Gå til innhold

emeritus

Medlemmer
  • Innlegg

    1 418
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Profile Information

  • Kjønn
    Mann

Nylige profilbesøk

15 122 profilvisninger

emeritus sine prestasjoner

280

Nettsamfunnsomdømme

  1. Hvilke krav etter arbeidsmiljøloven tenker du spesifikt på? Aml. § 15-1 om drøfting: "Før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det. Både grunnlaget for oppsigelsen og eventuell utvelgelse mellom flere ansatte av hvem som skal sies opp, skal drøftes" Altså skal drøftelsesmøtet avholdes før beslutning om oppsigelse er tatt. Når det kommer til arbeidsoppgaver, så vil særlig arbeidsavtalen avgrense arbeidsgivers styringsrett. Det er likevel et visst rom for endringer, jf. Nøkk-dommen Rt. 2000-1602. I saken var to personer ansatt som maskinist på brannbåten Nøkk, men måtte likevel tåle å bli flyttet til hovedbrannstyrken i kommunen, slik at de også ville få oppdrag på land. "Spørsmålet om Stavanger kommune med hjemmel i arbeidsgivers styringsrett kan integrere mannskapet på B/S Nøkk i kommunens hovedbrannstyrke, må avgjøres på grunnlag av en tolking og utfylling av mannskapets arbeidsavtaler. Arbeidsgiveren har i henhold til styringsretten rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, men dette må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått. Ved tolkingen og utfyllingen av arbeidsavtalene må det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen" Akkurat hvor grensene går er vanskelig å si noe om generelt. Da må man vite mer om arbeidsavtalen, hvilke oppgaver man har drevet med tidligere, hvilke oppgaver man nå er pålagt å gjøre samt arbeidsgivers begrunnelse for endringen. Hvis vi forutsetter at arbeidsgiver har gått utenfor sin styringsrett, så vil jeg anta at man må betrakte det som en oppsigelse som ikke oppfyller de formelle vilkår. I så fall kan arbeidstaker kreve erstatning etter aml. § 15-12 annet ledd (tror jeg). Erstatning kan også være aktuelt som følge av arbeidsgivers vesentlige mislighold av arbeidskontrakten etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Et eksempel er Rt. 1997-1506 Stryn apotek. I den saken var det er ualminnelig dårlig arbeidsmiljø som var en stor belastning for arbeidstakerne, og det gikk utover deres helse og velferd. Det er imidlertid ikke rett frem å vinne frem med et erstatningskrav på et slikt grunnlag. Førstvoterende påpeker at "[e]tter mitt syn skal det meget til for at det kan bli tale om vesentlig mislighold og erstatning i et slikt forhold" (s. 1512). Også arbeidstaker har et medvirkningsansvar for å skape et godt og sikkert arbeidsmiljø, se aml. § 2-3.
  2. Enig i at det ikke er et automatisk brudd på vtrl. § 3 å sykle i veibanen. Så har du et godt poeng hva gjelder dommens anvendelighet etter nye regler om 6 km/t fart ved passering av gående på gang- og sykkelvei. Det gjør handlingsalternativet mindre aktuelt. Likevel er det en enstemmig Høyesterettsdom, så man kan ikke se helt bort fra den heller. Deres drøftelser av hva som er en unødig forstyrrelse av annen trafikk i lovens forstand står seg nok. Vil tro at man ved lignende situasjoner i dag må kreve at syklisten følger med bak seg med jevne mellomrom, og slipper forbi trafikken dersom det oppstår en propp av en viss størrelse. En kan nok ikke akseptere all sykling i veibanen/kollektivfelt, dersom det oppstår kø bak syklisten, selv med 6 km/t-regelen. Det er en trafikal tålegrense, som Høyesterett sier. Akkurat hvor grensene går er jo alltid vanskelig, som med mye annen juss.
  3. Fra forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkreglene) § 5: "§ 5.Kjøretøys plass på vegen 1. Så langt forholdene tillater det skal kjøretøy føres på høyre side av vegen. På kjørebane med to eller flere kjørefelt i kjøreretningen skal høyre felt nyttes når ikke trafikkreglene påbyr eller tillater bruk av felt til venstre. Kjøretøy må holdes godt innenfor kjørefeltet. Sykkel eller annet kjøretøy som ikke er motorvogn, kan kjøres på vegens høyre skulder" Når det kommer til sykling i veibanen og veitrafikkloven § 3, så er dette behandlet av Høyesterett i 2020. Har ikke lest hele tråden, så vet ikke om den har blitt tatt opp her. Der var det en mann som syklet E18 Mosseveien ut av Oslo. Det var saktegående kø i det ordinære kjørefeltet. Han syklet i kollektivfeltet, omtrent midt i kjørefeltet. Farten hans var ca. 30-40 km/t. Bak ham lå det minst to busser og en rekke biler, som ikke kom forbi. På siden av vegen var det en gang- og sykkelvei. Om veitrafikkloven § 3 siterer førstvoterende i Høyesterett fra juridisk litteratur (avsnitt 20): "Som man ser er uttrykket ‘forstyrret’ så omfattende at det i dagens trafikk vil være helt umulig ikke å forstyrre andre trafikanter. Paragrafen setter da heller ikke forbud mot enhver forstyrrelse. Det er et vilkår for at § 3 skal være overtrådt, at hindringen eller forstyrrelsen er ‘unødig’. Hva som er ‘unødig’ må vurderes ut fra den konkrete situasjon. Momenter i denne vurderingen vil være hvor omfattende forstyrrelsen er, hvor stor trafikkmengden er på stedet, og hva slags trafikksituasjon det er tale om. Generelt sett kan man si at medtrafikanter må akseptere å bli forstyrret av hensyn til trafikkavviklingen så langt dette ikke vil være urimelig eller unødvendig" "Etter mitt syn er dette ei dekkjande skildring av gjeldande rett. I vurderinga av om annan trafikk blir «unødig ... forstyrret» etter vegtrafikklova § 3 fyrste ledd, må ein ta utgangspunkt i det aktuelle og konkrete trafikkbiletet, inkludert trafikantens moglege handlingsalternativ. Samstundes skal all ferdsel skje «hensynsfullt». I dette ligg det ei forventing om smidig framferd. Alle trafikantar må ta omsyn til andre – og må difor også vera førebudde på å tola ei innskrenking av sin eigen rett. Ein kan på sett og vis tala om ei trafikal tolegrense" (avsnitt 21). Enden på visa ble at Høyesterett la vekt på at mannen kunne syklet på gang- og sykkelveien, og dermed unngått forstyrrelsen. Dermed var syklingen brudd på bestemmelsen. At det ville ført til at han måtte sykle noe saktere, måtte han bare tåle. Høyesterett sier for øvrig at den omstendighet at syklingen skjedde i kollektivfeltet, som er forbeholdt spesielle grupper i trafikken, taler for at forstyrrelsen var unødig. Det er litt rart ettersom trafikkreglene § 5 nr. 2 eksplisitt tillater sykling i kollektivfelt. For den interesserte er referansen HR-2020-1723-A. Avgjørelsen er noe kritisert i ettertid. Saken ble løst ut fra reelle hensyn, tok ikke for seg at syklister jo har lov til å sykle i kollektivfelt, og drøftet ikke særlig inngående de ulemper syklisten ville få ved å benytte gang- og sykkelveien. For en som holder 30-40 km/t til vanlig, vil gang- og sykkelvei være et vesentlig dårligere alternativ.
  4. Høres ut som et brudd på reglene om innsyn, og at dette er en saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet dersom feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. fvl. § 41. Terskelen er ikke spesielt høy. "Det skal altså ikkje så mykje til. Ut frå dei konkrete omstenda i saka må det vera ein reell moglegheit for at feilen har fått tyding for resultatet", jf. HR-2017-2376-A avsnitt 25. Det finnes straffebud som fastsetter straff for tjenestefeil, se straffeloven §§ 171 og 172. I merknadene til § 171 i proposisjonen står følgende setning: "En underordnet saksbehandler som forbereder et vedtak, kan for eksempel straffes dersom han i strid med loven foreslår å innvilge en søknad fra en slektning". Så i teorien kan man tenke seg at det er straffbart å ikke gi innsyn når en part har innsynsrett. Hvorvidt det medfører straff i praksis er en annen sak, og vil komme an på de konkrete omstendigheter. Det er vel heller ikke utenkelig at forvaltningen kan ha et erstatningsansvar dersom feilen har medført økonomisk tap for parten.
  5. Typisk vil selve bestemmelsen/hjemmelen være bestemmende for hva forvaltningen kan gjøre. Man har f.eks. rett på en ytelse x dersom man har oppfylt vilkår y. Se for eksempel sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold har krav på økonomisk stønad. Da er det lite rom for forvaltningsskjønn. Er vilkåret oppfylt, skal ytelsen gis. Andre typer bestemmelser kan gi mer rom for forvaltningsskjønn, f.eks. plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd om dispensasjon, som er en "kan"-regel. Imidlertid begrenses forvaltningsskjønnet noe i bestemmelsens annet og tredje ledd. En plikt til å komme til et materielt sett riktig resultat kan kanskje utledes av prinsippet om god forvaltningsskikk? Man kan imidlertid ikke ha for høye krav til at resultatet skal bli riktig hver gang. Hensynet til riktig resultat må veies opp mot effektivitetshensyn. Så har man en sikkerhetsventil i klageadgang og søksmålsadgang. Det ville antageligvis vært for ressurskrevende om man i ordinær saksbehandling i forvaltningen skulle hatt samme prosess som i domstolene.
  6. Kan ikke tenke meg at du har noe ansvar for å videreformidle det til politiet eller andre. En vil kunne ha plikt til å opplyse om forhold som kan hindre en uriktig tiltale eller domfellelse, jf. strl. § 226. Men her er det vel heller tale om å styrke tiltalen. Politet har selv ansvaret for å bevise skyld og bygge straffesaken. Det er ikke tilltatt å straffeforfølges to ganger for samme straffbare forhold, se EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 og strpl. § 51 første ledd. Spørsmålet blir da om det er tale om samme straffbare forhold, eller om det er flere selvstendige straffbare handlinger. Dersom vedkommende blir dømt for bedrageri mot A og B, kan det tenkes at han i en senere sak kan dømmes for bedrageri mot C og D.
  7. Opplysningene kan ikke tas høyde for hvis hovedforhandling allerede er avholdt. Da ville man ikke fått kontradiksjon rundt opplysningne. Altså at tiltalte ikke har mulighet til å ettergå dem. Om opplysningene kan tas høyde for i en eventuell ankesak, spørs vel på tiltalen. Tiltalen kan ikke utvides uten siktedes samtykke, jf. strpl. § 331 (2). Hvis det er opplysninger som er relevante for den tiltale som allerede er tatt ut, bør det vel ikke være noe i veien for at det prosederes på de nye opplysningene i ankeforhandlingen. Hvis jeg har forstått deg rett.
  8. Marginalskatt er ikke en skatt man må betale, slik som trinnskatt, trygdeavgift og ordinær skatt (personskatt?). Med marginalskatt menes den skatteprosent du må betale hvis du tjener én krone mer. Les mer her: https://www.smartepenger.no/skatt/635-marginalskatt-pa-lonnsinntekter
  9. Man betaler 1,7 % av skattegrunnlaget mellom 190 351 og 267 900, så betaler man 4 % av grunnlaget mellom 267901 og 643 800 og så videre. Man betaler 4 % av lønnsøkningen på 50 000. Skattegrunnlaget blir totalt 600 000, og man treffer da ikke trinn tre, som slår inn fra og med 643 801. Så sånn sett velger man ikke et nivå i trinnskatten. Hvor mange nivåer man er innom kommer an på hvor høy lønnen er. Så vidt jeg husker fra skolebenken.
  10. Trinn 2 slår inn mellom kr 267 901 og kr 643 800
  11. Terskelen for oppsigelse i prøvetid er noe lavere enn ellers, men oppsigelsen må i så fall være begrunnet i arbedistakers tilpasning til arbeidet, faglige dyktighet eller pålitelighet, jf. aml. § 15-6 første ledd. Om oppsigelsen er begrunnet i noe annet enn dette, kreves "saklig grunn" etter hovedregelen i § 15-7 første ledd. For at oppsigelsen skal være saklig må det foreligge en legitim og tungtveiende grunn, og oppsigelse kan ikke fremstå som en uforholdsmessig streng reaksjon. Oppsigelse grunnet søking på andre jobber vil ikke være saklig.
  12. emeritus

    Reklamasjon av sko

    Forbrukerens krav ved mangler fremgår av forbrukerkjøpsloven § 26. Hevingsregelen følger av § 32, hvor du kan heve avtalen med mindre mangelen er uvesentlig. Selger kan avskjære et hevingskrav ved å tilby retting eller omlevering, om det skjer uten opphold, jf. § 29 tredje ledd. Man kan spørre seg om selger her har tilbudt omlevering (og da forutsatt at det har skjedd uten opphold), som defineres som å levere "tilsvarende ting", jf. § 29 første ledd. Jeg er litt usikker på om man med "tilsvarende ting" skal lese "identisk ting", eller om en ting som er "lik nok" oppfyller vilkåret. "Tilsvarende" betyr vel omtrentlig "noe som er likt noe annet". I tillegg synes ordet "omlevering" å peke mot at selgers ytelse må gjentas. Det ser ikke ut som forarbeidene drøfter spørsmålet. En annen farge på skoen vil ikke være tilsvarende ting. Jeg vil også tro at butikken ikke kan gi en annen modell heller - i alle fall om det er forskjeller av betydning. Det ville vært rart om man må ta til takke med sko man ikke ønsker fordi skoene man kjøpte hadde en mangel. Særlig med tanke på at forbrukerkjøpsloven er en vernelov som skal ivareta forbrukernes interesser i avtaler med typisk asymmetrisk maktbalanse. Jeg vet imidlertid ikke om andre rettskilder som kan belyse spørsmålet. Slik jeg ser det vil du kunne heve avtalen så lenge butikken ikke leverer tilsvarende skomodell.
  13. Hvis du mistenker at du har blitt usaklig forskjellsbehandlet, kan du jo be arbeidsgiver om opplysninger om utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner hos den som fikk stillingen, jf. arbeidsmiljøloven § 13-7 og likestillings- og diskrimineringsloven § 31
  14. Nå har ikke jeg satt meg inn i saken her, men dersom hun ikke har sagt verre ting enn at menn ikke kan bli kvinner eller lignende, i en offentlig setting, så synes det rart at politiet skal bruke ressurser på å etterforske saken. Det må vel være i kjerneområdet for ytringsfriheten. Det er ikke noe automatikk i at en anmeldelse fører til avhør, og mitt inntrykk (sammen med de fleste andres, vil jeg tro) er at mange anmeldelser blir henlagt nesten før dem kommer inn til politiet. Når det er sagt, så skal det ikke mye til for at politiet skal ha adgang til å starte opp etterforsking. Vilkåret er at det "som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold [...], se straffeprosessloven § 224 første ledd. Det er en lav terskel. Det trenger ikke å bety at politiet tror personen mest sannsynlig vil bli dømt.
  15. Straffeloven § 185 må tolkes i lys av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Et sentralt spørsmål er om ytringen er i kjerneområdet for det ytringsfriheten skal verne, eller om ytringen er fremsatt kun i sjikanøs sammenheng. "Terskelen for straffbarhet ligger uansett lavere i saker hvor ytringen er fremsatt utelukkende i en sjikanøs sammenheng, nettopp fordi vi er utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten [...]", jf. HR-2018-674-A avs. 16. Videre i avsnitt 17: "I saken i Rt. 1981-1305 på side 1318 vises det til at det må gis en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer, riktignok under henvisning til at ytringsfriheten har vesentlig vekt. Selv om også disse uttalelsene hovedsakelig er begrunnet i hensynet til det politiske ordskiftet, må det også utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten gjelde en relativt rommelig margin for smakløse ytringer, jf. Rt. 2012-536 avsnitt 32" Du blir altså ikke puttet i buret hvis du påstår at det bare finnes to kjønn.
×
×
  • Opprett ny...