Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Utviklet meg til en kald bitter person..


Anbefalte innlegg

Jeg er en mann på 25 år. Husker meg som en person som var engasjert i samfunnsdebatter, politikk og lignende. Jeg husker meg som en person som var interessert i å høre om hva som skjer i livene til familiemedlemmer og venner. 

 

For noen år siden inkriminerte jeg meg selv pga. penger.. Når saken kom ut og alle fikk vite hva jeg hadde gjort, ble plutselig alle mine venner bortevekk. Ingen tok kontakt for å spørre hvordan det gikk med meg eller om vi skulle finne på noe. Jeg var svært depressiv etter saken kom ut og det var mye skam involvert. Jeg var langt nede og trengte noen der for å hjelpe meg opp fra kjellern. Ingen, ikke èn eneste av mine venner turte å ta kontakt.

 

Så resultatet ble at jeg ble bitter og slettet absolutt alle mine venner på facebook og snapchat. Hvis de bare ville snu ryggen til når ting ble vanskelig for meg, så skulle de ikke få ha innblikk i livet mitt via sosiale medier.

 

 

 

Nå, 4 år etterpå har jeg utviklet meg til en totalt likegyldig person. Det har gått 4 år uten at jeg så mye har vært på en fest, eller møtt noen av mine venner. Jeg har blitt alene, og jeg har lært meg å leve med å være alene. Jeg har begynt å trives med å være i eget selskap. I starten gråt jeg mye og savnet etter venner var stort. Tiden gikk og jeg kom over det. Jeg gråter ikke lengre engang, tvert imot vil jeg nå mine gamle venner vondt og håper dritt skjer i livene deres. Det gjør at jeg føler meg bedre om en av dem får en uhelbredelig sykdom.

 

 

Årene går og jeg kjenner at det er ingenting lenger som interesserer meg, absolutt ingenting. Jeg er ikke interessert i om tanta mi har fått kreft eller om det har skjedd noe i bygda. Om Trump bomber hele midt-østen eller noen dreper kongefamilien. Bu hu er det eneste jeg klarer å tenke. Det eneste jeg bryr meg om er om jeg har en boplass, min økonomi, dataen min og mitt eget liv. Så lenge jeg kan klare meg og har det godt, så driter jeg totalt i alt og alle.

 

Føler jeg har blitt mer egoistisk, mer hjerteløs og mer "care". Det er ingenting som engasjerer meg mer, jeg har mistet livsgnisten helt. Kan ikke huske sist jeg lo engang, og jeg var en ungdom som alltid lagde liv på fester og fikk folk til å le.

 

Tror ikke det fins et eneste kvinnemenneske som vil være med en slik bitter og likegyldig person som meg, så kommer nok til å leve mange år alene tror jeg.

 

 

 

 

Er dette en fase av å bli mer voksen eller er det bare et resultat av at jeg ble "fucked over" av vennene mine for 4 år siden? Jeg ønsker ikke å være slik, men jeg er blitt veldig kald som person. Vet ikke om det er mulig å bli den samme som før...



Anonymous poster hash: 0e0f4...30f
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du, hadde jeg vært deg så hadde jeg prøvd og få kontakt med noen, eller prøvd og være litt mer sosial og få fler venner som faktisk setter pris på deg og aksepterer deg for den du er selvom du har problemer. 

Jeg har selv hvert "innelåst" visst du vil kalle det sånn, hadde låst meg inne på rommet og brukt pc'en for og gjemme meg for alt og alle, og bruker internett som et annet liv. Men i år så har jeg faktisk fått et par ny venner og er MYE mer ute enn det jeg har gjort på 2 år før, og har også hatt problemer hjemme som for eks rus osv og da tok jeg og moren min kontakt med barnevernet og fikk mye hjelp deg og jeg selv har blitt en mye "gladere" person. 

Men visst du har lyst til og pm eller noe sånt for mer svar så bare gjør det er mer enn villig til og hjelpe. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er en mann på 25 år. Husker meg som en person som var engasjert i samfunnsdebatter, politikk og lignende. Jeg husker meg som en person som var interessert i å høre om hva som skjer i livene til familiemedlemmer og venner. 

 

For noen år siden inkriminerte jeg meg selv pga. penger.. Når saken kom ut og alle fikk vite hva jeg hadde gjort, ble plutselig alle mine venner bortevekk. Ingen tok kontakt for å spørre hvordan det gikk med meg eller om vi skulle finne på noe. Jeg var svært depressiv etter saken kom ut og det var mye skam involvert. Jeg var langt nede og trengte noen der for å hjelpe meg opp fra kjellern. Ingen, ikke èn eneste av mine venner turte å ta kontakt.

 

Så resultatet ble at jeg ble bitter og slettet absolutt alle mine venner på facebook og snapchat. Hvis de bare ville snu ryggen til når ting ble vanskelig for meg, så skulle de ikke få ha innblikk i livet mitt via sosiale medier.

 

 

 

Nå, 4 år etterpå har jeg utviklet meg til en totalt likegyldig person. Det har gått 4 år uten at jeg så mye har vært på en fest, eller møtt noen av mine venner. Jeg har blitt alene, og jeg har lært meg å leve med å være alene. Jeg har begynt å trives med å være i eget selskap. I starten gråt jeg mye og savnet etter venner var stort. Tiden gikk og jeg kom over det. Jeg gråter ikke lengre engang, tvert imot vil jeg nå mine gamle venner vondt og håper dritt skjer i livene deres. Det gjør at jeg føler meg bedre om en av dem får en uhelbredelig sykdom.

 

 

Årene går og jeg kjenner at det er ingenting lenger som interesserer meg, absolutt ingenting. Jeg er ikke interessert i om tanta mi har fått kreft eller om det har skjedd noe i bygda. Om Trump bomber hele midt-østen eller noen dreper kongefamilien. Bu hu er det eneste jeg klarer å tenke. Det eneste jeg bryr meg om er om jeg har en boplass, min økonomi, dataen min og mitt eget liv. Så lenge jeg kan klare meg og har det godt, så driter jeg totalt i alt og alle.

 

Føler jeg har blitt mer egoistisk, mer hjerteløs og mer "care". Det er ingenting som engasjerer meg mer, jeg har mistet livsgnisten helt. Kan ikke huske sist jeg lo engang, og jeg var en ungdom som alltid lagde liv på fester og fikk folk til å le.

 

Tror ikke det fins et eneste kvinnemenneske som vil være med en slik bitter og likegyldig person som meg, så kommer nok til å leve mange år alene tror jeg.

 

 

 

 

Er dette en fase av å bli mer voksen eller er det bare et resultat av at jeg ble "fucked over" av vennene mine for 4 år siden? Jeg ønsker ikke å være slik, men jeg er blitt veldig kald som person. Vet ikke om det er mulig å bli den samme som før...

 

 

Anonymous poster hash: 0e0f4...30f

Dette var svært ærlig. Det virker som om du har bedøvd følelsene dine for å slippe å kjenne på smerten av tapet av venner, anseelse m.m., og at du på et vis har kapslet deg inne for å slippe å forholde deg til andres fordømmelse/avvisning. Likegyldigheten blir slik en måte å overleve på, men den trenger ikke å være varig.

 

Tror ikke at du akkurat den samme som du var før dette skjedde igjen, men at det likevel er mulig å komme videre. Du fått noen erfaringer du gjerne ville ha unngått, men det gjelder nok mange av oss, selv om kontrasten til ditt tidligere liv er særlig grell i ditt tilfelle. Du skriver at du kjenner aggresjon mot tidligere venner som har "sviktet" og det er langt i fra noen lykketilstand, men du kan lære mye av det om hvor omskiftelig menneskesinnet fungerer.

 

Om jeg var i din situasjon, ville jeg lett med lys og lykter etter noe eller noen jeg likte bedre, og bevisst forsøke å fokusere på det, både for min egen og andres del. Det er ikke så lett å styre tankene, men med bevisste handlinger går det ofte bedre. Det kan være en mulighet til sakte, men sikkert komme i bedre samspill med andre og gjenvinne glede. Jeg tror at du etter hvert kan lande på en mellomting mellom den den glade, engasjerte ungdommen du var og den kynismen som det virker som du opplever, men tar avstand i fra, nå. På veien kan du bli et modent, gjennomtenkt og reflektert menneske, som har fått innsikt i at vi alle er sammensatte, og dette kan være svært attraktivt for andre.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hva har du gjort da? Hvis det er noe veldig galt så kan jeg jo skjønne at ingen vil ha noe med deg å gjøre. Man vil jo ikke bli assosiert med kriminelle. 

 

Kanskje finne noen nye venner som er i samme situasjon? 

 

Akkurat det med damer tror jeg ikke du skal bekymre deg for. De liker ofte menn med en kriminell side. 

 



Anonymous poster hash: 6deed...626
Lenke til kommentar

Selvdestruktiv? Definitivt. Er nok min verste fiende. Deprimert? Vet ikke lenger. Når man går så mange år i en depresjon så blir det liksom normalen. Jeg vil ikke akkurat ta livet av meg, men har bare ingen glød lengre. Er ingenting som interesserer meg og føler vel strengt tatt ingen glede av å leve. Betyr ikke at jeg er deprimert og er suicidal.

 

Etter saken kom ut gikk jeg til psykolog i ett år. Hjalp meg særdeles lite. Bare tanken av at den personen jeg sitter å snakker med egentlig bare er der for pengene sin skyld, og egentlig ikke ønsker å være der, gjør meg fysisk kvalm. Derfor takler jeg psykologer svært dårlig siden de ikke er personer som ønsker å hjelpe uten å få noe for det.

 

Har dessverre ingen andre prate med om slikt, utenom folk på internett. Begynner jeg å prate om meg og min situasjon med nære familiemedlemmer vet de ikke hva de skal si og anbefaler meg bare å snakke med en psykolog. Enkel løsning for dem.



Anonymous poster hash: 0e0f4...30f
Lenke til kommentar
Gjest Slettet+921324

Det høres ut som du har hatt en røff fase. At du har giddet å gå til psykolog i ett år, vitner om at du har hatt vilje til å jobbe med deg selv. Det er trist at du har begrenset kapasitet til å bry deg om familien din, men tatt alt i betraktning er det ikke underlig at du prioriterer å ta vare på deg selv. Det er tross alt viktige ting det du lister opp. Å ha bolig, jobb og dermed mat på bordet er gode forutsetninger for å ha det bra her i livet. Det er også en kjent sak at det å kunne yte hjelp eller å ta vare på andre, forutsetter en stor grad av egenomsorg. Kanskje kommer du godt ut av denne perioden hvor du har prioritert deg selv, og vil være i stand til å være mer omsorgsfull i fremtiden.

Det fins interesseorganisasjoner, frivillige stiftelser som tilbyr samtale vederlagsfritt. Noen jobber til og med frivillig som terapeut over telefon. Jeg vet at Kirkens SOS tilbyr samtaler over telefon, og du har rett til å være anonym. Hjelpetelefonen er også et alternativ, et telefonnummer skal være tilgjengelig på mentalhelse.no.

 

Lenke til kommentar

Ser ikke noe galt i å kommunisere med andre mennesker via internettet, så lenge det er oppriktige "samtaler" om det som opptar en. Sånn sett tror jeg forumer som dette er mye bedre enn mang andre typer sosiale medier, hvor ofte presenteres lite troverdige glansbilder. Kanskje greier vi å være ærligere her enn på andre arenaer. Og som du poengterer, vi tar oss ikke betalt for det. Og ja, det kan være en enkel løsning for andre, og forventningene til hva en terapi kan utrette, er ofte oppskrudde.

 

Som jeg har skrevet tidligere, tror jeg dette kan ende bra, men at du har en god del hardt arbeid foran deg for å komme ut av "bakevja". Ofte opparbeider en seg interesse for et felt ved at en begynner å arbeide med det. Det kan være tungt i starten, men etter hvert som en kommer i gang og merker framdrift, begynner det å engasjere mer. Mange blir også mer motiverte av å få gode tilbakemeldinger på det de driver med. Vi er vant til å tenke at følelsene kommer først, og så handler vi deretter, men min erfaring er at det virker også motsatt, f. eks. ved å drive med aktiviteter som jeg gjorde i relativt lykkelige perioder, kommer jeg nærmere de gode minnene og den jeg var da. Etter hvert som en får innsikt i slike mekanismer, kan det bli litt lettere å ta styring på følelser og motivasjon. Det er sjelden dette kommer til en hvis en forholder seg helt passiv til det, det kan gå litt opp og ned, og noen ganger kan det være nødvendig å tvinge seg i gang med det, fr det begynner å rulle lettere Det vet alle forfattere som lever av sin egen kreativitet.

 

Det er godt at du ikke er suicidal, men jeg synes det virker som om du er ganske nedstemt. Det er ikke uvanlig eller sykelig, hvis en har en god grunn til det, som det virker som du har. Det virker også som om du har tenkt igjennom hvorfor du er kommet i denne tilstanden bl.a. at du mistet nettverk og anseelse ved at du blei tatt i å gjøre noe galt. Det er vel og bra å forstå årsakene, men enda viktigere å få innsikt i hva en kan gjøre med det. Er det mulig for deg å snu prosessen og gjenvinne noe av det har mistet, ved å gjøre det motsatte, noe som andre virkelig verdsetter?

 

Har inntrykk av at de fleste som er blitt tatt en gang i ungdomskriminalitet går det riktig bra med seinere hvis de vis de viser seg som ordentlige kjernekarer som andre kan like og respektere. Tror også at det er viktig at du selv påtar deg ansvaret for det som har skjedd, alle er i prinsippet frie til å velge sine venner og hvordan du selv velger å handle vil være avgjørende for hvem som ønsker det. Men treffer du nye mennesker får du nye sjanser, og det vil ofte være viktigere hva du gjør her og nå, enn hva som skjedde for noen år tilbake.

Lenke til kommentar

 

Selvdestruktiv? Definitivt. Er nok min verste fiende. Deprimert? Vet ikke lenger. Når man går så mange år i en depresjon så blir det liksom normalen. Jeg vil ikke akkurat ta livet av meg, men har bare ingen glød lengre. Er ingenting som interesserer meg og føler vel strengt tatt ingen glede av å leve. Betyr ikke at jeg er deprimert og er suicidal.

 

Etter saken kom ut gikk jeg til psykolog i ett år. Hjalp meg særdeles lite. Bare tanken av at den personen jeg sitter å snakker med egentlig bare er der for pengene sin skyld, og egentlig ikke ønsker å være der, gjør meg fysisk kvalm. Derfor takler jeg psykologer svært dårlig siden de ikke er personer som ønsker å hjelpe uten å få noe for det.

 

Har dessverre ingen andre prate med om slikt, utenom folk på internett. Begynner jeg å prate om meg og min situasjon med nære familiemedlemmer vet de ikke hva de skal si og anbefaler meg bare å snakke med en psykolog. Enkel løsning for dem.

 

Anonymous poster hash: 0e0f4...30f

 

 

Grunnen til at du tenker slik om terapi er at du ser på terapeuten som en venn som skal støtte deg. Men det er ikke det terapi er. Det handler ikke om vennskap. De er nok interessert i å gjøre en god jobb som de syns er til nytte for andre. At de mottar lønn for det er helt nødvendig, da de skal ha mat og tak over hodet, betale ned studielån etc. Hvis de ikke hadde fått lønn hadde de ikke hatt tid til det, og de hadde heller ikke hatt muligheten for å ta utdannelsen. Og de aller fleste jobber som eksisterer er til nytte for noen, og de aller fleste er betalte jobber, uten at det er noe feil med det, alle må ha penger.

 

Anonymous poster hash: a1e0c...3af

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...