havfruee

Jeg er enig med deg, TS. Det er vanvittig dyrt for den minste sjekk hos veterinær. Det at veterinærer har lang utdanning og at utstyret deres er dyrt forandrer da ikke økonomien vår, det ER dyrt for gjennomsnittsmennesket.

"Har du ikke råd til veterinær så ikke ha dyr." Det er faktisk bedre for en hund å ha en fattig eier som elsker den, enn en rik bitch som har hund bare fordi en har råd. Så det så! Da burde heller mattilsynet steppet inn og hjulpet fattige Ole slik at han slapp å avlive katten sin og "skaffe en ny."

Når det er sagt, alt som har med berging av dyr å gjøre er bare utlegg. Veterinærer drives av kjærlighet for dyr og folk som hjelper hjemløse dyr sliter ofte økonomisk. Det er ingenting å tjene, bare kjærlighet.

Okei, hvor var vi hen...

Jeg har så lyst å starte noe for hjemløse dyr, en organisasjon hvor jeg tar inn dyr som folk vil kvitte seg med for eksempel. Jeg har lenge slitt med depresjon og lite livsglede, men tanken på dette er det som driver meg, jeg føler det er dette jeg er ment til å gjøre. Men jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Hittil har jeg bare reddet lokale dyr, tatt hjem dyr og omplassert. Hadde vært fint med et egnet sted, men hvor? Hva koster det? Hvem skal jeg ta kontakt med?

Takk for svar, synes det var bra svart. Jeg er faktisk deprimert og da er det lett å ty til "deprimerende" ting, som en over skrev. Sånn som det er mye av i kulturen der.

Og så det med at jenter henger etter badboys, det er jo sant... haha, huff.

Jeg har et kjempeproblem. Jeg er i starten av 20-årene, og så lenge jeg kan huske har jeg vært betatt av mørke og gjerne kriminelle menn. Ikke nok med det, men jeg er fascinert av og tiltrekkes hele kulturen deres, som klesstilen, væremåten, rapmusikk og mildere stoffer. Jeg vet ikke hva det kommer av, men det virker som om det er blitt en økende trend at hvite norske jenter vanker med utlendinger. Jeg vet i alle fall om mange eksempler på det. Jeg står i et veiskille hvor jeg prøver å finne meg selv og samtidig oppfylle behovene mine, og aner ikke hvor jeg skal ta veien. Kanskje det går an å kombinere. Jeg finner generelt ikke norske menn tiltrekkende. Jeg har lagt merke til at utlendinger behandler kompiser mye bedre enn "venninner", men det har jeg hittil oversett. Etter å ha omgås sånne en stund nå føler jeg at jeg har mistet meg selv. Er det noen måte jeg kan snu om på tankene, eller skal jeg la det stå til? Herregud... Jeg vil kun ha seriøse svar, for hva man tiltrekkes er ikke noe man styrer i stor grad...

Jeg ser ikke helt problemet med å velge en som har røyket cannabis for et år siden? Disse "fra øverste hylle" har sikkert drukket alkohol, som jo er minst like ille ifølge folkeopplysningen på nrk for noen dager siden

 

Hei. Har vært sammen med kjæresten i snart 8 måneder, og begynner å savne singellivet. Samtidig er jeg glad i henne, og derfor er det vanskelig å slå opp. Jeg kjenner at jeg savner å dra hjem etter jobb og gjøre hva jeg selv vil, spise hva jeg selv vil, at jeg kun kan tenke på meg selv rett og slett.

Jeg savner å kunne gå ut på byen på en lørdag. Dere kommer til å si at "er det ikke bare å gå ut a?"... Dama sier at hvis jeg vil gå ut skal jeg få lov til det, men når jeg først sier: "Jeg tenkte å dra ut i helgen jeg", svarer hun oftest: "Jaja, da får jeg vel sitte her alene på lørdag da"... Slik at jeg skal få dårlig samvittighet hvis jeg går ut.

 

Er det vits å fortsette når jeg savner singellivet? Følte det ikke sånn i mitt forrige forhold, men det kan tenkes at det er fordi vi kun så hverandre i helgene pga. avstandsforhold. Og vi var ikke oppå hverandre hele tiden. Føler ikke lenger at jeg gleder meg til å komme "hjem" fra jobb (dvs. gleder meg ikke til jeg kommer til henne, jeg er stort sett hos henne hele tiden)... Og jeg ser ikke like mye frem til helg som før, da jeg vet at helgen kommer til å bestå av kjedelige "hverdagslige" ting.  Sist gang hun var borte en hel dag var det så utrolig godt å være hjemme hos meg selv og gjøre det jeg vil...

 

Må også kjøre henne til og fra jobb hver dag, selv om hun lett kan ta bussen. Og det kan bli stressende da jeg er nødt til å rekke min egen jobb også. Dessuten vil jeg heller sykle til jobb ettersom jeg ikke har så lang vei dit, og at det er dyrt å kjøre frem og tilbake hver dag (jobber kun i praksis via NAV, og får derfor ikke så mye penger).

 

Er også utrolig redd for å såre henne.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2c3a...6d7

 

Først og fremst: Tenk på konsekvensene hvis du forlater henne. Dine kompiser vil sikkert finne seg dame og slå seg til ro etter hvert og, skal du fortsette å reke rundt på byen som en "player"? Eller er ikke dama spennende nok, at du heller kunne tenke deg noen andre? Hvis du er ordentlig glad i henne og vet at det er henne du vil ha, synes jeg ikke du skal rote det til.. men du kan si at hun må begynne å komme seg fra og til jobb på egenhånd, fordi du vil begynne å sykle og få trent kroppen i tillegg. Du kan også ta opp med henne at dere har godt av å savne hverandre innimellom, for å bevare gnisten i forholdet. Ett tips er å ikke leve som et gammelt ektepar, men sørg for at det blir spennende å møtes!

Enten så er du ren eller så er du tatt for røyking på fest, jeg skjønner ikke helt? Vet av flere som har kommet gjennom selv om de røyker hasj i ny og ne.

Heisann! Jeg lengter etter et mer naturlig liv, da jeg synes nordmenn er nok så overfladiske. Afrika virker veldig interessant. Har lyst til å legge ut på en reise til sommeren eller neste år, og vurderer altså å dra dit. Men Afrika er jo så utrolig stort, og hvilket land bør jeg velge med tanke på sikkerhet og ikke minst, opplevelser?

Kanskje for mye å be om, men tips for å flytte til en slik verdensdel? Det høres så lett ut å bare flytte til Afrika, i følge folk\barnefamilier på nettet. Er det billig å bo? Hvordan skal man tjene penger når man bor der? Helseforsikring? Finnes det sykehus med ansatte som vet hva de driver med?

Nå er jeg verken kristen, misjonær eller ute etter frivillig arbeid. Innbiller meg bare at jeg liker levemåten med sol og skitt og ikke så stort fokus på å eie mest mulig. Jeg vet at det blir feil å kjøre hele Afrika under samme kam, da det er store forskjeller i standard og levemåte mellom landene der og, men jeg antar at om jeg vil ha et naturlig liv så er jeg inne på noe ved å sikte meg til den verdensdelen, iallefall.

Hadde vært kult og hørt fra noen som kanskje har litt erfaring!

Jeg er fortsatt i tenkeboksen, det er jo tross alt ikke nødvendig å bytte. Men det hadde vært litt moro. Er bare litt dumt om det er mye styr med tanke på nytt pass og alt sånt. Takk for svar forresten!

Jeg har lenge hatt lyst til å endre etternavnet mitt til et navn jeg liker veldig godt, bare fordi jeg kan. Jeg er helt norsk og har et helt norsk etternavn. Navnet jeg ønsker å bytte til er spansk og jeg har ikke noe tilhørighet til det, det er utelukkende fordi jeg liker navnet. Så, er det lov å endre til et utenlands navn? Må jeg isåfall endre pass og papirer og alt, og koster det noe? Er det mye styr å bytte?

Noen vil nok synes det et utrolig teit å ta et navn man ikke har noe grunn til å ha, bortsett fra at man synes det er fint, men altså - det er litt det samme som med tatoveringer. Vil en ha det, så hvorfor ikke ta det. Man lever tross alt en gang og livet er faktisk ikke SÅ seriøst som man skal ha det til. :-)

Haha ja, tastatur er det jo på alle mobiler. Herregud. Jeg mente egentlig chat-funksjonen, ikke selve tastaturet.

Takk for svar dere! Det var en sånn svart liten sak jeg så for meg.

Jeg kan alltids slette facebook-appen og alt det der, men hva sitter jeg igjen med da? En masse apper som medfølger som jeg ikke har bruk for og som det ikke er mulig å slette, samt direkte tilgang til internett.. Hmm. Flere som har gått fra iPhone til en billig mobil da? Følte dere mer frihet?

Jeg har lenge latt tanken på å stenge av iphonen og putte den i en skuff surre i bakhodet. Gå til innkjøp av en billig Nokia uten noen funksjoner utover det å ringe. Kanskje det følger med et par tre spill. Haha.

Grunnen er at jeg føler meg så stresset av å gå rundt med iphonen til enhver tid. Selv om jeg ikke stirrer ned i skjermen konstant, føler jeg at jeg er tilgjengelig for alle, til en hver tid. Uansett hvor jeg er, så er jeg alltid på andre siden av tastaturet. Klar til å taste tilbake. Det er noe med det å gå med en datamaskin på seg hele tiden, du får aldri ro i sjela. For det er jo det det er, en datamaskin.

Jeg leker altså med tanken på å skru den av. Skaffe meg en billig en isteden, med et par nummer til de jeg faktisk bryr meg om å få tak i. Bare så synd jeg kjøpte iphonen for seks måneder siden. Og hvordan skal jeg gjøre det med musikken? Det er jo så enkelt å koble musikkanlegget til YouTube på mobilen. Hva tenker dere egentlig? Argumenter for og i mot? Og en siste ting, er jeg helt skrudd om jeg er 18 år og ikke orker å ha iPhone?!

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har så veldig mye sympati for trådstarter her - du skal ha kontroll på dyret ditt.

Nei, jeg kan ikke si jeg har så veldig mye sympati for meg selv jeg heller. Jeg har derimot sympati for dyret mitt, som jeg jo skulle hatt kontroll over. Men måtte få luftet tankene og hørt om folk har opplevd lignende.

 

 

 

Ja, herregud, det skjer så fort... Bare tenk deg hvordan mødre med små barn føler det... De beveger seg så jævlig fort! Og syklistene kommer så forbanna fort og stillegående...

 

I ditt tilfellet må du forresten huske at hovedansvaret er hos syklisten. Du er en mykere trafikant, og hunden en ENDA mykere trafikant. Selv om du selvsagt ikke er fri for skyld.

 

Jepp, regelen er at den som kommer på kjøretøy aldri skal kjøre fortere enn at den greier å stoppe dersom det skulle komme noen tullinger ut i veibanen. Dermed er hovedansvaret på syklisten. Men tanken på at jeg kunne ha forhindret det dersom jeg var oppmerksom pirrer i bakhodet.

Så syklistane skal sykle så sakte at dei skal kunne stoppe for ein hund som kjem springande bakifrå og framføre sykkelen? I så fall må sykkelen stå i ro.

 

Same sak med bilar. Det er umogleg å køyre så forsiktig at ein kan stoppe for kva som helst som utan forvarsel hamnar i veien.

Hunden og jeg gikk oppover en bakke i et nabolag, og så kommer det en gutt på sykkel i full fart nedover bakken! Ja, jeg mener absolutt at syklisten burde hatt en slik fart at han kunne ha stoppet. Ikke bare fordi det var en hund i bakken som han kjørte rett over, men også fordi det er en bilvei rett nedenfor som han kunne syklet seg uti og blitt påkjørt selv og.

Men et lite tips er at dersom man ser at det kommer en sykkel enten forfra eller bakfra og hunden går i fleksibånd, da bør en dra inn hunden og låse båndet på korteste lengde. Da har man ihvertfall kontroll på situasjonen.

 

Jeg tror at dersom du tenker etter så kan det være bortimot umulig å stoppe for en hund som plutselig springer rett foran sykkelen uansett hvor sent man sykkler.

 

Det var det som var problemet, jeg fulgte ikke med og jeg kan ikke si for sikkert om den faktisk sprang foran sykkelen. Men det tviler jeg på. Den gikk mest sannsynlig helt rolig i langt bånd, og syklisten burde ha sett hunden når han kom syklende ovenfra. Hadde han ikke hatt så høy hastighet hadde det ikke vært noe problem å stoppe, og han kunne iallefall unngått å kjøre over han med BEGGE hjulene!

 

Ja, herregud, det skjer så fort... Bare tenk deg hvordan mødre med små barn føler det... De beveger seg så jævlig fort! Og syklistene kommer så forbanna fort og stillegående...

 

I ditt tilfellet må du forresten huske at hovedansvaret er hos syklisten. Du er en mykere trafikant, og hunden en ENDA mykere trafikant. Selv om du selvsagt ikke er fri for skyld. 

 

Jepp, regelen er at den som kommer på kjøretøy aldri skal kjøre fortere enn at den greier å stoppe dersom det skulle komme noen tullinger ut i veibanen. Dermed er hovedansvaret på syklisten. Men tanken på at jeg kunne ha forhindret det dersom jeg var oppmerksom pirrer i bakhodet.

 

Så syklistane skal sykle så sakte at dei skal kunne stoppe for ein hund som kjem springande bakifrå og framføre sykkelen? I så fall må sykkelen stå i ro.

 

Same sak med bilar. Det er umogleg å køyre så forsiktig at ein kan stoppe for kva som helst som utan forvarsel hamnar i veien.

 

Hunden og jeg gikk oppover en bakke i et nabolag, og så kommer det en gutt på sykkel i full fart nedover bakken! Ja, jeg mener absolutt at syklisten burde hatt en slik fart at han kunne ha stoppet. Ikke bare fordi det var en hund i bakken som han kjørte rett over, men også fordi det er en bilvei rett nedenfor som han kunne syklet seg uti og blitt påkjørt selv og.

Jeg skal innrømme at jeg kunne ha forhindret det dersom jeg var oppmerksom, men det kunne faen meg gutten gjort og. Haha. Jaja, det er ikke annet å gjøre enn å lære av denne hendelsen og "suck it".

Jepp, regelen er at den som kommer på kjøretøy aldri skal kjøre fortere enn at den greier å stoppe dersom det skulle komme noen tullinger ut i veibanen. Dermed er hovedansvaret på syklisten. Men tanken på at jeg kunne ha forhindret det dersom jeg var oppmerksom pirrer i bakhodet.

Det skjedde noe forferdelig her om dagen. Jeg var ute og gikk med hunden i flexibånd, og var uoppmerksom et øyeblikk, og før jeg visste ordet av det var den lille hunden syklet rett over av en gutt på sykkel! Den skrek og skrek, og jeg skyndte meg å ta den opp og komme meg til dyrlegen. Det ble tatt røntgen uten at det ble funnet noe spesifikk skade, men det er tydelig at hunden er forslått. Jeg har helt vondt i magen fordi jeg har så dårlig samvittighet. Dette var helt unødvendig, men det er jo forsåvidt de fleste ulykker. Tanken på at den snille valpen min ble utsatt for en slik smerte er nok til å drepe meg. Måtte bare få ut noen tanker.. noen som har opplevd lignende??

Nei, man kommer seg ikke ut av den sirkelen

 

Men hvorfor bry seg? La folk ha disse hverdagslige problemene og lev ditt eget liv selv. Var til og med noen jeg kjente som ba om at jeg skulle like bildene de hadde lagt ut på instagram...Jeg liker det jeg vil, og jeg hadde aldri gjort det etter noen har spurt etter det. Nei da er det lite verdighet igjen hos den personen.

Helt enig. Det blir for dumt når det popper opp i innboksen "Kan du like bilde mitt?" Da er liksom vitsen borte... hahah

Godt skrevet, og jeg er veldig enig med deg. Jeg bruker disse tjenestene selv, men der for pur kommunikasjon omtrent. Jeg deler iblant, men det er utrolig sjeldent. Sender som regel bilder i samtaler om det skal være noe. Ellers så har familien min en gruppe på Facebook hvor vi legger ut bilder av familiesamlinger osv, men det er bare koselig.

 

Tenkte også på at du nå motsier deg selv... Hvorfor følte du at du måtte dele dette?

Haha, jeg satt og tenkte på det mens jeg skrev! "Hvorfor sitter jeg og skriver ned det jeg tenker?" Er en vond sirkel som er umulig å komme seg ut av dette. Kanskje jeg skal ta en uke helt fri fra alle sosiale arenaer.......

Den nye generasjonen har en ekstrem trang til å dele ting på nett. De ser verden gjennom mobilskjermen. Hva er det som gjør at øyeblikket ikke er verdig dersom det ikke foreviges? Er det ikke det som er sjarmen med livet, at ingenting varer evig? At man skal nyte det mens det varer?

Og dersom man ikke synes opplevelser gir mening uten at det foreviges, hva er det som får en til å tro at det plutselig gir mening dersom det legges ut på nett? Mest sannsynlig er det ingen som bryr seg uansett, med mindre de er inne og snoker for å sammenligne seg med deg. For det er det de gjør, sammenligner. Alle er bare opptatt av seg selv.

Hvorfor er det så mye mer interessant å vite hva Kim Kardashian driver med enn hva som skjer rundt seg? Hva er det som får folk til å se konserter gjennom mobilkameraet? Er ikke konserten verdt noe dersom den ikke filmes? Er det for å vise andre at du opplever noe? Og frokosten, hva med den? Er den meningsløs dersom den ikke legges ut på instagram?

De unge forflytter seg stadig rundt på nye nettarenaer, alt etter hva som er populært, for å dele de samme tingene. Bilder av mac'en på sengekanten, venninnegjengen som poserer i speilet, bord fulle av alkohol, nye merkeklær, og selvfølgelig; treningsbilder. Alt for å fremstå så perfekt som mulig. Jeg ser desverre ikke noe perfekt liv. Jeg ser bare usikkerhet og et rop om bekreftelse. På enkeltes selvportretter ser det ut som om de er kastet ut til ulvene. De spiller på det selvsikre blikket fra den beste vinkelen, men i øynene deres kan man se at de tenker "Hjelp, er jeg bra nok? Dette er hardt. Vær så snill å godta meg. Si at jeg er bra nok. Jeg er redd."

Hvorfor er det viktigere å dele at du har det bra, enn å nyte det for deg selv? Hvorfor er det viktig at andre vet hva du gjør? Hvis det ikke er meningsfullt nok til å kose seg for seg selv, da gir det ihvertfall ikke mening for en annen. Jeg synes bare dette fenomenet er veldig interessant, og utrolig trist. Jeg sier ikke at jeg ikke er en del av det, for jeg befinner meg midt oppi det, men jeg er ihvertfall klar over det, og det er jeg glad for. For når du først begynner å tenke etter, så er det lett å se hvor latterlig det hele er. Et spill, rett og slett - som jeg ikke makter å være en del av.

Hva tenker dere om dette?

Heisann!

Jeg er 18 år og har ingen venner. De har falt av en etter en, og nå som jeg går på videregående kjenner jeg dette veldig sterkt på kroppen. Det tar på å hele tiden bli dømt og baksnakket ut fra hvem man henger med og hvor mange like's man har på Facebook. Jeg vet godt hvor dumt og ubetydelig dette er, men jeg kan ikke la være å bruke energi på det.

Ikke trives jeg på skolen heller. Jeg føler meg faktisk skikkelig utilpass når jeg er der. Som introvert er det fryktelig krevende å omgås folk jeg ikke liker hver eneste dag, og som prøver å overkjøre deg. Jeg er så anspent når jeg er på skolen at jeg ikke klarer å konsentrere meg om leksene (ikke at jeg er så veldig interessert i å lære om Harald Hårfagre heller.) Jeg føler at det er jeg mot verden, og med dårlige karakterer i tillegg frykter jeg at jeg ikke kommer noen vei. Hverdagen min går i det samme, som for meg ikke betyr noe, og jeg har begynt å se på livet som meningsløst. Mulig jeg kan for det selv, men jeg føler det er et resultat av presset fra samfunnet. Det er som å henge på et tog i høy hastighet uten mulighet til å hoppe av.

For meg betyr det mer å hjelpe hjemløse dyr og mennesker i slummen uten å få penger enn å sitte på et fancy kontor og tro man er noe. Bare gjøre noe nyttig, av godhet, uten det presset om at man skal kunne så mye som man egentlig ikke bryr seg om. Jeg er så lei det jaget etter status og penger. Synd at det er sånn samfunnet har blitt. At man ikke under noen omstendigheter kan leve hver dag som man selv ønsker.

Mitt eneste håp er å vinne i lotto, flytte til Saharaørkenen og aldri se folk igjen. Jeg holder snart ikke ut dette lenger. Er jeg alene om å føle det sånn?