Frelseren/Kakerlakkene av Jo Nesbø, kort referat med analyse

[the_fire]

Hei og hopp alle som skal ha Jo Nesbø som særemne, skoleoppgave, skrive stil eller bare ønsker å vite litt mer om Frelseren av Jo Nesbø. Her er en oppgave jeg laget for to år siden om boka:

 

Jeg vil ikke at folk skal kopiere denne teksten og levere den inn som deres egen. Bruk den gjerne, men som en ressurs.

 

Frelseren av Jo Nesbø

 

Introduksjon

 

Boka er skrevet i 2005 av Jo Nesbø. Dette er nok an novelle, i en serie på seks bøker, om antihelten Harry Hole.

Denne boken tar opp temaer fra rusmiljøet i Oslo. Nesbø har dessuten gode beskrivelser av byen Oslo, og Frelsesarmeen.

Boka handler om jakten på flere personer, sett fra forskjellige synsvinkler. Men også kjærlighet, og tapt kjærlighet, er et av temaene boken tar opp.

 

Bokreferat

 

Boken starter med at en narkoman blir funnet drept. Harry Hole, som er helten i boken, løser saken. I starten blir vi også kjent med leiemorderen Christo Stankic og hvordan han opererer.

Så blir et medlem av Frelsesarmeen, Robert Karlsen, drept på post under en julekonsert. Politiet, med Harry Hole, blir satt på saken. Det viser seg at det er en leiemorder fra Zagreb som har ut

Da leiemorderen dreper Robert Karlsen, klarer han ikke å rømme i fra Oslo. Flyet som skulle gå tilbake til Zagreb blir kansellert på grunn av snøstorm. Dermed må han bli i tigerstaden en natt til. Da han våkner neste morgen, ser han i avisen at han har skutt feil person. Den personen han egentlig skulle drepe var broren til Robert Karlsen; Jon Karlsen.

Dermed må leiemorderen forsøke på nytt. Han går til leiligheten til Jon Karlsen og forsøker og drepe han. Dette mislykkes, og politiet forstår at Jon Karlsen som skulle drepes. Dermed må politiet beskytte Jon Karlsen.

Leiemorderen er fast bestemt på å drepe Jon Karlsen, siden dette er det siste oppdraget. Etter dette oppdraget, var han ferdig.

Derfor ofrer han alt for å få drept Jon Karlsen. Siden han bare hadde ett våpen med 7 kuler til landet, får han problemer med dette. Dessuten er han ettersøkt. Men det politiet ikke vet er at leiemorderen har evnen til å skifte ansiktsuttrykk. Alt politiet vet, er at de leter etter en kroat.

Harry Hole drar til Zagreb for å finne sjefen til leiemorderen. Han finner sjefen, og det viser seg at det var Robert Karlsen som hadde bestilt mordet.

Senere viser det seg at det ikke var Robert Karlsen som hadde bestilt drapet på Jon Karlsen, men Jon Karlsen selv, for å få det til å se ut som om han er uskyldig, samtidig som det var meningen at han var offeret.

Det hele ender med at leiemorderen tilslutt finner Jon, dreper han, og tar pengene han hadde blitt lovet med seg.

Så er boka slutt.

 

Analysen

 

Oppbygning og komposisjon

 

Fortellingen begynner med et tilbakeblikk på tolv år. Her møter vi en jente på 14 år. Det starten gjør, er at vi blir kjent med de mannlige medlemmene i Frelsesarmeen, som vi møter senere i boken.. Jenten som vi ser denne introduksjonen som blir voldtatt. Dette viser seg å ha betydning senere i boken i og med at personen som beordret drapet, var en voldtektsmann. Dette er egentlig en prolog, eller en inntro.

Den egentlige starten begynner med tre parallelle handlinger: Harry Hole, som er helten i boka, må fortelle foreldrene til en drept sønn at sønnen deres er drept. Denne drapssaken etterforsker han senere i boka. Og så møter vi en person som dreper en annen. Det er ingen hemmelighet at denne personen er en leiemorder. Der blir vi kjent med metodene han arbeider på, og man får et frampek til hans hemmelighet: Når hun om en times tid skulle avhøres av politiet, ville de be om et signalement. Og hun ville gi dem et. Av en middels høy mann med vanlig utseende. Tjue år. Eller kanskje tretti. Ikke førti, i hvert fall. Trodde hun. Hemmeligheten til denne leiemorderen er at han har evnen til å forandre ansiktsuttrykk til det ugjenkjennelige. Dette fenomenet kaller hypermobilitet.

Så starten er av typen in medias res.

Det som skaper spenning når man leser, er i første delen av boka det at Harry Hole løser en mindre sak om en drept rusmissbruker. I neste del, leser vi om drapet på Robert Karlsen. Det er dette drapet Hole i hovedsak etterforsker. Etter det, er det en kamp for livet for både leiemorderen, som ofrer alt for å få drept Jon Karlsen, Jon Karlsen, som må rømme fra en leiemorder og Harry Hole, som prøver å få orden på livet.

Det boken på en måte dreier seg om er det at leiemorderen skal drepe Jon Karlsen. Det er jakten på Jon Karlsen, sett fra leiemorderens øyne, det dreier seg om, men også minst like mye jakten på leiemorderen, sett fra Harry Holes øyne.

Historien er fortalt kronologisk, med visse tilbakeblikk til en fortid for ti-femten år tilbake: i starten møter vi personen som ble voldtatt av han som innleide morderen; vi blir kjent med morerens fortid; og vi får høre om enkelthendelser fra Harry Holes fortid. Sistnevnte er en veldig vanlig effekt Jo Nesbø bruker i bøkene sine. Han hinter om hva som har skjedd i andre Hole-bøker.

Klimakset i boken er når Harry, morderen og Jon Karlsen er i samme rom, mot slutten av romanen. Leiemorderen har tatt Jon som gissel, og Harry må velge mellom å la morderen drepe Jon eller selv drepe morderen. Han velger å la morderen drepe Jon.

Vendepunktet er oppklaringen av saken, når Harry har forlatt åstedet for mordet, beskrevet i forrige avsnittet. Det er da vi får vite at mordet er Jon Karlsens egen feil, og man skjønner at leiemorderen bare prøver å gjøre jobben sin. Man får også en oppklaring i saken og om hvordan mordet var bestilt.

Avslutningen var overraskende og trist. Man finner ut at Harrys tidligere sjef var medlem av en hemmelig organisasjon, som Harry tidligere hadde funnet en bakmann på. Underveis i boka lærer man seg å misslike denne organisasjonen, og på slutten av boka, hater man også den tidligere sjefen til Harry.

Synsvinkelen

Denne romanen sees fra flere personers synsvinkel, som tredjepersons synsvinkler, samtidig som tankene til disse personene kommer fram.

Eksempel: «Harry steg ut på perrongen og ble stående og trekke inn den varme kjellerluften mens han så på lappen med adressen. Han hørte døren lukke seg og kjente et lett luftdrag mot ryggen da toget satte i bevegelse igjen.»

Iblant ser man hendelsen fra leiemorderens synsvinkel, andre ganger ser man hendelsen fra Harrys synsvinkler. Det er de synsvinklene man oftest ser hendelsen fra. Men det hender også at man ser hendelsen fra Jons synsvinkel, eller andre mindre viktige personers synsvinkel, deriblant ofrene. Det at man har en personal synsvinkel, spesielt når det gjelder Harry Hole og leiemorderen, er at man ikke hater disse personene, selv om Harry er en alkoholiker som bruker politimetoder som ikke står i boka. Og selv om leiemorderen er en kaldblodig morder, får man den følelsen av at leiemorderen bare gjør jobben sin.

 

Personbeskrivelsen

 

Hovedpersonene

 

Harry Hole

Hole er en alkoholisert politimann på rundt 40 som har jobbet på drapsavsnittet en stund. Han har løst en god del saker, men risikerer å miste jobben fordi den gamle sjefen hans har, som tidligere sakt, sluttet. Den gamle sjefen var den personen som beskyttet Harry, slik at han fikk beholde jobben, til tross for tabbene han gjorde.

Den nye sjefen hans liker han ikke, noe som kan sees gjennom dette avsnittet: «Jeg skjønner at han var mannen som tok livet av en førstebetjent i forbindelse med den kjedelige smuglersaken. Rev av mannen armen i en heis, hørte jeg. Og at han også er den som mistenkes for å ha lekket saken til pressen. Ikke bra.»

Harry er ikke noen godt likt politimann på avdelingen, blant annet for at han er alkoholiker, hvor han i lange perioder blir borte fra jobben. Men han er på bedringens vei... Han har også en tendens til å gå i mot ordre som overstående gir Harry.

Harry har forskjellige tanker om forskjellige ting. Han har ikke noe bemerkelsesverdige tanker om folk, han prøver bare å resonere hvordan ting er. Dette gir for det meste ett godt innsyn i sakene han jobber med. Han konverserer til ansatte på en hyggelig måte, slik normal folkeskikk vil tilsi.

Man kan vel si at Harry er en dynamisk person. Han går fra å være alkoholiker, til mindre alkoholiker. Det han gjør ellers i boken forandrer han også. Han er en lite livsglad person i starten av boken, men han forandrer holdning, blir kjent med et par personer, og vips er han en lykkeligere person. [eventuell utfyllelse]

 

Leiemorderen, Cristo Stankic

Cristo Stankic er en leiemorder. Han har det helt spesielle med seg at han kan endre ansiktsfasongen – noe som gjør at han ikke blir kjent igjen. Stankic er proff når det gjelder yrket, han gjør lite eller få feil, og metodene hans er gjennomtenkt. Likevel bruker han et rødt skjerf på oppdragene sine.

Når han i denne boken er på sitt siste oppdrag, det avgjørende, ofrer han alt for å klare dette. Han er en pågangsmann. Han har ingen psykiske svakheter, derfor er han godt egnet til jobben.

Stankic er fra Polen. Det at han er fra Polen er Stankics eneste ulempe. Han snakker ikke norsk, noe som gjør at han ikke klarer å skille seg helt ut fra massen. Da han var ung kjempet han for landet sitt, i en borgerkrig. Siden hans tapte. Dette påvirker ikke Stankic noe, men man får mange beskrivelser om han.

Det vi får vite om Stankics bakgrunn, er egentlig ikke noen form for indre monolog. Det er heller tilbakeblikk.

Cristo Stankic kan kalles en statisk person. Han er den samme personen i starten av boka, som i slutten.

Det skal også nevnes at han er frelseren. Det er han som skal «frelse» ofrene, altså drepe dem. [eventuell utfyllelse]

 

Jon Karlsen

Karlsen jobber i Frelsesarmeen. Han er kaptein i Frelsesarmeen og har muligheten til å bli forvaltningssjef for eiendommene til Frelsesarmeen i Norge. Det at han er korrupt er også noe vi får hvite om han. Han er en godt likt kar, men han er litt ukontrollert til tider, selv om det bare var broren og foreldrene som kjente til det. Foreldrene til Jon bor i Thailand, mens broren til Karlsen blir drept ganske tidlig i boka. Karlsens hemmelighet er at han liker mindreårige jenter. Dette er et psykisk problem som har utviklet seg, siden han har vokst opp med sterkt religiøse foreldre, hvor sex var tabu.

 

Andre

 

Rakel og Oleg

Rakel er det fortalt lite om i denne boken. Rakel er Harrys ekskjæreste. Det er for det meste Harrys forhold til Rakel vi blir kjent med i denne boken.

Deriblant vet vi at Rakel har en liten gutt, kalt Oleg. Hans forhold til Harry er veldig tett, og man føler et far - sønn forhold til disse to.

 

Hagen, Politioverbetjent

Hagen er Harrys nye sjef. Han er eldre enn Harry, men i god form. Hagen har vært med i en spesialgruppe i militæret, noe som gjør han til en ledertype. Det han gjør, i forhold til den gamle sjefen, er å sette seg mer inn i drapssakene.

Hagens ideal er Japan og deres krigføring under andre verdenskrig.

Halvorsen, Harrys assistent

Halvorsen er Harrys gode hjelper. Han er den personen som en gleder seg over å lese om. Han er etter samtalene med Harry og Beate et hyggelig menneske. Dessuten er han svært sympatisk. Han er grei mot alle som er grei. [eventuell utfyllelse]

 

Ellers

Kan det sies å være et stort persongalleri. De jeg har tatt for meg, er de viktigste, men det er flere, deriblant Robert Karlsen, Beate Lønnsom jobber på politistasjonen, Ragnhild og Mads Gilstrup, Thea og Rikard, som er søsken og begge medlemmer av Frelsesarmeen, Mathias-Lund Helgesen, som er typen til Rakel, og David Eckhoff, som er sjefen i Frelsesarmeen. Disse personene er viktige i boken, men lite viktig i denne analysen.

 

Miljøbeskrivelse

 

Jo Nesbø, som er forfatteren av denne boken, er kjent for å skildre Oslo ganske godt. Det er intet unntak denne gangen heller. Han beskriver Oslo fra den mørke siden, med narkomane og uteliggere. Det er også beskrevet hvordan Frelsesarmeen arbeider og holder sammen. Politihuset har han også beskrevet ganske godt.

Når han beskriver de narkomane, blir ikke de sett på som onde. De er bare der, etter å ha gjort en feil i livet. Egentlig beskriver Nesbø de narkomane som hyggelige mennesker.

Frelsesarmeen slår Nesbø litt hardere ned på. Han mener nemlig at de har litt for strenge regler, men han fremmer veldig at de gjør et godt arbeid.

Et eksempel hvor forfatteren, gjennom Hole, stiller kritiske spørsmål til Frelsesarmeens religiøse syn: «Jeg har problemer med en religion som sier at å tro i seg selv skal være inngangsbilletten til himmelen. Altså at idealet skal være din evne til å manipulere din egen fornuft til å godta noe forstanden din ikke aksepterer. Det er dem samme modellen for intellektuell underkastelse som diktatur gjennom alle tider har brukt, ideen om høyere fornuft som det ikke skal settes beviskrav til.»

Miljøet fungerer som en ramme rundt fortellingen. Plassene der de forskjellige tingene foregår, er plasser hvor man selv kjenner seg igjen.

Den forteller også noe om hvordan personer har blitt som de har blitt.

Det at det er vinter under bokens handlingsløp kan gjøre at handlingen får en trist innpakning. Og død er jo synonymt med vinter. Samtidig er det jul og advent. Og det at leiemorderen kommer på denne tiden, som om han var Jesus, er ikke tilfeldigheter. [eventuell utfyllelse]

 

Språk og stiltone

 

Språket som er brukt er seriøst. Det virker som om ordvalgene er nøye gjennomtenkt, og at det som blir sakt, også beskriver personene.

Stiltonen er litt dyster. Det er vinter og det gjør som sakt at boken får en litt trist innpakning. Samtidig er Harrys selvironi med på å gjøre boken litt morsom, så det går en del i svart humor. Det at flere personer dør, deriblant Harrys assistent Halvorsen, gjør at boken får en trist tone. [eventuell utfyllelse]

 

Konklusjon

 

Så hva er egentlig konklusjonen? Hva prøver Jo Nesbø å si?

Jeg tror han prøver å fortelle at Harry Hole er på bedringens vei i livet. Det at han ikke er den samme alkoholikeren han har vært i de tidligere bøkene, men har begynt å komme på rett spor. Temaet i boken er frelse: Harry har nesten sluttet med alkoholen, leiemorderen fullfører oppdraget, og kan dermed pensjonere seg, mens Jon Karlsen dør, av egen handling (det var han som bestilte mordet på seg selv).

Men for at disse personene skal få «frelse», må noen dø. Noen personer var sympatiske, mens andre ikke var.

Det er tydelig at boken har klare refereringer til bibelen Den klareste av dem alle er kanskje navnet på boken, eller forordet: «Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kleding, der han skrider frem i sin store kraft?

– Det er jeg, som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.»

Om leiemorderen er frelseren, hvem er da Harry Hole? Det er et vanskelig spørsmål. Men slik jeg har oppfattet det, er det slik at Harry opptrer som en ureligiøs person. Derfor har forfatteren valgt å la han få en stilling som politibetjent. Og ikke en skikkelse i bibelen. [eventuell utfyllelse]

 

30.11.05

 

Har lagt denne oppgaven ut etter ønske av en medforumbruker, ikke noe behov for å vise meg fram. Men siden jeg først gjør det, ønsker jeg tilbakemelding.

Endret 14. desember 2007 av The_Fire

[Gal_ape]

Supert. Skal skrive omtale av boka, så denne ressursen er helt fantastisk!

[danno_O]

Takk skal du ha!

Har særemne om norsk krimlitteratur så denne blir nok nyttig.

Godt skrevet og veldig oversiktlig.

[Gal_ape]

hva ble karakteren på dette forresten?

[the_fire]

hva ble karakteren på dette forresten?

Hmm, husker ikke ... muligens 5.

[Sjerv]

Hei, veldig bra skrevet ja! Du har ikke noe lignende på Flaggermusmanne og Rødstrupe også? Skriver særemne om Nesbø, og har lest blandt annet disse to bøkene.

[the_fire]

Hmm, ikke her i alle fall. Har en analyse av Kakerlakkene av Jo Nesbø. Mener dette er en av de beste bøkerne.

 

Ønsker heller ikke at dere skal kopirere denne teksten. Som kilde er den derimot ok. Tilbakemeldinger er også morsomt.

 

ANALYSE AV KAKERLAKKENE

av Jo Nesbø

 

Introduksjon

 

Jo Nesbø har flere talenter. Han er utdannet siviløkonom og finansanalytiker, har jobbet som megler og journalist, har skrevet flere bøker forfatter og er vokalist i suksessbandet Di Derre. De kanskje mest kjente sangene til Di Derre er 14 Kvinner, Rumba med Gunn og Jenter. Men de har også flere kjente sanger. Det siste albumet de kom ut med var Di beste med Di Derre. Andre album i diskografien deres er Den Derre med Di Derre, Kvinner & Klær/Jenter & Sånn, GYM og Slå meg på! Popmusikk!. Nesbø har også gitt ut et soloalbum, Karusellmusikk.

 

Som forfatter har Nesbø gitt ut til sammen åtte bøker. Den ene boken, Stemmer fra Balkan/Atten dager i mai, ble skrevet med Espen Søbye. Flaggermusmannen var den første boken om anti-helten Harry Hole. Dette var også den første boken som ble utgitt av Nesbø, og da den kom ut høstet den mye ros fra anmelderne. Den neste boken, som jeg har tatt for meg, er Kakerlakkene. Denne ble utgitt i 1998, ett år etter den første boken, og høstet både god og dårlig kritikk. Senere har Nesbø kommet med fire andre bøker om Harry Hole: Rødstrupe (2000), Sorgenfri (2000), Marekors (2003) og Frelseren (2005). Det går også rykter om at han holder på med en sjette bok om Harry Hole som skal komme ut i år.

 

 

Referat

 

I starten foregår handlingen i Oslo. Atle Molnes, ambassadør ved Den norske ambassade i Bangkok er funnet drept på et horehus i utkanten av Bangkok. Han blir funnet av en thailandsk prostituert med en kniv i ryggen. På politihuset i Oslo er en byråsjef ved UD; en representant fra Statsministerens kontor; Bjarne Møller, politiavdelingssjefen på kriminalavsnittet og politimesteren innkalt til et møte for å diskutere hvem de skal sende nedover til Thailand for å etterforske saken. Valget har allerede falt på Harry Hole, politihelten som drepte en seriemorder i Sydney for drøyt et år siden. Det er opp til Bjarne Møller å avgjøre om Harry skal sendes eller ikke. Harry blir sendt.

 

Harry er alkoholiker. For tiden er han veldig nedenfor etter at søsteren har blitt voldtatt, og forbryteren ikke er tatt. Dessuten har moren til Harry blitt drept, og dette setter spor i en familie. Faren har satt seg helt utenfor familien, og dette tar Hole veldig tungt. Harry blir funnet på hans faste stamsted, Schrøder, en bar i Oslo. Han nekter å dra, men blir overtalt da Bjarne Møller gir han ressurser til etterforskingen på voldtekten til Holes søster når han kommer hjem igjen.

 

Når Harry Hole ankommer Bangkok møter han politiførstebetjent Liz Crumley, en skallet amerikansk politibetjent. Resten av gruppen som skal etterforske drapet på ambassadøren er de thailandske politibetjentene Nho, Sunthorn og Rangsan. Etterforskningsgruppen er altså ganske liten.

Samme med Crumley og resten av etterforskingsgruppen jakter Hole på ambassademordere og forbrytere i Bangkok.

 

 

Analysen

 

Komposisjonen

 

Boken starter in medias res, altså når ting skjer, i Thailand. Vi følger Dim, en thailandske prostituerte, i det hun finner ambassadøren på et motell som er kjent for å være et horehus. Starten er ikke den mest spennende, siden mordet allerede har skjedd, men den er ganske direkte, ved at den presenterer en mistenkt. Så forflytter man seg til Oslo, og byråsjef Dagfinn Thorhus, hvor vi får vite hans rolle, og litt bakgrunnsinformasjon om ambassadør Atle Molnes. Dette er en typisk personutvikling man møter flere ganger i boken, hvor vi får en del informasjon om personen det gjelder.

Det begynte rett på sak, men så går det over til Oslo. I Oslo blir vi kjent med Harry Holes ønske om å fortsette å etterforske saken på søsterens voldtekt. Han får så ultimatumet: dra til Thailand og løs drapssaken, eller dropp voldtektssaken. Dette er en litt tynn oppbygning for at Harry skal dra til Thailand. Man blir ikke mer kjent med voldtektssaken på søsteren hans enn at det hvordan det har skjedd. Men Harry drar til Thailand, så er drapssaken under etterforskning. En annen ting som er verdt å stille spørsmål ved er hvorfor Harry helt tørrlegger seg. Man blir kjent med problemene han og Jim Bean (wiskey-merke) har, men plutselig legger han fra seg disse problemene, uten de større betenkeligheter. I senere bøker med Hole, har han problemer med å legge fra seg flaska, selv med familie rundt seg.

Dette er altså årsaken til at Hole blir med til Thailand, og er habil til å løse saken. Da blir det som driver Harry (og handlingen) framover Harrys tanke på søsteren. Selv om hun ikke blir nevnt så ofte.

Boken følger til stor grad Hollywood-modellen. Det vil si at den starter med et anslag, har en konfliktopptrapping, et klimaks og en oppklaring. Dette er noe som er veldig typisk for kriminalromaner, spesielt har jeg merket meg dette av Jo Nesbøs romaner.

Det er altså opptrappingen som driver historien. I Kakerlakkene er det et uoppklart mord som får en til å lese videre. Man ønsker å finne ut hvem morderen er. Nesbø har vært flink til å skjule morderen, men gir hint og ledetråder til hvem morderen kan være. En annen drivkraft i historien er cliff-hangere i slutten av kapitelene.

Bokens såkalte point-of-no-return (ingen vei tilbake for helten) er når Harry faktisk velger å legge bak seg alkoholen. Men å kalle det point-of-no-return vil være galt, da historien når som helst kan ta en brå omvendelse, hvor Harry tar seg et glass Jim Bean, som videre blir ti. Historien ligger å hviler på Harrys evne for å være edru.

Klimakset i historien er når Harry Hole og Liz Crumly sitter i en karaoke-bar, morderen kommer inn, og skal til å henrette Harry og Liz. Dette er i samme øyeblikk som Harry forklarer hvem som er morderen. Rett før klimakset har morderen kuttet av armen og drept en person Harry samarbeidet med for å avklare drapet. Det har altså en veldig intens oppbygging.

Avslutningen gir lite rom for fantasi (spesielt når man har lest de andre bøkene om Harry Hole). Morderen blir avslørt og tatt. Den lar dommen stå åpen, men det er nok bare jurister som lar fantasien dreie seg om morderen fikk 20 eller 30 år, forvaring eller ei. Men siden det er en krimroman som følger Hollywood-modellen er ikke dette helt uventet. Hollywood-modellen har som sakt en periode for avslutning, og denne boken bruker det fult ut.

 

Synsvinkel

 

Nesbø har brukt vekslende synsvinkel når han har skrevet boken. Til tider er det refererende synsvinkel, hvor man er kun ser hendelsen, ikke tankene. Den informasjonen man får er gjerne dyptgående, men aldri slik at man får vite hva de føler. Det er som oftest noe som blir godt overlatt til fantasien.

 

Eksempel ›› side 313

Jens så på papaya-frukten han holdt i hånden.

”Vet du hva, Løken? Akkurat når du biter i papaya lukter det spy, har du merket det?”

Han satte tennene i fruktkjøttet. Saften rant nedover haken.

”Og så smaker det fitte.” Han la hodet bakover og lo.

”Vet du, en papaya koster fem baht her i Chinatown – nesten ingenting. Alle har råd til det, å spise papaya er en av de såkalte enkle gleder. Og som med andre enkle gleder vet man ikke å sette pris på dem før de blir tatt bort. Det er som…” Jens viftet foran seg som om han lette etter en passende analogi[…].

 

Når man ser ting fra andre enn Harry Holes synsvinkel brukes denne metoden. Man blir dermed ikke mer kjent med personen dette gjelder, med mindre forfatteren ønsker dette. Dermed kan forfatteren begrense personutviklingen, slik at man ikke får et forhold til karakterer han ikke ønsker å bygge videre på. Men han gjør seg egentlig en bjørnetjeneste ved å bruke denne effekten regelrett (noe han gjør) da han også begrenser personutvikling på karakterer man kunne ønsket å bli bedre kjent med, gjennom en tredjepersons/allvitende personsvinkling. Det ene unntaket hvor forfatteren har brukt tredjepersons-synsvinkling er i starten av boka, når man følger Dim.

Andre ganger er det tredjepersons-synsvinkling. Som oftest brukes dette når man følger Hole, men det hender også at det brukes refererende synsvinkel. Her får man et innblikk i tankene, samtidig som man ikke ser hva andre tenker.

 

Eksempel ›› side 174

Harry var ute av bassenget i løpet av sekunder, trakk på seg buksene og så seg forgjeves om etter noe som kunne bruke som et våpen. Han grep bassenghåven som stod inntil veggen, jogget de få meterne bort til heisen, og trykket på heisknappen. Heisdørene gled til side, han skrittet inn og kjente en svak duft av karri[…].

 

Man får en effekt av at man er personen det gjelder, og dermed enda dypere følelser for personen. Når karakteren opplever smerte, ser man det bedre for seg, siden man vet tankene til personen. I spennende scener fungerer dette meget godt, og man blir enda mer oppslukt av boken. Men boken går aldri for dypt inn på tankene til personene. Det er hele tiden en viss begrensning over hvor mange tanker man får servert. Dette gjør at boken ikke blir for dyp og bremser handlingen helt opp.

 

Personsbeskrivelse

 

Harry Hole er en politimann man ikke ser på som helt typisk. Han er hatet av enkelte av kollegene, den eneste grunnen – i følge han selv – til at han er politi, er at politiavdelingssjefen Bjarne Møller har en beskyttende hånd over han. En av årsakene til at han er hatet er at han ikke følger boken til punkt og prikke.

Men han har sine moralske grenser. Han gir uttrykk for at det er galt å banke opp på grunn av håret. Det som er ekstra interessant med dette er at Joachim Nielsen, tidligere vokalist i bandet Jokke og Valentinerne, nå død, skrev en sang om nettopp denne typen vold. Og forfatteren har i senere bøker gitt uttrykk for at Harry faktisk liker Jokke og Valentinerne. En morsom detalj.

Harry er en stor type og yter mye respekt av dette. Til tider bruker han også det at han er stor, men i boken hender det også at han blir møtt av overmennesker når det gjelder muskelkraft.

De gangene Harry konfronterer noen bruker han som oftest vold. Men han virker ikke som en voldelig person, siden de han konfronterer med vold bruker vold tilbake. Dermed gjør ikke dette personen noe usympatisk. For Hole er i grunn en veldig sympatisk person.

 

Eksempel ›› side 23

”[…]Jobben vår

”…gir jeg faen i.” Hole knappet igjen losjakka.

 

Setninger som dette får på papiret ikke Hole til å virke sympatisk. Men når det er dritsekker man virkelig hater hole snakker til, er det akkurat slik man vil at han skal snakke. Dette gjør han egentlig til en anti-helt. Han er en drittsekk, men siden folk flest i den virkelige verden er av typen Hole er drittsekk mot, får dette hole til å virke som en helt. På en anti-måte.

Hole kan også være grei og hyggelig. Men da er som oftest de andre hyggelig mot Hole tilbake. Hole er også sjeldent den personen som skaper en slåsskamp eller en konfrontasjon. Han bare ender opp i dem.

Den andre hovedpersonen i boken kan til en viss grad være betjent Liz Crumly. Hun er en meget spesiell skikkelse, men er ikke en flerdimensjonal person som Hole.

Det spesielle er hennes ytre. Hun er veldig bredskuldrete, høy, delvis amerikaner og har ikke hår. Og i en thailandsk by som Bangkok vekker dette en del oppmerksomhet, da thailenderne er ganske små i vekst. Hun har hatt en veldig mannsdominert oppvekst, og framstilles som en macho person. Hun blir heller ikke framstilt som særlig pen. I likhet med Harry Hole bruker hun også kroppen sin til sin fordel. Men slik som Harry blir hun framstilt som hyggelig og sympatisk. I motsetning til Harry er hun veldig flink til å unngå slåsskamper.

En litt mer spennende person er Ivar Løken. Han er tidligere soldat, og jobber nå fotograf og skriver rapporter for UD hvor han holder på med en del hemmelighetsstemplede oppdrag.

På grunn av en oppdagelse Harry gjør om Løken blir han først framstilt som en person man hater. Men senere i boka blir saken oppklart, og han blir straks mer sympatisk og kommer på lag med Harry. De partene hvor han samarbeider med Harry er ut av de bedre partene i boken, da han bruker sine kunnskaper som soldat.

Kollegene til Liz Crumley har egentlig ikke så stor rolle i denne boken. Det hender at Harry tar seg en spaningsrunde med Nho, hvor han får vite litt mer om den thailandske kulturen. Rangsan er personen som sitter bak avisen, og kommer med kommentarer når dette passer seg. Men ellers så er de ganske statiske karakterer, kun tilstede for å fylle plasser som trengs på et politihus.

 

Atle Molnes var ambassadør ved Den norske ambassaden i Thailand. Han var tidligere KrF-politiker. Stillingen som ambassadør hadde han fått fordi det var ting om hans legning som gjorde at folk i UD vill ha han lengst mulig bort fra Norge for ikke å vekke for mye oppstyr. Han skal ha elsket datteren sin aller høyest.

En person som har en viktig birolle er Runa Molnes. Hun er datteren til den avdøde ambassadøren, men det virker ikke som om hun tar dette så tungt.. Hun er 17 år, så dette kan ha noe å si, da tenåringer lett kan holde følelsene sine inne, selv om dette utvikler seg etter hvert som hun blir mer kjent med Harry. Hennes opptreden er i stor grad for at Harry skal ha noen å snakke med når han ikke er på jobb. Man får vite mye om Harry i samtalene til Harry og Runa. Hun virker som en katalysator på historien, og får den til å gå framover.

Drittsekken er Jens Brekke. Han har mye penger, og har sakt ved flere anledninger at det er han det gjelder. En skikkelig egoist med mye makt. Siden han er sammen med Hilde Molnes, enkefruen. Årsaken til at Hilde er sammen med Jens Brekke er fordi ambassadøren på grunn av sin legning ikke ville ha Hilde. Dermed har hun et forhold til Jens Brekke, et forhold ingen ser ut til å bry seg med.

 

Miljøbeskrivelse

 

I hovedsak befinner handlingen seg i Bangkok i Thailand. Miljøbeskrivelsen til Nesbø er veldig god, på den måten at han forklarer omgivelser uten å gi for dype detaljer. Forfatteren starter hvert kapittel med å forklare hvor handlingen foregår, med mindre det er samme sted og tid som forrige kapittel.

 

Eksempel (side 87)

De hadde til slutt parkert og begynte å lete etter adressen til fots. Nho hadde prøvd å forklare Harry det sinnrike adressesystemet i Bangkok, og han hadde fått med seg gatesystemet med hovedgater og nummererte sidegater – soi. Problemet var at husene ikke nødvendigvis lå i stigende nummerrekkefølge ettersom nye hus fikk neste ledige nummer uansett hvor i gata det lå.

Det gikk trange smug hvor fortauene fungerte som en del av oppholdsstua hvor folk leste aviser, sydde med tråkkesymaskiner, tilberedte mat og sov middag.

Dette gjør at man strakts skjønner hvor man er, og unngår forvirrende scener. Forfatteren forteller ofte også hvem som følges for de forskjellige kapitlene.

 

Miljøene er som oftest veldig variert. Et kapittel kan handle om Harrys besøk i et Opiumshus, mens andre kapitler kan være fra dyre restauranter. Dette gir det inntrykket av at det er et veldig variert miljø han besøker og det er store forskjeller mellom personene. Dette er også med på å utdype de forskjelliges rolle i historien. En person som hører til opiumshuset er slem, mens personen som jobber som sjåfør for ambassaden er snill og sympatisk. Miljøet fungerer altså som et forstørrelsesglass for historiens stemning, og spiller en viktig rolle.

 

Språk og stiltone

 

Teksten er skrevet på en munter måte der det passer seg, og en litt dunklere måte der dette passer seg. Dette kler romanen godt, da det er en roman som krever variasjon.

 

Eksempel ›› side 63

”I know, I know! Solskjaer! Solskjaer!”

Harry vred hodet og smilte bekreftende.

Så var det verdens mest berømte nordmann. En fotballspiller som var andrevalget som spiss i en engelsk industriby, danket ut alle våre oppdagelsesreisende, malere og forfattere. Ved nærmere ettertanke kom Harry fram til at mannen sannsynligvis hadde rett.

 

Eksempel ›› side 144

”Pappa? Pappa angret alltid. Han angret og tok på seg skylden og beklaget og … men heksa ville ikke la ham være i fred. Hun hundset med ham hele tiden, du er ikke ditt og du er ikke datt og du har dratt meg inn i dette og så videre. Hun trodde jeg ikke hørte, men jeg hører. Hvert ord. At hun ikke var lagd til å leve med en evnukk, at hun var en fullblods kvinne. Jeg sa han burde dra, men han holdt ut. For min skyld. Han sa det ikke, men jeg vet det var derfor.”

 

Jo Nesbø har brukt effekter som følelser, humor, vold, og kjærlighet. Med måte, og der det passer seg. Siden man ikke bare har en sjanger i det virkelige liv, for eksempel kun kjærlighet, er det derfor rett å ikke bruke en variert stil. Det har Nesbø gjort, og klarer derfor å utvikle karakterer, slik at leseren får følelser med dem; når karakteren er frustrert, blir leseren også frustrert.

Til tider bruker forfatteren bildebruk og forklaring til å få frem noe. Andre ganger bruker han tankene til Hole. Han fremmer ikke budskapet på kun en måte, han har et variert språk. Dette gjør det hele mer interessant å lese, siden Nesbø besøker så mange sjangere.

 

Konklusjon

 

Temaet for boken kommer ikke direkte fram, men det er en ting som de fleste hoved-handlingene baserer seg på: Hvor mye er man villig til å gjøre for noen man tror på eller elsker. Atle Molnes måtte leve sammen med Hilde, selv om han ikke elsket henne på noen måte. Men han gjorde dette for å få bo med den personen han elsket høyest av alle: datteren. Harry Hole valgte å løse denne saken, for å få fortsette på etterforskingen på søsterens voldtektssak. Liz Crumly jobbet i Bangkok fordi det var her hun følte seg hjemme. Den prostituerte jenta Dim gjorde dette fordi hun likte pengene hun fikk av å være prostituert, som var samme motiv for mordet på Atle Molnes; penger.

Forfatteren prøver ikke komme med et spesielt budskap gjennom hele boken. Det er heller små oppfordringer om at man skal ta vare på venner man har, ikke gjøre noe man vil angre på i framtiden og lignende. Noen ting er det helt åpenbart at man ikke skal gjøre, så om forfatteren i det hele tatt forsøker å fortelle noe stiller jeg spørsmål ved. Det kan jo faktisk hende at Nesbø ville komme med en roman som skulle underholde, ikke preke moral.

 

Avslutningsvis

 

Jeg mener at boken ikke trenger et budskap for å være en god bok. Jeg prøvde heller ikke finne et budskap, og kan ikke komme på et budskap i de andre bøkene av Nesbø jeg har lest. Jeg finner temaer som blir tatt opp i boken veldig interessante til tider, andre temaer finner jeg veldig aktuelle. En ting som har vært i media over lengre tid er prostitusjon og lignende som har foregått i Asia. Dette var kanskje enda mer aktuelt i 98 da boken ble skrevet.

Språket i boken er for alle. Jo Nesbø er veldig flink til å skrive tekst som er enkel å lese, samtidig som han gjør det interessant. Men det vil jeg trekke han ned på i med denne boken. Han har kanskje litt for enkelt språk, til tider et latterlig språk.

 

Sitat Dagbladet

”Stakkars Harry har også blitt utstyrt med replikker så lamme at Derrick uten å nøle hadde overlatt dem til sin Harry: «Det dere driver med, tåler ikke dagens lys, og det gjør tydeligvis ikke De heller, herr Sorensen. Hadde jeg vært Dem, hadde jeg gått til snarlig innkjøp av solkrem med høy faktor. De selger ikke sånt i luftegårdene i fengslene,»”

 

Jeg må nesten si meg enig med Dagbladets anmelder her. Det er litt for mange slike snedige replikker. Bortsett fra dette er boken god. Historien er vel skrudd sammen, kanskje litt typisk og Hollywood-preget. Men dette betyr ikke at det ikke er originalt. Den kan ha vært med i startfasen i en trend, hvor denne type krim var originalt, så har det med årene blitt mer vanlig – uten at jeg skal si dette med sikkerhet.

Nesbø var fortsatt i startperioden av karrieren da han skrev denne boken. Jeg mener at bøkene hans bare gått oppover når det gjelder språk og stil, og vil tro Nesbø har utviklet seg meget fra da denne boken ble skrevet til i dag.

 

17.2.2007

Endret 14. desember 2007 av The_Fire

[Sjerv]

Takk! Dette kommer nok godt med. Leser faktisk de tre første bøkene til Nesbø; Flaggermusmannen, Kakerlakkene og Rødstrupe. Har slitt litt med analysen, og dette kommer godt med. Selvfølgelig kommer jeg ikke til å kopiere, men er fint og få noen eksempler og ideer.

 

Hadde vært fint om noen hadde analyser av Flaggermusmannen og Rødstrupe også

Takk igjen

[the_fire]

Har en analyse av Rødstrupe på en annen maskin, men den er på nynorsk. Hadde nok hovedfokuset på korrekt grammatikk da, og det er absolutt ikke sikkert den ble så korrekt.

[Sjerv]

Har du ikke noen enkel personbeskrivelse av hovedpersonene i Rødstrupe? Hadde vært fint om du hadde det!

[dymoletratag]

Kaster meg på bølgen (såfremt trådstarter aksepterer det) og poster en stil om Ingvar Ambjørnsen og Hvite niggere .

 

 

Innledning

 

Jeg valgte å ha om Ingvar Ambjørnsen (Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs) fordi jeg Hadde hørt så mye bra om bøkene hans og fordi det hørtes ut som en spennende forfatter. Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Ambjørnsen har et så levende språk at du blir helt hekta. Alle skildringene hans er så detaljerte at du får opp bildet i hodet. Hvite Niggere er intet unntak. I følge meg er denne boken mye bedre enn for eksempel noen av Pelle og Proffen bøkene som han har skrevet. Jeg anbefaler deg som leser denne særoppgaven å dra ned på biblioteket og leie denne utrolige boka!

 

 

 

1.0 Ingvar Ambjørnsen

 

1.1 Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs ble født i Larvik den 20. mai 1956. Faren hans var postbud og moren var hjemmeværende. Helt siden han var 14 år har han drømt om å bli forfatter, noe han ble 11 år senere. Han var ikke så veldig skoleflink, han fullførte aldri den videregående skolen. Men var det en ting han kunne, så var det å skrive stiler. Det vil si, han hadde masse grammatiske feil, selv om innholdet i seg selv var bra. Som ung leste han det meste, men Hamsun og Bjørneboe var yndlingsforfatterne.

 

Ambjørnsen har flyttet mye på seg gjennom tidene. I 1985, fire år etter hans første bok, flyttet han til Hamburg i Tyskland hvor han fortsatt bor sammen med sin tyske kone Gabrielle. I følge hans offisielle hjemmeside lever han her et avslappet liv med lite stress og mas, noe som gir han fred til å skrive.

 

1.2 Ingvar er for det meste en voksenforfatter, med visse unntak. Mange av bøkene hans handler om det harde narkotikamiljøet, eller outsidere. Fra dette miljøet har han jo masser av erfaring, noe som gir han muligheten til å beskrive livet ”down-under” med en slående presisjon og nøyaktighet. Språket hans er heller avansert, men han skriver på en måte som får det til å høres så simpelt ut. Ambjørnsen har et liberalt syn på hasj, noe som kommer fram i mange av bøkene hans. Han er spesielt glad i skildringer og sammenligninger (dette kommer det mer om i selve analysen).

 

Det tok ikke lange tida før han ble innlemmet i et miljø der røyk- alkohol- og narkotikaforbruket var stort. Ingvar tok mange småjobber her og der, før han som attenåring fikk fast jobb på Lier psykiatriske sykehus. Det var oppholdet her som inspirerte han til å skrive boken ”23-salen”, som var hans første bok. Boka omhandler livet på et psykiatrisk sykehus. I 1981 besøkte han et undergrunnsforlag i Oslo.

 

Han viste forlagsdirektøren boka si over en kopp kaffe, noe som resulterte i hans første utgivelse av en bok. Dette var starten på karrieren hans.

 

I 1986 kom gjennombruddet som gjorde Ingvar Ambjørnsen til den kjendisen han er. Cappelen hadde holdt en stor forfatter-konkurrase, som Ambjørnsen vant med kjempesuksessen ”Hvite Niggere” (som forleden er boken jeg har valgt å lese). Etter dette kom det flere gode titler fra Ambjørnsen på rekke og rad.

 

1.3 Ingvars liste over utgivelser har blitt lang, og den fortsetter å vokse. Den første boka, ”23-salen” handler om Ambjørnsens opplevelser på Lier psykiatriske sykehus. Vi møter Andreas Wiegert som begynner å arbeide der som en skolelei 18-åring, akkurat som Ambjørnsen selv. Andreas starter å stige i gradene og blir etter hvert pleier ved sykehuset, men han blir mindre og mindre interessert i hvordan sykehuset behandler de innlagte. På denne måten forteller Ambjørnsen om hvor umenneskelig pasienter blir behandlet ved Lier psykiatriske sykehus. ”23-salen” er på denne måten en kritikk til et skjult kapittel i norsk samtidshistorie.

 

Neste bok fra forfatteren skulle vise seg og være en sann nedtur. ”Sarons ham” ble Ambjørnsens kanskje svakeste bok. Den kom i 1982 og er en forløper til Ambjørnsens gjennombruddbok ”Hvite Niggere”. I ”Sarons ham” beskriver Ambjørnsen på en rå og brutal måte hvordan en ”outsider” trekker med seg andre ned i grøfta med narkotika, stoff og galskap.

 

Ambjørnsen er kjent for sitt liberale syn på hasj, og det kommer lett frem i den kontroversielle boka ”Den siste revejakta”, som ble utgitt i 1983. Temaet i boka er å skildre narkomiljøet, og da særlig den delen som har med hasj og gjøre, på godt og vondt. Boken skildrer også de psykiske problemene hovedpersonen får som følge av mange års misbruk av hasj og andre rusmidler, samt flere års flukt fra politiet. Hele boka er et langt innlegg i debatten om legaliseringen av hasj. Dette er også det boka er mest kritisert for. Det tegnes et markant skille mellom hasjmiljøet og miljø der hardere stoffer dominerer. Dette vises gjennom hovedpersonens moral. Han vurderer aldri heroin, for det dør folk av.

 

I 1991 begynte en serie om personen Elling. Ambjørnsen mente aldri å skrive en serie, men etter at den første boka var utgitt, greide han bare ikke å bli kvitt tanken på å skrive en oppfølger. Til sammen er det fire bøker i denne serien og de er blitt meget godt mottatt.

 

Ellingbøkene er en skildring av en person som har vært totalt avhengig av moren, men nå er hun død. I disse bøkene skildrer Ambjørnsen verden gjennom en person som er gal, men på ingen måte dum. Dette kan føre til mange latterkick. Bøkene er kjent for å være Ambjørnsens vittigste. Språket i bøkene er enkelt og mildere enn hva vi er vant til i fra Ambjørnsens side. Ellingbøkene kan kanskje karakteriseres som en av Ingvars beste på lik linje som Hvite Niggere. Elling har også blitt filmatisert

 

I 1987 kom første bok i ”Pelle og Proffen” serien. Det er en ungdomsserie på 10 bøker. ”Døden på Oslo S” som er den beste av de ti bøkene er blitt filmatisert.

 

1.4 Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs har fått mange priser, til sammen er det hele 12 stykker. Listen er som følger:

 

• 1986, 1.pris Cappelens romankonkurranse for ”Hvite niggere”

 

• 1987, Språklig samlings pris

 

• 1988, Cappelenprisen

 

• Hamburg bys stipend

 

• Lübeck bys stipend

 

• “Døden på Oslo S” på Ibbys Honour List

 

• 1991, 80-tallets beste barne- og ungdomsbok (Døden på Oslo S) utdelt av Bokhandlerforeningen

 

• Ungdommens bokpris. Utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag.

 

• 1995, Brageprisen (romanen ”Fugledansen”)

 

• 1996, Bokhandlerprisen (romanen ”Brødre i blodet”)

 

• 1999, Vestfold Litteraturpris (romanen ”Elsk meg i morgen”)

 

• 1999, Riksmålsprisen (romanen ”Elsk meg i morgen”)

 

 

2.0 Hvite Niggere

 

2.1 Boka er delt inn i tre. Den første boka handler om Ritas to siste måneder og hendelsene rundt det. Denne boka er slutten på historien. Den andre, ”Grevskapets gutter og enkelte jenter” handler om oppveksten i Lillevik og ”Veien vest” handler om livet på gartnerskolen og oppholdet i Bergen. Med denne litt uvanlige inndelingen får vi først vite hvordan boka ender, for så å få vite hvordan de kom dit.

 

 

2.2 Hvite Niggere handler om vennene Erling, Charlie og Rita fra Lillevik. Allerede på barneskolen kommer de i kontakt med Lilleviks ”outsidere”. De tar hvert sitt år på yrkesskolen før de skeier ut sommeren -73. Utpå høsten når de er blitt blakke og i venting på forfattergjennombruddet begynner Charlie og Erling som industriarbeidere på Rockwool eller Rocke-Vollen som de selv kaller det. De skaffer seg gryn og jobber. Skiftsjefen er den eneste på skiftet som ikke røyker hasj. De går ”steine” rundt hele tiden. Da Rocke-Vollen en dag eksploderer drar Erling til Vestlandet for å gå på gartnerskole. Der opplever han sin første kjærlighetssorg.

 

Etter det mislykkede forholdet flytter han til Bergen der Rita bor. I julen mens Rita er hjemme og besøker ”gamlingene” dukker Charlie opp. Rita kommer tilbake og de lever et temmelig utskeia liv med ubeskyttet sex, alkohol og narkotika. De har virkelig begynt å bruke sterke stoffer, hovedsaklig ”syre” eller LSD. Etter flere gonorétilfeller flytter de til Oslo der Rita har kommet inn på tegneskole.

 

Vel fremme starter Rita på skolen mens Charlie for alvor begynner å skrive. Han får utgitt en diktsamling mens Erling ikke får gjort noe. De feirer det hele med å kjøpe LSD i Slottsparken for å feire. Erling sliter men får etter en stund et stipend og drar til utlandet.

 

Mens Erling er i utlandet får Rita kreft. For å døyve smertene bruker hun heroin og selger seg selv på gata for å dekke pengebehovet. Dette får Erling vite da han etter nærmere et år dukker opp i Oslo igjen på jakt etter sine venner. Han finner Charlie på et slags kollektiv drevet av en transvestitt. Sammen henter de Rita fra gata. Erling får levert romanen sin og sammen med trygdepengene gjør det sitt til at de har nok penger både til mat, dop og røyk.

 

Charlie får endelig et reisestipend og drar til København og derfra til Spania. Mens han er borte tar Rita sitt eget liv og blir gravlagt i Lillevik. Der treffer Erling en av sine gamle venner som låner han husrom. Det ender med at Erling starter på en ny roman. Her slutter boka.

 

2.3 Bokens tema er hvordan man kan havne på skråplanet selv uten å komme fra en dårlig familie, vennskapet mellom outsiderne og sterke vennskap. Mye av skylden for at de havner der de havner legger Ambjørnsen på byen de kommer fra.

 

2.4 Boken kan nok ses på som noe svært nært en selvbiografi. Den er skrevet i Ambjørnsens favoritt synsvinkel, første person fra Erlings nivå. Lillevik kan man nok kalle nærmest identisk med Larvik hvor Ambjørnsen selv vokste opp. Den er veldig lik alle andre småbyer i Norge.

 

Erlings liv er veldig likt Ambjørnsens eget liv og miljø i ungdomstiden. Man finner likhetstrekk over hele boken. Både i miljø og i hendelser. Larvik og Lillevik har store likheter, slik som ”Fristranda” full av stein dumpet av tyskere og Nalumstranden utenfor Larvik der tyskerne faktisk gjorde dette. Både Erling og Ingvar var skoletrøtte, lesehester og (eks)medlem av dopmiljøer. Begge hadde også denne usvikelige drømmen om en gang å bli forfatter. Dessuten er Erlings etternavn det samme som Ambjørnsens tyske kone. Nemlig Haefs. De har også samme ”utdannelsen” fra det som før her yrkesskolen. At boken har så mange selvbiografiske elementer i seg gjør den mulig mer spennende siden Ambjørnsen skriver om noe han kan. Dette mener jeg får boken til å virke mer realistisk og troverdig.

 

Som i mange andre av Ambjørnsens bøker er det mye slang og banning i boka. Språket er lett og elegant, noe boka er blitt litt kritisert for. Det kan til tider virke litt for elegant til å bli sagt av en ”outsider”. Da må en huske at det nesten dreier seg om en selvbiografi, og derfor mener jeg Ambjørnsen med god samvittighet kan skrive med den snerten han er begavet med. Det er også med på å holde spenningen oppe i boka, og den kunne lett blitt litt kjedelig uten.

 

Flere miljøer er godt skildret, særlig Lillevik. Miljøet der blir skildret som en kjedelig og sladrete småby der alle kjenne alle, eller som Ambjørnsen sier det.

 

 

”Liten pen by ved lite pen fjord med små pene mennesker”.

 

 

Byens historie om greven som kom fra Danmark, greier Ambjørnsen å gjøre narr av. Erling, Charlie og Rita har allikevel et tilholdssted i byen som de liker. Det er ”Sjøstjerna mat og vin”, stedet hvor Erling gjør sin første hasjhandel. Dessverre får ikke skadeforfulgte Erling beholde Sjøstjerna heller. Den sprenger riktignok ikke slik som der han jobbet en liten stund, men den brenner ned.

 

De fleste andre steder er skildret slik de fleste tenker seg steder outsidere befinner seg. En spesielt god en finnes på side 186 hvor Ambjørnsen beskriver rommet til en skolekamerat.

 

 

”Rommet likna en bit av en korridor, det var langt, men uhyre smalt. På det grønnmalte golvet hadde O’Connor strødd- eller unnlatt å spa ut- den sanda han hadde dratt inn. Oppover den ene veggen var det stabla bæreposer med søppel og tomflasker, og det stinka noe aldeles forjævlig”.

 

 

Persongalleriet i boka er stort og de fleste har fått en artig karakterisering. Det skulle ikke forundre meg om mange av personene har rollemodeller i virkeligheten. Et godt eksmpel på dette er når Katrina skal få sin skikkelse beskrevet. Hennes artige karakterisering fortoner seg nemlig slik:

 

 

”Jeg så på henne. Hun var lite pen. Tynt rødlig hår som rakk til skuldrene, en litt skeiv munn, og ei real potetnese midt i blinken. Det eneste som kunne kalles vakkert ved Katrina Næss, var

tennene, som når hun smilte likna ei rad med polerte perler”.

 

 

2.5 Boka er virkelig god og tar oss med inn i et miljø vi ikke leser om annet i avisene. Her får vi ”outsidernes” synsvinkel. Boka har gitt meg bedre innsikt i hvor hardt livet til en ”outsider” kan være. Jeg tror at denne boka neppe hadde vært så kjent hvis det ikke var for hvor levende språket til Ambjørnsen var.

 

 

 

 

Jeg ønsker heller ikke at oppgaven kopieres direkte, men heller at den kan brukes som en kilde for stoff angående nevnte forfatter og bok.

[the_fire]

Kaster meg på bølgen (såfremt trådstarter aksepterer det)[...]

Gjerne det. Hadde blitt en fin trend om andre også kunne lagt ut analyser o.l. her på diskusjon.no, slik at andre enn bare lærere får lest de. Vil dog anbefale å lage egen tråd, da det blir lettere for de som søker etter stiler å finne.

[anngar]

.

Stankic er fra Polen. Det at han er fra Polen er Stankics eneste ulempe. Han snakker ikke norsk, noe som gjør at han ikke klarer å skille seg helt ut fra massen. Da han var ung kjempet han for landet sitt, i en borgerkrig. Siden hans tapte. Dette påvirker ikke Stankic noe, men man får mange beskrivelser om han

 

 

Ikke for å være pirkete Men Stankic kommer fra Jugoslavia, han er kroatisk. Har ikke noe med Polen å gjøre, har ikke vært borgerkrig der.

[az41]

Tusen takk for nyttig og flott ressurs Hjalp mye da jeg skrev min egen!