Nuttery

Hei! Jeg holder på å skrive hovedoppgave i gruppe, og har i den forbindelse oppdatert Endnote til versjon 21. Etter dette dukker kildene mine opp feil, nemlig slik; {Fleksnes, 2012 #568}. Jeg antar de er uformaterte, men jeg har forsøkt ulike varianter på internett (skru "instant formatting" av/på). Når jeg åpnet et nytt dokument og forsøker å sette inn en kilde får jeg opp vinduet "Endnote 21 Configure bibliography", men kan ikke endre noe. Når jeg trykker ok får jeg opp et nytt pop-up vindu med endnote-logoen og valg om å trykke "OK". Deretter skjer ingenting (ingen kilde dukker opp). Har noen vært borti lignende problematikk? Jeg har tidligere vært svært fornøyd med Endnote 20 og er derfor litt i villrede. Jeg skriver med to andre som i utgangspunktet nekter å bruke EndNote, men jeg må få overtalt de til det Men da må jeg få det fiksa selv, hehe.

Takk for det, jeg blir smigret! 😊 Setter pris på at vi kan ha en hyggelig tone selv om vi har vært uenige her i tråden!

Tinder, felles venner, igjennom studier/jobb, byen.

Åja, skjønte ikke hvorfor det vsr snakk om begge deler 😂

Det ser ut som en slik vi kjøpte også!

Nå kan jeg altså svært lite om bil og batterier, men vi fikk altså koblet denne powerbanken på batteriet og startet bilen. Jeg er usikker på hva et startbatteri er versus det vanlige batteriet som sitter i bilen.. 😅

Vi endte faktisk med å kjøpe en powerbank som startet bilen (den fungerte den gang jeg skrev posten, men den fikk flatt batteri på et senere tidspunkt). Usikker hvilken type da det var min bror som kjøpte den, men den kostet ca 3000 og var ganske stor, ca som et gammelt VHS-etui.

Jeg er enig, grunnverdiene er viktigst, men man må jo ha noe å snakke om også - i kategorien løst og fast. F.eks en felles interesse for politikk, eller noe sånt. Dog kan jeg se at det muligens er lettere å finne en partner som er religiøs i andre land, så det kan jeg være enig i kan være en "god grunn" til å lete utenlands. Min fetter har selv giftet seg med en kristen kvinne fra USA, og de har det godt sammen. Jeg tror det hadde vært vanskelig for ham å finne en med lignende tro her. Derimot synes jeg uansett det er noe underlig til de som søker kvinner i utlandet fordi de indirekte gjør hva de vil (fordi de rett og slett er dårligere stilt og kommer fra en patriarkisk kultur). Men men.

Dette er ulike menn jeg har datet og avsluttet ting med de siste fem årene, dette er altså ikke samme person. Noen har også avsluttet ting med meg. Dette er alt fra ulike menn jeg har møtt på Tinder og gått på flere dater med, menn jeg har møtt via felles venner, jobb, og menn jeg har vært venn med i ti år før det har utviklet seg romantiske følelser og vi har begynt å date. Tidligere datet jeg bare min "type" - og opplevde disse tingene. Flere av mine venninner mente jeg måtte utvide horisonten og bli mer åpen/date menn som jeg ikke tradisjonelt ville datet. Det har egentlig resultert i akkurat samme utfall! Så jeg tror det er mye rart i datingverdenen uavhengig av hva man gjør Det er ikke så enkelt å være kvinne heller, selv om man har mange tilbud. Jeg tenker at skillsmissestatistikken i stor grad kan forklares av økte muligheter for å klare seg selvstendig, mindre sosial stigma rundt samlivsbrudd, og at folk i større grad ønsker å leve et liv i tråd med egne indre verdier. Dette med lesbiske ekteskap kan sikkert ha flere grunner, men da jeg var sammen med en kvinne så var det et veldig turbulent forhold (til tross for at det var hyggelig). Kanskje kvinner også i større grad ønsker å ha det bra i forholdet/ikke er med på å "holde ut", slik at når det er to av dem er det større sjans for at en bryter ut.

Men hva er årsak til at det ikke fungerer/er "godt" nok? For min del kan jeg nevne noen av årsakene til at det ikke har fungert med de forrige jeg har datet: brukt ulike rusmidler, ikke tatt hensyn til meg i hverdagen (dropper å svare på mange dager slik at jeg lurer på om det går bra med dem, inviterer andre med på f.eks en middagsdate eller helgetur som skulle være bare oss), kommer med mye upassende kommentarer i sårbare samtaler (f.eks forteller om sårt forhold med familie og får flåsete kommentarer tilbake), ikke hatt samtalekjemi (sier bare ja og ha samme hva jeg sier, gir ingen feedback tilbake/deltar i samtale), ikke overholder avtaler/kommer heftig for sent, endrer mening om barneønske/fremtidsplaner.

Igjen, jeg er uenig. Eksempel: Jeg leier en leilighet midt i Oslo som jeg liker godt (jeg er singel kvinne, som trives godt), men ønsker å kjøpe noe bedre (få meg kjæreste). Jeg får tilbud om å kjøpe en liten nedslitt leilighet på Stovner (bli kjæreste med en kar jeg ikke er interessert i), men takker nei da jeg ønsker å kjøpe en leilighet i tilsvarende område jeg bor i nå (har andre krav). Jeg har sett på noen leiligheter i området (datet noen menn jeg kunne tenkt meg), men dessverre tapt budrunden (ikke endt med å bli kjærester, av ulike årsaker). Istedenfor å kjøpe leiligheten på Stovner (ta meg til takke med noe jeg ikke ønsker meg) så fortsetter jeg heller å leie (være singel) mens jeg ser etter andre leiligheter (potensielle partnere) i området (som passer meg). Det er jo ikke sånn at man MÅ slå til på et tilbud bare fordi det eksisterer. Eksempelvis kjøper jeg ikke aksjer jeg synes er for risikable ift hva jeg tror jeg kommer til å tjene på dem, heller. Poenget er at det har ingenting med "bra nok for", men at man skal ha noe til felles og like hverandre. F.eks vil ikke jeg være sammen med Hans-Olav som driver gård på Hedmarken, er interessert i motor, drar på grøftefest i helga og har tradisjonelle verdier. Ikke fordi Hans-Olav ikke er en god person, men fordi det siste jeg kunne tenke meg er å bo på gård, jeg driter en lang mars i alt av kjøretøy og motor, og jeg ønsker meg en mann som deltar like mye i hjemmet, passer unger, lager middag og som deler den tanken.

Absolutt, og den debatten der er jo en helt annen. Selv mener jeg at vi får barn for sent (fra et biologisk standpunkt), men nå har vi dessverre lagt opp samfunnet slik at det er sånn det gir mest mening ift andre faktorer.

Jeg tror det finnes mange variabler her, men fellesnevner er vel at man ofte ønsker seg partner som er "lik seg selv". Dvs ha felles erfaringer å se tilbake på (f.eks et liv med mye reiser), eller et felles forhold til arbeidslivet (f.eks type utdanning eller lengde på den, bransje man jobber i e.l), lignende sosial krets osv. I mine øyne er dette helt normalt i alle relasjoner. Selv er jeg eksempelvis for det meste venner med kvinner som har utdannelse (dvs som jeg har møtt igjennom studier eller jobb, eller via felles venner hvor det igjen er samme typer kvinner), eller som jeg har felles interesser med. Dvs går dette for alle relasjoner - ikke bare kjæresterelasjoner. Jeg tenker at ordet kresen ikke hører hjemme her, og jeg forstår ikke helt hva du sikter til. At en kvinne skal bli sammen med en som hun anser som ulik som seg selv, som man ikke har noe til felles med? Som ikke ønsker det samme, som ikke har samme håp og drømmer? Om vi snur det motsatt; hvorfor ønsker menn å bli sammen med en kvinne som er svært ulik fra seg selv? Har menn andre krav? Er det fordi man føler man burde ha privilegier som mann? Anser man seg selv som mer attraktiv enn det man er? Det er selvsagt enklere å si at andre er kresne enn å ta en ordentlig titt på seg selv og hva man selv gjør/ikke gjør - for å tiltrekke seg en partner. De fleste får nok flere preferanser etter hvert som man blir eldre - både kvinner og menn. Når man er ung er man fleksibel og formbar, når man blir eldre har man livserfaring som gjør at man har et mer tydelig bilde på hva man ønsker i livet. Da er det flere som faller utenfor; potensielle partnere, venner, arbeidsgivere etc. Naturlig utvikling i det og bli voksen.

Hva definerer du som "godt" utseende, "god" selvtillitt, "riktig" tattoveringer osv? For de fleste kvinner er et normalt utseende hvor man er ren og velstelt, og har ordentlig tøy er nok for de fleste. Normal selvtillitt har de aller fleste, også de som har kjæreste. Man behøver ikke være en figur fra serien Exit; det er det ingen som krever. God økonomi (dvs kontroll på penger, ikke unødvendig forbruksgjeld, fordeler fornuftig til faste utgifter og sparing før man sløser) må vel regnes som et helt normalt krav. "Flink til å lage mat" (dvs noen gourmetkokk) er det nok ikke mange som krever, men skal man fordele ting rettferdig i hverdagen er det greit å kunne lage mer enn Gilde-karbonade med speilegg. Det er hverken vanskelig eller et høyt krav hvis man er normalt oppegående.

Det er et godt poeng, Simen! Men mange av oss er ikke i posisjon til å havne på noen fest hvor man møter nye potensielle partnere. Eksempelvis meg selv; kvinne (28 år), jobber i en kvinnedominert bransje. Per nå er alle mine venninner i par, og dagene går med til parmiddager, eggløsningstester, edru-aktiviteter, ønsker ikke lenger å gå ut på byen/andre lignende aktiviteter (hvor det er fremmede). Hvor kommer festene inn? Hvordan blir man kjent med noen helt utenfor sitt eget nettverk, som byr på et større utvalg av mennesker? Ønsker gjerne tips der