Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Er hun bipolar? eller bare dramatisk?


Anbefalte innlegg

Var med date'n, på hyttetur med to andre vennepar helga som var. Fredagen var hu kjærlig og ting var bra. Lørdags morgenen kanskje enda bedre, vi våknet med begge veldig lysten på hverandre. Gjennom hele dagen var hu litt ekstra kjærlig, og intim.

Helt fram til kvelden, hvor ting bare snudde helt på hode. Da ble hu plutselig sur på hva enn jeg sa til hu.

Så kunne hu, små le etterpå. Merket også hu til enhver tid, satte seg så langt unna meg som mulig. 

Spurte hu senere om det var noe og fikk nei som svar.

 

Senere utover natta, vil hu ikke legge seg "men heller ta seg en gå tur å få litt luft" 

 

Måtte jo gå ut å sjekke på dama etterhvert, og der satt hu på trappa nesten på gråten.

Prøvde å prate til hu, og da begynte hu å gråte.

 

Hu forklarte med at hu noen ganger får litt klaustrofobi følelse helt tilfeldig. Som om hu er satt i en liten boks, og når det skjer så vil hu bare blokke ut alle. Hu mener hu alltid har vært slik, at hu kunne kjenne igjen noe av disse episodene som lik som bipolar symptomer. Og ville fortelle meg om det, men ikke bare orket før nå.

 

Det hele ble veldig dramatisk samtale, og hu begynte å tvile på om vi skulle fortsette etc. Jeg spurte om hu var villig til å prøve å få ekstern hjelp som psykolog, for å kartlegge om hu faktisk var bipolar. For, for meg virka som hu heller har "committment Issues". Men det var helt nekt for det meste, hu skulle absolutt ikke bli diagnosert med bipolar.

 

For min del kan jeg håndtere hu, selv om hu skulle være bipolar. Det endrer ingenting om hu er det, for det er såpass sjeldent hu er sånn. Men det blir litt annerledes når hu nekter hjelp, bare fordi hu ikke vil sette navn på problemet sitt. Og etter samtalen, så spurte jeg om hu ville mer eller om vi skulle gi oss. For hu hadde på en måte gitt litt inntrykk på å gi seg. Men hun ville fortsette, jeg tvilte litt på det. Så hu svarte med "Kanskje jeg bare skal vise det" 

Og handling er jo mye sterkere enn ord, så svarte bare med "Ja gjerne, vis meg at du vil mer. Overbevis meg"

 

Det har gått noen dager nå, og hu gjør nesten det motsatte. Vi snakker mindre nå, og hu kan starte en samtale. Men holder den ikke.

 

Hu har hatt 3 lignende episoder før gjennom 2 år. Men da date'a vi ikke.

 

Jeg får heller ikke snakket med hu om det, for hu har sagt "jeg ikke har noe mer å si". Må nesten bare respektere det, dog gjør det vanskelig.

Så er det noen her som har noen formeninger? Jeg vet lite om bipolar, og når jeg leser om det så kjenner jeg ikke hu helt igjen i det. Noen her som er bipolar, eller som er sammen med noen som har det som kan komme med innspill?

Endret av RunningRiver
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hun høres ikke bipolar ut imo, nå skal jeg ikke diagnosere henne, men det HØRES UT, for meg altså, som om det er snakk om depersonalization disorder, eller noe i den duren. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Depersonalization_disorder

Er lett å tro at man er bipolar når man har sånne episoder men det er helt normalt å ha forskjellige humør fra dag til dag. Er ikke alltid man har lyst til å være sammen med andre folk og det er helt OK. 

Det å ikke ville være med andre folk og sånt plutselig er også ett tegn på at hun kanskje sliter med depresjon, som kan ha like symptomer som kraftige humørsvingninger. 

Lenke til kommentar

En ting ti: syns det er rart at hun motsetter seg så å få diagnose da det blir mye enklere å få hjelp hvis hun faktisk har det. Det er en ganske skummel tanke å ikke bli trodd, men hennes tilstand er jo like gyldig om hun lider av f.eks depresjon istedenfor. Sørg for at hun er klar over det, kanskje det ikke blir så skummelt å få en diagnose da, for hun trenger helt tydelig hjelp. 

Lenke til kommentar

Er jo det som gjør dette litt vanskelig, er at hun ikke vil ha hjelp. Hu sier hu vil finne det ut av selv, men det har hu prøvd hele livet. Og jeg skjønner ikke hvorfor hu ikke kan se, eller forstå at det ikke er noe feil. I å få hjelp? Det er jo ingen som bedømmer hu, for hva hu enn gjør. Og så om hu blir diagnosert med hva enn det blir, så er det ikke sånn at hu må gå rundt å si det til alle.

 

Jeg tror ikke er bipolar, men må jo lytte på hva hu sier og. Kan se for meg hu blir sur, om jeg benekter noe hu mener hu selv kan være. Som om jeg liksom skal vite om kroppen hennes, og hu bedre enn henne selv.

 

Det er ikke noe mer tydelig om noen trenger hjelp, når en selv vet at en har problemer men ikke klarer å løse det! Og det er ganske frustrerende, at hu forteller meg det. Men på en måte som gir lite mening.

Lenke til kommentar

Det skal ganske mange samtaler for utredning til på DPS for å bli utredet for en slik psykisk forstyrrelse. Bipolar er noe som uansett strekker seg over lang tid og lange episoder, ikke bare en dag her og der.

 

Er vel også sånn jeg har skjønt det fungerer. En manisk eller hypomani episode varer vel lenger enn noen timer bare?

Lenke til kommentar

Så da vet du at hun ikke kommer til å finne ut av det på egenhånd, jeg mistenker at hun forventet at romansen deres skulle ''fikse henne'' (vi blir jo fortalt at vi skal finne noen og leve lykkelig i alle våre dager mens vi vokser opp, Disney I am looking at you!) .

Det er absolutt ingenting du kan gjøre hvis hun ikke ønsker å hjelpe seg selv, og da må du nesten vurdere om dette er noe du ønsker å håndtere de nesten 20 åra. For meg hadde det vært en dealbreaker å ikke kunne be om hjelpen man trenger. Er ikke din oppgave å ''fikse'' henne, det er hennes oppgave.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Er som du sier, er hennes oppgave å fikse det selv. Men ønsker jo å gi en hjelpende hånd, mest som en eyeopener. Så kanskje hu blir overbevist. Og finner den hjelpen hu trenger.

 

Det hadde bare vært så synd å kaste bort potensiale, fordi mann ikke prøver liksom. Både for meg og hu.

 

Om jeg bare forlater hu nå, så får jeg aldri vite hva om hu tok imot hjelp. Så hu fikk ut sitt livs potensiale.

 

Det er jo ikke dårlig det vi har, og ypperst sjeldent disse tingene skjer. Men hva om hu tok en psykolog time, og det ble helt borte.

 

Da hadde det ikke bare vært sjeldent det skjer, men helt borte. Aka, oppnådd fullt potensial

Lenke til kommentar

1. ha en sjelden gang dårlige episoder gjennom hele livet.

2. Mot ta en psykolog time/ ekstern hjelp, aldri få dårlig episoder gjennom livet

 

Jeg tror de fleste er enig at det er en bedre deal å ta nr 2

 

Tror hu egentlig også er enig i det, men virker nesten bare mer sta liksom.

Endret av RunningRiver
Lenke til kommentar

Kan hende det bare er en unnskyldning hun bruker for når hun ikke føler seg så sosial ellerno sånt, presser deg vekk og så skylder på at hun ikke har noen kontroll over det. Da er du plutselig drittsekken hvis du ikke bare tror på henne. Skal ærlig innrømme at det er det første som dukket opp i hodet mitt, for hun har jo klart å overbevise deg om at det er din oppgave å få dette til å funke, ikke DERES oppgave, som blir feil imo. 

Lenke til kommentar

Det ville ikke vært du som kastet bort det dere har og hennes potensiale ved at hun nekter å ta imot hjelp, indirekte så er det hun som da tar valget om at det å gå til psykolog og få en diagnose er ikke verdt det for å redde forholdet deres. You can lead a horse to water but you can't force it to drink, ikke fall for the sunken cost fallacy heller. Det som er verre enn å kaste bort tid og ressurser på ett dødt forhold i ett år er å kaste bort tid og ressurser på ett dødt forhold i ett år og en dag. 

Lenke til kommentar

Kan hende det bare er en unnskyldning hun bruker for når hun ikke føler seg så sosial ellerno sånt, presser deg vekk og så skylder på at hun ikke har noen kontroll over det. Da er du plutselig drittsekken hvis du ikke bare tror på henne. Skal ærlig innrømme at det er det første som dukket opp i hodet mitt, for hun har jo klart å overbevise deg om at det er din oppgave å få dette til å funke, ikke DERES oppgave, som blir feil imo. 

 

 

Jeg tror ikke det bare er en unnskyldning, tror det er noe bare ikke bipolar. Kan jo fort være at du har rett og, men tviler jeg litt på. Hu er ikke noe god på å holde ting skjult. 

 

Jeg har vært veldig tydelig på at jeg ikke blir, om hu holder igjen mitt potensiale. Eller om jeg holder igjen hennes. Utfordringen nå er at hu holder igjen seg selv. Dette er helt ferskt, og jeg kommer ikke til å prøve å fikse dette alene. I det siste har jeg ventet respektfullt på henne. Jeg tar ikke kontakt og maser, men jeg forventer at VI tar det sammen snart. Ellers blir det vel slutt tenker jeg

Lenke til kommentar

Er bare at det hadde vært veldig urettferdig av meg, om hu virkelig er bipolar. Og jeg er rasshøl, og bare sier hade og stikker. Pinglete stikker av liksom.

 

Kan se for meg litt, hvor sårende det kan være. Å miste noen man er glad i, fordi man sier ifra hvordan man har det. Hun har jo sagt at hu er glad i meg, og ikke vil miste meg. Og kunne jo i utgangspunktet holdt dette skjult, eller for seg selv. Til hu fant motet til å finne hjelp. Så jeg må på en måte også vise tålmodighet, respekt og empati for at hu faktisk fortalte det.

 

Men det er fint at det er noen her, som kan gi innspill. Så jeg får andre synsvinkler. Skulle bare ønske noen som faktisk var litt bipolar kunne gitt litt innspill, for å sette opp ordentlig diskusjon. For å få fram viktige elementer å ta rede for.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Livet er ikke rettferdig. Er selvsagt helt normalt å ville være der for sin kjære hvis det er ett problem man kan komme over sammen, men bare don't set yourself on fire to keep someone else warm. Du må tenke på at du også må tenke på deg selv og din egen helse, er ingen skam i å innrømme det når det blir for mye for deg! Er best at man er ærlig i en slik situasjon, uansett hvor mye det vil gjøre vondt så gjør det vondere hvis du bare lar den andre part leve i den tro om at alt er bra mellom dere.

Håper hun tar imot hånden du strekker ut

Lenke til kommentar

Er bare at det hadde vært veldig urettferdig av meg, om hu virkelig er bipolar. Og jeg er rasshøl, og bare sier hade og stikker. Pinglete stikker av liksom.

 

Kan se for meg litt, hvor sårende det kan være. Å miste noen man er glad i, fordi man sier ifra hvordan man har det. Hun har jo sagt at hu er glad i meg, og ikke vil miste meg. Og kunne jo i utgangspunktet holdt dette skjult, eller for seg selv. Til hu fant motet til å finne hjelp. Så jeg må på en måte også vise tålmodighet, respekt og empati for at hu faktisk fortalte det.

 

Men det er fint at det er noen her, som kan gi innspill. Så jeg får andre synsvinkler. Skulle bare ønske noen som faktisk var litt bipolar kunne gitt litt innspill, for å sette opp ordentlig diskusjon. For å få fram viktige elementer å ta rede for.

I don't know...

Jeg var sammen med ei på et tidspunkt og hadde samme tanken. Dum som jeg var tenkte jeg at jeg var en drittsekk om jeg stakk. Fy faen som jeg har angret i ettertid ettersom det forholdet kostet meg dyrt.

Tenk på deg selv.

Folk må fikse seg selv og ikke dumpe en container med dritt på andre og forvente mirakler.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Nå kan det høres ut som jeg forsvarer i "blind love" men personligheten hennes er altså herlig. Det er bare disse få episodene som tar litt energi. Verste er vel at hu ikke er åpen for hjelp, eller har søkt hjelp for lenge siden.

 

I løpet av 2 år har hu hatt 3 episoder, hvor det har vært kjipt. Ellers har ting vært bra, men om jeg ikke hadde likt personligheten hennes. Så hadde vi ikke drevi på.

Lenke til kommentar

Er bare at det hadde vært veldig urettferdig av meg, om hu virkelig er bipolar. Og jeg er rasshøl, og bare sier hade og stikker. Pinglete stikker av liksom.

 

Kan se for meg litt, hvor sårende det kan være. Å miste noen man er glad i, fordi man sier ifra hvordan man har det. Hun har jo sagt at hu er glad i meg, og ikke vil miste meg. Og kunne jo i utgangspunktet holdt dette skjult, eller for seg selv. Til hu fant motet til å finne hjelp. Så jeg må på en måte også vise tålmodighet, respekt og empati for at hu faktisk fortalte det.

 

Men det er fint at det er noen her, som kan gi innspill. Så jeg får andre synsvinkler. Skulle bare ønske noen som faktisk var litt bipolar kunne gitt litt innspill, for å sette opp ordentlig diskusjon. For å få fram viktige elementer å ta rede for.

 

 

Ho har jo ikke bedt om hjelp. Ho har jo i soleklare ordelag gitt beskjed om at hun ikke er interessert i hjelp.

 

Det hun har gjort, er å sette en krok i deg sånn at du føler deg forpliktet til å være der – og det fungerte jo strålende.

 

Tingen er at ingen av oss er perfekte. Vi har alle våre ting vi sliter med, og hver og en av oss er til en viss grad en byrde for de rundt oss – i hvert fall i perioder av livet. Men det går en grense der, hvor det man henter ut av et forhold ikke står i stil til det man putter inn – og det å være sammen med noen som er så hjelpetrengende som mennesker med alvorlige psykiske lidelser er en enorm belastning. Ikke påta deg den belastningen når dama allerede nå signaliserer klart og tydelig at hun ikke kommer til å gjøre noe.

 

Min holdning til mennesker med diverse lidelser og plager er at så lenge de gjør sitt beste for å håndtere det, få hjelp, bli bedre, leve med det, hva nå enn som trengs – så har jeg null problemer med å hjelpe til og støtte dem når de trenger det. Men hvis de bare setter seg på ræva og syter, ikke gidder å gjøre en dritt for å håndtere det og heller bare lar alle rundt seg bære seg så fjerner jeg dem fra livet mitt.

 

Urettferdig? Kanskje. Men så er heller ikke livet rettferdig.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Nå som dette er bragt til et åpent forum så vil kommentarene strømme på, inkludert meg selv. For ordens skyld så kjenner jeg jo ikke dama og jeg har kun teksten som utgangspunkt. Min mening skal derfor tas med en god klype salt. 

 

Bipolar lidelse kjennetegnes ved depressive og/eller maniske (hypomaniske) perioder.

 

Det du forteller om her er humørsvingninger, som kan komme av mange ulike tilstander eller det kan være en alminnelig normaltilstand.

 

Det finnes et stort spektrum av personlighetsforstyrrelser som kan kjennetegnes på den måten du beskriver på. Hvilken type er helt umulig å si fra dette utgangspunktet. Jeg hadde nok tenkt mer i de baner. 

 

Hun har åpenbart en utfordring i livet med dette her og anbefaler at det etableres kontakt til en psykolog eller psykiater for å kunne starte et forløp hvor man kartlegger hennes problemstilling og oppstarter samtaleterapi. 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...