Samlivsbrudd, baby på 4 1/2 måned. Trenger råd snarest.

[Peter99]

Hei alle sammen,

 

dette er en lang historie, men jeg skal allikevel forsøke å fatte meg i korthet: Etter i overkant av 4 år har jeg og barnemoren besluttet å skille lag. Det hele skjedde etter en stygg, men dog nokså "ordinær" krangel - tatt i betraktning av den siste perioden. Altså, det foreligger ingen spesifikke stygge hendelser, verken i denne krangelen eller i resten av forholdet. Det er snakk om to voksne mennesker som dessverre ikke lengre fungerer sammen. Barnemoren pakker i en fart og flytter ut med lillejenta rett etter at beslutningen er fattet.

 

Barnemoren har vært sint i etterkant, uten at jeg har fått klarhet i hvor sinnet stammer fra. Sinnet vedvarer, og fra dagen etter at vi bestemte å skille lag har hun sagt at det er uaktualt å få ha min egen datter på overnatting før hun er 2-3 år gammel. Dette grunnet at "barnet trenger stabilitet rundt seg". Det eneste som er aktuelt er "korte, hyppige treff" i tiden fremover. For øyeblikket bor vi i sammen by, men barnemoren vil om ca. 5 måneder flytte bort i 1 år. I denne perioden vil vi befinne oss 1 - 1 1/2 time fra hverandre. Deretter skal hun flytte 6 måneder til et ukjent sted (turnustjeneste).

 

For det første elsker jeg denne jenta over ALT PÅ JORD. Det eneste som er i fokus for meg også er hennes interesser, samt hennes "stabilitet". Men jeg har så mye kjærlighet å gi henne, og så lenge jeg lever vil jeg hver eneste dag jobbe for å være den beste pappaen hun kan få... det virker bare nå som om jeg må kjempe for å få muligheten til å vise det

 

Jeg er fullt innforstått med at min datter er svært ung. Og ut fra det jeg klarer å lese meg til på nettet virker det som om "korte, hyppige treff" anbefales av mange. Derimot står det lite om hvor lenge denne perioden skal foregå. For meg er det FRYKTELIG vondt å tenke på at jeg potensielt må vente 2 1/2 år på å få ha min datter på overnatting. Jeg mener det for øvrig vil være vanskelig for barnemoren å få ting til å fungere som "alenemor" i situasjonen hun trer inn i. På dette har hun svart at "det er noe hun vil løse på egen hånd". Jeg finner det også litt merkverdig at vi kan overlevere barnet vårt til totalt fremmede i barnehage fra hun er 1 år gammel, 8 timer per dag / 5 dager i uken - mens det IKKE er i lillejentas interesse å tilbringe i nærheten av den mengde tid med sin egen far?

 

Når det gjelder disse korte treffene ser jeg også umiddelbare problemer på høsten/vinteren, så lenge det fungerer dårlig å komme på besøk til barnemoren: Jeg skal da altså få overlevert en tildekket barnevogn, gå tur i 1-2 timer (uten at min egen datter vet at det er jeg som triller henne en gang), for å deretter levere henne tilbake? Det er UMULIG å få ekte kvalitetstid sammen på dette viset. På sommeren kan jeg i det minste ta henne med i en park, og gjøre mitt beste for å la henne bli kjent med meg. Videre utgjør disse korte treffene en stor utfordring når barnemoren flytter. Det første året vil vi være "innen rekkevidde", men dog så langt unna hverandre at det blir vanskelig/umulig å praktisere besøk på ukedager før leggetid så lenge jeg også er i full jobb. Det siste halvåret... gudene vet hvordan det vil utarte seg.

 

Så hva anbefaler dere at jeg kan gjøre? Hvilke erfaringer har de av dere som er/har vært i liknende situasjoner? Igjen, jeg tenker utelukkende på hva som er best for jenta vår.. men så lenge hun har en far som står med åpne armer for å være der for henne: Er HUN virkelig tjent med løsningen barnemoren her skisserer? Det hele gjør fryktelig vondt, men jeg forsøker å være positiv og imøtekommende. Det siste jeg vil er at den skjønne, lille jenta vår skal lide i fremtiden grunnet krangler/uenigheter oss i mellom. Av samme årsak ønsker jeg i det lengste at dette kan holdes utenfor rettsalen, da det garantert vil gjøre det mye vanskeligere å oppnå dette nødvendige vennskapet.

 

Ideelt sett ønsker jeg å tilbringe så mye tid som overhodet mulig med min datter.. men jeg er usikker på hva som er riktig når, hvordan man bør gå frem osv. Jeg setter stor pris på ALLE innspill i denne sammenheng.

 

 

Mvh bekymret far

[Malvado]

Flott å se en far virkelig engasjere seg.

Jeg har aldri vært i direkte samme situasjon som deg, men pga jobben jeg har så kjenner jeg til mange slike tilfeller.

 

Det første du egentlig bør finne ut er om du sitter igjen med følelser for moren og om du gjør det om det er mulig å reparere forholdet til henne ( 1 utroskap kan noen godta , men aldri nr 2) , om dette ikke er mulig så er det mye som tilsier at du bør gå rettens vei for å få delt omsorgsrett for barnet.

 

Desverre så er det faktisk sånn at vi mannfolk stiller svakere enn mødre når det gjelder å få gjennomslag rettens vei så man må ha en god og erfaren advokat for å kunne stille bra ann. Erfaringsmessig så er det null problem å ha en baby på overnatting hos deg så lenge du har morsmelkerstatnig eller om moren har vært så snill å bruke pumpe selv (er jo å foretrekke morsmelk enn erstatning), så egentlig er det jo et tynt argument hun bruker.

 

Det føles mer som hun er forbanna på deg, kan være lurt å få snakket ut om det og finne ut hva som er årsaken, kan det løses så kan det være du slipper mye problemer.

 

Snakk uansett først, finn så ut om du kan løse noen av disse problemene og om det ikke går så rådfør deg med en advokat og hør hva du har krav på. Mulig du også kan snakke med en offentlig etat også om dette men er ikke helt sikker hvem som kan svare på spørsmålene dine innen komunen der.

[magnusalex]

Jeg leste historien din, men jeg har dessverre ikke noe annet godt å komme med utover å ønske deg lykke til...

 

Håper det løser seg for deg.

Endret 15. april 2009 av magnusalex

[Antatra]

Du virker veldig fornuftig og rasjonell ut i fra innlegget ditt.

 

Den ideelle løsningen er jo, som du sier, å ungå å havne i rettsalen. Slik jeg leser det har du forsøkt å komme frem til et kompromiss med barnemoren, men at hun mener at frem til datteren er ca. 2 år så er det uaktuelt med overnattinger etc.

 

I de fleste tilfeller får barnemoren omsorgsretten for små barn. Det er derimot vanskelig å komme med noe fasittsvar her fordi det avhenger veldig av livssituasjonen til mor og far. Det er derfor uansett greit å forhøre seg med en advokat eller en annen rettslig etat angående dette.

 

Du står nok sterkt på grunn av jobbsituasjonen til barnemoren, med flytting og turnus. Regner med det innebærer en del nattevakter mm.

 

Som du sier vil barnet bli overlatt til barnepasser eller barnehage når barnemoren er på jobb. Ser derfor ingen grunn til at ikke du skal kunne tilbringe denne tiden sammen med barnet.

 

Det viktigste her er jo barnet, og det sier du jo selv. Siden barnet bare er 4 måneder synes jeg barnmoren bør få ha det en del fremover. Det vil hun mest sannsynlig få rett til om det kobles inn advokat også. Bruk tiden fremover til å prøve å komme til en enighet med barnemoren. Om dette er helt umulig så har du ikke annet valg en å ta det rettens vei. Jeg ville uansett anbefalt deg å ta kontakt med advokat nå, bare for å førhøre deg om hvilke rettigheter du har.

 

Kan hende barnemoren trenger litt tid på seg før hun klarer å komme til en grei løsning med deg. Med den holdningen du har håper jeg hun innser at du bare vil barnets beste og at tid med far også er viktig. Du bør i det minste kunne steppe inn som barnevakt når moren skal på jobb, om du har mulighet til dette.

 

Mitt tips er å ta tiden til hjelp, siden moren mest sannsynlig får rett på et så ungt barn. Søk råd hos advokat eller andre etater som kan komme med hjelp. Hold en åpen og god dialog med barnemoren, om dette er mulig. Etter bruddet kan jo dette være litt vanskelig.

 

Øsnker deg lykke til.

[KVTL]

Omsorg for barnet skal dere da utarbeide i fellesskap i mekling. Normal samvær er definert i barneloven, og er nok den som vil bli lagt til grunn.

 

Siden dere har felles foreldreansvar og har vært samboere, skal dere også i minst 1 times mekling. Og har ikke det skjedd, burde du ihvertfall ta et iniativ til dette. Det kan ihvertfall ikke skade saken din.

[Sky-Bert]

Hei.

Må bare si at jeg føler med deg.

Har vært borti noe sammenlignbart.

Blir i veldig korte trekk men håper noen skjønner tegninga.

 

VELDIG VIKTIG:

For det første så MÅ du på en eller annen måte få til å løse opp i tråder. ordne opp med moren å få til en grei dialog fortest mulig.

Trenger ikke være venner men ha en dialog uten krangling og sure miner.

Du må føle deg frem ettersom det er du som kjenner henne best, slik at hun ikke føler det som press, mas eller noe negativt.

Snakk ikke stygt om\til henne, hiss deg ikke opp.

Prøv å finn det gode med å bruke det gode.

Fokuser og jobb mot målet, vær ærlig.

 

Først når dialogen er grei begynner ting og løsne.

Det er en veldig styg sak av foreldre og bruke unger for å presse\straffe den andre.

Uansett hvordan det går med dere er det datteren som er viktigst for dere begge og det bør være fokus og prioritert.

 

Er hun sint så la henne være det, kommer kansje fortere ut av systemet.

Men prøv å få ut av henne hvorfor. For datteren deres skyld.

Kan godt hende hun har gode grunner til å være sint, ordn opp. Men godta ikke at det går ut over ungen.

 

Og det er IKKE til å anbefalle og hoppe i et nytt forhold på laang tid.

I snitt tar det 2år og komme over et forhold som har vart noen år. Så hast ikke med det, gjør det bare være å komme i en dialog med moren.

 

Får dere ikke til en dialog så snakk med familieværnkontoret.

Dem gjør ikke stort annet en å holde dere i samme rom og får dere til å prate ut.

Dem skal oppføre seg helt upartiske.

 

 

Så til anbefalinger ang barn.

Er anbefalt at dem har et stabilt hjem og ikke flytter rundt mellom foreldre o.l første 3årene.

Dette gjelder også bytte av hus, barnehage osv.

Så har hun planer om å flytte flere ganger nermeste 2årene gjør hun selv stikk motsatt av det grunnlaget hun bruker for at du ikke skal få ha datteren til overnatting.

Korte besøk vil jeg si i begynnelsen er å ha ungen en hel dag\kveld og bring henne hjem til faste leggerutiner.

Har foreldrene en grei dialog er det etterhvert ingen problem å utvide dette gradvis med overnatting, helgebesøk osv. På ungens premisser vel og merke.

Og når ungen er klar for det (anbefalt 3 år) så kan dere ha det slik som oss at ungen(e) bor annehver uke hos mor og far.

På betingelser at dem får ha mulighet til å ha samme nettverk rund seg. Som venner og samme skole\barnehage.

Det vil si at foreldrene bør ikke bo så langt unna hverandre. Gåavstand er jo ideelt.

 

I bunn og grunn.

Ingen fasit, bare mine tanker og erfaringer.

Lykke til

[panzerwolf]

Før rettigheter og slikt:

Hadde hun et ganske høyt temperament fra før av? Da min kjære var gravid og i perioden etter, var hun ekstra hissig og temperamentsfull og sa og gjorde mye irrasjonelt. Det er desverre mange par som sliter den første tida etter at et barn har kommet til verden; det er mye hormoner, en ny og ukjent verden man trer inn i og man er som oftest sliten. Tanken min er om forholdet kanskje kan repareres. Selv om kranglingen var heftigere nå enn før, bør terskelen heves av hensyn til barnet. Man bør også tenke på at en krangel kanskje ikke hadde eskalert så mye om man ikke hadde hatt barn.

 

Men om det fortsatt blir et samlivsbrudd for godt, husk at selv om vi har såkalt likestilling her i landet, er den generelle holdningen til svært mange offentlige instanser fortsatt på 60-tallet der "mor er best, uansett". I ammeperioden bør nok barnet overnatte mest mulig hos mor, men for all del, som noen sier her, hun kan alltids pumpe (hvis hun ikke går inn for å sabotere da). Argumentet hennes med at datteren din ikke kan sove hos deg før hun er 2-3 år, faller på sin egen urimelighet. Sønnen vår sov første gang borte aleine hos mine foreldre før han var et halvt år gammel og det en hel helg. Holder mora ungen kun hjemme den første tida, får hun (dattera) problemer seinere når hun skal sove hos andre.

 

Forhåpentligvis har du god nok økonomi til å skaffe advokat. Skaff en god en, kanskje helst en kvinne for ikke å virke "mannssjåvinistisk" ovenfor de offentlige instansene du/ dere må innom. Mulig det virker noe å kynisk av meg, men erfarer godt selv at de aller fleste henvendelser vi får hjemme (med et unntak), går utelukkende til mor, ikke til oss begge. Og vi er gift.

 

Det jeg foreslår du gjør:

1) Skaff en kvinnelig advokat som legger fram saken for. Ha advokaten i bakhånd, dvs. ikke bruk henne utad foreløpig

2) Prøv å ha en rasjonell samtale med mor. Ønsker du å fortsette forholdet, nevn det jeg sa at dere er begge slitne, er usikre på dette med barn osv. Prøv i det minste og lufte ut slik at dere kan være venner og snakke fornuftig sammen i framtiden. Dette er også ekstremt viktig for barnets del.

3) Se om du kan få til en avtale med mora. Låser det seg helt, kjør på med full styrke fra advokaten. Mulig du bør vente til barnet er rundt et år (pga ammeperioden), men det passer vel greit med når mora planlegger å flytte videre. Har hun et godt nettverk/ støtteapparat dit hun skal flytte? Hvis ikke, kan det hende at hun i beste fall innser selv at det er bra for henne også med litt "avlasting" fra deg. En mer "stygg" konsekvens, kan være at det blir såpass mye for henne at hun ikke klarer å hoste fram jussen raskt til å reagere slik at du med letthet får det du har krav på (mao du overrumpler henne ved å slå til hardt og raskt).

4) Tenk også på om du ønsker omsorgsretten på sikt, men ta for all del ikke opp dette med mora nå.

 

En ting som kan være verdt å ta med seg: jeg er nesten sikker på, er at den som flytter ut av huset/ barnets bosted, må besørge transport av barnet til den foreldren som blir igjen.