Vente med å få barn - en stor feil?

[Gjest FrustrertFar]

Har nettopp hatt en stor og følelsesladet krangel/diskusjon med samboeren. Vi har et barn på ca. ett år fra før, som ikke var ventet.

 

Forholdet vårt har vært vanskelig fra dag én, og det ble ikke enklere av at vi ble uventet foreldre.

 

For en måneds tid siden bestemte vi oss for å få et barn til, og har prøvd siden da.

 

Etter samtaler med et familievern-team har jeg begynt å tenke litt (de vet ikke om at vi prøver å få et nytt barn).

 

Vi sliter begge psykisk på hver vår måte. Jeg har erkjent det, og har nå avtale med psykolog. Samboeren er mer "lukket" og vanskelig å komme inn på. Men hun sliter antakeligvis mer psykisk enn meg.

 

Jeg har tenkt at dersom vi skal få orden på forholdet, noe som betyr uendelig mye for vårt nåværende barn, er det best å vente litt med nummer to. Det fortalte jeg nå i kveld.

 

Hun hevder at jeg nå viser at jeg ikke har tro på forholdet vårt.

 

Hun hevder også at jeg nå tar fra henne noe jeg har "lovet", og at hun ikke vil takle det psykisk.

 

Hun hevder altså at jeg, ved å bestemme at vi skal vente til vi har ordnet opp i forholdet (med terapeuter), ødelegger forholdet vårt, og dermed også livet til det nåværende barnet vårt.

 

Jeg prøver å forklare at jeg velger som jeg gjør, nettopp for vårt nåværende barns skyld. Svaret jeg da får er altså at jeg bidrar til det motsatte.

 

Gjør jeg en stor feil her?

[L4r5]

For min del så synes jeg det hørtes ut som en god ide å vente ut fra det du forteller her.

Man kan ikke "redde" et forhold med å få barn. Det virker som dere har mer enn nok med dere selv akkurat nå. Jeg synes dere skal konsentrere dere om det. Både forholdet og deres individuelle psykiske plager. Selv om du har "lovet" det så må man også tenke på at situasjoner endrer seg. Det er ikke ideelt at et barn kommer til verden med foreldre som sliter med egne plager og et forhold som ikke er optimalt.

Så kort oppsummert så mener jeg dere bør vente.

[Snublefot]

Må si meg enig med L4r5 her.

[Gjest FrustrertFar]

Hun påstår at vi "100 %" sikkert kommer til å ha fått ordnet opp i dette før barnet kommer (vi har kontakt med et forebyggingsteam for småbarnsfamilier i kommunen).

 

Men jeg mener man aldri kan være 100 % sikker på noen ting. Dette tar hun også veldig tungt.

 

Og siden jeg ikke er 100 % sikker, sånn som henne, ønsker jeg først å ordne opp, så få barn.

 

Jeg mener samtidig at hun heller ikke kan være 100 % sikker. Det kan ingen være. Men da snakker jeg for døve ører.

[Budeia]

Din vurdering er sannsynligvis den rette, men siden du allerede har lovet henne et barn til er det visst ikke mulig å gå bort fra det. Dere hadde jo tross alt en avtale om å prøve på nytt.

[TheMartine]

Jeg må si denne damen virker noe selvsentrert.

Hun mener du tar fra henne noe du har lovet? Ærlig talt, dette handler ikke om henne, det handler om hva som er best for barnet. Å få barn er ikke som å få en fin vase i julegave.

 

Og tro meg, det beste for barnet er å ha to mentalt friske foreldre, enten de er sammen eller ikke.

[Sapientia]

Veldig enig i det som blir sagt her. Kanskje et alternativ for dere er å gå til en terapeut sammen i tillegg? Slik kan dere begge, men spesielt hun, få hjelp med å få litt perspektiv på ting. Det kan kanskje hjelpe henne med å forstå hvorfor du mener hva du mener, og forhåpentligvis bli enig med deg etterhvert og, samtidig kan det også hjelpe deg med å forstå hvorfor hun tenker som hun gjør. Slik kan det bli lettere for deg å komme gjennom til henne, også ved senere anledinger. Det kan jo gjøre godt for forholdet og, ved å skjønne hva den andre tenker. =)

Endret 21. oktober 2009 av Sapientia