Tilbakeblikk: Final Fantasy VII (PC)

[Arodem]

Vi minnes Final Fantasy-seriens største hit i anledning 15-årsdagen.

 

Les hele saken

[G.Sears]

Takk for dette tilbakeblikket, Audun. Perfekt lesestoff til en lørdag formiddag.

 

FF7 er et av mine kjæreste barndomsminner på spillfronten.

[Yay meee]

Konge artikkel/tilbakeblikk! Playstation 1 er definitivt min favorittkonsoll gjennom tidende, og Final Fantasy 7 står fortsatt skinnende på toppen som et av mine all time favorittspill

[Svar]

FF7, spillet som hadde og fremdeles har alt.

Har spilt det gjevnlig siden 1997, pleier å spille igjennom det ihvertfall 1gang pr år.

[Dukien]

Takk for artikkelen, koste meg med en kaffekopp, jeg husker faktisk november 1997; og i en alder av 26 år så fikk denne retro-saken til å trekke på smilebåndene, spesielt "internett på den tid var den ville vesten" fordi jeg og en kompis lastet ned de VILLESTE teoriene fra diverse fora i tiden år 2000-2002.

[ATWindsor]

Har personlig aldri helt blitt venn med FF-spillene, ei heller nummer 7, mye av det er kanskje denne fokusen på historie, som er fint det, om historien er bra. Jeg bare deler ikke det synet på historien, det er en middelmådig suppe, fylt av klisjeer. Kanskje er jeg for streng, men jeg klarte aldri å engasjere meg så mye som andre i dette.

 

AtW

[bjornhelge]

they dont mak'em like this any moar... som dem sier...

[RadJostein]

Selv foretrekker jeg 6, 8 og 9 fremfor 7. Jeg syns ikke 7 har holdt seg spesielt godt i det hele tatt. Ikke at 7 er dårlig på noen måte men jeg opplever det som ganske ujevnt sammenlignet med f.eks 9.

[Vrengtpolvott]

Hvorfor kalles hun både Aerith og Aeris? Aldri helt fått med meg hvorfor.

Endret 17. november 2012 av Vrengtpolvott

[RadJostein]

Hvorfor kalles hun både Aerith og Aeris? Aldrig helt fått med meg hvorfor.

 

Uregelmessigheter i oversettelsen

[Vrengtpolvott]

Så det er ikke verre enn det nei? Tenkte det hadde noe med Vestlig og Østlig navn eller noe slikt.

[Svar]

Som vi sa tilbake i 97/98: enten så liker man FF7 veldig mye eller så liker man det ikke i det hele tatt.

Vi kan ikke alle like det samme, men for meg er FF7 noe helt spesielt.

 

FF6 er veldig bra det også, magisk om du vil.

Ellers i serien liker jeg FF9 (første spillet etter FF7 der jeg gråt) FF10 og FF13

[alexanderb]

IX vil alltid være favoritten for meg. og når det gjelder eldre NES og SNES-JRPGs blir Chrono Trigger i en egen klasse.

[Vrengtpolvott]

Foretrekker 8 og 9 selv også. FF7 er et godt spill, for all del, men jeg ble aldri like hektet på det som jeg ble av 8 og 9.

[radiohodet]

Husker jeg spilte dette spillet bare for å se neste CGI, som var utrolig fascinerende den gangen.

 

Spillet i seg selv er ganske middelmådig, med historie og karakterer som er selve definisjonen på klisje, og er ganske uenig i at det ikke er unødvendig mye grinding i spillet.

 

I tillegg var det vel det første spillet jeg husker som virkelig var lagt opp til at fjortisgutter skulle forelske seg i en pixeljente, om man ser bort fra Lara Croft, som forsøkte å få fjortisene forelsket på en annen måte. Det har vel vist seg å være veldig vellykket, siden romanse er selve definisjonen på RPG for dagens "RPG"-fans.

 

Det var vel kanskje det og CGI/cut scenes som er bidraget til FF7 i spillhistorien. Med andre ord, kanskje et bidrag vi helst ville vært foruten om vi ser på AAA-spill i 2012?

[Realzi]

Ah FF 7 beste spillet i historien.

[Alyosha]

Skjønner ikke dette behovet for å reservere seg så veldig overfor Final Fantasy VIIs historie. Oversettelsen er dårlig, men akkurat hva er stereotypisk afroamerikansk med en temperamentsfull, svart mann med maskingæverhånd som er villig til å bli terrorist for å redde miljøet, og har et hjerte av gull? Hva slags afroamerikanere er det artikkelforfatteren kjenner? Beskrivelsen av Sephiroth er dessuten ikke korrekt. Han ønsker ikke å ved å bli Gud hevne seg for at han er et Frankenstein-eksperiment. Før menneskehetens tid tilhørte planeten en annen, lignende, men mer avansert art kalt "the ancients". Forholdet mellom dem og arten Cloud tilhører kan minne om vår verdens menneskers forhold til neandertalerne. Jenova, på den andre siden, er en slags mystisk romengel, hvis opphav og natur aldri blir oppklart, og som en dag landet på planeten.

 

Hun utslettet mesteparten av "the ancients" før de få som var igjen klarte å fange henne under jorden. Når Final Fantasy VII begynner er Aeris den eneste gjenlevende etterkommeren deres. Dette folket har som jødene i vår verden både en historie av forfølgelse, og en historie om et fruktbart land de er rettmessige eiere av, og en dag skal få. Shinra Corporation er interessert i ressursene en slik plass sin overflod kan by på, og har årsak til å tro denne myten er sann. Det er grunnen til at de hele tiden forsøker å få tak i Aeris, som er en "ancient".

 

En stund før Final Fantasy VII foregår graver Shinra av samme grunn opp Jenova, som de tror er en "ancient". Fordi det er så få av dem, og de tror nøkkelen til dette landet ligger hos dem, forsøker de å lage dem kunstig. Det de egentlig gjør er å skape en blanding av denne romengelen og et menneske, altså Sephiroth. Så finner Sephiroth ut om dette, og tror han er den siste av "the ancients". Uten kjennskap til Jenovas sanne natur tror Sephiroth, som Shinra, at "the ancients" egentlig ble utslettet av menneskeheten. Det naturlige blir derfor for ham, som en "ancient", å ta tilbake jorden som rettmessig tilhører hans art. Dette er grunnen til at han tar livet av alle i Nibelheim, og setter fyr på landsbyen i slutten av Clouds lange tilbakeblikk etter Midgard-delen av spillet. Sephiroth får deretter tak i en svært sjelden materia som tillater ham å styrte en meteoritt på størrelsen av månen i jordkloden.

 

Tanken er å utslette alt menneskelig liv som hevn for hva som ble gjort mot hans art, og så bruke energien fra dette til å få kontroll over det som er igjen av universet. Det kan tenkes at han etter dette ønsker å befolke det med sin egen art igjen. Det forferdelig tragiske og ironiske er at han egentlig er etterkommeren til vesenet som egentlig drepte alle "the ancients", og at det er han selv som personlig myrder den egentlige siste gjenlevende "ancient", altså Aeris. I egenskap av å være en stort sett ferdigutdannet litteraturviter tør jeg påstå artikkelforfatteren ved å sammenligne Sephiroth med alle andre skurker i østlige rollespill tråkker på en av sin egen industris største oppnåelser. Vi snakker om en skikkelse Shakespeare verdig, og jeg mener dette i fullt alvor.

 

En annen ting: Artikkelforfatter skriver også at de mer bevandrende vil kjenne igjen sjangertroper bak hver sving. De enda mer sjangerbevandrede merker kanskje også at spillet helt bevisst leker med dem? Tenk for eksempel bare på Cloud. I begynnelsen av spillet har han ikke hukommelsestap slik mange helter i spill av denne typen har. Det viser seg imidlertid i midten av spillet at han faktisk har det, og vi får virkelig problemet i dets ytterste konsekvens med alt det innebærer med både en utforskning av typen psykiske problemer som leder til slikt i utgangspunktet, og en dveling ved de filosofiske implikasjonene av slikt. Ser du hva de har gjort? Ser du hvor enormt det er at dette spillet finnes? Gang på gang ser jeg denne nærmest flauheten, overbærenheten overfor at vi noensinne kunne synes dette var en god historie, ikke minst et godt spill, men det var det, og det er det. Ingenting i spillbransjen har kommet i nærheten. Noen overflod av bøker og filmer er det heller ikke.

 

Jeg har skrevet ganske mye allerede, så jeg skal ikke fortsette, men dette spillets historie er utrolig. Og jeg skylder på spillindustriens vestlige vending for at vi ikke lenger ser dette. Før i tiden var det først og fremst østen de gode spillene kom fra, og slik assosierte vi deres kulturelle særheter med kvalitet. Når vesten nå kan lage spill også, reagerer vi med avsky mot japanske spill, fordi vi ser at de ikke trenger være der, og tror de kulturelt bestemte rammene de legger rundt historiene deres er klisjéer uten å innse at vestlige fortellinger i like stor grad har slike rammer. Man er en kunstfilm unna å se hvor mye vi tar for gitt, og hvor lite vi tolerer fra japanerne.

 

Beviset mitt ligger i det vi fra Japan fortsatt setter pris på. Final Fantasy XII blir ofte rost for sin fortelling, blant de andre Final Fantasy-spillene, og alle elsker Dark Souls. Hva er det de gjør annerledes? Final Fantasy XIIs historie utgir seg for å være fra en historiebok hentet fra et annet univers, Dark Souls er en direkte modernisering av gamle rollespill. Det disse to spillene har til felles er at de forhåndserklært bruker en uvanlig ramme istedenfor den japanske standarden. Men er Hamlet en dårlig tragedie fordi det som i alle andre tragedier ender dårlig? Det verste er imidlertid at østlige utviklere tar vestlige kritikere på ordet, tror de ikke har klart å henge med i utviklingen, og forsøker derfor å imitere vestlige spill som en annen katt på havet, og vi får slike kuriositeter som Resident Evil 6 og Final Fantasy XIII-2.

Endret 18. november 2012 av Alyosha

[Svar]

Alyosha: Du satt mye på kornet der

Historien til FF7 er innviklet egentlig, tok tid og mye lesing før jeg forstod alt der.

Pga oversettelsen er det ikke alt som kommer like godt frem heller i spillet.

 

FFXIII likte jeg også veldig godt, XIII-2 hadde noen vendepunkter som ble veldig spesielle for min del, men jeg skal ikke dømme det for mye før jeg har spilt XIII-3 når det kommer.

[Arodem]

Oversettelsen er dårlig, men akkurat hva er stereotypisk afroamerikansk med en temperamentsfull, svart mann med maskingæverhånd som er villig til å bli terrorist for å redde miljøet, og har et hjerte av gull?

 

Hva er ikke stereotypisk med en temperamentsfull, svart mann som kjemper mot makten? Det er en betydelig (kan ikke understreke dette nok) mildere utgave av den eldgamle rasistiske Black Buck-stereotypen.

 

Beskrivelsen av Sephiroth er dessuten ikke korrekt. Han ønsker ikke å ved å bli Gud hevne seg for at han er et Frankenstein-eksperiment.

 

Jeg ville nok heller si at min beskrivelse av Sephiroth er knapp. En ting jeg fant ut veldig kjapt da jeg begynte å skrive denne artikkelen var at jeg måtte begrense meg betydelig for å ikke ende opp med en artikkel på 6000 ord eller mer. Slik den står nå ligger den oppunder 3000 ord, noe jeg allerede synes er litt vel mye for en Gamer.no-artikkel. Temaet Sephiroth og hans motiv kunne raskt fylt 2000 ord selv.

 

Men jeg over-simplifiserte nok for mye da jeg kondenserte ned akkurat det temaet. Sephiroth innser at han er et eksperiment i regi av Gast (et slags Frankensteins monster), men tror at dette gjør ham til den siste gjenlevende Cetraen, noe som er feil. Som du sier er Sephiroth nærmere en ufullendt Shakespearsk eller gresk tragedie, både i det at han ikke innser ironien i at han blir det han anklager resten av befolkningen for å være, men også fordi hans handlinger er basert på en feiltolkning av hvem han er.

 

Hans mål er uansett å bli en slags destruktiv gud, ved å gjøre nettopp det du skriver:

 

Sephiroth: It's simple. Once the Planet is hurt, it gathers Spirit Energy to heal the injury. The amount of energy gathered depends on the size of the injury. ...What would happen if there was an injury that threatened the very life of the Planet? Think how much energy would be gathered! Ha ha ha. And at the center of that injury, will be me. All that boundless energy will be mine. By merging with all the energy of the Planet, I will become a new life form, a new existence. Melding with the Planet... I will cease to exist as I am now... Only to be reborn as a 'God' to rule over every soul.

 

Når jeg sier at Sephiroth ønsker å oppnå det samme som stort sett alle antagonister i sjangeren handler ikke det om motiv, men om mål.

 

En annen ting: Artikkelforfatter skriver også at de mer bevandrende vil kjenne igjen sjangertroper bak hver sving. De enda mer sjangerbevandrede merker kanskje også at spillet helt bevisst leker med dem? Tenk for eksempel bare på Cloud. I begynnelsen av spillet har han ikke hukommelsestap slik mange helter i spill av denne typen har. Det viser seg imidlertid i midten av spillet at han faktisk har det, og vi får virkelig problemet i dets ytterste konsekvens med alt det innebærer med både en utforskning av typen psykiske problemer som leder til slikt i utgangspunktet, og en dveling ved de filosofiske implikasjonene av slikt.

 

Denne samtalen skjer relativt tidlig i spillet:

 

Cloud: ……and that's the end of my story.

 

Barret: Wait a damn minute! Ain't there more?

 

Cloud: ……I don't remember.

 

Aerith: What happened to Sephiroth?

 

Cloud: In terms of skill, I couldn't have killed him.

 

Tifa: Official records state Sephiroth is dead. I read it in the newspaper.

 

Aerith: Shinra, Inc. owns the paper, so you can't rely on that information.

 

Cloud: ……I want to know the truth. I wanted to know what happened then. I challenged Sephiroth and lived why didn't he kill me?

 

Men du har rett i at spillet leker med konseptet ved å lene seg på falske minner (konstruert ut av skam over å ikke komme inn i SOLDIER-styrken) i stedet for hukommelsestapstropen. Derfor skrev jeg da også at det er givende å komme tilbake til spillet i år etter år fordi man stadig kan finne slike alternative innfallsvinkler.

 

Gang på gang ser jeg denne nærmest flauheten, overbærenheten overfor at vi noensinne kunne synes dette var en god historie, ikke minst et godt spill, men det var det, og det er det.

 

Hvor i alle dager tar du det fra at jeg er flau over å ha likt, og fremdeles liker, Final Fantasy VII? Hadde jeg skrevet et nesten 3000 ord langt tilbakeblikk om spillet om jeg ikke likte det, og følte det var noe å skamme seg over? Selv om man er kritisk til enkelte deler av et spill behøver ikke det å bety at man misliker det. Og jeg sier da heller ikke at historien er dårlig? Tvert imot sier jeg at den engasjerer godt og inneholder flere lag.

Endret 18. november 2012 av Arodem

[bjaross]

"(...) den prog-rock-inspirerte sjefskampmusikken eller ihjelspilte One-Winged Angel?!"

 

Det er ganske stor forskjell på prog-rock og prog-metal. Sjefskampane i FF7 (og dei fleste andre jrpg-spel) har ingenting med prog-rock å gjera, men heller prog/power-metal. Uansett; bra spel!