Skallekos

Giftemål

Lys/kjærlighet

Gammelnorsk

Astral-planet

Endimensjonal

Oksygenmangel

Strandkanten

Statsborgerskap

Kommunedirektoratet

Kommuneansatte

GodNatthet

Tafatt

Viljestyrke

Uvågbart

Fryktstyrt

Løsningsdesorienterthet

Korrekthet

Tomhet

Tristhet

Sløv

Feriedeprisjon

Hadde noen ønsket en pause fra meg, uten å informere om hvorfor eller hva det var jeg gjorde siden det var ønskelig, hadde jeg nok bare smilt pent til dem og sagt farvel. Og jeg hadde nok ikke ventet på noe heller, jeg hadde gått videre da. Men det er meg da og gitt at jeg faktisk hadde prøvd å ta vare på relasjonen i forkant av pausen, noe jeg hadde gjort.

På en annen side, kan jeg godt forstå hvorfor folk tar pauser. For har man allerede prøvd å kommunisere med vedkommende opp til flere ganger men prater bare til døve ører uansett, så forstår jeg jo at de ikke gidder å fortsette med det. For det er åpenbart at de verken blir satt pris på, respektert eller blir tatt på alvor da, og det hjelper faktisk ikke å prøve å fortelle om dette i det uendelige. Vel, med mindre man er en tøffel som aldri klarer å si i fra konkret hva problemet er, men reagerer kun med passiv aggressivitet når det koker over, på fylla f.eks åresvis etter, fordi en aldri klarte å verken si i fra eller bearbeide det skikkelig, og ellers prøver å være så overfladisk hyggelig og hjelpsom for å smigre seg innpå og for å bli bedre likt, liksom. Hvilke karaktertrekk er det som er ønskelig hos en mann/kvinne egentlig? En manipulerende dritt som ikke klarer å i si fra (men som vil si i fra og prate om alt annet heller) eller en som ikke er redd for å være ærlig og å si i fra, og faktisk mener det..?

Men for all del, åpen kommunikasjon er jo som regel kurant så prøv gjerne å snakk litt om det først, før en pause blir alternativet. Men så når en allerede har prøvd å snakke med vedkommende og det ikke fungerte så er det jo selvfølgelig idiotisk å fortsette å prøve på det.

Når man har prøvd alt, så er det ikke noe annet igjen å prøve. Og blir man fortsatt ikke tatt på alvor når en ønsker en pause, folk tror en bare tuller og tøyser og uansett vil komme tilbake en dag, så får en ihvertfall bekreftet at en aldri ville ha blitt tatt på alvor heller.

Og om folk befant seg i en lignende situasjon som jeg beskrev, ville jeg ha anbefalt dem til å ta en pause og.

Å holde en sånn greie hemmelig for partneren sin hørtes nå ganske unødvendig og tåpelig ut.

Uansett hva det skulle være egentlig, det lønner ingen å lyge på seg mye piss og bare det, å ha den innstillingen, hadde vært en dealbreaker for meg. Uansett hva en ønsker å bedrive hverdagene sine med, forsåvidt, men så hvis en møter noen så bør det kanskje prates litt om i så fall. Så bør en vel bare være ærlig med seg selv og vedkommende og så snakke litt om det, så kan begge ta stilling til det sammen, eventuelt.

Hva er uansett vitsen med å lyge om det, og late som ingenting?

Er det mulig å ta en pause fra "ingenting"?

Ja, altså, jeg skjønner jo at en ikke kan få i både pose og sekk, men med enkelte er det jo alt eller ingenting. Så hvis det ikke er alt, hva er det en egentlig tar en pause fra, og hva vil en sånn pause innebære? Det blir vel å trappe opp når en kommer fra ingenting.

Kanskje ordet "pause" ikke alltid er riktig ord å bruke.

Ja, hva er det som er så vanskelig med å bare sende én melding?

Kanskje vedkommende venter på det, kanskje ikke. Kanskje får du svar, kanskje ikke.

Får du ikke noe svar, så.. vel, hvem vet. Er vel lett å skape misforståelser da kan en tro. Eller, er det? Og hva vil du gjøre med det da, hvor langt ønsker du å dra det? Så langt som det må?

God stemning.

https://www.youtube.com/watch?v=Kmc1XN3iVVc

Edit; Hah. Jeg klarer ikke å dy meg, når jeg først er kommet hit.