Ståle Nordlie

Ja, kjøper kan miste krav på grunn av passivitet, også utover de vanlige reglene for foreldelse. Utgangspunktet i avhendingsloven § 4-19 er at det er tilstrekkelig med "nøytral reklamasjon" for å avbryte fristen. Forarbeidene sier dette: I "Avhendingsloven med kommentarer" sier Benestad Anderssen om reklamasjon: Gitt at kjøper ikke har gitt en tilstrekkelig spesifisert reklamasjon må de altså følge opp innen "rimelig tid". I en sak i Agder Lagmannsrett, LA-2010-30618 [Lovdata Pro] hadde kjøperen reklamert for sent til tross for nøytral reklamasjon fordi de ikke hadde fulgt opp reklamasjonen. Legg merke til at retten er opptatt av tiden som har gått etter at "skaderapporten forelå", og kjøper altså hadde den nødvendige informasjonen. 13 måneder etter var "åpenbart for sent". I en annen sak, i LA-2010-81021 [Lovdata Pro] hadde det gått 16 måneder fra den opprinnelige reklamasjonen og det var "åpenbart for sent". I LG-2016-81263 [Lovdata Pro] hadde det gått 18 måneder siden siste kontakt etter opprinnelig reklamasjon. Det var "klart utanfor det som kan reknast for å følgja opp innan rimeleg tid" og dermed var "[r]eklamasjonsfristen i avhendingslova § 4-19 første ledd er ikkje oppfylt". På den annen side, i LB-2011-170228 [Lovdata Pro] hadde det gått tre år og syv måneder (!) siden den første henvendelsen til et forsikringsselskap. Kravet var ikke bortfalt på grunn av passivitet. Retten la blant annet vekt på at forsikringsselskapet ikke hadde gjort noe for å avklare saken, og det hadde angivelig vært en pågående prosess hos kjøper i hele perioden. Men retten fremhevet også hensynene bak de lovfestede reglene som gjelder for foreldelse av krav mot forsikringsselskaper. Så jeg ville ikke lagt for mye vekt på denne saken i en tvist mellom to privatpersoner. Rent juridisk virker det ikke helt klart for meg om dette skal være vurderinger etter "alminnelige, ulovfestede passivitetsbetraktninger"/"ulovfestede passivitetsprinsippe[r]" (jf. LA-2010-81021 og LB-2011-170228) eller om det handler om tolkning av den spesifikke regelen i avhendingslova § 4-19 (jf. LG-2016-81263 ?) eller eventuelt om dette er alternative grunnlag (jf. LA-2010-30618 ?) . Uansett, inntrykket mitt er at "rimelig tid" vil være svært avhengig av den konkrete situasjonen. Så lenge kjøper har en forståelig grunn til å ikke gi opplysninger, for eksempel fordi de venter på en rapport fra fagmann eller har en prosess på gang med kommunen, vil kravet/reklamasjonen ikke gå tapt. Selger kan ikke føle seg trygg før den ordinære foreldelsesfristen (med mulige tillegg) har gått ut.

Fordringer regnes med i formue ved beregning av formueskatt. Så hvis du skylder 100 har søsteren din ekstra formue på 100. Men legg merke til at gjeld kommer til fradrag i formuen. Så hvis søsteren din samtidig skylder banken 100 går hun i null. Edit: Sverre1969 har et poeng [under i tråden] med spesialreglene for "gjeldsreduksjon for eiendel med verdsettelsesrabatt" i skatteloven § 4-19. Gjeld gir ikke alltid 100% fradrag i formue.

Dette virker ikke så enkelt. Jeg ender opp med mange spørsmål og få klare svar. Krikkert har funnet hjemmel i verkstedforskriften § 18 (sitert over). Så langt virker det greit. Men det besvarer ikke alle spørsmål. Kjapt: Kontrollene gjennomføres i en "hjemmegarasje". Da virker Grunnloven § 102 og EMK art. 8 relevante. Er det snakk om "husransakelse"? Og i så fall, er vi innenfor "kriminelle tilfeller"? Vegtrafikkloven § 31 har en generell straffebestemmelse for "bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov". Det inkluderer etter ordlyden bestemmelser i verkstedforskriften. Men hvis man i praksis ikke "straffer" folk for brudd på verkstedforskriften er det ikke opplagt. I tillegg har man altså den vanlige EMK-vurderingen. Trådstarters venn kan i teorien gå til sak og prøve å få fastsettelsesdom på at det har skjedd brudd på EMK (jf art. 13 jf. art. 8). Krever en slik kontroll et skriftlig enkeltvedtak? Med de saksbehandlingsregler og klagemuligheter det innebærer? Antakelig ikke, jf. kjennelsen i Rt-2003-301 (avsnitt 30). Men etter min mening virker det pussig. Kan politiet bistå? Etter politiloven § 2 nr. 5 skal politiet "på anmodning yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane". Følger det av "lov eller sedvane" at politiet skal bistå med slike veksted-kontroller? Det virker ikke opplagt. Jeg ser ingen direkte hjemmel i forskriften. (Kanskje vegtrafikkloven?) Hva skjer om han ber kontrollørene ryke og reise? Forskriften § 19 har regler om "reaksjoner". Problemet her er at reaksjonene i utgangspunktet rettes mot "virksomheter og personer som driver godkjenningspliktig arbeid på kjøretøy". I denne saken forutsetter vi at personen ikke trenger godkjenning. Likevel, i praksis må vedtak baseres på hva som er mest sannsynlig basert på tilgjengelige beviser. Hvis vegvesenet pålegger stans av virksomheten, etterfulgt av pålegg om tvangsmulkt, tror jeg det kan bli vanskelig å slippe unna uten å godta kontroll. Vegtrafikkloven § 31 (jf. verkstedforskriften § 18 andre ledd, om plikt til å bistå ved tilsyn) kan kanskje også gi hjemmel for staff.

Juridisk høres dette ut som skatteloven § 13-2 og, eventuelt, § 13-3. https://lovdata.no/lov/1999-03-26-14/§13-2 Jeg trodde først det handlet om § 13-3, men når de snakker om innbetalt kapital er det formodentlig den generelle regelen i § 13-2 skatteetaten mener skal brukes. Og ja, det er mulig å ha negativ inngangsverdi. Eksempel:

Har dere forsøkt flere banker? Bankene har ikke like regler for utstedelse av BankID. Men vennen din bør sende en klage. Hvis hen ikke får medhold bør hen så sende saken til Finansklagenemda Bank. Saken høres svært lik ut som FinKN-2023-868. Flertallet: (Mindretallet, representanten for bankene, var ikke enig med flertallet om bankenes kontraheringsplikt, men kom til samme resultat begrunnet med diskrimineringsloven.)

Hva står det i vedtektene om utskifting av vinduer?

Husleieloven: I denne kontrakten er opphørstidspunktet fastsatt. Det er altså en tidsbestemt leieavtale. Varigheten er 7 måneder. Dette er i utgangspunktet i strid med regelen i § 9-3 første ledd. Ingenting tyder på at utleier har gyldig grunn til tidsavgrensningen og har opplyst skriftlig om grunnen ved inngåelsen av avtalen. Avtalen skal derfor "anses som tidsubestemt", jf § 9-3 siste ledd. Hvis ikke annet er avtalt kan tidsubestemte avtaler sies opp av leier, jf. § 9-4, med oppsigelsesfrist "tre måneder til opphør ved utløpet av en kalendermåned" eller en måned for "leieavtale om enkelt beboelsesrom der leieren etter avtalen har adgang til en annens bolig", jf. § 9-6.

Arveloven §§ 60 og 61: Etter § 60 er det et gjensidig testament "når to eller flere personer har opprettet testament til fordel for hverandre". Her har A opprettet testament til fordel for B og B har opprettet testament til fordel for A. I tillegg er testamentene opprettet samtidig, i forbindelse med samboerkontrakt, og begge parter visste om den andres testament. Både lovens ordlyd og omstendighetene ellers tilsier at dette er et gjensidig testament. Etter min mening er dette ikke uklart. (En eventuell uklarhet måtte være om det er en arvepakt, jf. al. § 49.) Hvis en advokat har vært involvert bør mannens arvinger vurdere erstatningskrav.

Jeg er ikke overbevist om at det er tilstrekkelig hjemmel. Formuleringen er at "...bruksendring er søknadspliktig dersom..." . Regelen gjelder altså for "bruksendring". Paragrafen definerer ikke hva som er en bruksendring, den sier når bruksendinger er søknadspliktige. Hvis det å ikke bruke en eiendom ikke er en bruksending så er vi utenfor § 2-1. Når det gjelder håndheving er det formodentlig pbl. § 32-3 som er hjemmelen. Etter første ledd kan plan- og bygningsmyndighetene gi "pålegg om retting av det ulovlige forhold, opphør av bruk og forbud mot fortsatt virksomhet, samt stansing av arbeid". Jeg mener det "ulovlige forhold" ved en ulovlig bruksendring er den, eh ... ulovlige endringen av bruk. Ikke eventuell "tilrettelegging" som muliggjør eller letter den ulovlige bruken. Det man kan kreve etter § 32-3 i denne sammenhengen er dermed at den ulovlige bruken stanser. Dette synes da også å være utgangspunktet i forarbeidene. I Ot.prp. nr. 45 (2007-2008), er "bruk som oppholdsrom for mennesker i bygning der tillatelse ikke foreligger" gitt som eksempel på en situasjon der man kan gi pålegg om "opphør av bruk". Dette blir uansett en ganske teoretisk diskusjon. I praksis vil mange bruksendringer skje etter fysiske byggearbeider som i seg selv medfører søknadsplikt. Jeg kan for eksempel ikke tenke meg at man lovlig kan bygge en leilighet i en låve uten å søke for selve byggearbeidene. Dermed vil kommunen ha grunnlag for å kreve retting/tilbakeføring selv om bygningen ikke brukes ulovlig som bolig. "Tilrettelegging" for en ulovlig bruk kan også indikere at det sannsynligvis skjer slik ulovlig bruk.

Hva er hjemmelen for dette?

Nøyaktig hvor er pengene nå? Er de kanskje deponert etter bustadoppføringslova § 49 om "deponering av omtvista vederlag"? Edit: Hvor lenge siden er det pengene ble holdt igjen?

Høyesterett snakker blant annet om dette i HR-2019-1662-A: https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2019/september-2019/hr-2019-1662-a.pdf Særlig avsnitt 46-53 ("samme rettsforhold") og 60-71 ("oppstått").

Foreldelsesloven § 26:

"I norsk er det ikke obligatorisk å bruke aksenttegn." https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Statssprak/statssprak-32016/aksenttegn-i-norsk/ Styrets tolkning virker fornuftig og naturlig.

(Jeg kopierer litt her og der fra et annet innlegg om liknende tema.) Først, det er ikke opplagt at trærne er i strid med reglene i naboloven. Naboen har anført § 3: Det er i praksis tre vilkår som alle må være oppfylt før naboen kan kreve at et tre fjernes. Det viktigste her er antakelig at det ikke må være "nemnande om å gjera for eigaren" å ha treet. Fra Einar Bergholm, Rettigheter i fast eiendom (2016) side 242 (sitert fra sitat i LB-2021-061379): Man kan altså trekke inn mange momenter. Hvis det er nevneverdig om å gjøre for deg å ha disse trærne kan ikke naboen kreve dem fjernet etter naboloven § 3. Og hvis trærne ikke er i strid med § 3 kan han heller ikke kreve erstatning etter § 9 jf. § 3. Du bør dermed ikke være for "snill". Trekk fram alle (saklige) argumenter for hvorfor du ønsker å beholde trærne. Det at du har kappet dem tidligere beviser ikke at du ikke hadde rett til å la dem vokse. Hvis denne saken havner i retten vil antakelig naboen også trekke inn den generelle regelen i naboloven § 2, om å ha noe som er "urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom". I motsetning til § 3 kan § 2 involvere en interesseavveining. Det betyr at det ikke er nok i seg selv at eieren har en nevneverdig grunn. Men i praksis er visst domstolene "meget tilbakeholdne" med å bruke § 2 hvis et tre ikke kan fjernes etter § 3 (jf. artikkel i PA-2009-7-38 av Einar Bergsholm, via LB-2021-061379). Selv om naboen skulle ha rett på erstatning tviler jeg på om han kan kreve mye. Riktig nok er det ikke noe krav om skyld for at du skal bli ansvarlig. Det holder at naboen har lidt et økonomisk tap som følge av skade eller ulempe i strid med §§ 2-5. Så "jeg viste ikke" eller andre variasjoner av "det var ikke min skyld" er ikke gode forsvar. Andre har nevnt naboloven § 9 tredje ledd, som sier at erstatningen kan settes ned eller falle bort hvis naboen "etter god granneskikk burde sagt frå tidlegare". Men hvis naboen ikke visste om en skade er det vanskelig å påstå at god skikk tilsa at han burde sagt fra. Det viktigste etter min mening er at naboen bare kan kreve erstatning for økonomisk tap som følger av regelbruddet. For naboloven § 2 betyr det at man bare får erstatning for tap som følger av at "tålegrensen" er oversteget. (Jf. note 22 til gl. § 9 på Rettsdata.no og LB-2020-46612.) Det samme prinsippet må gjelde for § 3 når det gjelder trehøyde. Det betyr at naboen må sannsynliggjøre at skaden har skjedd fordi trærne var for høye. Eller eventuelt at skaden har blitt større enn det den ellers ville blitt fordi du ikke kappet trærne. Det vil si, hvis et 300 cm tre hadde vært ok etter naboloven § 3, og du lot treet vokse til 301 cm, skal du erstatte kostnadene som på en eller annen måte følger av at treet var 1 cm høyere enn det burde vært. Ikke alle kostnader som følger av at treet eksisterer. Eller, hvis 4 av 5 trær er lovlige, og alle har røtter over til naboeiendommen, så kan naboen bare kreve erstatning for skader som følger av at det femte treet var for høyt.