Gå til innhold

Fikk 2 fosterbarn i familien - for mye!


7 svar i denne tråden

#1 Guest_Gjest_*

Guest_Gjest_*
  • Gjester
  •   --

Skrevet 21. januar 2010 - 18:41

Hei.

eg er en gutt på 16 år og har 4 mindre biologiske søsken.

Problemet er at nå til jul fikk vi 2 fosterbarn fra et fosterhjem hit hos oss. Dette er en liten søster og en litt eldre bror. Begge de 2 er søsken og bor nå som sagt hos oss. Om man da teller med disse, så har jeg 6 (!) mindre søsken. Alt fra 2 år til 14 år. Altså totalt 7 barn.
Jeg synes dette er alt for mye, og det virker ikke som foreldrene mine har diskutert dette overhode. Hvor mye ansvar de tar på seg og at det ikke går ann å være i huset lenger fordi det er så travelt. Han ene fosterungen på 5 år er seriøst den travleste ungen jeg noen gang har vært borti. Han eier ikke bordskikk, er frekk, spinner rundt som en tulling og må holde på å plage lillesøsteren helt til hun selvfølgelig begynner å grine. Alt dette driver meg snart til vanvidd!
Det er alltid jeg som må passe på disse ungene når jeg kommer hjem fra skolen. Det er jeg som må vie all min fritid til å ta meg av de, for de andre er på jobb og de mindre biologiske søskene mine gidder aldri å passe på dem.

Jeg synes bare alt dette er for mye og jeg klarer ikke å knytte noe som helst bånd mot disse to ungene. For meg er de bare i vegen, lager et sykt støynivå og gir meg hodepine.
Jeg forstår at der er fint å hjelpe barn, men hvorfor må vi med 7 stk i familien fra før av ta inn 2 forsterbarn? Et barn hadde vært mer enn nok og det er etter min mening såpass nok at foreldrene mine såfall klarer å ta seg av alle.
Slik det er nå er det jo nærmest kranling for å få seg en brødskive før brødet er tomt.

Det som irriterer meg mest er at foreldrene mine aldri har diskutert dette her med oss og bare tok i mot ungene. Som om resten av familien ikke eksisterte. De skal etter all sannsynlighet være her helt til de blir myndig. Så på en måte har jeg altså bare plutselig fått 2 søsken rett over natten.

Det blir alt for mange å forholde seg til! På et tidspunkt var her sikkert 12 folk i huset her og spiste middag. Alt fra vår biologiske familie, fosterbarna, respresentanter fra fosterhjemmet, de biologiske foreldrene og gudene vet.
Jeg klarer jo ikke å få tid til noe som helst lenger og jeg kan ikke gjøre en eneste ting av det jeg gjorde før, for de forsterbarna er i vegen hver gang. Ikke kan jeg høre på musikk for da er det sånn og sånn, ikke kan jeg steke meg en grandis, for da begynner ungene å grine og skal ha de også. Altså dette her endrer jo hele familielivet og hverdagslivet mitt.
Jeg merker det på lillebroren min at han også begynner å bli sliten av dette. Hver gang han skal spille X-box kommer han fosterungen og skrur av maskinen.. klart det er irriterende når du sier han ikke skal gjøre det og ber han i en høffelig tone om å la være.

Aner ikke hvordan jeg skal takle alt dette her jeg altså.
Det er snart ikke mulig å bo her lenger. Ingen ferie, ingen privat tid, ingen fritid etter skolen, mas mas mas mas, kun kjipe middager, kan ikke ha venner her, de tar ALL oppmerksomhet.

Det merkligste er at jeg har hilst på den biologiske moren noen ganger, og hun virker helt oppegående. Jeg har fått vite litt også, og for meg virker det fint som de biologiske foreldrene klarer å ta seg av ungene. Det er lite som tilsier at de ikke kan det, men selvfølgelig er der en grunn som kanskje ikke er så synlig.

Og til slutt.. la meg ha det klinkende klart at jeg ikke har noe i mot å hjelpe folk og at jeg synes det er trist med barn som må bo i fosterhjem, men situsjonen er en helt annen når vi allerede er en stor familie med maaange søsken og når foreldrene mine ikke vet hva de har tatt på seg for en oppgave.
Blir gaaaal :(
  • 0

#2 Guest_Guest_Domino_*_*

Guest_Guest_Domino_*_*
  • Gjester
  •   --

Skrevet 21. januar 2010 - 21:18

Vet ikke hvordan situasjonen din er, men du virker som en bra fyr. Kanskje du bør vurdere å oppføre deg mer "dominerende" fremfor dine søsken? Med tanke på at du ikke kan steke deg din egen grandis uten at de begynner å grine/mase. Syntes også du bør ta en prat med foreldrene dine ang. måten de tar ansvar på. (vet ikke hvordan ansvaret er fordelt, men du nevner at du mister en del fritid osv. når du må ta deg av søsknene) Du er tross alt 16 år, det er din mor og fars ansvar å oppdra barna deres. Om en samtale med foreldrene der du gir ditt synspunkt ikke hjelper hadde jeg nok ikke giddet å ta noe ansvar i forhold til søsken. Sier ikke at du skal ignorere de helt for det er bra å hjelpe og snakke med hverandre, men det går en grense et sted: nemlig der DU setter den.
  • 0

#3 Jokka1990

Jokka1990

    Bruker

  • Medlemmer
  • 468 innlegg
  •   14. juli 2005

Skrevet 28. januar 2010 - 23:15

Er enig med han andre her. Du skal absolutt ikke være noe som helst ansvarlig for disse barnas oppdragelse. Det er forbeholdt til dine foreldre, så du burde nok ta en prat med dem om alt det du har sagt her.

Om du syntes de barna er for mye for deg, og du er 16, så ville jeg vurdert å flyttet ut til min egen lille leilighet (eller du kan få dine foreldre til å mekke deg en liten kjellerleilighet eller noe sånt). Økonomisk sett så er det fortsatt dine foreldre som må betale for leiligheten osv, men tror det er noe bostøtteopplegg fra nav fra dette også.

Snakk med dine foreldre.
  • 0

#4 Hannah_

Hannah_

    Bruker

  • Medlemmer
  • 14 innlegg
  •   23. april 2008

Skrevet 29. januar 2010 - 23:11

Jeg synes helt ærlig at det er rått av foreldrene dine å ikke ta opp dette med hele familien før disse to barna ble tatt inn. Det er også litt merkelig at de er så mye overlatt til deg, de er jo hos dere fordi de trenger voksenpersoner i livene sine.

Jeg har googla litt, og fant denne artikkelen her som (er dritlang, men) virker ganske bra:

http://www.fosterhje...rn.9UFRjS4J.ips

Her står det litt om hva fagfolka mener! Et lite utrdag: "Fosterforeldrenes barn må bli tatt med i utviklingen av ideen om å bli fosterhjem så tidlig som mulig. Barnevernet må også ta med barna i familien fra starten av. Det er mange tankekors som må gjennomgås og finnes ut av i den prosessen. Hvor stort medansvar skal barna bære? Vil de føle for mye ansvar dersom de blir med i forberedelsene? Det er forskjell på å ta dem med i forberedelsene og å ta dem med i avgjørelsen."

Og du er ikke alene:
"Et barn med fostersøsken sa til meg at det var slitsomt å ta imot andres barn. Hun sa at det var godt å få litt fri, enten ved å få reise litt bort eller at fostersøster reiste litt bort. Ikke for å få det som før hun hadde fostersøsken, eller fordi hun ønsket å bli kvitt fostersøsteren, men ganske enkelt fordi jobben var hard, og det var godt med en liten ferie."

Du kan sikkert ringe de folka og bare prate litt, høre om de har noen forslag! Hvis du går på "din lokale fosterhjemstjeneste" og finner det kontoret som er nærmest deg for eksempel. Det spiller sikkert ikke så stor rolle da, de kan uansett sikkert hjelpe deg videre tenker jeg.

Lykke til!
  • 0

#5 loLpaTrol

loLpaTrol

    Bruker

  • Medlemmer
  • 64 innlegg
  •   18. august 2008

Skrevet 1. februar 2010 - 09:32

Høres ut som om det er på tide å flytte hjemmefra...

Men utenom det så er vel eneste valget du har å ta deg en alvorsprat med foreldrene dine, forklare hvordan du har det og at du ikke vil ha aleneansvar for å passe på familien.
  • 0

#6 NikkaYoichi

NikkaYoichi

    Bruker

  • Medlemmer
  • 10 379 innlegg
  •   7. mai 2004

Skrevet 1. februar 2010 - 09:44

Høres ut som det er på høy tid at du blir fosterbarn.

Fra spøk til alvor, jeg synes rett og slett at det er hårreisende at foreldrene dine har fått lov til å bli fosterforeldre, med så mange barn fra før. Dere er jo en liten barnehage nå, jeg må si at jeg forstår godt at du synes dette er meget vanskelig, spesielt når du har så mange yngre søsken fra før - å så få to til, rett over natta måtte jo ha blitt et sjokk.
  • 0
I've listened to atheist arguments from nearly every source; from Richard Dawkins to Penn Jillette to my college roommate. This is best evidence I've ever seen for the absence of a God.
http://www.nikkayoichi.blogspot.com/
http://www.diskusjon...i...&p=13822661

#7 Guest_Gjest_*

Guest_Gjest_*
  • Gjester
  •   --

Skrevet 3. februar 2010 - 22:08

Hei,

kjenner meg litt igjen selv om jeg ikke hadde 6 mindre barn i familen. Men med kusiner og fettere som jeg alltid måtte passe så var vi 9! Fattern ukependlet så jeg måtte passe mine 3 mindre søstere mer eller mindre hele tiden. Bæsjebleier fra jeg var 8 og hjemme alene med de 3 fra jeg var 10.

Selv om ting er slitsomt nå og du føler verden er urettferdig kommer du til å lære utrolig mye av denne opplevelsen. Dersom du greier å ri av stormen og overleve, vil du komme sterkere ut på andre siden! Du vil også sannsynligvis bli en ansvarsfull kar når du vokser opp. Dette er ikke lett å tenke på nå, og det kan virke som en fattig trøst, men sannsynligvis vil du om 5 år se tilbake og være glad for den erfaringen det ansvaret å passe småsøsken gav deg. I tillegg vil du ha barnetekke, du vil tiltrekke deg damer pga av ansvarlighet og omgang med unger. Så se det som en investering for framtiden!

mvh
magnus
  • 0

#8 yvonne2

yvonne2

    Bruker

  • Medlemmer
  • 2 829 innlegg
  •   20. januar 2008

Skrevet 4. februar 2010 - 03:38

Faktisk synes jeg det er litt uansvarlig av dine foreldre. Det er ikke du som skal ha oppdrageransvaret for dine søsken, det er dem! Jeg kjenner jeg blir litt provosert når foreldre ikke behandler barna sine som barn, men som reserveforeldre. Har man ikke tid eller ressurser til å ta seg av barna sine, bør man heller ikke få flere.

Håper virkelig denne situasjonen løser seg, ellers ville jeg ha vurdert å flytte ut om det var mulighet for det.
  • 0

The happiness now, will be part of the pain then.
Excitement comes in all sorts of packages.
Teaching is an act of love.
Min dvdsamling. Min YouTube-kanal.



0 bruker(e) leser denne tråden

0 medlemmer, 0 gjester, 0 skjulte brukere