Jeg hadde planlagt å stå oppp kl. 4.30. Jeg ble vekket av min kjære 5.45. Drosjen kom om 15 minutter! Jeg spratt opp. Kledde raskt på meg. Pakket sammen PC (og glemte Pronto noterkingsverktøy for blinde) og gikk ut til drosjen som hadde kommet 5 minutter før tiden. Puh, litt av en start på dagen!
I dag var jeg på mitt første møte i Offentlig Utvalg for Punktskrift. Det var et felles møte mellom det gamle og nyoppnevnte utvalget. vi fikk en del praktiske opplysninger, litt om historikken til OUP fra det ble nedsatt i 1995 og frem til i dag. Litt om publikasjoner som skal komme ut. Litt om nasjonal og nordisk punktskriftkonferanse. I OUP har vi møter 6 ganger i året.
Jeg hadde planlagt å tå oppp kl. 4.30. Jeg ble vekket av min kjære 5.45. Drosjen kom om 15 minutter! Jeg spratt opp. Kledde raskt på meg. Pakket ammen PC (og glemte Pronto) og gikk ut til drosjen som hadde kommet 5 minutter før tiden. Puh, litt av en start på dagen! Nå sitter jeg på Flesland og venter på ombordstigning i fly om en time. Jeg møtte opp to timer før flyavgang pga. vekterstreiken, men med ledsager kunne vi snike i køen og vi var igjennom sikkerhetskontrollen uten kø.
I dag skal jeg på mitt første møte i Offentlig Utvalg for punktskrift (OUP). Jeg gleder meg. Sakslisten ser interessant ut. En av sakene er nasjonal punktskriftkonferanse hvor tema skal være layout i punktskriftsbøker. Møtet varer fra kl. 10.00-15.00. Mitt fly gikk opprinnelig kl. 17.00, og pga. vekterstreiken hadde ikke det gått. Jeg byttet derfor fly i går kveld til et fly som går 18.45. Jeg har med både lydbok og strikketøy, så noen nød skal jeg uansett ikke lide.
Nå for tiden leser jeg boken "Slavene på Akershus fengsel". Den tar for seg ulike straffemetoder fra 1350-1900. Der står blant annet om en del av straffemetoder som ble brukt. Å sperre noen inne, som er dagens fengsel, var ikke et alternativ, men derimot straffbart å ta fra noen sin frihet.
Advarsel: Dette innlegget kan være sterk lesning.
Når jeg leser denne boken, slår det meg hvor fæle menneskene kan være. Ja, rett og slett onde. Jeg skammer meg på menneskehetens vegne når jeg leser dette:
"De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå han levende. de kløvde huden på hodet hans, men de kunne ikke gjøre mer, fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham så lenge at huden var helt av, som om han skulle være flodd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen slik at ryggraden ble knekt. Deretter slepte de han til et tre og hengte ham, og hogg senere av ham hodet og dro kroppen bort og gravde den ned i en steinrøys."
Et annet sted i boken, står det hvor mye bøddelen tjente for sine grusomme gjerninger - og dette var gjeringer som mennesker hadde funnet på:
<ul>
<li>For et hode med sverd at avhugge: 10 riksdaler</li>
<li>For et hode med øks at avhugge: 8 riksdaler</li>
<li>For en hånd eller fingre avhugge: 4 riksdaler</li>
<li>For et hode eller hånd at sette på steile for hver: 2 riksdaler</li>
<li>For en at henge: 10 riksdaler</li>
<li>For en igjen av galgen at avtage: 4 riksdaler</li>
<li>For en hel kropp at legge på steile og hjul: 7 riksdaler</li>
<li>For en at slå bein og armer i stykker på og legge på steile: 14 riksdaler</li>
<li>For en at partere og legge på steile: 12 riksdaler</li>
<li>For hvert knip med gloende tenger: 2 riksdaler</li>
<li>For et brennemerke: 4 riksdaler</li>
<li>For kagstrykning: 5 riksdaler</li>
</ul>
I dag har jeg brukt mye tid på å søke opp bøker. Først søkte jeg etter engelsk litteratur. Først hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men de hadde ingen bøker produsert i punkt etter 2004. Deretter skrev jeg en e-post til biblioteket i England, og venter på svar. Krysser fingrene for at jeg kan få kjøpe en bok. Hvis jeg får, vil jeg låne boken «When rabbit howls» av Truddi Chase. Jeg har lest boken på norsk to eller tre ganger og synes den er bra. Jeg kom på Tal- och Punktskriftbiblioteket (TPBr i Sverige. Der fant jeg to titler som jeg spurte om jeg kunne få kjøpe. Da skulle jeg ha nok engelsk litteratur for en god stund. Jeg vil lese i punktskrift, for jeg er rett og slett ikke flink nok til å oppfatte nyansene i språket og hører ofte feil. Jeg utvider stadig ordforrådet mitt. Alle glosene skriver jeg over i punktskrift på papir og samler de i en perm. I læreboken «Stears 6», gjennomgår det ett gramatikkemne pr. kapittel og disse skriver jeg av og utbedrer etter hvert som jeg får mer kunnskap. Ja, jeg kan vel ikke si annet enn at jeg synes det er litt gøy å studere for meg selv. Da har jeg ingen prestasjonskrav til andre enn meg selv.
Er jeg bitter? Ja, kanskje litt. Og litt er mye for meg. Jeg er bitter på de lærerne som tok assistenten min ut av engelsktimene. Jeg fikk ikke fulgt ordentlig med og begynte raskt å henge etter. På ungdomsskolen var forskjellen på meg og mine medelever så stor at «skaden» var ugjenopprettelig. Jeg husker i 1. klasse på VGS, var en synspedagog på skolen for å observere hvordan jeg klarte meg som blind elev. Jeg måtte lese en engelsk tekst og oversette den. Jeg husker svært godt at jeg ikke visste hva «have to» betød. Spesialpedagogen skrev i rapporten sin om meg at engelskkunskapene mine var svake. Jeg skammet meg. I dag vet jeg at jeg ikke har grunn til å skamme meg. Det var ikke min skyld at jeg var dårlig i engelsk. Det var ikke jeg som ikke gjorde leksene mine. Jeg forsøkte så godt jeg kunne og folk ble oppgitt over meg når ordforrådet mitt var så lite.
I dag fikk jeg en telefonoppringning fra en selger som ville selge meg et blad fra Foreldre og Barn med opptil 50% rabatt.
«Du kan få ett års abonnement for kun 399 kr.»
«OK. Har du bladet i punktskrift?»
«Punktskrift?»
«Ja, punktskrift. Blindeskrift.»
«Eh, vent litt så skal jeg høre med sjefen min ... Nei, beklager, det har vi ikke.»
«Nei, da tror jeg ikke at jeg er så interessert»
«Nei, det skjønner jeg da. Beklager forstyrrelsen.»
Det fungerer like bra hver gang noen vil selge meg bøker, blader, tidsskrift og aviser. En gang var det en som ville selge meg Store Norske Leksikon - det må bli et helt bibliotek med punktskriftspermer. Da er det både billigere og mer plassbesparende å slå opp på <a href=»http://nsl.no»>www.nsl.no</a>.
I dag våknet jeg heldigvis til vanlig tid kl. 8.20. Sovnet igjen på armen til min kjære I dag kom assistenten min. Vi dro til Nordea, og jeg hadde med meg alt, men jeg måtte skaffe signatur fra alle i styret. Det skal ikke være enkelt. Videre dro vi på posten og hentet en pakke jeg hadde bestilt. Coop hvor vi kjøpte 6 Cola og 6 Cola Zero siden de var på tilbud. Deretter var vi på Europris og kjøpte pærecider. Innom bohus for å kjøpe ny parasol, fordi den vi hadde tidligere rett og slett hadde blåst bort for et par uker siden. Når vi kom hjem igjen, sto parasollen der den hadde stått tidligere...
Jaja, en helt kjedelig dag, ellers lest engelsk, hjulpet en jente med å opprette blogg etc. Ble en lettvin middag i dag - pølse med lompe.
I dag startet dagen kl. 4.05. Jeg satt litt med PC og leste lydbok. Sto opp og leste litt engelsk. Gjorde engelskoppgaver. Satt på forum. Litt mer engelsk. Jeg dro til byen og møtte en gjeng som hadde bowlet og vi gikk på Bighorn og spiste en bedre middag. Nam, nam. Kom hjem. Godt å komme inn i varmen. I morgen kommer assistenten min. Hun skal gjøre litt rent, rydde litt osv., og vi skal til Nordea for å opprette en bedriftskonto for en organisasjon jeg er leder av. Innom Europris og kjøpe pærecider og innom Coop for å hamstre Cola på tilbud Hente pakke på Posten. Sikkert lese mer engelsk. Jeg synes det er gøy. Vurderer å bestille meg en kortere engelsk bok, eller kanskje det er for tidlig.
Har «ryddet» litt på domenet mitt. Nå finner du hovedsiden min med blogg inkl. på <a href="http://lisba.net">www.lisba.net</a> og bloggen «En god venn og hjelper» (som ikke lenger oppdateres på <a href="http://voff.lisba.net">www.voff.lisba.net </a>. Har også opprettet bloggen <a href="http://bisk.lisba.net">www.biskk.lisba.net</a> som er bloggen til min blinde slovenske venninne som helt på egenhånd har lært seg norsk og behersker norsk veldig bra. Hun kommer til å skrive blogg om hennes prosess det er å få førerhund i Slovenia. Jeg gleder meg til å følge bloggen hennes.
Det føltes som en STOR lettelse å si til NAV at skrivekurs ikke passet for meg. Jeg klarer ikke det stresset og presset det er å skulle gjøre innleveringsoppgaver. Jeg skal søke om uføretrygd. Kan ikke da ha inntekt på ett år, men jeg har likevel planer for det året når jeg ikke skal jobbe på kurs. Jeg skal fortsette mine selvstudier i engelsk. Det er en lang historie. Når jeg var svaksynt elev i 4. klasse, begynte vi med engelsk. Jeg hadde assistent med meg i timene som hjalp meg praktisk med å finne frem i bøkene, gjøre notater, lese oppgaver, lese det læreren skrev på tavlen osv. I min klasse hadde vi også en psykisk utviklingshemmet jente som de måtte ta ut av undervisningen fordi hun laget for mye støy og var aggressiv. Skolen hadde ikke fått nok assistenttimer til denne eleven, og da tok de min assistent i engelsk og brukte på denne andre eleven. Jeg fikk ikke med meg stort. Foreldrene mine reagerte. Hvorfor gjorde jeg det så dårlig i engelsk når jeg ikke gjorde det i andre fag? De fikk ved å spørre meg høre sannheten. De kalte inn både klasseforstander og rektor til et møte. Klasseforstanderen gråt og rektor beklaget, men skaden var allerede skjedd. Jeg hang etter allerede i 6. klasse. Engelsken på ungdomsskolen gikk meg langt over hodet og jeg hatet faget fordi jeg ikke forsto. Ja, uregelrette verb var vel det eneste jeg fikk med meg på ungdomsskolen. På videregående ga jeg helt opp. På videregående fikk jeg 3 i engelsk mens jeg i andre fag fikk 6-ere og 5-ere. Jeg skammet meg mye over å være så dårlig i engelsk, men etter hvert som jeg ble voksen, innså jeg at feilen lå ikke hos meg. Jeg gjorde så godt jeg kunne under de forutsetningene jeg hadde, men det er lærerne som bør være ansvarlig for at jeg gjorde det så dårlig i engelsk. For tre år siden kjøpte meg meg lærebøker fra 5. klasse og ut til og med 10. klasse i engelsk. På et halvt år jobbet jeg meg igjennom 5. klasse. Jeg synes faktisk det er litt gøy. Samboeren min, som er flink i engelsk, hjelper meg med uttale og retter de skriftlige oppgavene mine. Mitt mål er å være i stand til å lese engelske bøker og se engelske filmer. Pr. i dag, har jeg et for lite vokabular til å klare det, men jeg jobber jevnt og trutt med det!
Jeg var imot at jeg skulle ha på gips i dag, jeg har det jo bra, men legen ville det. Vel, gipsen satt ikke på i 12 timer engang før jeg klarte å ta den av. Tror ikke samboeren min satte helt pris på det, men jeg nyter å gå sommeren i møte uten gips. Ikke godt å sove heller med begge leggene gipset. Legen sa at det største såret nå er på 2x3 cm. Jeg kjenner at det er litt villkjøtt, men legen valgte å ikke gjøre noe med det denne gangen. Nå får jeg håpe at Tegaderm-tapen gjør nytten sin. Jeg spurte på apoteket i dag om de hadde beinposer man tar utenpå leggen/foten når man ikke skal bli våt, men det var de utsolgt for og det tok tid før de fikk det inn igjen. Blir nok hårvask i dusjen og ellers kattevask i halvannen uke.
I dag var jeg på legevakten. Ble utrolig lei til slutt. Vente på å komme inn. Vente på lege. Vente inne på røntgen for å fjerne gips. Vente på legen på nytt. Vente på ny gipsing. Vente på at gipsen skulle tørke. Vente på drosje. Jeg brukte fire timer på legevakten! Drittlei alt som heter legevakt, men fikk time til tirsdag 5. juni igjen. Jeg hadde håpet jeg kunne slippe gips i dag, men legen mente jeg burde ha den litt til. Jeg fikk han også til å se på øyet mitt. Dersom det ikke ble værre, kunne det være slik, kom vi frem til. "Det andre øyet ditt ser veldig fint ut" sa han - ja, kanskje ikke så rart siden jeg har en øyeprotese på det øyet...
På barneskolen når jeg gikk i 4. klasse, trakk jeg meg gradvis unna de andre klassekammeratene mine. Jeg sa til meg selv at jeg ikke delte deres interesser. I ettertid har jeg tenkt litt. Var det kun det at jeg ikke delte deres interesser? Lå det lenger tilbake i tid, som den sommeren jeg var 5 år og lærte at man ikke kan stole på noen og at en del ting/hendelser skal man aldri fortelle til noen. Trakk jeg meg tilbake for meg selv fordi det tross alt var tryggest? Ingen spørsmål fordi jeg var så stille, ingen spørsmål fordi jeg ikke hadde noe å snakke om.
På ungdomsskolen forverret alt seg betraktelig. Jeg måtte bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.
Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.
Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.
Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.
I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.
I går, når jeg bøyde meg ned for å ta opp et nett jeg skulle legge PC-en i, fikk jeg et hadt armlene rett inn i høyre øye. Det gjorde vondt og jeg holdt på å si noe stygt, men i dag gjør det egentlig mer vondt. Øyet mitt er rødt og det er helt ømt å ta lett på. Sikkert bare noen blodkar som er sprukket. Hvorfor akkurat dét øyet. Hadde det istedenfor vært det venstre øye, hadde det jo ikke gjort noe siden jeg bare har protese der. Nei, bare en ting å si, blinding
I natt har jeg drømt og styret veldig på. Jeg drømte at jeg etter et kraftig epilepsianfall var blitt hentet på ambulansebåre og hadde et kraftig hukommelsestap. Jeg var lettet, men klam av svette, når jeg våknet og fant ut at det bare var en drøm. Når jeg våkner opp og vil huske drømmene mine, er det avgjørende at jeg ikke beveger på meg de første sekundene med normal bevissthet. Når jeg var barn og hadde mareritt, lærte jeg å vekke meg selv opp fra marerittene ved å riste på hodet. Fascinerende.
Jeg sto opp og spiste frokost. Fiberrik-knekkebrød med skinke, paprika og agurk. Har vært flink med lavkarbo denne uken, men litt for ofte dessert... I går fikk vi f.eks. stekt ørret med agurksalat (uten potet for min del). Jeg trodde maten ville bli kjedelig uten potet, ris, passta og brød, men jeg synes det går veldig bra. Jeg fryktet jeg ville savne ris, for jeg var så glad i ris, men nå går det greit. Noen skryter av blomkål-risen, men den synes jeg ikke høres god ut. Da tar jeg heller litt ekstra kokte grønnsaker. Jeg trodde også at jeg ville bli mindre mett og raskere sulten igjen, men det har ikke vært tilfelle. Jeg føler meg mett etter ett kjøttstykke og en del grønnsaker. Drikker vann til frokost og Funlight-saft eller lettbrus til middag. Cola Zero inneholder 0 g KH mens den vanlige Colaen inneholder 10,6 g pr. 100 g. Jeg har tatt kopi av tabellen på Matvaretabellen.no og limet den inn i Notepad. Da er den enkel å lese og enkel å søke opp. Det er 1.305 matvarer i tabellen som er gjeldende fra 8. mars 2012.
Det er ikke lett å være ungdom (tenåring) og blind eller sterkt svaksynt. Det er ikke lett å være forelder til en synshemmet. Mange ting som tas som en selvfølge for seende barn med sine foreldre, kan være en stor utfordring for en familie med et blindt eller sterkt svaksynt barn. Hvordan lærer man barnet å kle på seg og forstå viktigheten av å kle seg pent og se respektabel ut? Eller hvordan lærer man den unge tenåringen å spise pent med kniv og gaffel? For foreldre med seende barn, er det bare å vise og be barnet/ungdommen gjøre det samme. Den fremgangsmåten går ikke dersom det gjelder en synshemmet. Da må den synshemmede gjøre det selv. Mange foreldre til synshemmede sier «... men det er jo mye enklere at jeg deler opp maten...», men jeg vil ikke være den tenåringen som ikke kan spise pent med kkniv og gaffel ute på restaurant sammen med venner eller blivende kjæreste. Ville du?
Jeg var en gang innlagt på sykehus og det var fiskeboller til middag. Jeg fikk maten servert i en dyp skål hvor poteter og fiskeboller var pent delt i biter servert med en spiseskje. Jeg tok stille i mot og spiste min mat, men maten jeg hadde gledet meg til smakte ikke lenger godt. Sykepleieren hadde gjort det med en god tanke, men selv han forsto at det ble litt galt når han fikk det fortalt gjennom mitt ståsted
I dag tidlig våknet jeg en halv time før alarmen gikk, og jeg følte meg frisk og opplat. To undervisningsøkter før lunsj og en undervisningsøkt etter lunsj. I dag har vi gjennomgått det vi har lært i går og på tirsdag. Kursdeltakeren min har brukt sine egne verbale notater hun har lest inn og gjort det samme på PC-en om igjen mens jeg har skrevet det ned og skal printe det ut i punktskrift når jeg kommer hjem. Ja, da må jeg først få til punktskriveren min…
Har «bare» brukt mer enn 14 timer på den hittil. NAV sier de skal gi meg opplæring, men det tror jeg ikke på. De har verken kompetanse på programmet eller printeren, men å kjøpe tjenester fra leverandøren blir for dyrt. NAV-Norge i et nøtteskall…
Åh, i dag er det varmt. Jeg kjenner jeg er sliten, men sliten på en god måte. Jeg blir litt redd når det begynner å suse i hodet hver gang jeg blunker, for det kan være varsel om at et epilepsianfall er på vei. Lærte i går at det å bli skremt slik at man skvetter til, også kan føre til epilepsi. Håper de finner noe på EEG om en ukes tid. Isj, og i dag har jeg helt glemt og tatt medisinene mine. Efexor og Kappra. Vil ikke ta de nå, for Efexor gjør meg mer våken til kvelden nom jeg tar den på ettermiddagen. Nå på dette 5 dagers kurset, har jeg ikke måttet bruke Rivotril i det hele tatt. Fornøyd med det. Jeg har også klart å fungere godt sosialt. Snakket med folk og kost meg.
I morgen tar jeg fly tilbake til Bergen. Jeg ble egentlig beordret til legevakt for tilsyn av sår og fjerning av gips når jeg kom hjem i morgen, men jeg tror jeg utsetter det til lørdag. Jeg har gått med gips på begge legger siden slutten av mars.
