emeritus

18 hours ago, Guest 6d9ca...795 said:

Her er jeg usikker på om du har helt rett. Dette skyldes at arbeidsgiver har et ansvar for å ivareta krav etter aml. 
 

Men hva så om A går utenom styringsretten og fratar B arbeidsoppgaver som naturlig hører inn under hans stillingsinstruks og gir disse oppgavene til en vanlig ansatt? 

Anonymous poster hash: 6d9ca...795

Hvilke krav etter arbeidsmiljøloven tenker du spesifikt på? 

Aml. § 15-1 om drøfting:

"Før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det. Både grunnlaget for oppsigelsen og eventuell utvelgelse mellom flere ansatte av hvem som skal sies opp, skal drøftes"

Altså skal drøftelsesmøtet avholdes før beslutning om oppsigelse er tatt. 

Når det kommer til arbeidsoppgaver, så vil særlig arbeidsavtalen avgrense arbeidsgivers styringsrett. Det er likevel et visst rom for endringer, jf. Nøkk-dommen Rt. 2000-1602. I saken var to personer ansatt som maskinist på brannbåten Nøkk, men måtte likevel tåle å bli flyttet til hovedbrannstyrken i kommunen, slik at de også ville få oppdrag på land. 

"Spørsmålet om Stavanger kommune med hjemmel i arbeidsgivers styringsrett kan integrere mannskapet på B/S Nøkk i kommunens hovedbrannstyrke, må avgjøres på grunnlag av en tolking og utfylling av mannskapets arbeidsavtaler. Arbeidsgiveren har i henhold til styringsretten rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, men dette må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått. Ved tolkingen og utfyllingen av arbeidsavtalene må det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen"

Akkurat hvor grensene går er vanskelig å si noe om generelt. Da må man vite mer om arbeidsavtalen, hvilke oppgaver man har drevet med tidligere, hvilke oppgaver man nå er pålagt å gjøre samt arbeidsgivers begrunnelse for endringen.

Hvis vi forutsetter at arbeidsgiver har gått utenfor sin styringsrett, så vil jeg anta at man må betrakte det som en oppsigelse som ikke oppfyller de formelle vilkår. I så fall kan arbeidstaker kreve erstatning etter aml. § 15-12 annet ledd (tror jeg). Erstatning kan også være aktuelt som følge av arbeidsgivers vesentlige mislighold av arbeidskontrakten etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Et eksempel er Rt. 1997-1506 Stryn apotek. I den saken var det er ualminnelig dårlig arbeidsmiljø som var en stor belastning for arbeidstakerne, og det gikk utover deres helse og velferd. Det er imidlertid ikke rett frem å vinne frem med et erstatningskrav på et slikt grunnlag. Førstvoterende påpeker at "[e]tter mitt syn skal det meget til for at det kan bli tale om vesentlig mislighold og erstatning i et slikt forhold" (s. 1512). Også arbeidstaker har et medvirkningsansvar for å skape et godt og sikkert arbeidsmiljø, se aml. § 2-3. 

12 minutes ago, Matsemann said:

Jepp, den avgjørelsen var helt krise. De bøtelegger jo aldri el-bilene som blokkerer bussen hver dag der, selv om de har et mye bedre alternativ: velge feltet rett ved siden av. Så det skinner igjennom at det er en bilbasert tankegang som ligger til grunn. Dessuten kom jo bussen faktisk like fort frem, den ble hindret noen sekunder, og så tok de likevel igjen køen ved neste kryss.

Føler forøvrig den dommen ikke kan anvendes lenger, ettersom det var før nye loven om 6 km/t fart på sykkel kom. Så det høyesterett mener var en alternativ vei for syklisten er ikke lenger et alternativ. Følgelig velger jo flere syklister nå veibanen.

Uansett, den dommen var for en spesifikk situasjon på et gitt tidspunkt. Ved andre tilfeller har den ikke blitt brukt som presedens, nettopp fordi det er så situasjonsavhengig. Som de i hvert fall selv påpeker:

Så er ikke det å sykle i veibanen automatisk brudd på §3 som mange her påstår.

Enig i at det ikke er et automatisk brudd på vtrl. § 3 å sykle i veibanen. Så har du et godt poeng hva gjelder dommens anvendelighet etter nye regler om 6 km/t fart ved passering av gående på gang- og sykkelvei. Det gjør handlingsalternativet mindre aktuelt. Likevel er det en enstemmig Høyesterettsdom, så man kan ikke se helt bort fra den heller. Deres drøftelser av hva som er en unødig forstyrrelse av annen trafikk i lovens forstand står seg nok. Vil tro at man ved lignende situasjoner i dag må kreve at syklisten følger med bak seg med jevne mellomrom, og slipper forbi trafikken dersom det oppstår en propp av en viss størrelse. En kan nok ikke akseptere all sykling i veibanen/kollektivfelt, dersom det oppstår kø bak syklisten, selv med 6 km/t-regelen. Det er en trafikal tålegrense, som Høyesterett sier. 

Akkurat hvor grensene går er jo alltid vanskelig, som med mye annen juss. 

Fra forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkreglene) § 5:

"§ 5.Kjøretøys plass på vegen

Kjøretøy må holdes godt innenfor kjørefeltet.

Sykkel eller annet kjøretøy som ikke er motorvogn, kan kjøres på vegens høyre skulder"

Når det kommer til sykling i veibanen og veitrafikkloven § 3, så er dette behandlet av Høyesterett i 2020. Har ikke lest hele tråden, så vet ikke om den har blitt tatt opp her. Der var det en mann som syklet E18 Mosseveien ut av Oslo. Det var saktegående kø i det ordinære kjørefeltet. Han syklet i kollektivfeltet, omtrent midt i kjørefeltet. Farten hans var ca. 30-40 km/t. Bak ham lå det minst to busser og en rekke biler, som ikke kom forbi. På siden av vegen var det en gang- og sykkelvei. 

Om veitrafikkloven § 3 siterer førstvoterende i Høyesterett fra juridisk litteratur (avsnitt 20):

"Som man ser er uttrykket ‘forstyrret’ så omfattende at det i dagens trafikk vil være helt umulig ikke å forstyrre andre trafikanter. Paragrafen setter da heller ikke forbud mot enhver forstyrrelse. Det er et vilkår for at § 3 skal være overtrådt, at hindringen eller forstyrrelsen er ‘unødig’. Hva som er ‘unødig’ må vurderes ut fra den konkrete situasjon. Momenter i denne vurderingen vil være hvor omfattende forstyrrelsen er, hvor stor trafikkmengden er på stedet, og hva slags trafikksituasjon det er tale om. Generelt sett kan man si at medtrafikanter må akseptere å bli forstyrret av hensyn til trafikkavviklingen så langt dette ikke vil være urimelig eller unødvendig"

"Etter mitt syn er dette ei dekkjande skildring av gjeldande rett. I vurderinga av om annan trafikk blir «unødig ... forstyrret» etter vegtrafikklova § 3 fyrste ledd, må ein ta utgangspunkt i det aktuelle og konkrete trafikkbiletet, inkludert trafikantens moglege handlingsalternativ. Samstundes skal all ferdsel skje «hensynsfullt». I dette ligg det ei forventing om smidig framferd. Alle trafikantar må ta omsyn til andre – og må difor også vera førebudde på å tola ei innskrenking av sin eigen rett. Ein kan på sett og vis tala om ei trafikal tolegrense" (avsnitt 21).

Enden på visa ble at Høyesterett la vekt på at mannen kunne syklet på gang- og sykkelveien, og dermed unngått forstyrrelsen. Dermed var syklingen brudd på bestemmelsen. At det ville ført til at han måtte sykle noe saktere, måtte han bare tåle. Høyesterett sier for øvrig at den omstendighet at syklingen skjedde i kollektivfeltet, som er forbeholdt spesielle grupper i trafikken, taler for at forstyrrelsen var unødig. Det er litt rart ettersom trafikkreglene § 5 nr. 2 eksplisitt tillater sykling i kollektivfelt.

For den interesserte er referansen HR-2020-1723-A. Avgjørelsen er noe kritisert i ettertid. Saken ble løst ut fra reelle hensyn, tok ikke for seg at syklister jo har lov til å sykle i kollektivfelt, og drøftet ikke særlig inngående de ulemper syklisten ville få ved å benytte gang- og sykkelveien. For en som holder 30-40 km/t til vanlig, vil gang- og sykkelvei være et vesentlig dårligere alternativ. 

Høres ut som et brudd på reglene om innsyn, og at dette er en saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet dersom feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. fvl. § 41. Terskelen er ikke spesielt høy. "Det skal altså ikkje så mykje til. Ut frå dei konkrete omstenda i saka må det vera ein reell moglegheit for at feilen har fått tyding for resultatet", jf. HR-2017-2376-A avsnitt 25. 

Det finnes straffebud som fastsetter straff for tjenestefeil, se straffeloven §§ 171 og 172. I merknadene til § 171 i proposisjonen står følgende setning: "En underordnet saksbehandler som forbereder et vedtak, kan for eksempel straffes dersom han i strid med loven foreslår å innvilge en søknad fra en slektning". Så i teorien kan man tenke seg at det er straffbart å ikke gi innsyn når en part har innsynsrett. Hvorvidt det medfører straff i praksis er en annen sak, og vil komme an på de konkrete omstendigheter. 

Det er vel heller ikke utenkelig at forvaltningen kan ha et erstatningsansvar dersom feilen har medført økonomisk tap for parten. 

Typisk vil selve bestemmelsen/hjemmelen være bestemmende for hva forvaltningen kan gjøre. Man har f.eks. rett på en ytelse x dersom man har oppfylt vilkår y. Se for eksempel sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold har krav på økonomisk stønad. Da er det lite rom for forvaltningsskjønn. Er vilkåret oppfylt, skal ytelsen gis. Andre typer bestemmelser kan gi mer rom for forvaltningsskjønn, f.eks. plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd om dispensasjon, som er en "kan"-regel. Imidlertid begrenses forvaltningsskjønnet noe i bestemmelsens annet og tredje ledd. 

En plikt til å komme til et materielt sett riktig resultat kan kanskje utledes av prinsippet om god forvaltningsskikk? Man kan imidlertid ikke ha for høye krav til at resultatet skal bli riktig hver gang. Hensynet til riktig resultat må veies opp mot effektivitetshensyn. Så har man en sikkerhetsventil i klageadgang og søksmålsadgang. Det ville antageligvis vært for ressurskrevende om man i ordinær saksbehandling i forvaltningen skulle hatt samme prosess som i domstolene. 

17 minutes ago, Minus said:

Hvis tiltalte har betrodd seg til meg og jeg har skriftlige opplysninger med lovnad om at tiltalte kommer til å gjøre opp for seg, har jeg noe slags ansvar om å videreformidle disse nå? Kan han i så fall dømmes i en ny, men svært lik sak? 

 

For ordens skyld er det snakk om bedrageri, der jeg er blitt kontaktet av flere av ofrene, vha søk på tiltaltes navn på nett. 

Kan ikke tenke meg at du har noe ansvar for å videreformidle det til politiet eller andre. En vil kunne ha plikt til å opplyse om forhold som kan hindre en uriktig tiltale eller domfellelse, jf. strl. § 226. Men her er det vel heller tale om å styrke tiltalen. Politet har selv ansvaret for å bevise skyld og bygge straffesaken. 

Det er ikke tilltatt å straffeforfølges to ganger for samme straffbare forhold, se EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 og strpl. § 51 første ledd. Spørsmålet blir da om det er tale om samme straffbare forhold, eller om det er flere selvstendige straffbare handlinger. Dersom vedkommende blir dømt for bedrageri mot A og B, kan det tenkes at han i en senere sak kan dømmes for bedrageri mot C og D. 

11 minutes ago, Minus said:

Hvis jeg ser noen har mottatt en dom som ikke enda er rettskraftig, og jeg har opplysninger som kan skjerpe straffen til vedkommende,  er det mulig å tilføre slike opplysninger nå?

Opplysningene kan ikke tas høyde for hvis hovedforhandling allerede er avholdt. Da ville man ikke fått kontradiksjon rundt opplysningne. Altså at tiltalte ikke har mulighet til å ettergå dem. 
 

Om opplysningene kan tas høyde for i en eventuell ankesak, spørs vel på tiltalen. Tiltalen kan ikke utvides uten siktedes samtykke, jf. strpl. § 331 (2). Hvis det er opplysninger som er relevante for den tiltale som allerede er tatt ut, bør det vel ikke være noe i veien for at det prosederes på de nye opplysningene i ankeforhandlingen. 

Hvis jeg har forstått deg rett. 

2 hours ago, Guest 7856c...92c said:

En annen ting jeg lurer på:

Om du tjener 1,000,000 kr i året når du bor i Norge, vil du bli skattet 328,123 kr. Dette betyr at nettolønnen din vil bli 671,877 kr per år, eller 55,990 kr per måned. Din gjennomsnittlige skattesats er 32.8% og marginalskattesatsen din er 46.0%. 

Hva vil dette si,- skatter jeg 32.8 i snitt da, ikke noe marginalskattesats i tillegg på 46% her liksom ?!

Hva betyr denne marginalskatten her i praksis?

avsnittet over ble kopiert fra google

Anonymous poster hash: 7856c...92c

Marginalskatt er ikke en skatt man må betale, slik som trinnskatt, trygdeavgift og ordinær skatt (personskatt?). Med marginalskatt menes den skatteprosent du må betale hvis du tjener én krone mer.  

Les mer her: https://www.smartepenger.no/skatt/635-marginalskatt-pa-lonnsinntekter

1 hour ago, Guest 7856c...92c said:

Ahh sant det, krokodilletegnet betyr selvfølgelig større enn... 

men; Betyr det at man velger trinnskatten basert på lønna hun har idag (550 000) og IKKE lønna med den lønnsøkningen på + 50 000 ? ; for da blir jo ny lønn 600 000 .. eller skal man basere trinnskatt med hensyn til den nye lønna; 

Anonymous poster hash: 7856c...92c

Man betaler 1,7 % av skattegrunnlaget mellom 190 351 og 267 900, så betaler man 4 % av grunnlaget mellom 267901 og 643 800 og så videre. Man betaler 4 % av lønnsøkningen på 50 000. Skattegrunnlaget blir totalt 600 000, og man treffer da ikke trinn tre, som slår inn fra og med 643 801. 

Så sånn sett velger man ikke et nivå i trinnskatten. Hvor mange nivåer man er innom kommer an på hvor høy lønnen er. 

Så vidt jeg husker fra skolebenken. 

Trinn 2 slår inn mellom kr 267 901 og kr 643 800

Terskelen for oppsigelse i prøvetid er noe lavere enn ellers, men oppsigelsen må i så fall være begrunnet i arbedistakers tilpasning til arbeidet, faglige dyktighet eller pålitelighet, jf. aml. § 15-6 første ledd. Om oppsigelsen er begrunnet i noe annet enn dette, kreves "saklig grunn" etter hovedregelen i § 15-7 første ledd. For at oppsigelsen skal være saklig må det foreligge en legitim og tungtveiende grunn, og oppsigelse kan ikke fremstå som en uforholdsmessig streng reaksjon. Oppsigelse grunnet søking på andre jobber vil ikke være saklig. 

Forbrukerens krav ved mangler fremgår av forbrukerkjøpsloven § 26. 

Hevingsregelen følger av § 32, hvor du kan heve avtalen med mindre mangelen er uvesentlig. Selger kan avskjære et hevingskrav ved å tilby retting eller omlevering, om det skjer uten opphold, jf. § 29 tredje ledd. 

Man kan spørre seg om selger her har tilbudt omlevering (og da forutsatt at det har skjedd uten opphold), som defineres som å levere "tilsvarende ting", jf. § 29 første ledd. Jeg er litt usikker på om man med "tilsvarende ting" skal lese "identisk ting", eller om en ting som er "lik nok" oppfyller vilkåret. "Tilsvarende" betyr vel omtrentlig "noe som er likt noe annet". I tillegg synes ordet "omlevering" å peke mot at selgers ytelse må gjentas. Det ser ikke ut som forarbeidene drøfter spørsmålet. En annen farge på skoen vil ikke være tilsvarende ting. Jeg vil også tro at butikken ikke kan gi en annen modell heller - i alle fall om det er forskjeller av betydning. Det ville vært rart om man må ta til takke med sko man ikke ønsker fordi skoene man kjøpte hadde en mangel. Særlig med tanke på at forbrukerkjøpsloven er en vernelov som skal ivareta forbrukernes interesser i avtaler med typisk asymmetrisk maktbalanse. Jeg vet imidlertid ikke om andre rettskilder som kan belyse spørsmålet. 

Slik jeg ser det vil du kunne heve avtalen så lenge butikken ikke leverer tilsvarende skomodell. 

Hvis du mistenker at du har blitt usaklig forskjellsbehandlet, kan du jo be arbeidsgiver om opplysninger om utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner hos den som fikk stillingen, jf. arbeidsmiljøloven § 13-7 og likestillings- og diskrimineringsloven § 31

1 hour ago, Baranladion said:

Så da får vi håpe saken blir henlagt og ikke prøvd i retten. Jeg håper og antar, at det er vanlig prosedyre å kalle inn til avhør når det kommer en anmeldelse, hvis ikke, så finner jeg det merkelig at politiet i denne saken har valgt å kalle inn til avhør. Skulle Jentoft vinne frem med denne anmeldelsen, så skaper vel det en presedens som er meget uheldig mtp ytringsfriheten slik den beskrives i posten din. 

Nå har ikke jeg satt meg inn i saken her, men dersom hun ikke har sagt verre ting enn at menn ikke kan bli kvinner eller lignende, i en offentlig setting, så synes det rart at politiet skal bruke ressurser på å etterforske saken. Det må vel være i kjerneområdet for ytringsfriheten.

Det er ikke noe automatikk i at en anmeldelse fører til avhør, og mitt inntrykk (sammen med de fleste andres, vil jeg tro) er at mange anmeldelser blir henlagt nesten før dem kommer inn til politiet. Når det er sagt, så skal det ikke mye til for at politiet skal ha adgang til å starte opp etterforsking. Vilkåret er at det "som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold [...], se straffeprosessloven § 224 første ledd. Det er en lav terskel. Det trenger ikke å bety at politiet tror personen mest sannsynlig vil bli dømt. 

Straffeloven § 185 må tolkes i lys av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Et sentralt spørsmål er om ytringen er i kjerneområdet for det ytringsfriheten skal verne, eller om ytringen er fremsatt kun i sjikanøs sammenheng.

"Terskelen for straffbarhet ligger uansett lavere i saker hvor ytringen er fremsatt utelukkende i en sjikanøs sammenheng, nettopp fordi vi er utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten [...]", jf. HR-2018-674-A avs. 16. 

Videre i avsnitt 17:

"I saken i Rt. 1981-1305 på side 1318 vises det til at det må gis en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer, riktignok under henvisning til at ytringsfriheten har vesentlig vekt. Selv om også disse uttalelsene hovedsakelig er begrunnet i hensynet til det politiske ordskiftet, må det også utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten gjelde en relativt rommelig margin for smakløse ytringer, jf. Rt. 2012-536 avsnitt 32"

Du blir altså ikke puttet i buret hvis du påstår at det bare finnes to kjønn. 

Ut fra ordlyden må det foreligge et tap før arbeidsgiver kan gjøre noe som helst, jf. "har påført virksomheten" i § 14-15 annet ledd bokstav e. Når et slikt tap foreligger, skal lønnstrekk først drøftes etter femte ledd. Arbeidsgiver kan heller ikke trekke så mye de vil, se fjerde ledd om at arbeidstakeren må ha nok til eget underhold. 

Jeg vil tippe det gjelder en alminnelig tapsbegrensingsplikt etter arbeidsmiljøloven, slik det gjør generelt i obligasjonsretten. Arbeidsgiver må innenfor rimelighetens grenser forsøke å gjøre tapet minst mulig gitt omstendighetene. 

Nå har jeg ikke satt meg veldig nøye inn i bestemmelsen eller rettspraksis, så det er mulig den tolkes annerledes. Kanskje vil det være slik at når det er helt klart at arbeidstaker vil slutte å møte opp i oppsigelsestiden og dermed påføre arbeidsgiver et tap - at han da kan trekke i feriepenger/lønn før tapet faktisk har oppstått. Det kalles antesipert mislighold, og kan under visse tilfeller føre til erstatning i obligasjonsretten. Arbeidsmiljøloven er imidlertid ufravikelig til ugunst for arbeidstaker, så gode grunner taler for å tolke ordlyden strengt etter sitt innhold. 

Uaktsom forvoldelse av død har en strafferamme på inntil 6 år, se straffeloven § 281. Jeg kan være enig i at det hørtes lite ut med 6 måneders fengsel i dette tilfellet. Kanskje er tanken at domfelte, som naturligvis ikke hadde til hensikt å ta livet av noen, har lidt mye allerede. Det må jo være en forferdelig situasjon å ha skapt, og jeg vil anta at det er tungt å bære noe slikt. Allmennpreventive hensyn, altså hvilke signaler man sender til befolkningen om reaksjoner ved lovovertredelser, kunne imidlertid tale for en høyere straff.

Spørsmålet over her om hvorfor bildrap dømmes mildere enn drap med håndvåpen handler om grad av skyld. Har man uaktsomt drept noen med et håndvåpen, f.eks. ved et vådeskudd, så kan straffen bli nokså lav avhengig av omstendighetene. Har man imidlertid hatt til hensikt å drepe den man dreper, skjerpes straffen. Da er hovedregelen minimum 8 års, maksimum 21 års fengsel, se straffeloven § 275. Det er det forbryterske forsettet (hensikten) man straffer, så hvorvidt en ugjerning har skjedd med vilje eller ikke, har mye å si ved straffutmålingen. 

Det er bare anken over straffutmåling som er henvist til ankeforhandling, så da er det vel bare spørsmålet om straffen som blir behandlet av lagmannsretten. Skyld er da allerede bevist.

Med ankeforhandling menes "hovedforhandling", bare i ankedomstolen. 

For å starte etterforskning må det foreligge en anmeldelse eller andre omstendigheter som gir rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Terskelen er lav. 

Spaning inngår, så vidt jeg har forstått, som del av politiets alminnelige handlefrihet og krever for eksempel ikke skjellig grunn til mistanke. For å drive med tvangsmidler, for eksempel kommunikasjonsavlytting kreves det imidlertid skjellig grunn til mistanke, se kapittel 16 a og kapittel 16 b. 

39 minutes ago, bojangles said:

Jeg vet ikke jeg er vel bare skuffet. Skuffet over at eliten ikke er fornøyde med de ordningene som er. Skuffet over at toppene tenker de er hevet over lover og regler. Og kanskje svei det ekstra hardt at dette traff AP? Og vi vet jo at Hadia Tajik var ikke alene. Skattefusk og boligjuks er andre tatt for. Og reiseregninger, osv. 

Når er nok faktisk nok? De tjener nesten 2 industriarbeider årslønner i utgangspunktet. Og har gode ordninger. Det er ingen god grunn for privilegerte politikere til å tappe fellesskapets kasse. De legger seg ikke sulten og har sikkert hatt ferieturer hvert eneste år. De trengte ikke pengene, likevel stjal de. I et tillitsverv. Det klinger ikke bra. 

Hva AP velger ifht Hadia Tajik finner de nok ut av. Fortsetter hun i stortinget er det derimot å håne velgerne. Det taktiske tror er at hun forsvinner fra stortinget for denne perioden. Så er det opp til Tajik å bygge tillit til neste periode.  Det er ikke ansvar at hun blir i jobb m millionlønn. 

Hun er pliktig å fortsette på Stortinget når hun er valgt inn, så AP kan ikke bestemme seg for å ta henne ut. 

Det ser ikke ut til at det er noen lovbestemt begrensning hva gjelder fakturagebyrets størrelse, se Ot.prp.nr. 44 (2001-2002) s. 192 om forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd: "Bestemmelsen innebærer ingen materielle begrensninger i adgangen til å ta gebyr for utstedelse og sending av regning". Hovedpoenget virker å være at fakturagebyret klart må følge av avtalen. 

Så spørs det om forbrukerkjøpsloven i det hele tatt gjelder, jf. § 2 annet ledd bokstav c. 

En kan jo spørre seg hvor rimelig det er med så høye gebyr for å sende eFaktura, når det koster noen få kroner per utsendelse. Ikke kan det være mye tid som går med til å kjøre kravene/fakturaene heller. Det er etter min erfaring en enkel prosess hvor du sender en fil til banken. 

Konklusjonen må vel være at man holder seg unna slike selskaper, og håpe at deres praksis ikke gir motivasjon for andre selskaper. 

Forsinkelse, herunder at selger ikke leverer, gjør at kjøper kan kreve erstatning, jf. kjøpsloven § 22. Vilkårene for erstatning etter § 27 må oppfylles. Kjøper må lide et tap, og tapet må være lidt som en følge av forsinkelsen. Det er unntak for hindringer utenfor selgers kontroll, men det er ikke relevant her. Erstatningsutmålingen reguleres av §§ 67-70, herunder § 68 om dekningstransaksjoner. 

1 hour ago, Axefjord said:

Reklamasjon skal skje innen "rimelig tid". For elektronikk og hvitevarer er det stort sett innen 6 uker, om en har låne produkt eller er hjulpet i mellomtiden. For gulvvarme vil det nok være betydelig lengre, så lenge det ikke skader resten av badet(?). Kanskje noen måneder. Ikke et halvt år...

Neste skritt er å vise til forbrukerkjøpsloven, si at dem har overskredet hva som er rimelig tid, og be om en snarlig løsning. Alternativt blir dere nødt å be andre om å utbedre, og få det dekt av opprinnelig utbygger, også kalt dekningskjøp.

Legg gjerne til litt om dere forstår at dette er en kjip situasjon for dem, men at dere ikke kan vente lengre.

Spørs om ikke bustadoppføringslova er riktig lov her, dersom det er tale om oppføring av ny bolig.
Retting skal skje innen rimelig tid, se bustadoppføringslova § 32 tredje ledd.

Ja, ser ut som G-2021-13 er siste versjon. Den inneholder det samme som G-2021-12 hva gjelder punkt 4 bokstav i om opphold. 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne 2-timers regelen er et resultat av kommunens tolkning av covid19-forskriften § 5. Skulle du blitt anmeldt og nektet å vedta en eventuell bot, ville det vel for domstolene blitt spørsmål om å tolke hva som menes med "skal oppholde seg på karantenehotell" etter forskriften. Må man oppholde seg på hotellet 24 timer i døgnet slik at en røykepause vil være ulovlig? Oppholder man seg på karantenehotellet så lenge man er innenfor tomtegrensene? Er jeg innenfor om jeg setter opp et telt på parkeringsplassen? Er det nok å bare sove på hotellet, eller må man være der mer enn halve døgnet? Det er ingen lett tolkningsøvelse. 

Så må jo dette tolkes opp mot smittevernloven § 1-5 om at tiltak skal ha medisinskfaglig begrunnelse, være smittevernmessig nødvendig og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Det er vel neppe mer smittefare om man går en tur på 6 timer enn 2 timer. 

På den annen side er formålet med karanteneregelen å hindre importsmitte, og særlig muterte varianter. Faren ved importsmitte kan tilsi at tiltakene i karanteneperioden må være strenge. 

Grunnloven § 113 kan også trekkes frem, om at inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Å sette noen tilnærmet i fengsel er temmelig inngripende når man ikke har gjort noe galt. Det sies gjerne at tyngre inngrep krever klarere hjemmel. Og helt klar er neppe forskriften § 5 første ledd. I alle fall ikke når Justisdepartementet sier at man kan oppholde seg utenfor hotellet, men ikke angir hvor lenge.

Skjønner at du er frustrert, men spørs om du vinner noe på å ta kampen. 

Plikten til å oppholde seg på karantenehotell er hjemlet i covid19-forskriften § 5. Den sier imidlertid ikke noe om regler for gjennomføringen av karantenen, bare at "Personer i innreisekarantene skal oppholde seg på karantenehotell på første ankomststed i riket i karantenetiden." "Skal oppholde seg" kan jo bety at det ikke er anledning til å forlate hotellet over hodet. 

Justisdepartementet har i rundskriv G-2021-12 punkt 4 bokstav i skrevet følgende: "Man kan oppholde seg utenfor oppholdsstedet, så lenge man unngår nærkontakt med andre enn dem man bor sammen med under karantenen"

Du finner rundskrivet her: https://lovdata.no/pro/#document/RDEP/rundskriv/g-2021-12/
 

Jeg har ikke funnet noen nyere versjon, men jeg er ikke skråsikker på at dette er siste. Uansett snodig om Ullensaker kommune skal finne på sine egne regler som er strengere enn uttalelsene fra departementet skulle tilsi.

Edit: G-2021-12 er erstattet av G-2021-13. 
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/g-132021-revidert-rundskriv-om-karantenehotell/id2848515/