Det er mulig å få tak i boka noen få steder i Norge, men den slippes på nytt primo August. 

Boken er ute i nytt opplag nå.

Ikke et eneste bibliotek har heller boken inne, og det er lange ventelister.

Pål har også gitt ut Karbofellen som er god. 80% går i følge han i denne.

Karbofellen-podcast fra legen Anette Dragland kan høres her.

Biohacking-girls har også en bra podcast om dette.

Podcaster som handler om Pillefellen finnes her;

https://www.annettedragland.no/256-pillefellen-behandler-vi-symptomer-mer-enn-arsaker-med-lege-pal-branaes/

Dette innlegget vil sikkert gjøre at mange automatisk tenker jeg er egoistisk og svak, det forstår jeg også godt. 
 

Men jeg prøver å dele uansett, fordi psykologen ba meg prøve. 
 

Jeg sliter med alvorlig grad av endometriose, jeg har også Hashimotos sykdom og er under utredning ved revmatologisk grunnet intense hevelser og smerter i bein og armer. 
 

i 2024 opererte jeg for endo. Fikk beskjed om at neste operasjon krever fjerning av livmor og eggledere, grunnet adenomyose. Så vil vi ha barn må vi få det nå. Da startet 8mnd med smertefull samleie som ikke ga ønsket resultat før vi fikk IVF. 
Ble gravid og fødte vårt barn i fjor høst, traumatisk fødsel med seteleie som endte i akutt keisersnitt med komplikasjoner. Måtte være på intensivavdeling i 2 døgn etter, neddopet på medisiner som ga meg en nevrologisk reaksjon der kropp, taleevnen og kontroll forsvant. Lå slik i 1.5-2t og var sikker på at jeg hadde fått slag. 
 

Etter fødsel var smertene uutholdelige, og det ble ingen bedring. Smertestillende førte til at jeg ikke fikk ammet vårt barn i det hele tatt. 
 

Rett etter fødsel måtte jeg starte på Ryeqo og østrogen grunnet endo og adeno. Hormonene var allerede i kaos og dette førte til ytterligere konsekvenser pga hormonene. 

Smertene økte og økte, jeg klarte ikke å gå på do på noen av måtene og fikk henvisning gang på gang til sykehuset for sjekk. Der ble jeg møtt med at jeg bare var svak psykisk og at alt så fint ut. 
 

smertene gjorde at jeg ikke fikk vært med vårt barn, tilbrakt tiden sammen med min familie eller gjøre noe av det jeg ønsket. Jeg var sengeliggende. 
Vi gikk derfor privat og 6mnd etter fødsel fikk jeg ny operasjon. 
 

Alle organene i buken var sammenvokst, tarmene hadde laget løkker og vokst inn i bukhinnen. Urinledere var i klem. 
 

Det tok 13 uker å komme seg etter operasjon, men den fysiske formen ble gradvis dårligere samtidig som smertene fra operasjonen ble bedre. Måtte derfor igjennom full sjekk av blodprøver. 
Det var da de fant ut av Hashimotos, måtte begynne med medisinering for å få rett dose. Dette gjøres ved å gå på en bestemt dose i 6 uker, så øke, så nye 6 uker og sjekke blodet for hver gang.

Jeg er på 3. sjekk nå og fremdeles ikke fått rett dose. 
Denne sykdommen fører til en utmattelse jeg ikke kan beskrive, den er tyngre enn når jeg var høygravid. 
 

Så kommer det jeg både er takknemlig for, men også har en sorg over. Samboer måtte steppe opp 100% pga min form, -og han har vært fantastisk med vårt barn, men han har ikke forstått hvordan det hele påvirker meg, men han har trengt konstant anerkjennelse og validering av hvor tøft det har vært for han. 
 

Nå er det blitt en konsensus blandt helsestasjonen, min og hans familie at jeg skulle bli så innmari frisk etter operasjonen og når jeg ikke ble det så har holdningene endret seg til at jeg er lat, jeg er svak, jeg har ikke viljestyrke. Dette er følelser jeg sliter enormt med, men også kommentarer jeg kontinuerlig har fått siden vårt barn kom til verden. 
Den vondeste kommentaren jeg har mottatt er denne: Når du ikke klarer å sette ditt barn først, burde du ikke fått et barn. 
 

Igjennom hele denne perioden har jeg ikke hørt annet enn at helsen min ødelegger og legger press på samboer (noe jeg er enig i og ser), men måten det blir sagt og lagt opp på er at dette er noe jeg aktivt gjør mot han og mitt barn. Dette er noe jeg gjør fordi jeg er egoistisk. 
 

Den eneste som har sagt at jeg er sterk, at jeg kjemper og det synes er fastlegen. Han sier også at det jeg går igjennom er umenneskelig og gjør det bedre enn veldig mange andre som bare har én av mine plager. 
 

Jeg har spurt om hjelp, om støtte, om psykolog, om vurderinger og råd til hvordan jeg kan bli bedre. Men alle henvisninger blir avvist på tross av antall og hvordan de er formulert av fastlegen. 
 

Så nå er jeg der jeg er, gjennomsyret med tanken og følelsen at jeg er verdens dårligste mor, partner og person. 
Jeg presser kroppen mer enn den klarer og det har resultert i at jeg har gått opp sting i buken og fått kraftige blødninger som ga meg anemi. Legen og kirurg ber meg om å hvile, slutte å presse meg. Alle andre sier jeg skal ta meg sammen, slutte å være lat og bare gjøre det eller det. 
 

Jeg klarer ikke lenger å jobbe imot de destruktive tankene og følelsene når jeg blir bombadert med kommentarer fra alle vinkler. 
 

Det er også blitt sånn at siden samboer har hatt vårt barn mest og de har fått en rutine, så betyr ikke min mening eller mine tanker eller mitt morsinnstinkt noe, jeg har ikke lenger noe jeg skulle sagt i forhold til vårt barn. 
Det er også tydelig fra samboers kroppspråk og tonefall at når jeg er med de så er jeg i veien og en byrde.

Jeg er ikke lenger i stand til å tenke annet enn at de har det bedre uten meg, at når de får være alene uten meg så har de det finere. 
Samboer forstår heller ikke utfordringene mine. Han støtter med med det praktiske, men ikke i det emosjonelle. Når jeg ikke deler presser han meg til å gjøre det, men når jeg deler så er mine følelser direkte angrep eller kritikk for han. 
Så hver gang jeg deler eller spør om støtte blir jeg møtt med at jeg er for sensitiv, dramatisk eller for mye. Han blir kald mot meg eller «tar» igjen, slik at jeg alltid blir sittende igjen og føle at jeg ikke fortjener bedre og jeg er årsaken til alt som ikke er bra i hjemmet vårt. 
 

Han mener ikke å være sånn, men han vet han er sånn. Han har sine traumer fra tidligere relasjoner. 
 

Så spørsmålene mine til deg som har orket å lese alt (tusen takk for at du gjorde det), er: 

Har du mistet en forelder før du fylte 1 år? Er det et savn der om en annen har tatt den forelderens rolle? 
Har du mistet en nær person til selvmord og har du kommet over det? 
Hvordan påvirker det er barn å miste sin mor når de ikke kan huske sin mor? 
 

Dette høres kanskje ut som spørsmål fra en som setter seg i en offerrolle -og det er det kanskje også dersom jeg er så egoistisk som andre påpeker, men som jeg ikke innser helt selv? 
 

Jeg ønsker ikke å dø, men jeg vil ikke lenger leve. 
Jeg er livredd for å la mitt barn vokse opp med noen som er som meg, så svak, så vag, så egoistisk og så ødelagt. 
Jeg er livredd for å ødelegge mitt barn og den eneste utveien jeg ser er at barnet slipper å ha meg i livet. 
 

Jeg vil heller ende livet mitt enn å såre og skape mer ubalanse i vårt barns liv. 
Det er nettopp det jeg gjør nå, ødelegger for min familie bare ved å være meg. 
Jeg kan ikke noe for mine sykdommer og hvordan de påvirker meg, men hadde jeg vært sterkere, hadde jeg hatt mer viljestyrke og mindre egoistisk så hadde jeg kanskje ikke vært så påvirket av de. 
 

Er det noen som har erfaring med selvmordsklinikk? Eller råd på hvordan man kan ende livet sitt uten at det blir for mye skade på de gjenværende? 
Hvor bør jeg gjøre det? Hvordan bør jeg gjøre det? 
 

Jeg lover også med alt jeg er og har at jeg har virkelig prøvd, jeg har virkelig gitt alt jeg kan og jeg har kjempet så hardt jeg kan for å bli bedre. Men jeg klarer det ikke mer. 

Anonymous poster hash: e92d7...8ed

Anonymous poster hash: 26da9...7f4

For de som ikke skjønner hvor vanskelig det kan være å gå ned i vekt, så anbefales NRK sitt "Helsekost Furuseth".

Anonymous poster hash: 73c13...d0a

Noen som har råd, tips, kunnskap å dele som kan hjelpe meg å forstå hvor ille dette faktisk er for kroppen min og at jeg virkelig bør slutte? Å gå for sukkerfritt er ikke et alternativ da jeg syns det smaker fælt. Jeg vil bare bli kvitt denne avhengigheten, den er dyr, den er dårlig for meg og jeg trenger råd til hvordan jeg kan overkomme disse "bare en siste, helsa di er så ødelagt fra før at du kan likevel fortsette" tankene. 

Anonymous poster hash: 2f23e...6c1

Tanta mi er nemlig under hjemmetjenesten/hjemmesykepleier. De er hos tanta mi en del ganger i løpet av dagen, kvelden og natta. Vi (jeg og vergen hennes) har søkt om alt fra dagsenter, gps, TT-kort også leverer jeg inn omsorgsboligsøknaden i morgen. Problemet er at hu føler seg rett og slett utrygg hjemme hos seg selv. Det har hu sagt til meg. Ofte når jeg er på besøk, så begynner hu plutselig å prate med noen som ikke er der, også drar hu ut å ser om det er noen som kommer for å hente henne... Hu er 76 år, men bor fortsatt hjemme, men er i dårlig fysisk form. Bare den siste uken, så har jeg funnet hu på vei til plasser hu brukte å dra til i sine yngre dager ved 4 anledninger. Hu drar på besøk til naboene midt på natta, banker og roper om å bli sluppet inn. Når jeg finner henne på tur et sted, så sier hu at hu har blitt kastet ut hjemmefra av de andre som bor der. Hu bor alene.

Men, nå i helgen opplevd mamma det at når tanta mi hadde turet til henne, så har vi fått beskjed om å ringe hjemmesykepleier om at hu nå er hos mamma. Men når hu ringte hjemmesykepleier, så ble hu møtt av en kald skulder der hjemmesykepleier mente at det er ikke deres ansvar å få tanta mi hjem. Det må hu selv ordne opp i. Det synes jeg var veldig pussig når vi har fått et helt annet svar tidligere om hva vi bør gjøre. Jeg er bortreist til midten av uken, så jeg fikk en kamerat til å kjøre hu hjem igjen.

Spørsmålet mitt er: HVEM er det som egentlig har ansvaret for å få tante hjem når hu "rømmer" hjemmefra? Er det jeg som er nærmeste pårørende? Hjemmesykepleier? Vergen til tante? Politiet? ... Jeg spør fordi jeg skal på 1-ukers ferie i slutten av mnd., og hva skjer da dersom tante kommer på besøk til mamma? Mamma har for øvrig ingen annen ansvar ovenfor tante annet enn at hu er søsteren hennes. Jeg er den som gjør mesteparten av tingene for tanta mi, sammen med vergen som gjør sine (myndige) ting for tante.

Jeg og vergen snakket om dette, og vergen sier til meg at hu har ingen ansvar å kjøre tante hjem, med mindre hu ser henne på veien gå for seg selv. Så ja, hvem er det da som skal få hu hjem dersom tante igjen kommer til mamma? Der hvor mamma bor, er for øvrig barndomshjemmet til tante... Tante er ikke aggressiv, men hu har selektiv hørsel, så hu hører veldig dårlig.

Vi har som nevnt søkt om omsorgsplass da vinter er i anmarsj her i nord, og en kan jo bare tenke seg til skrekkscenarioet når hu blir å vandre ut i -30C og kaldere..........

Jeg håper noen her kan komme med råd og tips om hva jeg kan og bør gjøre i denne saken.

  Mobbing fra slutten av vgs har satt sine spor.   Jeg jobber og prøver å kle meg pent , trener litt så jeg forsøker jo å fremstå som en oppegående person.  Vil noen damer ha en person som har slike utfordringer ?  

Drikker mye vann, et par liter daglig og tror jo jeg spiser nok fiber. Har ikke hatt problemer før oppstart av medisin. 

Anonymous poster hash: 34493...d8b

https://www.fhi.no/he/fr/barn-og-unges-psykiske-helse/del-1-7/del-3-tidstrender-i-adhd-diagnoser-i-norge/

I stedet for å sykeliggjøre og medisinere er det kanskje på tide å se mer på bakenforliggende årsaker ?

Jeg har ikke hatt så mye trøbbel med flyskrekk før, men det er kanskje fordi jeg har tatt fly bare innenlands de siste par årene, og da korte flyturer. Det er noe trygt med det, av en eller annen grunn, nå skal jeg til et helt nytt kontinent og jeg skal bruke et flyselskap jeg ikke har flydd med før. Jeg tenker også mye på at det er lenge siden et passasjerfly styrtet, og begynner med en gang å tenke at jeg kommer til å ha så uflaks at det skjer med mitt fly. 

Jeg vet det er svært mange fly i luften hver eneste dag. Jeg vet at det er tryggere å fly enn å kjøre bil. Jeg vet at de aller fleste fly ikke styrter. Jeg vet at fly i utgangspunktet er et svært trygt transportmiddel. 

Alt dette bunner nok i at jeg er engstelig for å være så "tettpakket" blant folk, jeg hater hvor trangt det er på fly, at jeg ikke kan gå fritt (kan gå opp og ned i midtgangen men det er jo ikke det samme) og tanken på å styrte i døden mens jeg hører x antall fremmede mennesker skrike og reisefølget mitt klamre seg til meg, jeg orker knapt tanken. Om det var fare for at flyet PLUTSELIG kunne eksplodere så hadde det ikke vært like skummelt, for da dør man jo med en eneste gang. Rekker ikke tenke en tanke - det rekker jeg om piloten styrter flyet med vilje eller lignende. 

Å bruke beroligende medikamenter er ikke et alternativ, jeg tror nok legen hadde gått med på å gi meg resept, men jeg må kjøre bil rett etter hjemreise. Jeg skal ikke kjøre bil dit jeg skal, men er litt poengløst med beroligende bare for ene veien. Jeg er avholds så å bedøve meg selv med alkohol er ikke aktuelt. 

Jeg slet med å sovne i går og jeg kjenner at jeg vil få trøbbel i kveld også. Jeg går med ekle tanker og følelser om at det ikke kommer til å gå bra, jeg har i tillegg endelig begynt å få det bedre etter flere år med dårlig psykisk helse og det ville på en måte vært så typisk om noe så drastisk skulle skje. Ja, det er nok det store problemet her - jeg har fått bedre livskvalitet, og nå er jeg livredd for at det skal ta slutt, men samtidig så gjør det ikke noe om det skjer brått, om det gir mening? Redd for å dø, men ikke om jeg ikke vet at det skjer selv. Høres teit ut, hehe. 

Så er det noen her inne som har hatt flyskrekk og lært seg å takle det på et vis? 

Anonymous poster hash: bc027...7b5

Jeg har lest at hvis du føler deg bra og er lykkelig, så trigger man narsissistiske folk, fordi de ikke føler seg bra.

Jeg satte sammen med foreldra på peppes pizza en dag også, ei venninde til mamma begynte å snakke over meg sånn respektsløst, jeg har lest at narsissister tror du er dum, så de kan gjøre hva de vil.

Jeg har i de siste par årene begynte å bare ignore kroppsspråket til folk fordi jeg ikke orker å ta inn så mye tull med tanke på utvikling i samfunnet, jeg orker ikke sånn tankespinn, tar så lang tid å bli kvitt, men tror narsissister blir veldig sure da fordi de ikke får forsterket grandiose tanker.

Jeg hadde en nabo noen år tilbake som var narsissist også tror jeg, for det var noe som trigget han også, for plutselig kom han gående mot meg truende, lav impulskontroll på en måte, han gjorde ingenting, jeg tenkte senere kanskje det var fordi jeg er fysisk sterkere.

Blir de egentlig voldelige, det er hele tiden degenerativ oppførsel, som er slitsomt i seg selv, men antar kanskje narsissisme er en form for demens, vet ikke, det er stort sett de over 60 som har det. Foreldra jobbet bare som yngre når jeg var liten, og drakk hver helg, så tenkte først kanskje de var alltid sånn fordi de føler seg dårlig som følge av at alkoholen har ødelagt for glad-hormoner kanskje, han naboen har bare drukket også, men jeg antar at narsissisme ikke skyldes mangel på glad-hormoner.

Jeg får inntrykket av at folk legger merke til at foreldra mine er narsissistiske, folk generelt som er sånn, men det virker ikke som de tar på alvor det med vold, jeg får ikke gjort så mye, når jeg leier så gir de meg dårlig følelse over leiligheta og hvis jeg ignorer de, så kommer de på døra bare. Jeg lot være å ringe tilbake en gang, sånn for godt, men de ringer alltid igjen. Jeg er ikke så glad i å reise, og så har jeg en katt jeg ikke vil miste, så er ikke bare stikke av.

Ser foreldra og narsissistiske folk generelt, lever i sin egen verden en del, er vel ikke så mye å gjøre med det. Min mor ville at jeg skulle flytte hjem igjen, jeg sa først nei, for jeg tenkte på alt dette, men ei polsk nabo begynte å plage meg seksuelt, så jeg svelget stoltheten og spurte om jeg fortsatt kunne flytte hjem igjen, men etter to måneder så vil de at jeg skal flytte igjen, men hver gang jeg finner leilighet eller de, så sier de noe nedsettende om det.

Vi spilte bowling her om dagen også, jeg fikk dobbelt så bra score som foreldra, fikk 130 med 4 strikes, noe de tok veldig tungt, tror jeg, de liker ikke at noen er bedre i noe, mamma blir morskt bare skoene mine er renere.

Vet ikke, er det fare for fysisk vold egentlig med sånne? Det er veldig mye mer som foregår med de enn jeg har sagt, det er gaslighting, guilt-tripping, triangulation hvor de går andre opp mot meg i familien og bekjente, silent-treatment osv.

Vi gikk gjennom fordeler og ulemper med begge alternativene. Den største ulempen med full omskjæring er i hovedsak redusert følsomhet på penishodet. Dette kan riktignok være positivt for enkelte, men for meg er ikke for tidlig sædavgang et problem, snarere tvert imot. Derfor vil redusert følsomhet trolig bli en ulempe i mitt tilfelle. I tillegg opplever flere et behov for glidemiddel etter omskjæring, spesielt ved onani, da selve mekanikken endres noe sammenlignet med å ha forhuden intakt.

Fordelene med full omskjæring er at selve tilhelingen etter operasjonen ofte er litt enklere, selv om det kan oppleves ubehagelig de første ukene å ha penishodet ubeskyttet i undertøyet før det blir desensitivisert. Den aller største fordelen er nok at man eliminerer risikoen for å måtte gjennom samme operasjon igjen. Ved delvis fjerning kan man risikere arrdannelse som gjør forhuden for stram på nytt, slik at man eventuelt må ha et nytt inngrep senere for å fikse dette.

Spørsmålet er om noen har erfaringer eller tanker rundt dette? Jeg føler at legen kanskje prøvde å selge inn full omskjæring litt vel hardt. Jeg har ingen estetiske eller kulturelle preferanser verken den ene eller andre veien, men dette med lavere følsomhet er jeg litt redd kan bli problematisk for sexlivet. Det er jo heller ikke noe man akkurat kan reversere

Anonymous poster hash: 81ab5...c7d

Jeg håndterer ikke livet og trenger å ta noe 1-2 ganger i uken ut livet. Bør jeg da røyke eller drikke alkohol? Hvilket er minst værst på langt sikkt?

Jeg kjører ikke bil, har ikke barn.

Det som forstyrrer i denne nyheten er alle konspirasjonsteoretikere som utnytter nyheten og kobler dette direkte opp til covid-vaksine, og har allerede gjort sine konklusjoner fra sofakroken uten et fnugg av medisinsk kunnskap eller informasjon om hendelsen. Det deles fritt på nettet. De har lite motstand, ettersom vanlige og oppegående mennesker ikke kaster seg på et konspiratorisk hylekor. Kommentarfeltene er dessverre blitt en samlearena for idèer uten rotfeste.

Slike diskusjoner burde kanskje heller vært her på diskusjon.no og ikke i all offentlighet som det nærmest blir når enhver nyhetsartikkel om dette temaet bombarderes og utnyttes til vaksinemotstand som overhode ikke har noe med saken å gjøre.

Denne tråden er kanskje feilplassert, for den handler mer om media enn helse.

Alastor skrev (På 15.11.2009 den 0.46):

Det er helt lov å mene at negativitet og pushing er eneste rette måten å hjelpe folk med en type problemer. MEN DET SKAL IKKE POSTES I DENNE TRÅDEN - DEPPETRÅDEN HAR EGNE PREMISSER SOM -SKAL- FØLGES. Har man et problem med dette, så ta det opp med meg på PM.

Selvmord
Krisehjelpmenyen til nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging.Knallgod linke, med informasjon om hvordan du bør gå fram om du selv sliter med selvmordstanker eller er bekymret for en venn.

Akutt Selvmordsfare:

Sitat

Ta kontakt med fastlege, lokalt legesenter eller legevakt.
Tlf.nr: Ring 1880 eller søk på www.gulesider.no, søkeord: legevakt og sted/kommunenavn

Sitat fra linken ovenfor. Dette er så viktig at det får et eget punkt.

Hjelpetelefoner/lignende tjenester Det er flere hjelpetelefoner / lignende tjenester som kan hjelpe når man sliter. Se linkene for mer info. Flere av disse har også varianter der du får kontakt skriftlig over nett. For å nevne noen:

Andre aktuelle tråder på forumet:

Trenger du noen å snakke med?
Voldtekt og seksuelle overgrep hos deg eller en av dine nærmeste

Send meg en melding om det er noe i førstepost som mangler, eller har behov for oppdatering.

Det er lenge siden jeg tråkket over første gang nå (2 År),så har sannsynligvis gått med delvis ruptur og irritasjon lenge, men det var ikke før for 6 mndr siden at det ble veldig vondt. Etter det har jeg roet litt mer ned og gjort balanseøvelser men det er ikke blitt særlig bedre.

Må sannsynligvis ha operasjon, men har lyst til å se om jeg kan rehabilitere så godt som mulig nå i ferien, har et håp om å slippe operasjon.. 

Har tenkt å forsøke å gi ankelen masse ro og avlastning (ikke lett for en urokråke som meg). Og lurer på, kan det være mulig for disse ligamentene å gro sammen igjen etter så lang tid?

Noen med lignende erfaring?

Takk ❤️

Fikk nye brillere fra Specsavers for nesten 14 dager siden og dem føles ikkje riktig tekst og små tekst vanskelig å lese, føles ut som det går rundt i hodet på meg og sliten i øynene når jeg ser på tv og leser undertekster. Det var litt opp på pluss siden i styrken min. Jeg har skjeve hornhinner og sliter med og se langt ifra og nærme. Var inne på Specsavers og de målte at styrken var riktig og det var den,han sa at siden jeg gikk litt opp pluss siden så ville jeg se mye klarere på avstand enn mine gamle briller og vil vere mer blurrete på nært, men dem føles ikkje riktig.

Jeg sliter også lese undertekster på tvn og spesielt hvit og sort bakgrunn som for eksempel Youtube kommentarer, sliter også med det samme med mine gamle briller og blir tekst blir fort blurrete med brillene på. Blir fort sliten i øynene og se på tv og lese undertekster. Jeg ser på tv i mørkt rom, ja å se tv i mørkt rom er kanskje ikkje det aller beste, men tvn er kalibrert til 100 nits

Jeg føler at alle briller jeg har hatt hjelper litt men føler aldri at dem er gir meg det beste synet.

Jeg har ikkje styrken på hånd.

Har hatt en hau med laser behandling på grunn av blødninger på øynene mine.

Jeg 45 år gammel 

Det jeg lurer på om det er noe jeg må leve med eller er det noe som kan gjøres med det 

Hei! 
 

Er det noen her som trener og snuser? Hvordan påvirker det formen din, motivasjon ol? 
 

jeg har snust i 15år av og på. Har sluttet i perioder på opptil 2 år. Hver gang er det en kamp, hvor jeg tenker på snus og har lyst på snus hver eneste dag. Er derfor i diskusjon med meg selv om det faktisk er verd å slutte. 
 

Dere som har sluttet, merker dere store positive forandringer på helsen og trening? Det økonomiske bryr jeg meg ikke om nemlig. 
 

Jeg har noen kroppslige plager som jeg har slitt med over lang tid, uten at jeg kan si sikkert om det stammer fra snusen. Brain Fog for eksempel.. den er der fortsatt, selv etter å ikke ha snust på to måneder. 

Anonymous poster hash: ece73...4d3

Men det er sååå vanskelig og følge.

Jeg vet hva jeg skal gjøre men jeg bare stuper av.

Prøvd W. Sprøyta til stor suksess. 

Ble rolig til sinns og hadde d rett og slett bedre og kiloene raste av. Nå når jeg slutta pga dårlig økonomi. Så kom vekta på igjen og skam/følelses spising. Urolighet tilbake...

Det er sååå slitsomt

Skjønner det bare ikke. 

De nermeste skjønner ikke hvorfor d er så vanskelig... og vekten/skammen øker.

Tror lavkarbo hadde egentlig vært tingen for meg. Kanskje jeg kan få mer ro. 

Flere her inne som lever på lavkarbo. Hvordan funker det for deg? Har du merka ulemper? Fordeler?

Er 30 år gammel, og prøvde mange forskjellige typer når jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. Etter dette gikk jeg uten medisin i en del år, før jeg prøvde noen andre typer som dessverre ga meg bivirkninger jeg ikke kunne leve med, deriblant urinretensjon. Sluttet så, begynte på Wellbutrin, gikk på denne ganske lenge uten å egentlig merke noe, så sluttet jeg på den. 

Fastlegen min er litt tvilsom til om antidepressiva kan hjelpe meg, han har uttrykt mistro til antidepressiva siden jeg begynte å gå til han for flere år siden. Jeg går i terapi, men jeg kommer absolutt ingen vei. Og jeg begynner ærlig talt å bli kjempe fortvilet, jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut dette. Har hatt det slik jeg har det nå i 15 år, og det blir egentlig bare verre. Jeg føler meg ikke tatt seriøst av noen og jeg står i alt helt alene. Er det noen som har opplevd at antidepressiva faktisk fungerer, at det gir litt "drahjelp" til å snu tankemønster, ikke konstant føle klump i brystet? 

Anonymous poster hash: 2cee5...d99

Jeg er 23 år gammel som nylig har tatt forhudsplastikk inngrep pga. trang forhud. Jeg har hatt trang forhud hele livet og har aldri hatt forhuden ordentlig bak før.

For ca. ett år siden fikk jeg den bak én gang, men da satte den seg fast i flere timer. Det var en ganske traumatisk opplevelse og har gitt meg en del angst rundt dette. Et traume naturligvis. Da jeg i tilleg har sterk helseangst og panikkangst.

For ca. 5 uker siden tok jeg inngrepet. Selve operasjonen gikk overaskende fint, utsatt det 10-15 ganger siste årene, og var en enorm seier, den største i mitt liv. men etterpå har jeg hatt en del utfordringer med tilhelingen:

• Rødhet på penishodet
• Noe hevelse / på ene siden -ujevent
• Perioder med hvitt belegg/utflod (mulig balanitt eller sopp) går på krem- hjulpet lite.
• Huden føles stram, spesielt ved ereksjon
• Forhuden glir ikke lett bakover ennå

Jeg er litt usikker på hvordan følelsen egentlig skal være i penishodet. Jeg har aldri hatt forhuden trukket tilbake før, bortsett fra én gang da den satt fast, og da opplevdes penishodet som veldig følsomt – men det kan ha vært fordi det fikk et slags “sjokk”.

Nå, etter inngrepet, lurer jeg på hvordan det normalt skal føles. Det kjennes fortsatt litt ømt. Samtidig begynte jeg etter 1–2 uker å få stikkinger og ulike følelser underveis i tilhelingen. Jeg får også ereksjon og utløsning.

Betyr dette at nervene i penishodet fungerer som de skal?

Jeg har vært hos lege flere ganger og fått beskjed om at det ser greit ut, og at det er lov å onanere. Problemet er at når jeg prøver:

• Det gjør ikke vondt nødvendigvis
• Men det er nesten ingen “digg” følelse
• Veldig lite bevegelse i forhuden (må holde den nesten i ro)
• Føles fortsatt stramt når jeg er stiv

Jeg har også kjent at jeg har følelse (kjenner luft/berøring), men det føles liksom ikke normalt enda.

Jeg har i tillegg ganske sterk helseangst, så jeg merker at jeg overtenker en del rundt om noe er galt.

Spørsmål:

• Er dette normalt etter ca. 5 uker?
• Hvor lang tid tok det før det begynte å føles “normalt” for dere?
• Er det vanlig at det føles stramt og ikke glir ordentlig bak enda?
• Skal første gangene med onanering føles litt “meh”?
• Noen tips for å få tilbake følelse og bedre glid?

Setter veldig pris på svar fra folk som har vært gjennom det samme. Tips/erfaringer.

Takk på forhånd!