiden er jeg ikke akkurat begeistret når kunder kommer inn døren. Stort sett er det en av følgende typer:
     
    Knisete 16-åringer som skal ha piercing i tungen eller navlen, står i en klynge og leser prislisten, og spør så om hvor mye piercing i navlen/tungen koster. Alternativt tør de ikke å spørre om noenting, og står i klyngen sin og hvisker høyt "Spør da!". "Neei, eg tør issje!". "Kniiihihihiis!" og "Wiiihihihi!". Jeg tenker med grøss og gru på at det finnes mennesker som tilbringer mye tid med sånne. Jeg blir sliten i hodet etter 5-10 minutter, stakkars lærere og medelever som må være med dem hele dagen.
     
    Folk som lurer på prisen på en tatovering, "ikke for liten, og ikke for stor". Når jeg klarer å bekjempe fristelsen til å si "Ikke for lav, og ikke for høy.", spør jeg pent om "Hvor stort er det for deg?", og stort sett får jeg svaret "Sånn.. vanlig." Så tygger de frenetisk på tyggisen sin, og jeg bekjemper fristelsen til å bokse dem i magen. Herre mitt hatt, vis med fingrene, eller bruk en anerkjent måleenhet som, tja, centimeter?
     
    Folk som skal ha det samme som alle andre, som for tiden er tre stjerner og feer i trusekanten. Ikke for stor, og ikke for liten, selvfølgelig. Faktisk sånn akkurat passe. Jeg har litt lyst til å legge inn en egen kategori på flash-maskinene våre (PC-er hvor folk kan klikke seg gjennom hundre millioner bilder), kalt "Kategorien for fantasiløse etterapere". Her skal de tre stjernene og feene plasseres, sammen med kinategn, Nemi-drager, From dusk till dawn-tribalen, alt Beckham og poppe syngedamer har tatovert på seg, en norsk-til-arabisk-oversetter og gotisk skrift. Jeg sier ikke at alle skal være unike snøfnugg og drive med sjelegranskning i måneder og år før de får tatt en tatovering, men å betale i dyre dommer for å få en blåkopi av hva alle andre løper rundt med, skjønner jeg virkelig ikke poenget med. Noe av det morsomste jeg har vært med på, var en av disse overpudrete muffintop-damene som skulle ha en tatovering. "Noe som ikke alle andre hadde, tre stjerner", sa hun med entusiasme og glød i stemmen. "Sånn liten-stor-liten, i trusekanten?", spurte jeg. "Ikke fylte, bare et kraftig omriss?". "Ja, hvordan visste du det?", gispet hun.
     
    Folk som kommer inn, sier "Jeg skal ha piercing i navlen", og når jeg så spør om å få se på navlen (ikke alle kan pierces, noen har for liten hudfold over navlen, noen har utovernavler, etc.), så kniper de på den, skjuler det jeg vil se på, og sier "Her.". I og med at jeg har livnært meg av dette i noen år, så har jeg en viss formening om hvor navlen befinner seg på kroppen.
     
    Folk som leser gjennom tatoveringsbladene og sier "Æsj!!" et minimum av 9 ganger per minutt. "Ærsj, hvorfor gidder folk å ha sånne ting?". Dette er ofte de samme menneskene som over, stjerner-i-trusekant-trynene. Seriøst, tenk om jeg skulle gått rundt i alle butikker og uttrykt min misnøye over alt jeg ikke likte. Jeg er ikke noen fan av vin, så jeg lurer på hvordan det hadde tatt seg ut om jeg ruslet rundt på polet, tok opp en flaske vin og utbrøt "ÆSJ!" før jeg satt den fra meg igjen og gikk videre til neste flaske.
     
    Folk som ikke leser ting skikkelig. Vi har et par A4-ark med "DEPOSITUM" som tittel, samt "Små/medium/store tatoveringer - 500/1000/2000kr hhv", samt informasjon om hva som er liten/medium/stort. Arkene kom opp på veggene for en måneds tid siden, og jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger et eller annet brødhode utbryter "Ojoj, 500kr for en liten tatovering, det var billig!", eller begynner å sette opp en time for å dekke hele ryggen fordi det bare kostet 2000kr.
     
    Folk som ikke skjønner at vi har ventetid. "Hei, jeg skal ha en vanlig middels normal tatovering, når er første ledige time?", spør de på telefonen. Etter å ha brukt en femtedels arbeidsdag på å hale ut hva en "vanlig middels normal tatovering" er for dem, finner jeg frem første ledige time i avtaleboken. "Første ledige time er om fire uker.", sier jeg. "Er det første ledige time", spør de igjen. "Det var jo det jeg nettopp sa, din forbanna mongodott!" "Ja", svarer jeg.
     
    Asylsøkere. Stort sett er det unge somaliske piker som skal ha nesen piercet, og omtrent halvparten av de jeg har gjort noe på, kommer tilbake etter to uker med et nesebor på størrelse med Jupiter. Når jeg forklarer prosedyren og renseanvisningen, foregår det på en merkelig blanding av norsk, engelsk og gestikulering, og det kan virke som om de viktigste delene blir glemt.
     
    Folk som leker med de betente og ekle smykkene sine. "Hei, jeg tror jeg har noe problemer med navlen min, huden er rød og grønt puss kommer ut av såret.", hvorpå de bretter opp toppen sin og begynner å plukke bort størknet sårvæske, til tross for at det siste jeg sier til nypiercete kunder er "vask hendene før du er borti smykket". Eller "Øhm, tungen min er fortsatt hoven etter to måneder.", før de rasler smykket over tennene og gnager på det. Besynderlige greier.
     
    Folk med buksene oppi sokkene. For å sitere Kong Olav V; "Mennesker med bukser i sokkene fortjener ikke livets rett.", og jeg sier meg hjertens enig med vår avdøde monark.
     
     
    Om jeg skulle ha jobbet på studioet lengre, tror jeg nesten jeg måtte ha installert en falluke i kunderommet, en som endte opp i et mørkt rom med skrubbsultne kannibal-dverger. Med nightvision-goggles på hodet og skarpe teskjeer i de små håndlankene sine. Men, jeg tror Tomas ville ha luktet både muffens og ugler i mosen (og døde kunder) om vi plutselig bare hadde hyggelige kunder, de som kommer med et par tegninger/bilder og en klar formening om hva de vil ha, hvorfor de vil ha det, hvor de vil ha det, og hvor stort de vil ha det, og i tillegg klarer å formidle dette. Om noen tilfeldigvis har sett på LA Ink, så er kundene der helt fantastiske. Men, jeg overlever nok et halvt år til.
     
    Ellers er den nye leiligheten på god vei til å bli ferdig. Gulvet er støpt, veggene er satt opp og fylt med Rockwool, og i morgen kommer elektrikere for å, vel, legge opp det elektriske. Det er utrolig greit å kunne si at "Her skal jeg og PC-en min sitte, her trenger vi en million støpsler." og "En kabelskinne gjennom disse veggene, takk. Her skal gigabit-kabelen gå fra filserveren til mediasenteret." også er alt på plass. Leiligheten ble også mye større enn hva jeg hadde sett for meg utifra tegningene, og det liker man.
  7. Jørgen Sørheim
    Siden sist:
     
    Jeg har blitt et år eldre.
     
    5. Desember ble jeg hele 28 år. Begivenheten ble feiret med behørig brask og bram, noe som stort sett betyr kaker, kaffe og familiemedlemmer. Det ble mye penger og gavekort på klær, IKEA og storsenterne. Nå venter jeg bare på januarsalget, så skal jeg finne meg nye penklær og en del kjøkkenutstyr. Fjonge kniver, steketermometer og denslags.
     
    Jeg disket opp med kakene til besøkene, og det var artig, men litt skummelt når man ser hvor mye sukker og fett som faktisk forsvinner inn i en kakebit. I tillegg til en jordbærostekake og brownies med dadler + valnøtter og sjokolade + peanøtter, kokkelurte jeg meg frem til en fin, grov krydderkake med dadler, korinter, kanel, honning og te. Saftig og fin, i motsetning til mye av de tørre kakegreiene man spiser rundt juletider.
     
    Jeg ble for øvrig spurt om legitimasjon i forgårs, da jeg kjøpte en fin Amaretto på polet. Har ikke blitt spurt om sånt siden jeg fylte 18, så det var litt spesielt.
     
    Jeg har handlet julepresanger.
     
    Som alltid er jeg, a) sent ute, og b) konstant irritert på andre juleshoppere. Neste år kjøper vi presanger i November, når julemarsipanen og julebrusen kommer i butikkene. Jeg sier det hvert år etter julehandelen, men neste år..
     
    Men, det kunne vært mye verre. Jeg har tross alt en jobb med en arbeidstid som tillater rusling i sentrum før vi åpner, så jeg har sluppet unna en del grusomme opplevelser. De gangene jeg sveiper innom Bergen storsenter eller Galleriet, er det helt forferdelig. Småbarnsforeldre med julebrusgurglende og kakemennfortærende krek som skråler og griner og ikke vil være med på julehandelen, gjenger med vaggende boblejakker som blokkerer inngangs- og utgangsdører, og det absolutte høydepunkt på irritasjonsmomentskalaen; treige folk.
     
    Mens noen prøver å bli ferdig med hele julehandelen så fort som mulig, ved å gå med hastig og bestemt gange, å vite nøyaktig hva han skal kjøpe, hvor det skal kjøpes, hvor mye det koster og ved å ha pengene klare når de skal overleveres, slik at han kan komme seg trygt hjem og ha hele skiten overstått, er det noen som absolutt må trekke hele prosessen ut i det uendelige. Hvorfor må folk stoppe i rulletrapper? Spesielt på bystasjonen er dette ille, og spesielt siden rulletrappene ikke har trappetrinn. Jeg lever i tiden og forventer effektivitet, så jeg har nødig lyst til å få det fine tempoet mitt ødelagt av folk som ser på rulletrappen som en liten pause hvor tottelottene får slappet litt av. De kunne jo gått til siden for å la folk komme forbi, men neida.
     
    En annen ting er folk som stopper opp. Selvfølgelig må de gjøre dette rett utenfor en dør, like før eller etter en rulletrapp, eller på et eller annet knutepunkt i en travel butikk. Gjerne for noe komplett unødvendig noe, som f.eks. å lukte på duftlys eller studere sømmene på en pute.
     
    Jeg titter på jobber.
     
    Jeg er nå daglig besøkende på finn.no, nav.no, manpower.no og tilsvarende sider. Så langt har det vært skuffende få alternativer for meg, 28 år gammel, uten relevant arbeidserfaring, uten fagbrev og med ønske om fulltidsansettelse. I dag fant jeg heldigvis en utlyst stilling på Thon Hotel Rosenkrantz, uten krav til fagbrev. Søknadsfristen var 10. Januar, så da har jeg god tid på meg til å skrive den beste søknaden i manns minne. Kanskje jeg skal legge ved en daddelkake med søknaden.
  8. Jørgen Sørheim
    I går kveld ble fruen dårlig, og vi tok en taxi til legevakten. Vi kom inn rundt 23.00 og stilte oss i køen (som bestod av to andre mennesker) før det snåleste legevaktbesøket i manns minne startet.
     
    Etter et par minutter ble vi obs på en eldre dame (type catlady, og ikke den snertne utgaven som bekjemper kriminelle) som satt henslengt i en dør og stirret på køen med olme øyne, før hun ubrøt "ONDSKAP!". Et par minutter senere kjørte en taxi opp til døren, og et eksemplar av det svake kjønn luntet inn og veltet seg ut over den mobile sykesengen. Enda et par minutter senere kom den sjarmerende partneren hennes, som, med en ånde som ville ha gjort en baby beruset, spurte hele køen om vi sto i kø.
     
    "Nei du, vi bare står her for å møte trivelige mennesker..".
     
    Etter en urinprøve fikk vi beskjed om å slå oss ned like ved inngangspartiet, hvor vi sniklyttet på samtalen til det hyggelige paret. Innimellom snøvlingen og gryntingen hennes plukket vi ut at hun hadde, quote unquote, migrene og skuddskader. Da har man prioriteringene riktig. Etter hvert forsvant de (og dermed underholdningen vår), inntil to fjortisjenter kom inn. Vi kom frem til at den ene var gravid i åttende måned, men hun ødela teorien vår grundig da hun tok av seg jakken. De kniste og snakket høyt om Arild og Jeanette som hadde slått opp fordi Arild var utro, og at pistasjenøtter var bedre enn peanøtter, og at de burde gå utenfor og skalle hodet i veggen for å få en lege fortere. Hadde det ikke vært for at pusen min var dårlig og lå i armkroken min, hadde jeg nok tilbudt mine hodeskadetjenester, helt gratis.
     
    I mellomtiden hadde ondskap-damen klamret seg ut av dørkarmen og opp i en rullestol, så hun underholdte seg med å trille rundt køen og kjøre på folk, mens hun mumlet til sykepleierne. En 50-60 år gammel fyllik kjeftet på sykepleierne og ville vite hvor de hadde lagt klærene hans. 20 minutter senere tror jeg sykepleierne fikk nok av alle mongoene og stuet de tilsynelatende normale menneskene inn i egne rom. I rommet vårt ble vi underholdt av rautingen til damen med migrene og skuddskader, samt en ny dame i naborommet. Med den typiske "har bodd i Nygårdsparken i 20 år"-bærgensken forklarte hun at hun skulle kappe noe av legen for å bevise at hun hadde isjas. Noen minutter senere gaulet hun om at noen måtte gå vekk, og hun måtte ha luft! LUUUUUFT! EEEEG MÅ HA LUUFT!
     
    Etter dette roet ting seg, men vi hørte en del zombie-hyling i korridorene. Vi kom frem til at den veggmonterte blodtrykksmåleren ville bli et fint slagvåpen om det viste seg at fredag natt var tidspunktet helvete stengte inngangsdørene. Men, ingen vandrende døde veltet inn døren. Ingen leger heller, så etter to og en halv time på rommet ruslet jeg ut til skranken og forhørte meg om hvordan ting lå an. På vei tilbake støtte jeg på en herre med bart som satt på gulvet og skuflet rompen rundtomkring.
     
    Et lite kvarter etter jeg kom tilbake, fikk vi besøk av sykepleieren som tok imot oss, og vi fikk vite at vi var øverst på listen og en lege skulle komme fortere enn svint. Hun var veldig hyggelig og klappet på Linnéa og virket oppriktig bekymret.
     
    Så, en todelt konklusjon. Det er mange rare folk i verden, og stakkars, stakkars sykepleiere som må jobbe med disse rare trynene. Jeg har lyst til å bake en kake eller kjøpe en blomst til dem.
×
×
  • Opprett ny...