ANMELDELSE: Star Ocean: Integrity and Faithlessness

[Øystein.F.]

Den ferskaste reisa i stjernetåka gjer lite nytt, på godt og vondt.

ANMELDELSE: Star Ocean: Integrity and Faithlessness

[Spartapus]

Kjørleik? Tror ikke det står i nynorskordboka. 

 

Har spilt dette i noen timer nå og er helt enig med anmeldelsen. Grafisk er dette fra forrige generasjon, gameplay-messig er det enda eldre, og historien er en samling klisjeer. Dette flyter på nostalgi, et solid kampsystem og en interessant måte å bygge opp laget ditt på.

 

Det største problemet mitt er imidlertid at måten historien fortelles på ofte ikke henger på greip. Noen timer inne i spillet støtte jeg på et barn som ramlet ut av et romskip. To soldater kom løpende etter henne og mine karakterer nekter å gi fra seg barnet og bestemmer seg for å slåss. Greit nok, jeg har spilt nok spill til å vite at disse soldatene sannsynligvis representerer en eller annen ond makt, men på dette tidspunktet er ikke det blitt forklart og hovedpersonene vet ikke hvem disse folkene er, men er allikevel helt sikre på at å kidnappe barnet er det rette å gjøre. 

[Schreiber]

Husker ennå da jeg fikk min første hundevalp. En dame hadde mange valper, og jeg fikk velge en og ta med hjem. Det var mange å velge i, og de fleste var aktive, lekte mye og så ut til å storkose seg sammen. De krevde veldig mye oppmerksomhet, og alle ville nok være et trygt valg. Valge man en av dem, visste man hva man fikk. Valpen jeg valgte satt derimot alene i et hjørne og gjorde fint lite ut av seg, og ble oversett av de fleste. Da jeg sa jeg ville ha den sa alle at det var et dårlig valg, men jeg sto på mitt. Det var den valpen jeg ville ha.

 

Da vi kom hjem med den tok det litt tid før valpen våget å åpen seg opp for oss, men vi var tålmodige og prøvde hele tiden å vise den at den var en del av familien, og alle elsket den høyt. Etter en stund begynte den å forstå at dette ikke var noe triks, men vi var faktisk glade i den. Det gjorde at den ble glad i oss også, og valpen forvandlet seg fra en sky valp som satt alene i et hjørne, til en hund som beskyttet babyen til søsteren min (den var selvsagt aldri aggresiv på noen som helst måte; mener heller at den fulgte etter babyen hele tiden og passet på at ingenting skjedde.) Jeg og hunden hadde mye moro med å trene sammen, og selv i dag, mer enn femten år etter at den døde, har jeg bilde av hunden stående i hyllen. Jeg savner den like mye som jeg ville ha savnet broren min eller søsteren min, om en av dem døde.

 

Dette er kort sagt mye av det samme jeg føler for dette Star Ocean-spillet. Ser man bare fort på det gjør det lite ut av seg og er lett å overse, og det er veldig mange andre spill som krever mer oppmerksomhet. Men de er alle trygge valg. Man vet hva man får. Star Ocean krever tid på seg for å åpne seg opp for deg, men til gjengjeld er det veldig mye å elske her. Selvsagt kommer jeg ikke til å sette en karakter på dette, da det uansett vil bli feil. Setter jeg en høy karakter er det nok mange som vil klage, fordi det er så mye negativt her. Men jeg kan ikke sette en lav karakter heller. Det tok litt tid før det kom i skikkelig i gang, men nå elsker jeg det. Dette er et av de mest fornøyelige JRPGene jeg har spilt på veldig lenge. Det har mange feil, dårlig grafikk, tvilsom historie og så videre, men det har en overdose med sjarm, karakterer jeg liker svært godt, og nok av finesser og ting som gjør at det er mye lettere å like dette enn å hate det. Bare man gir det en solid sjanse.

[Spartapus]

Jeg er fem timer inne i det og skal gi det fem til for å overbevise meg, hvis ikke blir det å teste Zestiria. Så langt har de to avsnittene om hunden din gjort et sterkere inntrykk på meg enn historien i spillet.

 

Jeg savner spesielt karakterbyggingen. Jeg vet nesten ingenting om disse folkene jeg styrer, ikke hovedpersonen engang. Jeg har funnet disse private action-hendelsene og jeg tenkte at disse skulle brukes til karakterbygging, men så langt har de bare vært tamme forsøk på komedie. Å få vite hvem karakterene er noe av hva jeg forventer å se i løpet av de neste timene.

 

Områdene er ekstremt store i forhold til hva som finnes i dem. Man kan gå i flere minutter mellom hver gang man støter på en fiende, og jeg føler at en stor del av spilletiden går med på å se karakterene traske rundt. Spesielt når man går gjennom de samme områdene så mange ganger så er det viktig at det finnes ting å oppdage.

 

Role-systemet er bra. Det legger opp til en del planlegging og gir deg incentiver til å oppgradere dem. Kampsystemet synes jeg også er greit, spesielt overgangen mellom kamp og utforsking er noe av de bedre jeg har sett, men jeg etterlyser litt mer taktikk i selve kampene - stort sett er det et salig kaos der jeg trykker litt på x og så litt på o og plutselig har jeg vunnet. At alle cutscenes (mer eller mindre) er in-game gjør at det kan være vanskelig å fange opp hvem som snakker og å la spilleren kontrollere kameraet gjør at man ofrer regien, selv om det betyr at jeg kan ha rumpa til Fiora i fokus. Noe jeg absolutt ikke liker er at plot-relevante samtaler holdes midt i kamp når jeg ikke har mulighet til å følge med. Relia og Fiora bestemte seg for å ha hva som hørtes ut som en veldig viktig samtale angående deres spesielle evner midt i kamp og jeg fikk nesten ikke med meg noen ting.