Gå til innhold

Store norske leksikon åpnet i dag


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Ja. Vi trenger så mange kilder til informasjon som mulig i vårt informasjonssamfunn.

 

Artiklene i leksikonet er også veldig mye gått etter i sømmene. Men jeg synes Wikipedia utfyller slike gammeldagse leksikon (bøker) bra. Fordi en gjerne har mulighet for å finne både stoff som ellers ikke ville ha kommet med i ett gammeldags leksikon. Også for enkeltartikler. Gammeldagse leksikon kan gjerne være ganske snevre på informasjon, fordi det må spares på spalteplassen. Håper det endrer seg med disse nettversjonene av slike leksikon.

Lenke til kommentar
Vil tro at skole institusjoner vil anbefale SNL over Wikipedia siden dette er et så kjent leksikon, selv om det ikke nødvendigvis trenger å være bedre enn Wikipedia

 

Vi fikk streng beskjed om å bruke SNL framfor Wikipedia, men hva oppdaget vi?

 

Wikipedia overkjørte SNL når det kom til informasjon. SNL manglet deler av informasjon og er lite utfyllende.

I dette tilfelle hadde også Wikipedia rett informasjon - lærerne våre stoler ikke på Wikipedia.

Lenke til kommentar

Jeg har klikket med inn på 2 artikkelsider hittil (begge var på forsiden).

Den ene var en artikkel av Jens Stoltenberg, og ikke akkurat det jeg vil kalle leksikons-stoff, da den var personlig, subjektiv og politisk rettet. Den andre var noen som hadde skrevet om firmaet sitt. Er jeg imponert over "kvalitetssikringen"? Nei.

Det er også iøynefallende hvor latterlig lite av siden som vies til innholdet når det vises på en litt stor skjerm (har en 22"), og hvor mye oppmerksomhet de andre tingene tar. Knøttliten statisk sidebredde og animerte reklamer?! Get real.

 

Lisensen er tilsvarende Creative Commons Attribution Share Alike, et allright valg, men det kommer noe dårlig frem av infosiden deres.

 

Skal teste redigeringsmulighetene senere. Ikke forstår jeg hvorfor de ikke bare har brukt en eksisterende wiki-løsning. Kanskje HW kan gjøre en artikkel og spørre om dette?

Endret av NorthWave
Lenke til kommentar

Fint at det kommer et alternativ for Wikipedia :) . Er også supert at redaksjonen må godkjenne alle endringer :D , siden man da kan bruke det som kilde til skolestiler ol.

 

Vil tro at skole institusjoner vil anbefale SNL over Wikipedia siden dette er et så kjent leksikon, selv om det ikke nødvendigvis trenger å være bedre enn Wikipedia

 

Vi fikk streng beskjed om å bruke SNL framfor Wikipedia, men hva oppdaget vi?

 

Wikipedia overkjørte SNL når det kom til informasjon. SNL manglet deler av informasjon og er lite utfyllende.

I dette tilfelle hadde også Wikipedia rett informasjon - lærerne våre stoler ikke på Wikipedia.

Er vel litt forskjellig, noen artikler har SNL mer informasjon om, hvis man f eks ser på artikkelen stål så står det på SNL:

 

 

stål

 

Forfatter: Nils Christensen / Almar Almar-Næss / Redaksjonen

 

Sist endret:

stål (tegning, strengstøping) (bilde)

stål (tegning tilstandsdiagram) (bilde)

 

stål, smibare legeringer av jern, med karboninnhold mindre enn 1,7–2 %. Det er ingen skarpe grenser mellom teknisk rent jern og kvaliteter med høyere innhold av karbon og eventuelt andre legeringselementer.

 

Stålets egenskaper varierer sterkt med innholdet av legeringsstoffer, behandlingen og i visse henseender også av fremstillingsmetoden. Stål grupperes derfor etter forskjellige prinsipper: 1) Karakterisert ved fremstillingsprosessen, som bessemerstål, thomasstål, LD-stål, siemens-martinstål, elektrostål, digelstål; 2) Karakterisert ved kjemisk sammensetning, med tre hovedgrupper: ulegert stål, herunder karbon–manganstål, lavlegert stål og høylegert stål; 3) Stål med spesielle bruksegenskaper, f.eks. rustfritt stål, syrefast stål, verktøystål, konstruksjonsstål; 4) Stål med navn etter anvendelsen, f.eks. kjelstål, armeringsstål; 5) Opplysning om varmebehandling og struktur kan gis som et tillegg til hovedgruppen, f.eks. normalisert karbon–manganstål, austenittisk rustfritt stål.

Fremstilling

 

Stål fremstilles ved raffinering av råjern. Fremstillingen går over fire hovedtrinn:

1) Fersking

 

Ved ferskingen blir råjernets innhold av karbon og andre oksiderbare grunnstoffer som silisium, mangan, svovel og fosfor fjernet i form av oksider. Se jern (Videreforedling – Utvikling av prosesser).

2) Desoksidasjon og legering

 

2) Desoksidasjon og legering blir foretatt for å få kontroll over gassutviklingen under størkningen og for justering av sammensetningen. Den kan foregå i konverter eller ovn. Man trekker da først av den oksiderende slaggen fra ferskingsperioden, og vanligvis desoksiderer man under tappingen. Ferrolegeringer og eventuelt andre tilsetninger anbringes da i øsen, slik at omrøring i øsebadet under tappingen bidrar til en effektiv blanding. Tilsetningene doseres med sikte på et kontrollert innhold av oksygen i stålet.

3) Utstøpingen

 

3) Utstøpingen foregår gjennom et tappehull med stopper i bunnen av øsen, enten direkte ned i kokillene (fallstøping) eller via en sentral trakt med kanaler til bunnen av kokillene (stigestøping). Stål med lavt oksygeninnhold kan også støpes kontinuerlig (strengstøping). Man støper da via en forherd ned i en vannkjølt form uten bunn, der fast stål trekkes ut nedenfra som en sammenhengende streng i takt med tilførselen av flytende stål fra forherden (se figur).

4) Valsing

 

Fjerde trinn i stålfremstillingen omfatter varmformgivning ved valsing og smiing eller varmebehandling av støpt gods som ikke skal bearbeides plastisk. Disse prosessene utføres ofte på stålverket i tilslutning til fremstillingen, og ansees derfor å høre med til denne. Valsingen foregår i flere trinn etter utjevning av temperaturen i emnet under opphold i varmegrop. Samspillet mellom plastisk deformasjon og temperatur er et viktig ledd i kontroll av egenskapene hos det valsede stålet. For visse anvendelser foretas en varmebehandling etter valsingen (normalisering, seigherding). En rekke produkter blir videre tilvirket ved kaldbearbeiding i form av valsing og trekking.

 

Se også figurer under jern.

Legeringstyper og mikrostruktur

 

Stålets betydning i vår sivilisasjon er enorm, ikke bare fordi stål kan produseres i store mengder, men også fordi dets egenskaper kan endres innen vide grenser ved legering og ved egnet varmebehandling. Denne mangfoldighet beror på at jern opptrer i to modifikasjoner, α- og δ-modifikasjonen ferritt og γ-modifikasjonen austenitt. Ved tilsetning av karbon og forskjellige legeringselementer kan stabilitetsområdene forskyves vesentlig. Man deler inn legeringselementene i en austenittstabiliserende gruppe, som bl.a. omfatter karbon, nitrogen, mangan og nikkel, og i en ferrittstabiliserende gruppe, der de teknisk viktigste legeringselementer er aluminium, silisium, krom, molybden og vanadium.

 

1) Mangan inngår i konstruksjonsstål og maskinbyggingstål, som regel er innholdet under 2 % Mn. Slitesterkt austenittisk manganstål (hadfieldstål) inneholder 12–14 % mangan og ca. 1 % karbon. Det anvendes i knuseflater, skinnekryss og til andre formål der slitasjepåkjenningen er slagartet, idet overflaten blir hard pga. martensittdannelse og utfelling av karbider mens materialet under overflaten beholder sin seige austenittstruktur.

 

2) Nikkel anvendes dels i relativt lav konsentrasjon sammen med krom, molybden og vanadium i verktøystål, dels sammen med krom i rustfritt og syrefast stål (8–20 % nikkel) og dels alene (ca. 9 % nikkel) i stål som må ha god seighet også ved meget lave temperaturer, f.eks. for tanker til transport og oppbevaring av flytende hydrokarboner. Ved gehalter over ca. 35 % nikkel er strukturen austenittisk; stål av denne sammensetning har meget lav termisk utvidelseskoeffisient (se invar).

 

3) Silisium anvendes i mengder utover det som er nødvendig for desoksidasjon, bl.a. i fjærstål, som inneholder inntil ca. 2 % silisium sammen med mangan, og i elektroteknisk blikk med inntil 4,5 % silisium (elektroteknisk blikk er et magnetisk, bløtt materiale med lavt «watt-tap»).

 

4) Krom anvendes sammen med karbon, til dels også med molybden og vanadium i verktøystål. Martensittisk kromstål (ca. 12 % krom og ca. 0,4 % karbon) er det vanlige rustfrie knivstål. Høyere gehalter (opptil 27 % krom) anvendes i ferrittisk varmebestandig stål, som bl.a. benyttes i kjemisk og metallurgisk industri. Sammen med nikkel, til dels også molybden, er krom det viktigste element i det austenittiske rustfrie, syrefaste og varmebestandige stål. Best kjent er «18–8» typen (ca. 18 % krom, ca. 8 % nikkel, 0,03– 0,08 % karbon), som bl.a. brukes i kjøkkenbenker, i meieriapparatur, kjemisk industri. Utenom god korrosjonsmotstand har austenittisk kromnikkelstål betydelig mekanisk styrke ved høy temperatur.

 

5) Molybden benyttes hovedsakelig sammen med andre legeringselementer i syrefast og varmebestandig stål, i verktøystål og visse typer lavlegert konstruksjonsstål, bl.a. i sigefaste kvaliteter for rør, overhetere o.l. i varmekraftverk.

 

6) Vanadium brukes i verktøystål sammen med krom, som regel i gehalter under 1 %, for å oppnå en finkornet mikrostruktur. I verktøystål for varmt arbeid, spesielt i hurtigstål, kan innholdet av vanadium gå opp i ca. 4 %.

 

7) Hovedelementet i hurtigstål er imidlertid wolfram. En vanlig kvalitet inneholder 18 % wolfram, 4 % molybden og 1 % vanadium, men det benyttes også typer med lavere og høyere wolframinnhold.

 

8) Legeringselementene niob og titan brukes i det vesentlige som karbidstabilisatorer i rustfritt stål, i konsentrasjoner godt under 1 %, men også som finkorndannere i konstruksjonsstål.

 

Legeringselementene vil ikke bare virke inn på omvandlingstemperaturen, men også gjøre omvandlingsforløpet fra γ- til α-modifikasjonen tregere. Denne faseomvandling kan skje i løpet av brøkdeler av et sekund i rent jern; men ved egnet legering kan omvandlingstiden økes til flere døgn. Ved avkjøling av slikt stål gjennom det kritiske temperaturområde vil det dannes andre omvandlingsprodukter. Avkjølingsforhold og legeringsinnhold kan således avpasses slik at man oppnår den ønskede mikrostruktur og dermed de tilsiktede egenskaper.

 

Arten av de strukturelementer som dannes ved austenittomvandlingen, beror særlig på innholdet av karbon, mens omvandlingshastigheten er sterkt avhengig av legeringselementer av typen mangan, krom, molybden, nikkel m.fl. De viktigste strukturelementer i ulegert og lavlegert stål er:

 

1) Ferritt, som består av nesten karbonfritt jern, eventuelt med løste legeringselementer, og som er den bløteste bestanddel i stål (Vickers hardhet (590–785) newton/mm2 og strekkfasthet ca. 250 MPa).

 

2) Perlitt, som består av tynne lameller av ferritt og jernkarbid Fe3C, med en gjennomsnittlig karbongehalt på ca. 0,8 % C i ulegert stål og med hardhet omkring 2450 N/mm2 og strekkfasthet ca. 900 MPa.

 

3) Overgangsstrukturer som er dannet ved at avkjølingen er for rask til å gi ferritt og perlitt.

 

4) Herdestrukturen martensitt, som er hard og sprø, men som kan gjøres seigere uten drastiske tap av hardhet ved ny oppvarming til temperaturer mellom 100 °C og 650 °C (ca. 370 K og ca. 920 K) (anløpning). Herdet og anløpt eggstål kan ha en hardhet på opptil 9000 N/mm2.

 

5) Jernkarbidet sementitt, som dels inngår i perlitt som tynne skiver, dels opptrer som eget strukturelement, f.eks. som kuler i stål som holder mer karbon enn perlitt (mer enn 0,8 % C i ulegert stål). Denne bestanddelen er meget hard og bidrar til å øke slitestyrken i eggverktøy, men kan også føre til sprøhet dersom den foreligger som filmer på korngrensene.

 

Den relative andel av disse strukturelementene i stålet avhenger av karboninnholdet. Ved langsom avkjøling av karbonstål kan man beregne andelen fra tilstandsdiagrammet for systemet jern-karbon (Fe-C), som er vist i figur sammen med skjematiske illustrasjoner av mikrostrukturene. Ved bråkjøling opptrer herdestrukturen martensitt, som dannes spontant ved skjærbevegelser i gitteret. (Se metallografi, varmebehandling, tilstandsdiagram.)

Egenskaper og anvendelser

 

De fleste anvendelser av stål er basert på en gunstig kombinasjon av stålets styrke, dets formbarhet, sveisbarhet og pris. Den overveiende del av verdensproduksjonen er bløtt, ulegert stål med en strekkfasthet opptil ca. 350 MPa og med en anslagsvis sammensetning: karbon ≤ 0,25 %; silisium ≤ 0,25 %; mangan mellom 0,40 % og 0,60 %; svovel og fosfor ≤ 0,10 % til sammen. Denne type stål benyttes til konstruksjoner i form av plater, profiler, blikk, tråd, rør m.m.

 

Et vesentlig mindre volum fremstilles som konstruksjonsstål med større krav til styrke, seighet og sveisbarhet (karbon-manganstål, ofte med tilsetning av finkorndannende elementer og med strekkfasthet opptil ca. 550 MPa).

 

Ved siden av disse masseproduserte typer teller spesialkvalitetene lite tonnasjemessig; men de er like nødvendige i teknikken. Viktige egenskaper utenom styrke og seighet er slitasjefasthet, anløpningsbestandighet ved høy temperatur, motstandsevne mot oksidasjon og andre former for korrosjon osv. Hertil kommer elektriske, magnetiske og termiske egenskaper for spesielle formål.

Historie og utvikling

 

Gjennom historien har jern vært tilvirket i tre varianter: Smijern, råjern og stål. Smijern fremkom opprinnelig ved direkte reduksjon av malm med trekull i fast tilstand, se jern. Hånddrevne blåsebelger sørget for nødvendig trekk; temperaturen kunne dreie seg om 1000–1200 °C. Bergrester i form av slagg ble hamret ut av jernluppen samtidig som jernpartiklene ble sveist sammen. Det ferdige produkt inneholdt omtrent 0,05 % karbon og var godt smibart og sveisbart (smisveising).

 

I regelen ble stål til våpen og verktøy fremstilt ved sementering, kjennetegnet ved at flate stenger av smijern ble glødet sammen med trekull i lang tid. Wootz stål, utviklet i India, representerte en mer avansert teknologi, der en innbyrdes tilpasset mengde av smijern, trebiter og grønne blad ble blandet og smeltet i en jerndigel. I smelten ble karbon og andre stoffer jevnt fordelt, slik at man fikk et stål med en forutsigbar og ensartet kvalitet. Et avgjørende ledd i prosessen var å mestre smeltetemperaturen, som var høyere enn brukt i annen teknologi den gang. India var alene om å lage wootz stål helt frem til 1740, da teknikken ble gjenoppdaget i England.

 

Etter at nedgangstiden i Europa på 1300-tallet var overvunnet, ble smijernsovnene bygget høyere og utstyrt med vannkraftdrevne belger. De ble forløpere til masovnen, som kom i drift omkring år 1500 og leverte flytende råjern, også kalt pig iron, fordi smelten ble utstøpt i et mønster som liknet en purke med unger. For samtiden var råjern et nytt og uprøvet materiale. Det lå høyt i karbon, var sprøtt og kunne ikke smis. Selvstendige støperier smeltet om og raffinerte jernet, for deretter å levere det som ferdig støpte gjenstander til husholdning og industri. Støpejern fortrengte kostbar bronse i produkter som kirkeklokker og kanoner, og ble det fremherskende materiale i store og tunge gjenstander som var vanskelige å håndtere i smia. En velkjent konstruksjon er støpejernsbroen i Coalbrookdale i England fra 1779. Den har et spenn på 35 m og står fremdeles (2005).

 

I Skandinavia ble smijern fremstilt ved direkte reduksjon av malm helt frem til slutten av 1700-tallet. På andre steder i Europa tok produksjonen etter hvert utgangspunkt i råjern fra masovnen. Jernet ble smeltet om, samtidig som karbon og andre stoffer ble fjernet ved oksidasjon (fersking) av en kraftig luftstrøm. En fast jernluppe dannet seg gradvis når karboninnholdet sank og smeltetemperaturen steg. Den ble så hamret fri for restslagg og tilvirket i stenger, passende for videre behandling. Stål ble fortsatt laget ved sementering. En vanskeligere kontrollerbar og mindre brukt prosess var å legere opp smijern med råjern.

 

Overgangen fra trekull til koks i masovnen i første halvdel av 1700-tallet i England ble en utfordring, fordi svovel og fosfor i koksen legerte seg med jernet og gjorde det uegnet, især som råmateriale til smijern. Oppgaven ble angrepet ved å bruke svovelfattig kull med forbedret forkoksing, forsterket blest og høyere temperatur. Kvaliteten kom ikke opp mot trekulljern fra Skandinavia, men jernet var billigere og kunne konkurrere. Nye teknikker for fersking til smijern måtte utvikles. I puddelprosessen fra 1784 ble råjernet oksidert med luft og jernoksid i en reverberatory-ovn med atskilt herd og ildsted, slik at kull og jern ikke var i direkte berøring. Ovnen var videre utstyrt med en mekanisk innretning for omrøring av smelten. Slaggen ble drevet ut ved valsing. Puddeljern var førsteklasses smijern, og gav England en ledende stilling blant Europas smijernsprodusenter helt frem til 1856. (Se også puddelovn.)

 

Flusstål og flusstålprosessene, innledet av Henry Bessemer i 1856 med følge av Sidney Thomas, Pierre Martin og Karl Wilhelm Siemens noen år senere, revolusjonerte den gamle jern- og stålindustrien. Smijern og stål ble nå ett og samme produkt, hvor sammensetningen kunne tilpasses formålet ved prosessjustering og opplegering. Overskuddsvarmen fra forbrenning av oppløst karbon, silisium og fosfor kunne utnyttes til oppsmelting av skrap. Utgangsmaterialet var flytende råjern fra stadig større masovner. Puddeljern og digelstål forble etterspurte produkter til spesielle formål lenge etter århundreskiftet, bl.a. fordi slagginnholdet i smijern gav materialet fremragende sveiseegenskaper.

 

Flusstålprosessene, utvidet med elektrostålprosessen omkring 1900, holdt seg på det nærmeste uforandret frem til 1950–60, med siemens-martinstål som den klare produksjonsleder. Men utfordringer og problemer meldte seg. Viktige deler av det alminnelige beregningsgrunnlag for stålkonstruksjoner manglet eller var ikke forstått, og utmatningsbrudd i rullende materiell og kjeleksplosjoner ble tilbakevendende tragedier på begge sider av 1900-tallet. Tegn til metallurgisk utilstrekkelighet ble avdekket i årene mellom 1930–40 i forbindelse med overgangen fra klinkede til sveisede stålkonstruksjoner, se sprøbrudd. Alvorlige sprekker oppstod i tre sveisede broer over Albertkanalen i Belgia i årene 1938–40. Sprekker og brudd ble også funnet i et betydelig antall sveisede handelsskip bygd i krigsårene 1941–45 i USA.

 

Undersøkelsene som fulgte, gjorde det klart at bruddene var et resultat av herdesoner dannet ved rask avkjøling av sveis og grunnmateriale. I tillegg virket spenningskonsentrasjoner knyttet til mangelfull sveiseutførelse, og slik at den samlede effekt rammet høykarbonstål i særlig grad. Hendelsene initierte en ny epoke for fremstilling av stål, forsiktig påbegynt ved produksjon av desoksidert manganstål for sveisede konstruksjoner og eldingssvake stål til kjettinger i årene før 1940. Den store omveltning fulgte et tiår senere da Linz-Donawitz-verkene i Østerrike kunne vise fordelene ved å ferske råjernet med ren oksygen i stedet for med luft, i det som nå går under navnet LD-prosessen. Den åpenbare gevinst er å finne i at nitrogen ikke tar del i prosessen. Derfor synker nitrogenmengden i stålet, det gjør også varmetapet under ferskingen, slik at konverteren kan beskikkes med mer skrap. Svovel- og fosforrensingen er svært god, og etter en 15–20-årsperiode fortrengte LD-prosessen og andre oksygenprosesser de gamle luftbaserte metoder.

 

Finkornstål eller mikrolegerte stål er utviklet i samme periode. Her reduseres ferrittkornstørrelsen med 25 μm til 7 μm, noe som bedrer såvel styrke som duktilitet i stålet. Optimale materialegenskaper er å finne ved enda finere korn, og forskningslaboratorier verden over er i dag opptatt av å utvikle metoder til ytterligere nedbryting av strukturen i metaller og legeringer. Disse og andre termiske og mekaniske prosesser, herunder vacuumbehandling av smelten, har revolusjonert fremstilling og egenskaper av sveisbare konstruksjonstål etter den annen verdenskrig. Flytegrensen er hevet med en faktor på 2–3, samtidig som omslagstemperaturen for sprøbrudd er senket med 50–60 °C. Prosesser og teknikker har forgreninger til rustfrie stål og andre spesialstål.

 

Gevinsten ble raskt forstått og utnyttet i store, sveisede konstruksjoner som broer, atomkraftanlegg, rørledninger for olje og gass og offshore-plattformer, godt assistert av nytt beregningsverktøy for styrke, utmatning og deformasjoner. I skip, der skrogets stivhet er en avgjørende faktor i dimensjoneringen, drog verftene i første omgang fordel av stålenes høye bruddseighet, som gir en ekstra sikkerhet mot sprøbrudd. Bilindustrien holdt frem med tradisjonelle materialtyper i mange år, bl.a. pga. den store kapital som var bundet i presser, stanser og annet tilvirkningsverktøy og som måtte fornyes ved overgang til nye ståltyper. Finkornstålene er ellers ikke velegnet til fremstilling av pressede produkter med høy formingsgrad, se tofasestål. Omslaget i 1990-årene var presset frem av bl.a. samfunnets endrede syn på hva man skal forlange av en bil mht. redusert vekt og sterkere konstruksjon. Bilfremstilling er i stor grad knyttet til forming og sveising av relativt tynne plater, noe som krever tilpasning av formingsmetoder og verktøy. Denne prosessen er nå i gang og eksemplifisert bl.a. ved nøyaktigere utforming av stanser, utvidet bruk av skreddersydde pressemner og ikke minst rutinemessig modellering i datamaskin for predikering av utfallet av nye prosesser. Laser synes å bli det foretrukne sveiseverktøy. Det forventes at karosserivekten vil kunne reduseres med vel 20 %.

 

Stål har bidratt mer til den moderne sivilisasjon enn noe annet metall, og i pengeverdi kommer stål på andreplass etter olje. Etter at flusstålprosessene var godt i gang i 1880, økte verdensproduksjonen eksponensielt med ca. 3 % per år fra ca. 17 mill. tonn til 143 mill. tonn i 1940, med noen avvik omkring første verdenskrig og under den økonomiske krisen 1929–30. Veksten tok av for alvor etter den annen verdenskrig med 6 % per år og 711 mill. tonn i 1975. Da var det plutselig stans, med tilbakefall i 1976 og 1977 og deretter svingende og svakt stigende produksjon opp til 830 mill. tonn i 2000. Berlinmurens fall, Sovjetsamveldets sammenbrudd, oljekrisene og Kinas oppsving kan spores i tallene.

 

Forbruket av stål er knyttet til den økonomiske utvikling i et land opp til et visst nivå, i en periode med omfattende vei- og jernbaneutbygging og tungindustri. Et redusert forbruk er derfor ventet i den vestlige verden. Her har ikke forbruket steget de siste tiår, og ligger nå i området 400–500 kg per capita per år. I landene i den nære Østen, Mexico og Kina er forbruket vesentlig lavere, omkring 150 kg per capita, men stiger raskt. Økningen i verdensproduksjonen de siste tre år til 948 mill. tonn i 2003 avspeiler denne sammenhengen, og fortsatt økning er ventet. Progresjonen bryter med Brundlandkommisjonens ånd om bærekraftig utvikling, men det er vanskelig å se at den pågående omveltning i samfunnsstruktur, kultur og økonomi som nå foregår i Øst-Asia skal kunne holdes tilbake, eller enda vanskeligere, hvorledes veksten skal kunne kompenseres med en tilsvarende nedgang i forbruket i den vestlige verden.

Produksjon av råstål 2003 mill. tonn

EU 185,9

Øvrige Europa 25,5

CIS* 106,2

Nord-Amerika 123,8

Sør-Amerika 43

Kina 218,6

Japan 110,5

Øvrige Asia 97,0

 

Verden totalt 948,0

 

 

* CIS = Commonwealth of Independent States = Hviterussland + Kazakhstan + Moldavia + Russland + Ukraina + Uzbekistan.

 

 

Mens det på Wikipedia (norsk) bare står:

 

 

Stål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

 

Stålvaiere.

 

Stål, en legering med jern og karbon som de primære legeringselement. En klassisk definisjon er at stål er jern-karbon legeringer med opp til 2,1 prosent karbon. Karbonet gjør stålet sterkere ved å legge seg interstitielt mellom jernatomene i krystallgitteret (med interstitielt menes at de ligger fullstendig mellom), slik at det ikke er direkte kontakt mellom jernatomene. Dermed hindres jernatomene i å gli i hver sin retning, og legeringen blir hardere enn rent jern. Karbonatomene vil også påvirke fasetransformasjonene i metallet, slik at stålet blir mer herdbart. Andre legeringselementer kan være mangan, krom eller nikkel. Når karboninnholdet i jern overstiger 2,1%, blir dette betegnet som støpejern.

 

Det finnes flere typer stål, de mest vanlige er:

Konstruksjonsstål

Rustfritt stål

Høyfast stål

Verktøystål

Støpestål

 

I Norge produseres stål i Mo i Rana og på Jørpeland.

 

[rediger]

Stål etter Hiroshima

 

Det kreves mye luft til produksjon av stål, og etter atombombe-eksplosjonen over Hiroshima innebærer dette at alt stål har i seg noe av strålingen fra dengang. Ved produksjon av spesielt følsomme strålingsmonitorer, f.eks i romskip, er man helt avhengig av å ha tilgang til stål produsert før 1945.

 

Den viktigste kilden til slikt gammelt stål er restene av den keiserlige tyske krigsflåten, som etter første verdenskrig lå for anker i Scapa Flow på Orknøyene, og der senket seg selv. I de nærmeste tiårene ble store deler av flåten slept til dokkene i Firth of Forth, men fremdeles ligger noe av det gamle høykvalitetsstålet tilbake på få meters dyp. Utstyr som Apollo etterlot på månen, den del av Galileo-sonden som rakk frem til Jupiter, og Pioneer-sonden som nå har forlatt vårt solsystem - alt dette inneholdt rester av keiserens stolte marine. [1]

 

+ det som står under rustfritt stål (mye mer):

 

Rustfritt stål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

 

Rustfritt stål er en jernlegering som har god motstandskraft mot korrosjon (rust) og andre kjemiske angrep.Innhold

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1 Generelt

2 Andre typer rustfritt stål

3 Klassifisering etter bruksområde

3.1 Rustfritt stål

3.2 Syrefast stål

3.3 Varmebestandig stål

4 Klassifisering etter struktur

4.1 Martensittisk rustfritt stål

4.2 Ferrittisk rustfritt stål

4.3 Austenittisk rustfritt stål

4.4 Ferritt-austenittisk (duplex)-rustfritt stål

4.5 Martensitt-austenittisk rustfritt stål

4.6 Korrosjon

5 Ekstern lenke

 

 

[rediger]

Generelt

 

Motstandskraften mot korrosjon som rustfritt stål har, kommer av at stålet legeres med krom. Når krominnholdet overstiger 17 % dannes det en tynn hinne på stålet, som passivt beskytter det underliggende stålet mot videre oksidering. Ytterskiktet som består av kromoksid, er bare noen nanometer tykt og usynlig for det blotte øye. Hvis stålet skades ytterligere, gjenoppbygges ytterskiktet svært raskt, forutsatt at det finnes oksygen tilgjengelig i omgivelsene. Den kjemiske motstandskraften i rustfritt stål øker med stigende krominnhold, men den øker også med minskende kullinnhold, så man prøver å holde kullinnholdet i rustfritt stål under 0,25 %.

 

Rustfritt stål ble oppfunnet av Harry Brearley i 1912. Under eksperimenter med ulike legeringer til kanonrør, oppdaget han at jern-kromlegeringer ikke rustet.

 

En vanlig misforståelse om rustfritt stål er at det overhode ikke ruster. Faktum er at alt stål kan ruste under de rette betingelsene, men rustfritt stål har en betydelig høyere motstandskraft mot rustangrep og annen korrosjon enn annet stål. Grunnen til dette er at kromet danner en kromoksydfilm (Cr2O3) på overflaten og beskytter det underliggende stål mot oksydering. Filmen er delvis selvreparerende slik at den kan gjendannes der stålet skades.

 

[rediger]

Andre typer rustfritt stål

 

Det finnes minst et tusentall ulike typer rustfritt stål som fremstilles kommersielt, alle med sine unike egenskaper og anvendelsesområder, men det går an å dele disse i mindre grupper av rustfrie ståltyper, alt etter bruksområde og struktur.

 

[rediger]

Klassifisering etter bruksområde

 

[rediger]

Rustfritt stål

 

Vanlig rustfritt stål inneholder minst 12 % krom og brukes til stålemner som skal brukes i miljøer med moderate kjemiske påkjennelser, ofte i ferskvann eller materialer som ofte bløtlegges, for eksempel bestikk, barberblader og kniver. Rustfritt stål som inneholder mellom 13-18 % krom og ingen nikkel kalles også kromstål.

 

[rediger]

Syrefast stål

 

Syrefast eller syrebestandig stål inneholder foruten jern og krom også en del nikkel og/eller mangan samt mindre kvantiteter av andre metaller som molybden, niob og titan. Denne typen rustfritt stål er den vanligste typen som fremstilles i verdens stålbruk.

 

Syrefast stål brukes i miljøer med større kjemiske påkjenninge, f.eks. i kaseroller, bestikk, rørdeler, rustfrie skruer og mutre, detaljer som kommer i kontakt med syrer samt deler til båter. Til knivblad bruker man imidlertid å unngå stål med nikkel, da det gjør kniven vanskeligere å slipe og beholde en skarp egg på. I stedet bruker man forskjellige typer kromstål til dette. Stållegeringer som inneholder både krom og nikkel kalles også for kromnikkelstål.

 

[rediger]

Varmebestandig stål

 

Stål med høyere krominnhold, omkring 25 % krom, kan utsettes for høye temperaturer uten å brennes eller misfarges, og kalles derfor varmebestandig eller oksidasjonsbestandig stål. Det brukes gjerne i ovner og motorer.

 

[rediger]

Klassifisering etter struktur

 

[rediger]

Martensittisk rustfritt stål

 

Martensittisk rustfritt stål har en martensittisk struktur. Det har et krominnhold på 12-18 %, og et karboninnhold på 0,1-0,3 %. Stålet er magnetisk og herdbart. Til denne gruppen tilhører visse typer kromstål.

 

Martensittisk rustfritt stål er ganske hardt og brukes f.eks. i verktøy som kniver og sakser. Stålet egner seg dårlig til sveising og brukes derfor ikke som konstruksjonsmateriale.

 

[rediger]

Ferrittisk rustfritt stål

 

Ferittisk rustfritt stål har et krominnhold på 12-30 %, og et karboninnhold under 0,1 %. Det har en ferrittisk struktur. Det er magnetisk men kan ikke herdes. Visse typer av kromstål og varmebestandig stål tilhører denne kategorien. Stålet egner seg dårlig til sveising og brukes ikke som konstruksjonsstål.

 

[rediger]

Austenittisk rustfritt stål

 

Austenittisk rustfritt stål utgjør den største gruppen av rustfrie stål. Det har en austenittisk struktur, noe som medfører at de ikke er magnetiske og ikke kan herdes.

 

Det består av krom (12-30 %) og nikkel (7-30 %) samt andre metaller, ofte molybden (2-3 %). Karboninnholdet er svært lav, som regel under 0,05 %.

 

Rustfritt stål av denne typen er enklere å arbeide med enn andre stålkvaliteter. Det er lett formbart, og det lave karboninnholdet gjør at det er lettere å sveise enn andre typer av rustfritt stål. De austenittiske rustfrie ståltypene har derfor et stort bruksområde som konstruksjonsstål og i rør. Syrefast stål tilhører denne kategorien av rustfrie stål.

 

En svært vanlig legering i denne kategorien er 18/8-stål (eller 18/10-stål) som er legert med 18 % krom og 8 % (10 %) nikkel. Rustfrite husholdningsartikler som gryter, kaseroller m.m. er ofte laget av 18/8-stål. Bestikk laget av 18/8-stål har en tendens til å sverte visse typer porselen. Visse vaskemidler for oppvaskmaskin gjør at den passiviserende hinnen som naturlig dannes på alle rustfrie ståltyper, blir temmelig mørk i en gråblå nyanse. Dette betyr ikke at tingene ikke er rene, snarere at belegget som beskytter stålet har blitt tykkere og sterkere. Man bør altså ikke prøve å pusse bort den mørke fargen på bestikket.

 

[rediger]

Ferritt-austenittisk (duplex)-rustfritt stål

 

Ferritt-austenittisk rustfritt stål, også kalt duplex-stål, inneholder krom (opptil 29 %), nikkel (5-8 %), molybden (1-4 %), karbon under 0,03 % samt nitrogen 0,4 %. Det har god korrosjonsbestandighet og høy mekanisk holdbarhet, og passer i miljøer med høyt innhold av klorider, for eksempel i konstruksjoner ved kysten og offshore.

 

Dette stålet er et sterkere materiale enn de austenittiske ståltypene, og kan også sveises og formes, så det egner seg bra til konstruksjoner. Duplex-stål er magnetiske men kan ikke herdes.

 

[rediger]

Martensitt-austenittisk rustfritt stål

 

Martensitt-austenittisk rostfritt stål består av krom (13-16 %), nikkel (5-6 %), molybden (1-2 %) og karbon (0,04-0,08 %). Det er magnetisk og kan herdes og sveises. Det brukes bl.a. i turbiner og propeller.

 

[rediger]

Korrosjon

 

Også rustfritt stål rammes av korrosjon avhengig av dets miljø. De kan rammes av groptæring i nærvær av oksidasjonsmiddel som saltvann. Groptæring innebærer at passivfilmen brister i et punkt hvormed punktet blir anode og det omgivende stålet katode. Det innebærer at oksidasjonen skjer i punktet, dvs metallet angripes i et punkt som hules ut slik at det dannes en grop. Korrosjonen gjøres mulig dels gjennom kompleksdannelsen mellom metallioner og Cl –, dels gjennom at hydrolysen er sur, noe som senker pH i gropen.

 

Dog kan nevnes at austenitiske rustfri stål motstår miljøer med saltvann på grunn av en tilsetning av litt molybden. En vanlig sammensetning av rustfritt stål for å motstå saltvann er, foruten jern, 18 % krom, 10 % nikkel og 3 % molybden.

 

 

Som sagt så må alt som skrives på SNL godkjennes før det publiseres, dette fører til at det blir en mer troverdig kilde.

Lenke til kommentar
Trenger vi dette når man har Wikipedia?

 

Vel, stoler nok mer på det store norske leksikon enn wikipedia for i wikipedia kan forfatteren være hvem som helst, men i det store norske leksikon vet du at det er profesjonelt gjort.

At en betalt person har skrevet artiklene er ingen garanti for at det er korrekt eller godt skrevet. Man er riktignok garantert at det ikke er totalt feil og at innholdet etterlever enn viss standard, men det er fortsatt bare basert på en person sine versjon/tolkning og skrivefeil. Noe av styrken med Wikipedia er nettop at artiklene har blitt gjennomgått av veldig mange personer og at kritiske synsvinkler på ting og informasjon som kan ha stor betydning for oppfatningen av stoffet er lagt til og rettet opp. Man skal heller ikke undergrave det faktum at det krever en god del kunnskap å skrive en artikel på Wikipedia og de fleste lengre artiklene blir nok skrevet at ganske kunnskapsrike personer innenfor sitt fagfelt.

 

Nå er riktignok alle fordelene med Wikipedia som jeg har listet opp basert på at artiklene blir vist og gjennomgått av mange personer. Så om du sammenligner den norske versjonen av Wikipedia mot SNL vil det nok ikke være noe tvil om at SNL er best når det gjelder kvalitet på de fleste artiklene. Styrken til norske Wikipedia mot SNL er først og fremst mengden med små artikler som gir korte svar på hva ting er for noe.

Lenke til kommentar

Er litt skeptisk til finansieringen av prosjektet. Til Dagsavisen sier SNL at de har budsjettert med 100 000 unike brukere pr uke for at prosjektet skal gå i plus i 2012. Selv ikke norske Wikipedia har mer enn 92 000 unike brukere i måneden. Wikipedia får flerparten av brukerne sine fra Google og rangerer langt høyere på søkemotorene enn SNL. Selv om Wikipedia har flere artikler enn SNL er det også grunn til å anslå at Wikipedia i større grad har artikler folk søker etter, siden artiklene som opprettes på Wikipedia ofte er et resultat av at folk søker etter informasjon, men ikke finner noen artikel om det. Dermed kan SNL umulig greie å få flere brukere enn Wikipedia med mindre de greier å få store deler av Wikipedias brukere, samt andre til å gå direkte til SNL når de skal søke etter informasjon.

Lenke til kommentar

JonT: Virkelig? Ja da håper jeg de har satt av masse penger til markedsføring. I tilleg bør de nok satse heftig på viral/sosial marketing og gjøre rekrutering i fagmiljøene. For ved slike tjenester er det å åpnå kritisk masse meget viktig.

 

Men jeg skal ikke dømme dette nedenunder og ned. Og det er bra med konkurranse. Det jeg har vanskligst å forstå er hvorfor de har utviklet sin egen programvare, noe som helt sikkert har kostet dem flere millioner. Håper noen kan komme med noe opplysende på det området.

Lenke til kommentar

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...