Har noen her droppet en plan/drøm for kjæresten?

[ImSoBlonde]

Skal egentlig ut og leve min store drøm om knappe to måneder, men får litt kalde føtter nå siden jeg nylig møtte en fantastisk mann som jeg har det så veldig bra med. Vil absolutt ikke være borte fra ham et helt år...

 

Erfaringer?

[AnonymDiskusjon]

Skal egentlig ut og leve min store drøm om knappe to måneder, men får litt kalde føtter nå siden jeg nylig møtte en fantastisk mann som jeg har det så veldig bra med. Vil absolutt ikke være borte fra ham et helt år...

 

Erfaringer?

Det må du nesten selv tenke på.

 

Selv droppet jeg studiene og reisen min med en kompis som har vert drømmen vår siden vi var i tolv års alderen.

 

Er jo selvfølgelig ikke helt glad for at jeg har gått glipp av det jeg drømte om siden jeg var 12 og 19 år, men det var definitivt verd det og jeg hadde gjort det igjen for kjæresten. Hun har gitt meg så mye mer enn noe annet kunne gitt meg!

 

Også har kompisen min fått en liten gutt så jeg tror ikke han heller er helt sur på hvilke valg jeg / vi tok:)

 

Uansett hvilke valg du tar så er det ikke feil, bare det føles riktig! Nå vet jeg ikke hvilke aldersgruppe du hører til i, men hvis du er ung så er nettopp det tiden for å oppleve forskjellige ting! Og hvis du reiser kan det jo hende han er der når du kommer hjem igjen?

 

Anonym poster: 688f01563a0ef08fe77ab5bb7c1a8652

[Freidig]

Ja. Det gjorde jeg.

 

Angrer bittert nå i ettertid. Jeg kunne gjort noe som hadde forandret livet mitt. Hadde hatt et år i Japan med kampsport, men gjort er gjort. Jeg får ikke den tiden tilbake, men hvis jeg hadde hatt valget igjen så hadde jeg valgt å dra uten å se meg tilbake. Jeg skulle også være borte i et år.

Hadde jeg dratt det året hadde jeg vært mye lengre enn det jeg er nå.

 

Også er det slutt, det gjør det hele enda mer bittert. Men det var verdt det da, og det er fint å tenke på.

[Rider of Reason]

Skal egentlig ut og leve min store drøm om knappe to måneder, men får litt kalde føtter nå siden jeg nylig møtte en fantastisk mann som jeg har det så veldig bra med. Vil absolutt ikke være borte fra ham et helt år...

 

Erfaringer?

Plan/drøm VS kjærlighetsliv er alltid et veldig vanskelig dilemma når du møter det. Det vanskelige med det er at det egentlig ikke er noen gode "rette" svar, og dermed er det heller ikke noe det er lett å gi råd om. Det viktigste er at du tar en runde med deg selv og føler på hva du ønsker mest, og etter der igjen kan det være lurt å diskutere saken med din kjære for å høre hans/hennes tanker om saken.

 

Hvis din kjære synes det er greit at du følger drømmen så er det enkelt og greit opp til deg. Hvis det derimot ikke er greit så må dere prøve å se om dere kan bli enige om et kompromiss. Uansett så kommer det hele opp til deg, til syvende og sist er det du som må ta avgjørelsen om hva du ønsker mest.

 

Kjenner godt til situasjonen selv, are fra andre enden, med en kjæreste som ønsket å følge en drøm, noe som ville bety lang tid med lite kontakt. Det er veldig vanskelig å finne noen gode svar i en slik situasjon. Jeg ville jo helst ha mer kontakt og ikke mindre, men samtidig ønsket jeg virkelig at hun skulle gjøre det hun drømte om fordi det ville gjøre henne glad. Så ble et valg mellom to dårlige alternativer, på en måte et "velg det minste av to onder" dilemma. :/

 

Håper valget blir enklere for deg da. Lykke til!

[TEE]

Skal egentlig ut og leve min store drøm om knappe to måneder, men får litt kalde føtter nå siden jeg nylig møtte en fantastisk mann som jeg har det så veldig bra med. Vil absolutt ikke være borte fra ham et helt år...

 

Erfaringer?

Har erfaring med å være på den andre siden. Hun kunne reise ut og studere i 4 år, eller droppe det og bli her i Sverige. For å være ærlig, så pushet jeg ganske hardt på for at hun skulle leve ut denne drømmen sin, og at vi heller fikk forsøke å få det til å funke med avstanden og lite kontakt.

 

Det gikk ikke helt som planlagt, men tror ikke noen av oss vil si at det var et dårlig valg heller. Vi er skilt, hun har en datter med en fyr i USA og jeg har en ny samboer her i Sverige som jeg er meget lykkelig med. Vi ser det slik at om vi ikke klarte en periode med begrenset kontakt når meningen var å tilbringe resten av livet sammen, så ville ikke dette holdt allikevel. Vi er forøvrig meget gode venner fortsatt, bare ikke et par.

 

Det finnes dessverre ikke noe fasitsvar på hva som er "det rette valget". Du og kjæresten må gå gjennom hva som kan skje, hva dere ønsker at skal skje og hva dere tror vil skje.

 

Et år fra hverandre kan drepe forholdet, men det kan også gjøre det sterkere.

[ImSoBlonde]

Tusen takk for svar, dere!

 

I min situasjon er det heller ikke umulig å møtes, men jeg vil bli boende langt i nord og han blir værende her på Østlandet. Så det blir bare dyrt og vanskelig å møte hverandre ofte med studentøkonomi. Men helt korrekt som du sier, om dette kan drepe forholdet, så er det vel ikke noe som kan vare særlig lenge uansett...

 

Freidig: Angrer du eller ikke? Forstod ikke helt hva du konkluderte med.

[Freidig]

Angrer nå i ettertid, men på en måte ikke. Jeg var såpass glad i han, men jeg skulle ønske jeg hadde dratt.

[Kevlar]

Men helt korrekt som du sier, om dette kan drepe forholdet, så er det vel ikke noe som kan vare særlig lenge uansett...

Er helt uenig i denne slutningen. Forhold er ikke så enkelt at det bare er A eller B, dvs "meant to be" eller "meant to fail". At det ikke tåler alt betyr ikke at det ikke kan være alt.

[TEE]

om dette kan drepe forholdet, så er det vel ikke noe som kan vare særlig lenge uansett...

Det var konklusjonen for meg og x'en. Den trenger ikke nødvendigvis være rett for dere

 

Dere kommer til å være i samme land, og det er ikke umulig å treffe hverandre for noen langhelger etc. Litt værre for min og x'en sin del og få til slikt når man var på to ulike kontinent. Hadde hun vært i en storby, kunne det kanskje funket, men ble litt annerledes når hun er i en småby i midtvesten av USA.

[Notatblokk]

Nord og sør går an å få til. Men langdistanseforhold.... ehh... jeg har prøvd to ganger nå, og neste gang blir det ikke MEG som legger til rette og ofrer ting, for å si det sånn. For andre fungerer det helt fint . Man trenger god kommunikasjon og mye tillitt.

[TityBoi]

Ikke faen! Money over bitches!!

[felicity]

Jeg skulle flytte fra byen for halvannet år siden, og var på vei til å skrive under på kontrakt for ny leilighet da jeg møtte drømmegutten. Ante ikke der og da om det kom til å bli noe mellom oss, men jeg lot være å flytte fordi jeg ville være nært ham. Har siden ikke angret et sekund.

[logaritmemannen]

Man kan alltid treffe nye damer/menn. Det kan man ikke alltid med planer

[aKopperud]

Spørs hvilke verdier man setter høyest, avstandsforhold har en veldig liten % sjanse for å vare. Hva er poenget med å oppleve mye aleine, om man har valget til å være med noen man elsker?

 

Kjæresten min flyttet fra Stockholm til Østlandet for min del, kutta skolen og venner der, vi har barn sammen i dag og er fortsatt like forelsket. Hun må ta igjen 2 år i norge, som kunne vært 1 i sverige. Hun angrer ikke i det hele tatt.

 

Vi prøvde avstandsforhold, det tok nesten knekken på forholdet. Begge studenter med fyll og fester, jeg tror ikke på "meant to be" eller "meant to fail" Ingen forhold er sånn.

 

Er det noen som du virkelig har troen på at det kan være den "rette" Så ta sjansen på han, skolen kan du alltids fullføre, dog kanskje etter en stund når dere har bodd sammen, eller flytter sammen dit du skal gå på skole.

[ImSoBlonde]

Er det noen som du virkelig har troen på at det kan være den "rette" Så ta sjansen på han, skolen kan du alltids fullføre, dog kanskje etter en stund når dere har bodd sammen, eller flytter sammen dit du skal gå på skole.

 

Føler virkelig at han er den rette, og synes det er dumt å skulle risikere å miste ham allerede. Hadde det vært studier jeg skulle begynt på, så hadde jeg lett utsatt dem et år, men skal i førstegangstjenesten, som er min store barndomsdrøm, og som jeg har jobbet hardt i flere år for å klare å komme inn på. Han skal begynne på studier i Oslo, så det er også uaktuelt å flytte sammen.

 

Merker jeg trenger å tenke grundig gjennom det her. Når vi har det så fint sammen, så vil det vel uansett toppe det året i Forsvaret?

[rockworld]

Hvis det ikke er et spesielt sted i militæret du vil søke deg inn kan du jo for eksempel ta Garden. Ligger i Oslo og har vel ofte helgefri, og litt fri ellers på kveldene. Da er det korte veien til å besøke ham hvis han skal studere i Oslo. Hvorfor ikke gjøre begge deler? =)

[ImSoBlonde]

Hvis det ikke er et spesielt sted i militæret du vil søke deg inn kan du jo for eksempel ta Garden. Ligger i Oslo og har vel ofte helgefri, og litt fri ellers på kveldene. Da er det korte veien til å besøke ham hvis han skal studere i Oslo. Hvorfor ikke gjøre begge deler? =)

 

Nei, eneste jeg eventuelt vil i Forsvaret, er der jeg har kommet inn på Setermoen.

 

Jo mer jeg tenker på denne situasjonen, jo mer sikker blir jeg på at jeg vil droppe det og heller være med min kjære. Ikke bare fordi jeg er skeptisk til at et avstandsforhold kan fungere, men også fordi jeg savner ham til alle døgnets tider. Det er jo egentlig uutholdelig. Og jeg kan jo alltids ta førstegangstjenesten igjen senere, eventuelt noen annen utdanning der? Eller hvordan blir det, er det "minus i boka" å melde seg ut igjen nå uten god grunn?

[Primer4]

Har droppet et par jenter jeg har holdt på med til fordel for andre planer, kjedelig når det dukker opp på wallen på fjesboka at "er i forhold med ***** " og man sitter hjelpeløs mange tusen km vekke.

 

Men så er jo gresset alltid grønnere på den andre siden, hva om man hadde commitet seg mer inn ho hun og det bare hadde blitt drit, da hadde man jo virkelig stått med skjegget i postkassa.

 

Edit:

Ikke faen! Money over bitches!!

Amen, synes av erfaring at det somregel dukker opp interessante chikas med 6mnd-1års mellomrom uansett hvor man er.

Endret 4. juni 2013 av Primer4

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar, dere!

 

I min situasjon er det heller ikke umulig å møtes, men jeg vil bli boende langt i nord og han blir værende her på Østlandet. Så det blir bare dyrt og vanskelig å møte hverandre ofte med studentøkonomi. Men helt korrekt som du sier, om dette kan drepe forholdet, så er det vel ikke noe som kan vare særlig lenge uansett...

 

Freidig: Angrer du eller ikke? Forstod ikke helt hva du konkluderte med.

Jeg har kjæreste i nord og bor selv på vestlandet. Høres kanskje rart ut for mange, men selv om vi bor så langt fra hverandre så klarer vi det.

 

Vi treffer hverandre så ofte som mulig, som blir mer enn pengene EGENTLIG sier lar seg gjøre:P

 

Har riktignok fulltidsjobb og studier, så det blir jo litt travle dager.

 

Er du under 25? Sjekk ut SAS sine ungdomsbilletter. Tur / retur for 1500 på gode dager;)

 

Anonym poster: 688f01563a0ef08fe77ab5bb7c1a8652

[Rider of Reason]

Nei, eneste jeg eventuelt vil i Forsvaret, er der jeg har kommet inn på Setermoen.

Det skjønner jeg godt. Er kjempevakkert her oppe.

 

Avstandsforhold kan fungere fint hvis dere har viljen til å stå på og satse på det. Mitt avstandsforhold har vart i 3 år allerede. Skype skal ha mye av æren for det også.

 

Men hvis du føler det er uutholdelig å være uten ham i nærheten så høres det nesten ut som du har tatt ditt valg. Og hadde det vært meg hadde jeg nok valgt det samme. Men så er jeg veldig dedikert til kjærlighet/familie så hadde kanskje ikke vært et tema for meg.

 

Kan jo være en tanke å spørre hva han tenker, kanskje han er villig til flytte hit nordover med deg senere mens du tar førstegangstjenesten eller studerer.

 

Man kan alltid treffe nye damer/menn. Det kan man ikke alltid med planer

Jeg liker ikke helt den tankegangen, greit å bruke den rasjonaliseringen som trøst hvis det ender dårlig, men hvis man har den tanken for langt frem i hodet så kan slik tankegang gjøre terskelen for å bytte til en annen dame/mann altfor urealistisk lav. Finner man noen man passer veldig bra med så bør man være litt dediert til det også. Er ingen garanti for at man finner noen man passer like bra med.