LInnommable

I forhold til leseglede er dette det desidert beste jeg har lest av deg. Jeg vet ikke om det er et problem for andre enn meg, men avsnittene i tekstene dine har ofte bare en løs sammenheng. Siden de er såpass korte føles det som man må gjøre ville tankesprang for å henge med, men her er temaet iallfall fokusert. Jeg tror problemet med "No Russian" er atskillig mer nyansert enn det framstilles som her. For det første: Dette er et Call of Duty-spill. Når man i et avsnitt sier at Wolfenstein er greit fordi det bare er underholdning, og i neste påstår at noe atskillig mer betent er et interessant filosofisk eksperiment, lyser varsellampene mine som bare faen. Hvis man først skal komme trekkende med filosofi i tv-spill kan man iallfall nevne ting som ikke er der bare for å være der: Du har Spec Ops: The Line og Metal Gear-universet, du har Nier: Automata... til og med øko-terrorismen i Final Fantasy 7 er et gigantisk steg opp fra å skyte sivile for å redde verden. Eksempelet som nevnes er så reduktivt at den minste utvidelse av argumentasjonen ender opp i territorium der ren ondskap regjerer. Mener du virkelig at å skyte sivile for å infiltrere terrorist-organisasjoner har noen som helst politisk funksjon i dagens samfunn, eller at det er et kompromiss som kan gjøre verden til et bedre sted? Og tror du at å gjøre dette i Call of Duty øker bevisstheten rundt utilitarisme og tankeeksperimenter knyttet til den retningen i filosofien? Akkurat det er et mageplask av dimensjoner.

Kanskje vi ser en bevisstgjøring av at å legge enorme mengder ressurser i et spill ikke automatisk medfører kvalitet nå? Jeg har fulgt disse enorme verdens-simulatorene med interesse lenge, og kan tydelig se appellen selv om de ikke er for meg. Det oppdaget jeg med et annet Bethesda-spill -- Oblivion -- som ble solgt på premisset om at det var som å vandre rundt i en fantastisk virkelighet. Det viste seg å bety noe helt annet enn femtenårige meg trodde og håpet, og etter det har jeg blitt mer og mer fremmedgjort fra ideen om en enorm interaktiv verden som lar deg gjøre alt (og ingenting). Problemet mitt med denne typen produksjoner, fra Elden Ring til Breath of the Wild, via Grand Theft Auto og UbiSoft-templaten, er at de er vaklevorne illusjoner uten å ønske å innrømme det. De er imponerende skuer, men med en gang du begynner å pirke i opplevelsen går den i oppløsning. Når jeg pirker, mener jeg. Jeg er ikke overrasket av at Bethesda fortsetter å lage "opplevelser", ei heller at mange ønsker å like det de får servert. Fram til Morrowind var spillene deres løse simulatorer som det føltes spennende å tukle med, men fra Oblivion har alle rollespillene deres beveget seg bort fra muligheten til å leke og eksperimentere, både narrativt og gjennom spillmekanikkene. Dette har blottet dem for sjarme, gjort dem mindre fokuserte på utforskning, og avslørt at de ikke er i nærheten av å skape en verden som lar seg påvirke av valgene dine på noe annet enn helt elementært nivå. Godt å høre at selve skytingen denne gangen henger på greip, siden Fallout 3/4 uten VAT er det mest populære spillet i helvete. Håper like fullt at Bethesda ser sine egne begrensninger denne gangen, og at de skaper noe som er litt gøy igjen. Hvis ikke virker Dread Delusion som et godt alternativ til denne foie gras-en av spill. Jeg koser meg faktisk også en del med Might and Magic 6 om dagen. Det har stått seg overraskende godt, og har iallfall litt av det jeg ser etter i vestlige ikke-isometriske rollespill.

Lurer på hvordan overlappingen mellom de som fant fram høygaflene fordi Forbidden West "bare" fikk 6/10 og de som slakter det denne gangen for at det har en "woke" agenda er. Ikke at Gamers anmelder tok feil den gang. Spilte nylig Horizon 2, og synes det er markant dårligere enn det første spillet. Det får være grenser for hvor mange ganger jeg gidder å gjøre samme oppdrag. Skrivingen var også lite fokusert, og hovedplottet dørgende kjedelig. Noen litt interessante figurer gjorde ikke opp for det. Digger designet på Aloy da!

Fantastisk at en ny generasjon med spillere kan oppleve dette nå! Resident Evil var for meg det sagnomsuste spillet som skremte livet av deg mens jeg gikk på barneskolen. Med tilhørende manglende engelskkunnskaper var det en fantastisk opplevelse med gørr og grøss og gru jeg måtte snike meg til å spille, ofte som en del av intrikate familie-konspirasjoner. Da Resident Evil 4 kom ut var den magien nesten borte, men du kan nesten ikke undervurdere hvor bra spillet fungerte i forhold til alt annet på den tiden. Skrekk var i stor grad erstattet med intens spilling der du følte at du var sårbar, og selv om det hadde sine merksnodige sider selv da, betydde det ikke all verden. Sammen med kanskje Wind Waker og Metroid: Prime er det den oppfølgeren fra æraen/generasjonen jeg husker best. Fra et design-perspektiv står det seg utmerket, men det trenger definitivt en oppussing for å holde seg konkurransedyktig. Det er også forbanna gøy at nyversjonene av Resident Evil 2/3, som i stor grad ble ny-tolket med dette spillet som skisse, får en åndelig avslutning. Hva angår om nyversjonen er "bedre" enn originalen tror jeg er likegyldig. Puristene får fortsatt mye ut av RE4, og jeg tror egentlig ikke de to konkurrerer så mye mot hverandre. Antakeligvis får flere øynene opp for spillet som noe annet enn en klassiker, og jeg håper mange forstår betydningen spillet en gang hadde litt bedre. Uansett er jeg glad for at Resident Evil nå eksisterer som et førstepersonsspill også, siden det på den måten har kommet seg litt nærmere skrekk og gru igjen. Når jeg ser på serieskaper og RE4-regissør Mikamis seneste spill (jeg tror han trakk seg tilbake i en mer administrerende rolle i Tango etter The Evil Within) har det mange kvaliteter, men spenningen kræsjer litt med skytingen, som i tillegg ikke sitter som hånd i hanske. Og apropos det: Når kommer nyheten om en re-lansering av God Hand?

Tviler på at Jason Schreier ville satt navnet sitt på noe om det ikke er godt undersøkt. Dette er neppe en påstand-mot-påstand sak, og det er merkelig at Taylor har levert absolutt null dokumentasjon på beløpet hun har blitt tilbudt, men heller vil legge dette bak seg så snart noen tar seg bryet med å grave litt i saken. Ikke at det betyr all verden, men på norsk snakker vi om syv siffer i beløpet, det vil si at hun krevde i overkant av en million. Synes ikke det er et hoderystende krav i forhold til nødvendig kompetanse, men hvis det er snakk om fire-fem økter kan man jo argumentere for at det tross alt er en del.

Vanskelig debatt sett fra mitt perspektiv. Har stor tro på boikott, men ikke like stor tro på ideologisk krigføring. Ja, TERFer er dogmatiske og lite empatiske ovenfor individene de påvirker, men å hevde at det gjør dem til dårlige eller forkastelige mennesker er ekstremt. Hvis man ser seg selv i speilet og ikke ser noe man burde forandre ved seg selv, har man et problem, og uavhengig av om kjønnsspekter er en beskrivelse som gagner noen (jeg heller mot at den gjør det), blir det for dumt å generalisere på denne måten. Ideen om at kjønn er formet fra unnfangelse virker på meg dogmatisk, men jeg blir hele tiden overrasket over når transseksuelle påstår at "Ingen mener noe annet". Det har nemlig ingen logiske argumenterer eller vil innrømme hva de faktisk mener. De appellerer stort sett utelukkende gjennom etos og patos, som for meg er helt greit. Selv om TERF-logikken er uhorvelig streng prøver de tross alt å gjøre et logisk argument. At det ikke finnes et logisk svar fra den andre siden er ikke deres skyld. Imidlertid kan de klandres for tingene ovenfor. Jeg tror en faktor som spiller mer inn enn mange er villig til å innrømme er en stille frykt for dekadanse, og en følelse av at individet setter seg selv høyere enn fellesskapet. Man kan ikke uten videre nedsable et identitetsspørsmål, og da velger man heller å angripe der det gjør mest vondt. Tror det eneste som kan avgjøre denne "krigen" er hva framtiden bringer. Hvis man har en positiv innstilling til mennesket som noe som er i stand til å forbedre seg selv, og konsekvent utvikler seg positivt, gir svaret seg selv, mens et mer konservativt tankesett vil automatisk lene mot det motsatte. Glad for at det skrives sånne artikler her likevel. Vinklingen denne gangen traff ikke meg helt, men det finnes rom til å gjøre kule saker i lignende stil, og de er mye morsommere å lese enn sniktitter og anmeldelser. Kan selvfølgelig bli for mange av dem, men dette balanserer dere ganske godt! I forhold til Death of the Author er den så vidt jeg husker mest en filosofisk lek (ikke ulikt det Borges holdt på med) som handler om den ideologiske kampen om sannheten. Du ser det ganske tydelig i andre essays og tekster han skrev at han ikke direkte sier at forfatteren er død, men at man er i ferd med eller har drept forfatteren. Det er fortsatt forfatteren som skriver bøkene, men han må slåss for å beholde definisjonsmakten -- en kamp Barthes tror ikke lar seg vinne. I korte trekk kan man sikkert også si at Eichmann i Jerusalem handler om ondskapens banalitet, men hvis man har lest boken sitter man kanskje igjen med et annet inntrykk (merk at jeg ikke sier at du ikke har lest Barthes, eller gjorde en dårlig lesning). Det høres sikkert kynisk ut, men jeg synes ikke J.K. Rowling er verdt en boikott en gang. Hun er i beste fall en middelmådig dogmatiker som traff en nerve i tiden (husker Harold Bloom nedsablet henne for det samme, men han tok feil i at hun kom til å bli glemt snart), og å påstå at hennes popularitet og personlige betydning for folk gjør det verdt å jakte på henne er bare smålig. Harry Potter-serien er forferdelig dårlige bøker som retter seg mot barn og ungdom, og du trenger ikke å gå etter ideologien hennes for å forstå det. De er tomme skall med dårlig gjengitte ideer på sitt beste, og loff på sitt verste. Hvis du som voksen finner noe som helst å ta med deg fra dem bortsett fra nostalgi er du sannsynligvis ikke veldig glad i kulturinntrykk i utgangspunktet.