Gå til innhold

Refleksjon: Mitt liv som syk


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Fuck me if I wrong men har ikke dette vært på trykk en gang tidligere ?

Jeg har også lest samme greia før, men jeg tror det var på engelsk og jeg har en følelse at noen linket til artikkelen på forumet.

 

Ja, da er vi nok forskjellig. Jeg syns også denne teksten var morsom...for 10 år siden...:-)

Dere kan godt være helt enige, alt er relativt. Artikkelen er bra til å være akam men samtidig veldig veldig uorginal.

 

Og den tullingen som driver på og klister inn de patetiske shutterstockbildene i artiklene får meg til å glede meg til verden går til helvete.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Joda, en (eller fler) tilsvarende artikkel HAR stått på trykk i akam, og forsåvidt andre fotomagasin på nett.

Jeg tror ikke dette er plagiat; det finnes bare rett og slett såpass mange som lider av dette syndromet at noen fra tid til annen bare MÅ fortelle oss andre om det! Med ganske likt resultat hver gang...

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Jeg kjenner meg selv i gjen i beskrivelsen...
En kjapp sjekk med google finner ikke flere kopier av denne artikkelen hos Akam, men siden dette syndromet er allment utbredt i den vestlige verden er det ikke usannsynlig at noen har skrevet noe lignende tidligere.

 

Jeg har selv kjøpt gamle filmbaserte kamera til symbolske priser og plassert dem på hylla, da de bringer minner om gamle fotogleder.

Det er dyrere å kjøpe mer moderne kamera fordi de er kjekke å ha, og de gjør at man hver dag man skal ta bilder må ta et vanskelig valg hvilket kamera man skal ta med seg...

Endret av Frobe
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Jeg kjenner meg igjen i denne artikkelen. Det er en stund siden jeg har fotografert noe særlig annet enn i spesielle anledninger. Men likevel har jeg et utvalg kameraer: Sigma SD10 og SD14 (med bl.a. en 20-40mm f2.8 som ikke blir brukt), Ricoh Caplio GX100 (tror jeg), Kodak Exilim FC10, samt noen kameraer jeg ikke husker litt av betegnelsen på. To analoge speilreflekser: et Canon og en gammel russisk røver (Zenit), mitt første fotoapparaet (Canon s noe, kjøpt for 1095 ikke lenge etter min 14. fødselsdag) i tillegg til to tidlige digitale kamera: Et Casio-kamera og en Konica Minolta noe.

Lenke til kommentar

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i artikkelen, selv om jeg tydeligvis (ifølge artikkelen) er en GAS, siden jeg leser på Akam.

 

Må jo si at jeg også har et lidenskapelig forhold til foto, men istedenfor å ha en veldig stor kamerapark, har jeg isteden kjøpt meg gradvis opp ved å selge unna gammelt. I dag sitter jeg derfor med bare et speilreflekskamera (EOS 5D Mark III), men med et ålreit utvalg av objektiver og utstyr. Kan nok hende det blir et kamera til på meg om en stund, fordi jeg ser behovet for et ekstra i mange situasjoner. Men to stk holder i massevis for meg, da vil jeg heller utvide utstyrsparken.

Lenke til kommentar

Fantastisk artikkel :)

 

Kjente meg selv igjen i alt egentlig, foruten drømmen om å eie et Leica. Har ingenting i mot det, men det interesserer meg så lite at jeg ikke hadde kjøpt det om jeg hadde vært millionær.

 

Det jeg dog hadde kjøpt som millionær ville være ISO-kongen 1D C med sikkert 10 objektiver til minimum 10 lapper hver, og samme til MFT. Huset og oppussing ville altså være det siste i kikkerten. Ergo, GAS :)

 

Men jeg trives med GAS. Egentlig definerer det meg mye som person og gir meg mye personlig lykke. For det er som artikkelen sier, i det man hører klikket fra lukkeren vet man at man lever, og man blir lykkelig og glad :)

Lenke til kommentar

Dette var jo ikke så mye å skrive hjem om....

Er jo bare "pingleutgaven" av GAS som beskrives! Nei, en må nok opp i minst tre-sifret antall kameraer før lidelsen blir alvorlig.... Full GAS eller "cameramania totalis vulgaris gravis exeptionalis fenomonalis mortalis", er visst den mest alvorlige diagnosen (uhelbredelig sådann)..... ;)

  • Liker 3
Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...