fivebigcities

Jeg hadde ganske enkelt kastet dem ut. Hadde ikke kostet meg én kalori heller. Vi hadde mange av dem da jeg jobbet på McDonald's før i tiden, også. Ti muslimske gutter på én liten fries og 4 chili cheese? Tror ikke det. Kom dere ut.

Hva spiller det noen rolle om man plasserer nazistene ute på ytre høyre eller ytre venstre, egentlig? Litt viktigere enn hvilken merkelapp man klistrer på dem, enten det er ytre ditten eller ytre datten, er hva de faktisk sto for, vel? Dessuten, så finnes det gærne bevegelser på begge sider, og det er ingen poeng å hente i å forsøke å rebrande noen av dem som noe annet enn hva de rent faktisk var eller fortsatt er. Det er mer enn nok annet å "ta" venstresiden på, hvis det er det du ønsker. For øvrig, så kan jeg tenke meg mye mer interessante spørsmål å stille enn på hvilken side av politikken nazistene hørte til, hvis vi først skal diskutere høyreekstremisme. For eksempel, "Hvor står de i dag?" og "Hvem er de?", blant annet. Begrenser det seg til DNM og Active Clubs eller skal vi se større på det? Én ting er i hvert fall sikkert, nazismen, slik den tok form på 1930/40-tallet, er uansett j***** passé. Tiden har gått videre. De som er som dem i dag, er det ingen som tar seriøst. Selv ikke andre man måtte finne på å plassere i samme boks som dem.

Du er klar over at det bare er å drite i 'n, sant? Du prater bare til døve ører, uansett.

Hva tror dere? Bygger dette opp om eller river det ned inntrykket mange har av at de som kommer til Norge er noen svindlere? Dette er en lissepasning til de som advarer mot økt innvandring, som mener at det går et hårfint skille mellom "å innvandre" og "å invadere" og en bjørnetjeneste overfor de som sier at de er her lovlig. https://www.nrk.no/norge/pakistanere-jukser-seg-til-norge-som-afghanere-1.16816185

Muhammad Rafiq er blitt beskrevet som en "uvanlig sterk" mann, og jeg tror ikke det bare er å spekulere i å bli erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket, altså. Så god inntrykksstyring har du ikke. Ikke over 11 samtaler som går over flere måneder, i hvert fall. Metodene de tre sakkyndige brukte ble for øvrig gjort godt rede for under rettssaken. Tipper det var ganske alminnelige greier, men personlig så er jeg ikke det minste overrasket over at de konkluderte som de gjorde, når de under samtalene spesifikt valgte å fokusere på alt som tilsa at Philip ikke var psykotisk, fremfor å lete etter trekk ved han som faktisk understøttet en sånn teori. Jeg vet ikke, kanskje var de engstelige for at en eventuell motsatt konklusjon skulle vekke den samme massive offentlige shitstormen som de forrige to rettspsykiatriske sakkyndige som innstilte på at en hvit mann som sto tiltalt for terror ikke var tilregnelig i perioden før, under og etter gjerningsøyeblikket måtte stå oppi. Og hvorfor "taper", egentlig? En annen plausibel teori kan selvsagt bare være at Philip, i tiden etter videregående, utviklet en verkende mindreverdighetsfølelse, eller at han alltid egentlig hadde det, og at tilslutningen hans til nynazismen ikke bare var hans måte å tvinge de rundt til å måtte forholde seg til han igjen, men også hans måte å forme sin egen selvforståelse, ikke som en taper, men som en som tvert imot var en del av et nobelt fellesskap som skjønte hvordan ting egentlig hang sammen. Dette er en psykologisk forklaring som ikke gjør han til noen ordentlig nynazist i mine øyne, men til en som ønsket å bli sett og som tok til høyreekstrem ideologi for å overkomme indre demoner. Det mest slående med Philip Manshaus er hvor mye han etterstreber å framstå som intellektuell, og hvor mye han egentlig intellektualiserer. Det var også veldig tydelig i intervjuet han gjorde med Brennpunkt. Intellektualisering, for de uinnvidde, er en forsvarsmekanisme hvor man prøver veldig hardt å unngå kontakt med egne følelser ved overdreven bruk av teori og tilsynelatende fornuftige (bort)forklaringer. Dette finner man egentlig bare hos folk som bærer rundt på vonde følelser som de ikke klarer å forholde seg til. De sakkyndige bemerket for øvrig hvordan Philips oppførsel virket iscenesatt og unaturlig, at han manglet innlevelse og spontanitet, ikke snakket fra hjertet, og som de fleste som har hatt med han å gjøre, påpekte de den formelle og oppstyltede språkføringen. For eksempel, så omtalte han seg som "man" i stedet for "jeg". I lys av at Philip gjennomgående blir omtalt som sart og følsom, så kan kanskje morens selvmord ha gått litt mer innpå han enn det omgivelsene klarte å fange opp. Eller kanskje det var alt dopet som dyttet han utenfor. Eller en kombinasjon. Fuglene skal vite. Men det var ikke høyreekstrem ideologi. Det var kun unnskyldningen. Philip lyver, i hvert fall, når han hevder at det ikke var før han leste Brenton Tarrant sitt manifest én uke før drapet og terrorangrepet at han kjente en "plutselig trang" til å gjennomføre et terrorangrep. Da viser funn på datamaskinen hans at han må ha gått og lekt med tanken om å utføre en masseskytning i nesten to år allerede.

Nja, helt uten innsikt i hans mentale helse, er vi ikke. Vi vet at han var arvelig belastet for å bli psykisk syk (både moren og bestemoren hans tok sine egne liv), at han var innom BUP for utredning og samtaler to ganger under oppveksten, at han startet å ruse seg mye da han begynte på universitetet og at han ble veldig isolert etter at han droppet ut til slutt. Det ble mye sitting alene foran dataen, for å si det sånn. Og så synes jeg jo at det er påfallende at han er det mellomste barnet. Han befant seg i skyggen både av sine to, eldre brødre, men også av Johanne. På meg, så fremstår Manshaus egentlig mer som en columbiner, enn som en nynazist. Altså, en som enten sitter på nettet og forherliger masseskytinger eller som tar steget ut og begår en masseskyting selv. Ja, høyreekstrem ideologi ligger som en tynn ferniss på overflaten, men en gjennomgang av datamaskinen hans under etterforskningen, viste at han allerede høsten 2017 (altså, før dataene viser at han begynte å fatte en interesse for raseteori og høyreekstrem ideologi i 2018), ble veldig opptatt av skolemassakrer, massemord og våpen. Særlig opptatt virker Philip å ha vært av Adam Lanza og Pekka Eric Auvinen. I tillegg til å ha studert dem nøye, hvis fremgangsmåte han til slutt endte med å kopiere da han drap Johanne og angrep Al Noor-moskéen i Bærum 2 år senere, så passer han bare deres såkalte gjerningsmannsprofil så alt for godt. Ung, søkende, gutt, mentale helseproblemer, isolert, fascinasjon for ekstrem vold og massedrap, sinna på samfunnet, villig til å dø. Manshaus hadde nok tatt til seg nynazismen, men i en verden uten, så ville han nok funnet seg noe annet, eventuelt bare kjørt på og drept så mange han kunne uten.

Men vil du si at han først og fremst er en høyreekstremist eller bare simpelthen syk? Skal vi ta tilfellet Philip Manshaus til inntekt for farene ved høyreekstremisme eller for hva som kan gå galt når det offentlige og de rundt ikke klarer å fange opp psykisk sykdom? Jeg vil bare vite hva som ligger i bunn her; et sykt sinn eller høyreekstrem ideologi. Var han en høyreekstremist som ble psykisk syk eller en psykisk syk som ble høyreekstremist?

Er det mange parter involvert i et svangerskap du vil si at abort er et være eller ikke være for? Ref. den delen av innlegget mitt som du fant det beleilig å utelate. Det handler ikke om å ikke tørre, men om å ikke bite på når aborttilhengere begynner å spille dumme.

Som dere sikkert har fått med dere, så har to nye sakkyndige nå kommet fram til at Philip Manshaus var psykotisk, og dermed også utilregnelig, da han drap søsteren sin, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, og angrep Al Noor-moskéen i Bærum den 10. august, 2019, og som en følge av dette, så skal altså spørsmålet om tilregnelighet opp til behandling i retten igjen. Hva tror dere at en eventuell omgjøring av dom, fra forvaringsdom til tvungen psykisk helsevern, vil ha å si for hvordan det norske samfunnet forstår personen Philip Manshaus og angrepet på Al Noor-moskéen? Hva tror dere at 10. august, 2019, til syvende og sist, vil bli stående igjen som et uttrykk for i norsk offentlighet?

No shit. Samtidig, så vet du hvem jeg snakker om.

Jeg benekter ingenting. Selv om flua, kvinnen eller dyra i norsk matproduksjon skulle hatt det skikkelig ille, så hviler det ikke av den grunn noe ansvar på meg om å steppe inn og intervenere. Ei er det heller åpenbart hvor grensa for når man burde grepet inn skulle gått. Er det fra flua eller kua og opp? Anerkjenner man fluas opplevelse av å være eller setter man grensen ved kua? Hva med en snegle? Noen anerkjenner ikke engang kvinnen. Utover det, så er hvordan jeg ser dette godt beskrevet ovenfor. Personlig, så tenker jeg at dyrene som inngår i norsk matproduksjon har det bra, og at det derfor uansett ikke er noe å tenke på eller bekymre seg over.

Mysterium.

Du må gjerne redusere problemstillingen ned til bare å gjelde den enkeltes bevissthets opplevelse av å være noe eller noen, slik at vi har noe å vurdere glede eller sorg, hva enn det måtte være, opp imot. Og, ja, for den enkelte bevissthet, så er dets opplevelse alt som er. Opplevd mening og alt. Men kan jeg likevel få lov til å påpeke at bevissthet fortsatt ikke er noe mer enn summen av delene som inngår i å skape den, at både materien og de fysiske prosessene som inngår i å skape den fremdeles er underlagt naturens lover og at den enkeltes bevissthets vekslende tilstand (opplevelse) av glede, sorg, trøtthet etc., grunnleggende sett, fortsatt ikke er noe annerledes enn hvordan flammen til et stearinlys beveger seg og endrer fasong etter hvert som at luften i et rom farer over og igjennom den? Man er hva ens hjerne gjør, kan man si. Også når den skaper en følelse av å være noe eller noen, som du sier, med lyster, tanker og følelser. Bevissthet er, slik i hvert fall jeg ser det, kun en kognitiv illusjon hjernen har skapt gjennom millioner av år med evolusjon for å gi oss et brukervennlig system, et manifestert bilde av verden, slik at vi kan navigere oss fram og interagere med det vi har rundt oss. Ikke ulikt skrivebordet og operativsystemet på datamaskinen din, som forenkler og forvrenger på nyttige måter for de fleste formål. Men hvis du virkelig ønsker å vite hva som skjer, så må du se på hva som skjer bak kulissene. Du må gjerne se på kvinnen som mistet sitt to år gamle barn, eller dyrene som er så heldige å inngå i norsk matproduksjon, som levende skapninger med bevisstheter og opplevelser av å være, og på sett og vis så har du rett. Jeg har som alle andre vil jeg tro veldig lett for å se det slik, jeg også. Det er en så forlokkende tanke, litt som med fri vilje. Vi tror så sterkt at vi har det. Men hvis jeg minner meg selv om hva det er jeg faktisk ser på, og anstrenger meg noe for å se nøyere etter, så er vi tilbake til de samme gamle tingene: "materie", "fysiske prosesser", "naturens lover". Som flammen til et stearinlys som beveger seg og endrer fasong etter hvert som at luften i et rom farer over og igjennom den. Ja, det er kjipt for de dyrene som eventuelt ikke måtte ha det så bra i landbruket. Akkurat som at det antagelig var ganske kjipt for døgnfluen jeg knertet her om dagen (hendte faktisk), da jeg smalt til den med ei tomflaske. Jeg ga ingen tanke til hvordan den hadde det, heller, før jeg børstet den bort, selv om det så ut som at den fremdeles var i live. Jeg kjente ikke på noe ansvar for at jeg egentlig burde ha minsket dens lidelse. Det kan virke brutalt, men slik er tingenes tilstand. For oss, for flua og for dyrene i landbruket. Det eneste som guider oss til å av og til gripe inn er følelsene våre, som vi etterpå rasjonaliserer med ofte vidløftige, abstrakte prinsipper og idéer om medmenneskelighet, dyrevelferd og at det å lindre lidelse nærmest er en plikt. Men det er ikke noe mer. Det er ikke noen sannheter. Vi må ingenting, og det forventes ingenting av oss, bortsett fra de forventningene vi enten stiller til oss selv eller de som vi har rundt oss.

Det er dessverre mange som ikke har noen forståelse av akkurat hvor viktig fossilt brensel faktisk er for å holde verden i gang i dag. De tror at det bare er å "skru av oljekrana" og lytte til Greta Thunberg. Sannheten er at om vi hadde iverksatt en umiddelbar stans i bruk av fossilt brensel, så hadde verden vært tilbake i steinalderen over natta. Andelen ikke-fossil energi er liten, og andelen grønn og fornybar enda mindre. Personlig, så liker jeg oljeindustrien. For meg, så er de et symbol på hva vi kan gjøre om vi setter hodene våre sammen. Det inkluderer også grønn og fornybar. Men mitt fokus ligger hovedsakelig på alt det positive vi har oppnådd, og fortsatt kan oppnå i framtiden, da, og ikke så mye på det negative.

Ikke bare det, men jeg hører rykter om at abort også angår helsen til noen andre enn bare kvinnen. For dem skal det angivelig være et spørsmål om å være eller ikke være. Jeg skal naturligvis si ifra om jeg finner ut mer, slik at diskursen vår kan gå videre på best mulig grunnlag.