Definisjonen på ensom ?

[AnonymDiskusjon]

Jeg lurer på hva som blir sett på som ensom ? Om du er mutters alene hele tiden eller om du er alene ofte ? Om du har få venner du ser sjeldent ?

 

Hva er dine "kriterier" for at du skal syntes en person er ensom ?

 

 

Personlig føler jeg meg veldig ensom, Ja jeg har familie og noen venner men jeg er kun med disse om det skjer noe.

 

På hverdager er jeg alene og er kun med familie og venner om det er fest eller andre aktiviteter. Jeg sitter veldig mye alene og har ingen venner jeg kan være med på hverdager siden de vennene jeg har er veldig ofte opptatt med jobb,militær osv.

 

Når man er tidlig i 20 årene er det og finne seg venner vanskelig syntes jeg. Man får mange bekjente via andre venner og jobb såklart men jeg syntes aldri at det er passende og spørre en av disse "Bekjente" om og finne på noe eller møtes bare for og være sammen og prate.

 

Jeg kjeder meg veldig mye men jeg trenger ingen spesielle aktivteter for og finne på ting, jeg syntes det er koselig og hyggelig og bare oppholde seg med andre mennesker prate,gå en tur, se en film sammen kanskje finne på noe annet småtteri som ikke evt trenger og inkludere penger eller så mange andre personer.

 

Jeg går ikke lenger på skole og har ikke fått noen nye vennskap via videregående skole som har rukket lenger en til klokka 16:00 på en ettermiddag, for da er skolen slutt. Det var veldig mange personer i de klassene jeg gikk i som jeg skjønte ikke var min type mennesker siden de var utrolig opptatt av sport og andre var vel mer opptatt av og få i seg div typer vegetasjon via rullepapir. Noen ble jeg jo mere kjent med en andre men fant kun de som syntes det holdt at vi hadde godt samarbeid og vennskap på skolen som dro hjem til sitt og sine da skoledagen var over.

 

I ungdomsårene var jeg en av de "populære" og folk ringte meg for den minste ting, jeg ble stort sett alltid invitert med på aktiviteter,fester og den slags. Jeg var heller aldri singel i kanskje mer en totalt 2-3 måneder fra jeg var 13 til jeg var 19 år gammel.

 

Men nå, sitter jeg da her. Og kan gå opp til en uke uten at jeg treffer andre en mor og far som bor her i huset.

 

 

Jeg vet ikke hva jeg føler angående dette, det har blitt så vanlig for meg. Jeg er heller ingen suksess innenfor jobb, jeg sliter med meg selv når det kommer til og begynne og jobbe/søke mer jobber. Jeg har en jobb men det er deltid og sjeldent. Jeg føler at jeg ikke har beveget meg i en eneste retning de siste 2 årene. Jeg føler også at de andre i familien fortsatt ikke tar meg som en voksen person og at jeg blir invitert med på ting av fettere og kusiner fordi de føler at de må og ikke nødvendigvis alltid har lyst. Vi har god kontakt og er gode venner men om jeg spør om hva som skjer en helg så kan det hende de svarer litt uklart og så får jeg vite i ettertid at de har vært på fest med andre personer jeg også kjenner og har en god tone med. og andre ganger er jeg den siste som får vite det om det for eksempel er lite folk på en fest eller få folk som vil være med og bowle/kino så er jeg den som blir spurt sist om jeg vil være med eller komme om ingen andre vil eller kan.

 

Noen som vet hva jeg kan gjøre ? Noen som har noe tips til hva jeg burde starte og gjøre. åssen skaffer man seg venner i en alder av 22 når du ikke har en sosial krets og starte i ?

Anonymous poster hash: 29719...c6a

[Bleenda]

Om du har en jobb som er deltid / sjeldent har du vel planlagt å komme deg videre i livet på ett eller annet tidspunkt, utifra hva du skriver så høres det jo ut som om et bedre tidspunkt enn nå vanskelig kan finnes?

 

Om du planlegger å studere videre tror jeg "problemet" ditt løser seg automatisk, de fleste som flytter en plass for å gå på skole er i samme "båt" som deg og søker nye personer. Hva du kan gjøre der du er nå, det har jeg ikke noen forslag til desverre...

 

Lykke til

[Gouldfan]

Det som er greia er at nordmenn er født hjerneskada. Vi er introverte antisosiale psykisk syke folk med massedepresjon og som nekter å snakke med naboen.

 

Dersom du setter en nordmann på en buss, så setter han seg alene, og alle setene har en ledig plass(med unntak av Oslo men med samme oppførsel) og ingen snakker med hverandre.

 

Dersom en person prater på en buss i Norge så tror man A:at han er full eller narkis B:At han/hun er splitter pine gal. Av og til legges det tilogmed ut Youtube linker av sprøe folk i Norge som snakker på buss.

 

Dersom du drar til Spania eller England, så sitter folk vedsiden av hverandre og kjatra går blablablablabla frem og tilbake. Dessuten er det møteplikt på Pub etter jobb, eller Siesta, og der prates det masse med tildels ukjente folk over en Pint eller en Servesas.

 

Tips til trådstarter er å prøve en utdannelse utenlands, feks i England. Men regn med å bli sinnsykt deprimert når du kommer hjem til Norge igjen.

Endret 7. oktober 2014 av Gouldfan

[AnonymDiskusjon]

Om du har en jobb som er deltid / sjeldent har du vel planlagt å komme deg videre i livet på ett eller annet tidspunkt, utifra hva du skriver så høres det jo ut som om et bedre tidspunkt enn nå vanskelig kan finnes?

 

Om du planlegger å studere videre tror jeg "problemet" ditt løser seg automatisk, de fleste som flytter en plass for å gå på skole er i samme "båt" som deg og søker nye personer. Hva du kan gjøre der du er nå, det har jeg ikke noen forslag til desverre...

 

Lykke til

 

Grunnen til at jeg har en deltidsjobb er fordi det er det eneste jeg hår fått tak i.

Jeg har søkt andre jobber men fått et nei eller aldri fått noe svar og det er har vært veldig umotiverende for meg og fortsette jobbsøking når på 3 av jobbene så har det blitt ansatt en person jeg vet hvem er som jeg også vet har mindre kvalifikasjoner en det jeg har. Jeg har gjort alt "etter boka" lagd ordentlig cv og jobbsøknad som ikke er "for mye". Jeg har fått hjelp av norsklærer som jeg hadde på videregående site året til og lage dette ( kjenner hun utenom skolen ) og jeg har til og med kjent en av disse sjefene i lenger tid og har alltid hat en god tone med denne personen, stoppet og pratet på gata osv og enda så blir en annen person ansatt til den jobben jeg søker på som jeg vet har mindre kvalifikasjoner er meg når jeg fra før har erfaring med og jobbe i butikk/serviceyrker og litt kompetanse fra skole som kan være brukbar.

 

Det bare føles som folk unngår meg, Jeg er veldig klar over åssen jeg selv er og ser ikke noe klart problem. Jeg føler ikke at jeg skiller meg ut fra andre og ser helt normal ut, Jeg har kunder på den jobben jeg har nå som er glad for at det er jeg som jobber siden de syntes det er så koselig. Jeg har ingen skavnker/handikapp eller noe som helst som jeg kan se eller føle at kommer til utrykk når jeg er med andre mennesker. Jeg holder samtaler gående og liker og ta del i andre sine interesser og prate om dem. Jeg bryr meg om folk og byr meg alltid frem om noen trenger hjelp til ting om jeg føler jeg kan bidra....Det bare føles rart at jeg har så får rundt meg når jeg for ikke så alt for mange år siden aldri satt stille og var med forskjellige folk hele tiden siden jeg vet likte og ha meg der.

 

 

Jeg har ingen planer om og studere videre på noe som helst for jeg er utrolig lei av skole og har alltid hatt problemer der.

 

Anonymous poster hash: 29719...c6a

[Bleenda]

Ahh, fikk inntrykk av at du planla å studere videre, beklager. Tror vertfall ikke du skal sitte å lete så intenst etter feil "med-deg-selv" som du gjør nå. Ender bare med at du henger deg opp i filleting, og det er det ikke noe poeng i! Dog skjønner jeg at det er lett å reflektere over egne egenskaper, for å prøve å finne "feilen".

 

Selv om du har hatt negative opplevelser med jobbsøkinga til nå bør du kanskje bare fortsette, ikke ta deg nær av at X fikk jobben, selv om du kanskje er mer kvalifisert kan det være hundre millioner andre grunner til at X fikk jobben fremfor deg. Kjør på, ikke vær redd. (selv om du ikke virker som den type person utifra teksten din).

 

Jeg regner med at du fremdeles er igjen i by'n og mange i omgangskretsen du "hadde" er flyttet for å studere? Det i seg selv vil jo være en stor medvirkende årsak til at ting står litt stille.

 

Ikke heng med hodet! Fortsett aktivt med å finne en ny jobb, kanskje det er muligheter å stifte nye bekjentskap som kan utvikle seg til det du ønsker over tid? Egentlig så er du jo ute etter ny nære venner, jeg sier ikke at du skal "gi opp" de du har allerede, men du er jo klar på at disse ikke tilfredsstiller dine sosial behov, om det er pga deg som person eller noe annet spiller jo EGENTLIG liten rolle, en må bare søke aktivt etter nye (skjønner dog at dette ikke er bare-bare).

 

En hobby kan kanskje være en grei måte å få innpass i en ny krets, grupper som samles er ofte åpne for nye mennesker, der en greit kan få god kontakt. Skytesport har jeg generelt veldig gode erfaring fra, ekstremt mange hyggelige mennesker innenfor den type sport (kanskje ikke relevant for deg, men kom på det så jeg nevner det som et eksempel).

Endret 7. oktober 2014 av iNzzain

[AnonymDiskusjon]

Det som er greia er at nordmenn er født hjerneskada. Vi er introverte antisosiale psykisk syke folk med massedepresjon og som nekter å snakke med naboen.

 

Dersom du setter en nordmann på en buss, så setter han seg alene, og alle setene har en ledig plass(med unntak av Oslo men med samme oppførsel) og ingen snakker med hverandre.

 

Dersom en person prater på en buss i Norge så tror man A:at han er full eller narkis B:At han/hun er splitter pine gal. Av og til legges det tilogmed ut Youtube linker av sprøe folk i Norge som snakker på buss.

 

Dersom du drar til Spania eller England, så sitter folk vedsiden av hverandre og kjatra går blablablablabla frem og tilbake. Dessuten er det møteplikt på Pub etter jobb, eller Siesta, og der prates det masse med tildels ukjente folk over en Pint eller en Servesas.

 

Tips til trådstarter er å prøve en utdannelse utenlands, feks i England. Men regn med å bli sinnsykt deprimert når du kommer hjem til Norge igjen.

 

Jeg vet at det er slik, Det er vell det som plager meg mest i med hele norge er akkurat at folk ikke tåler eller tørr og prate med fremmende mennesker og det virker som om alle er redd for alle. Jeg har til tider spurt folk om og låne lighter når jeg selv ikke har og noen har lata som de ikke har hørt meg andre sier ikke et ord eller bare smiler dumt med et trøtt "ja" "nei" svar om jeg fortsetter og si noe/spørre om noe etter jeg først har fått låne en lighter. Om noen stopper meg og prater/spør om noe så har det hendt at jeg har stått i lange stunder og pratet med denne personen ( ikke narkis eller gal person som har stoppet meg ) men det skjer kanskje 1-2 ganger i året.

 

Anonymous poster hash: 29719...c6a

[Isbilen]

Studerte sammen med en amerikansk utvekslingsstudent en gang. Første dagen på vei inn mot campus hadde hun gått på bussen og satt seg ved siden av den eneste som satt der fra før, for å slå av en prat. Det var visst ikke langt unna at han ringte politiet.

[Gouldfan]

Hehehe ja vi nordmenn, ikke for det jeg er sånn selv. Svenskene er like oss men allikevel mer sosiale enn nordmenn.

[Abigor]

Definisjon på ensom: å ikke ha så mye kontakt med andre mennesker som man ønsker.

 

Du kan jo være alene uten å være ensom.

[Gouldfan]

Man kan faktisk være ensom selvom man ikke er alene også. Hjernen er alene heter en sang...

 

Vi er alle ensomme per definisjon, fordi ingen er som oss selv. Man kan sitte midt i et selskap og likevel føle seg ensom.

[heblilla]

Har ikke orka å lese alle svarene, men

 

Du må gjøre noe med selvtilliten din, slutt å tenke at andre unngår deg. Ikke tenk at det er noe galt med deg i det hele tatt. (annet enn dårlig selvtillit da)

 

Du er helt ålreit.

 

Og det at det skulle være vanskelig å få venner i 20-årene er bare tøys. 20-årene må jo være blant de beste åra til å finne venner. Da er du jo ung, gutt!!!

 

Synd at du får så lite å gjøre i jobben din. Veldig synd. Prøv å finne noe annet ved siden av. Litt mere penger hjelper alltid på humøret vet du

Endret 9. oktober 2014 av kismet

[dabear]

 

 

Noen som vet hva jeg kan gjøre ? Noen som har noe tips til hva jeg burde starte og gjøre. åssen skaffer man seg venner i en alder av 22 når du ikke har en sosial krets og starte i ?

 

Anonymous poster hash: 29719...c6a

 

Dersom du befinner deg i nærheten av Trondheim, så send meg en PM!

[TordMjøvik]

Jeg vil si at og være ensom er vist du boralene . Ikke ha så mye som en nær venn /beste venn. Ikke har jobb går alene stortsett hele tiden du prøver alt men du passer liksom ikke inn du er rett og slett identitet sløs . Da er du virkelig en ensom person. Du kan godt ha en mor/far søsken du ser sånn av og til . Men alle trenger venner en kjæreste en god venn på rundt sitt nivå/alder eller lignende. Ser problematikken er selv sånn så ja du er der du ser folk du har vokst opp med kommer vidare med venner jobb skole fritid mens du vaser rundt uten og komme opp og frem da vil jeg si du er ensom. Ta kontakt om du trenger noen å prate med.

[Gloria]

Føler man seg ensom er man ensom. Ingen vits å henge seg opp i definisjoner, da det er hva man føler som virkelig gjelder.

 

Å opprette kontakt er ofte vanskelig, men kommer man seg forbi dette steget går det ofte lettere. Delta i en fritidsklubb eller en hvilken som helst aktivitet du gløder for, og dann et nettverk gjennom dette. Det er så utrolig lettere å finne på noe i sammen når man har noe til felles.

[Emancipate]

Jeg lurer på hva som blir sett på som ensom ? Om du er mutters alene hele tiden eller om du er alene ofte ? Om du har få venner du ser sjeldent ?

 

Hva er dine "kriterier" for at du skal syntes en person er ensom ?

Ensomhet er en smertefull følelse som skyldes mangel på givende relasjoner. Å være ensom er ikke det samme som å være alene.

[TordMjøvik]

Vis du har endel kansje mange venner en jobb kolegaer å gå til har noe du trives med på fritiden barn en kjæreste ja alt man kan ønske seg hvordan kan du være alene og ensom da. Da må man gå i seg selv eller gå til psykolog for da er man mer eller mindre egoist selvoptatt og må syns synd på seg selv. Sånne folk irriterer meg . Har alt skal ha mer.