Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Far vil flytte ut, men er redd for sine to små barn


Gjest Syklist1

Anbefalte innlegg

Gjest Syklist1

Jeg er en familiefar i 30 åra som bor sammen med kone og to barn.

 

Min kone og jeg har alltid hatt et lidenskapelig forhold med sterke opp og ned-turer. Etter vi fikk barn syntes vi at vi måtte ordne opp i de verste flokene og vi begynte i familieterapi. Dette fortsatte vi med i flere etapper, også etter vårt siste barn ble født for 4-5 år siden. Vi ble mer eller mindre gitt opp av familieterapauten, men har fortsatt sammen et par år etter siste runde.

 

Min kone har slitt med bekkenproblemer som har gått over til å bli kroniske, noe som har redusert vår seksuelle aktivitet til et absolutt minimum (og lavmål, synes jeg) samtidig som at plagene reduserer livskvaliteten hennes og gjør henne tidvis deprimert, irritabel og gir henne lav selvfølelse.

 

Alt dette har lagt bånd på oss andre i familien og gjør at vi må ta spesielle hensyn. Jeg synes min kone har blitt så egosentrisk og lite omgjengelig at jeg gruer med til å dra hjem fra jobb hver dag. Det hersker en nedtrykket stemning og konfliktnivået med barna er stort. Vårt eldste barn har begynt å få kraftig utagerende oppførsel i opposisjon til oss foreldre og har begynt å henge etter på skolen.

Barna ser veldig sjeldent at vi voksne viser hverandre kjærlighet og har flere ganger våknet av diskusjoner vi har hatt på kveldstid.

 

Jeg føler at nå har jeg gitt siste trevl av hengivenhet og finner fint lite i meg selv som ønsker å være sammen med min kone foruten redselen for å bli ensom.

 

Jeg er også redd for hvordan våre barn vil få det dersom vi flytter fra hverandre. Hvordan blir det hjemme med moren når jeg ikke er tilstede?

 

Jeg vil i alle tilfeller forsøke å få delt omsorgsrett slik at de kan være sammen med meg halvparten av tiden.

 

Er det noen som har erfaringer med samlivsbrudd som kan dele erfaringer?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, nesten ned til siste detalj.

Vi har levd de siste 6 åra med alvorlig sykdom både hos meg og kona, og det har tatt helt knekken på alt av samvær og seksualliv.

 

Vi har etter mye om og men bestemt oss for å ta ut separasjon av hensyn til alle involverte parter og idag er første dag vi bor fra hverandre. Vi har dog ett veldig godt samarbeide med hensyn til unga og deling av dem etc så forløpig har det vært helt uten dramatikk.

 

Selv om det smerter meg helt inn i ryggmargen å ikke få se unga mine hver dag så er jeg overbevist om at separasjonen vil virke til det beste for alle parter, og jeg tror at iløpet av et års tid så har ting gått seg til og alle er mere fornøyde enn vi er idag.

 

Jeg vil råde dere til å prøve og bli enig om deling på en mest mulig sivilisert måte av hensyn til barna. Jo bedre dere voksne takler bruddet, jo lettere blir det også for barna. Er det problemer så bør dere søke hjelp enten på familievernkontoret eller deres oppnevnte separasjonsbehandler. Det viktigste er at barna blir så lite skadelidende som overhodet mulig.

 

Det er jo også sånn at det er mange som har fått til dette før oss, så det er mulig å gjennomføre på en vettug måte.

 

Jeg veit ikke om dette hjalp noe særlig, men du skal da ihvertfall vite at du er ikke alene om å gå gjennom slike ting, og jeg kan vel egentlig bare ønske dere lykke til med prosessen, det er lys i enden av tunnellen hvis man løfter blikket litt.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, nesten ned til siste detalj.

Vi har levd de siste 6 åra med alvorlig sykdom både hos meg og kona, og det har tatt helt knekken på alt av samvær og seksualliv.

 

Hei, takk, jo det gav meg en god følelse av at det er mulig å få til en "Happy ending" tross alle problemer vi har hatt. Og det er, som du sier, godt å høre at man ikke er alene om disse problemene.

 

Et særdeles smertefullt emne for meg har vært å ikke ha noen å dele med, så: Takk Vidarkri!!

Lenke til kommentar
  • 1 måned senere...
Gjest far_vurderer_skilmisse

Litt gammel tråd, men kjenner meg også igjen her - mye sykdom hos kona har tæret hardt på og selv om ting går noe bedre, er det såpass mye som henger igjen at jeg vurderer å gå fra henne. Vi har et barn i barnehagealder sammen og jeg er også bekymra for hvordan det vil gå om mor får omsorgsretten siden det er så utrolig mye hverdagsting hun ikke får til å gå rundt og er avhengig av meg nesten hele tiden. Skal jeg f.eks. være borte en natt, er jeg nødt til å skaffe barnevakt. Hun orker heller ikke ta seg av barnet over flere dager sammenhengende. Var rundt en ukes tid alene med barnet og merket at hverdagen faktisk føltes enklere da selv om vi ikke har noe typsik høyt konfliktnivå - det var bare lettere å tanke på kun meg og barnet enn å ha et voksent barn til i hus for å si det sånn.

 

Har tenkt mye selv på om det er bedre for barna å bo med begge foreldrene koste hva det koste vil, men leste nylig at det er bedre for barnet at det ser foreldrene sine mer lykkelige enn at de har en slitsom og gjerne konfliktfylt hverdag. Ser vel det selv at det er lettere å være en god far for barnet mitt om jeg er mye mer uthvilt og ovenpå enn om jeg skal leve med mor som ofte er sliten og som igjen gjør meg sliten (dvs jeg tror det er bedre for barnet med en uthvilt forelder enn to slitne).

 

Til TS: hvordan har dette gått? Har diskutert min egen situasjon med noen og det viktigste er og blir barnet - kanskje du skal vurdere mulighetene for full omsorgsrett for barna selv om det blir full krig med (eks)kona. Er hun så mye dårlig og så nedfor hele tiden, er det ikke bra for barna å vokse opp der heller.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...