Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

For tidlig for barn?


Anbefalte innlegg

Hei alle sammen =)

Jeg ser at det er veldig mange som spør om slike spørsmål, men jeg trenger eksakte svar sett på hvor jeg står nå.

Jeg(19) og min kjæreste(18) har vurdert å lage barn i sommer slik at det kommer i april neste år.

Jeg har vært litt usikker i starten og visste ikke helt hva jeg selv ville, men jeg har tenkt veldig over det og funnet ut at det kunne vært bra for oss begge.

 

Vi har vært sammen i snart 2 år og fortsatt forelsket i hverandre :)

Jeg er til sommeren ferdig med min utdannelse og vil dermed gå ut til lærlingplass i data-elektronikerfaget.

Min kjære skal muligens gå det året hun er gravid ut siste året og så skal hun skaffe seg jobb når barnet er kommet.

Våre foreldre kan være litt mer skeptiske til dette, men mest av alt frykter jeg min mor og hennes foreldre.. min far tror jeg vil støtte meg mer enn de andre.

Og våre besteforeldre vil sannsynligvis være der for oss og passe på barnet hvis vi trenger en barnevakt =)

Vi har stor tillitt og tro til hverandre og føler at dette er noe som begge vil, men jeg trenger litt info og utenforstående meninger.

 

Kunne jeg vær så snill å fått svar på

- Er dette lurt?

- Hva kan vi vente oss av utfordringer?

- Hvor mye kan man få av støtte fra staten for å få barn så ung?

- Hvor mye penger går ca i året til barnets pleie/klær/mat/bleier?

- Og eventuelt andre spørsmål eller meninger dere skulle ha til emnet =)

 

Håper noen kan hjelpe meg!

 

Vennlig Hilsen,

Fremtidig pappa(O.o)

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du bør bruke litt tid på å sette opp budsjett, google deg fram til en budsjettmal med SIFO-tall. Vær realistisk når du setter opp budsjettet, og sørg for å ha nok slingringsmonn til å tåle kriser (de vil komme). Kanskje blir du syk og får redusert/ingen inntekt, kanskje må noen bruke en formue på tannlege/briller eller kanskje kjæresten din vil slite med å finne jobb?

 

Det vil selvfølgelig være lettere å ta seg av barnet når begge er fullt utdannede og i jobb, så sånn sett er det lurt å vente, men det burde være fullt mulig å gjøre det nå.

 

Angående statlige stønader må dere neste snakke med noen i kommunen. Jeg vet det finnes en etableringsstønad på rundt 20-25 000 kr (engangsbeløp for å kjøpe ting som barnevogn osv), og bostøtte er på rundt 1000-1500 kr (krever at du kan fremvise leiekontrakt tror jeg).

Lenke til kommentar

Tenk på at dersom mor har hatt fast inntekt siste året (6mnd?) før permisjon så hjelper det på utbetalingene. Jeg ville hatt meg et år i jobb først.

 

På generelt grunnlag vil jeg si at det å bli forelder er helt fantastisk, men jeg ville ha ventet noen år.

 

Agrumenter:

-Dere er unge og har ikke vært sammen kjempelenge. Følelser kan endres

-Har dere bodd sammen? Dere burde egentlig bo sammen noen år og ha et liv sammen og se at forholdet overlever det før dere tar på dere et slikt enormt ansvar.

-Økonomisk står dere nok sterkere om noen år. Dette vil hjelpe både dere og sikkert være greit for barnet og.

-Det er ingen avgjørelse som bør taes i hastverk. Passer det nå så passer det like godt om 2 år (frem til en viss alder selvsagt)

Endret av Ekko
Lenke til kommentar

Økonomisk er det eit minefelt dere beveger dere ut i med å få barn før all utdannelse og noko jobberfaring er på plass.

Å forsørge eit barn på læringelønn samtidig som ein skal dekke alle normale utgifter kjem til å bli ei hard påkjenning.

 

 

Har ein del spørsmål til deg:

 

1: Bur dere saman no?

2: Inntekt i den tiltenkte familien

 

 

 

Mi anbefaling er å vente 1-3 år med å få barn.

Lister opp nokre punkt her:

1: Økonomien vil vere bedre

2 betalt mamma og pappa-perm og muligheiten for pappaperm (har ikkje ho inntekt har du ikkje noko rett til uttak)

3: Dere bør ha budd saman 1-2 år før ein smeller til med ein unge, erfaringsmessig så er det stor forskjell på å vere saman og bu saman 24/7/365.

4: Å gå gravid kan vere veldig tungt, å måtte kombinere dette med skulegang er regelrett håplaust (ref statestikk over sjukemeldinger under graviditet)

5: Å gå rett på eksamener etter fødselen er også ein temmeleg dårlig ide.

6: Å måtte bruke besteforeldre som barnevakt fordi foreldra må på skule/ eksamen / jobb rett etterpå er ein dårlig ide.

7:Det er mykje dere kjem til å gå glipp av i dei 12 første månandene sidan ein ikkje får betalt fødselspermisjon.

 

 

 

 

 

Det er kjekt at besteforeldra kan stille opp, men situasjonen her med ikkje betalt fødselspermisjon tvinger foreldra ut i arbeid igjen. Så resultatet blir at det første året er det besteforeldra som må vere foreldre for barnet, ikkje dei virkelege foreldra.

Det er iditotisk når ein då pålegger sine egne foreldre tvangsplikt og må ofre sine jobber/ fritidssysler fordi barna måtte absolutt få unger før dei var 20 år.

Endret av Jankee
Lenke til kommentar
Jeg(19) og min kjæreste(18) har vurdert å lage barn i sommer slik at det kommer i april neste år.

Det er helt normalt å gå opp til et år før det klaffer. Så det ikke belag dere på å planlegge terminmåned allerede.

 

 

Min kjære skal muligens gå det året hun er gravid ut siste året og så skal hun skaffe seg jobb når barnet er kommet.

Hun skal skaffe seg en jobb mens hun går hjemme med babyen? Og så begynne å jobbe?

Lenke til kommentar
Jeg(19) og min kjæreste(18) har vurdert å lage barn i sommer slik at det kommer i april neste år.

Det er helt normalt å gå opp til et år før det klaffer. Så det ikke belag dere på å planlegge terminmåned allerede.

 

 

Min kjære skal muligens gå det året hun er gravid ut siste året og så skal hun skaffe seg jobb når barnet er kommet.

Hun skal skaffe seg en jobb mens hun går hjemme med babyen? Og så begynne å jobbe?

 

Ja, hun skal skaffe seg en jobb slik at vi kan betale for hus, baby og oss selv =)

Når vi da begge er ute i jobb kan vi tjene nok penger til å forsørge barnet.

Vi har jo besteforeldre, venner og foreldre som skal ta vare på barnet mens vi er på jobb eller når vi skal bort etc.

Lenke til kommentar
Ja, hun skal skaffe seg en jobb slik at vi kan betale for hus, baby og oss selv =)

Når vi da begge er ute i jobb kan vi tjene nok penger til å forsørge barnet.

Vi har jo besteforeldre, venner og foreldre som skal ta vare på barnet mens vi er på jobb eller når vi skal bort etc.

Jeg føler dere har et romantisk syn på det hele. Det er (dessverre) ikke bare å skaffe seg en jobb og jobbe når man har en liten baby. Det er de som gjør det og før i tiden var det normalt at man ikke var så lenge hjemme med babyen. Men det er en grunn til at ting har endret seg! Husk, hun kan f.eks. få bekkenløsning i svangerskapet, det går ikke over like etter fødselen. Man får ikke sovet en hel natt, hvordan er det da å gå på jobb, så komme hjem og ta vare på ungen sin etter 3 timers søvn?

 

Vil dere virkelig gå glipp av barnets utvikling og la besteforeldre ta over primæromsorgen? Det skjer utrolig mye de tre første årene, utviklingen er skyhøy og skjer fort!

 

Dere aner ikke hvilken form mor er i etter fødsel, det er f.eks. ikke uvanlig med fødselsdepresjon. De færreste ønsker å overlate den lille babyen sin så mange timer til andre. Hva med amming? Det er ikke sikkert babyen tar flaske.....

 

Beklager, men det her virker lite gjennomtenkt. Tankene er nok gode, men i praksis blir det noe helt annet. :)

 

 

 

 

PS! Jeg er forresten gravid selv, i 5. mnd, og har jobbet som førskolelærer i en del år. Så jeg vet litt hva jeg prater om.

Lenke til kommentar

Sidan mirann tar det fra kvinnasida mer erfaring kan eg nevne at mi erfaring i dette er som pappa for ei jente som i dag blir 6 månader.

 

Det er ikkje berre fryd og gammen å få eit barn, hardt arbeid, våkenetter og generell søvnmangel er også ein stor del av pakken ein får, spesielt i starten.

 

Å tru at ein kan gå rett ut i jobb/jobbsøking etter ein fødsel er utopi. Det er ein grunn til at fødselspermisjonen er på over 1 år no, og ein må starte minimum 3 veker før termin.

I tillegg kjem det med å måtte overlate den danglige omsorga til besteforeldre, ein ting er det Mirann kommer med å gå glipp av det første året så går ein glipp av enormt mykje morro med barnet., men det andre aspektert er passer dette inn i besteforeldras planer/ ønsker.

Dei stiller nok 100% opp for eit barn men eg føler det er ein vell egosentrisk og lite gjennomtenkt handling å sette eit barn til verda uten å egentleg har muligheiten til å ta den daglege omsorgen.

 

 

Mi sterke anbefaling er , vent nokre år:

Begge skal vere ferdig med utdanning.

Begge skal ha 1-2 års arbeidserfaring, og ikkje minst då ha opparbeida full rett til fødselspenger

Begge har jobber å gå tilbake til etter endt fødselspermisjon.

 

 

 

Å søke jobb rett etter ein fødsel trur eg vil også vere problematisk.

1: Ein kan få f.eks bekkenløysning noko som ville normalt gitt sjukemelding over ein periode, og kven vil ansette nokon som mest sanynlig havner på sjukemelding før det har gått 2 veker.

 

2: Misstru mot arbeidssøkeren, rett og slett fordi det ikkje er normalt å begynne i arbeid rett etterpå.

 

 

Når det gjeld det ønonomiske så vil eg hevde at det er den minst farlige faktoren, det finnes ok støtteordninger slik at iallefall endene har ein muligheit til å møtes.

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Maia_*

Jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke kan vente et par år til dere har vært sammen lenger og fått spart opp litt penger.

Det er da ikke noe hastverk å få barn, dere er jo bare ungdommen enda. Nei, vent til dere er mer voksne.

Lenke til kommentar

Mitt tips er at dere bør vente en stund før dere forsøker å få barn. Å få barn er som det ble skrevet over hardt arbeid, våkenetter, sykdom, osv, osv. Alle disse tingene vil slite på forholdet, og vil innvirke på resultatet på utdannelsen. Mitt føste barn hadde kolikk, dvs at de 4 første månedene skrek han hele tiden pga magesmerter, vi prøvde alt men ingentilg hjalp. Merket at dette tæret på forholdet og vi kranglet svært mye, spesiellt i tiden rett etter at kolikken hadde gitt seg.

 

Det er heller ikke sikkert at man kun får et barn, det er fullt mulig å få fler samtidig, jeg vet om et par som begge var studenter og fikk trillinger.

 

Vent til dere har fullført utdannelse, og jobbet en stund.

 

Når dette er sagt, det er fantastisk å få barn, dersom dere velger å få nå, ønsker jeg dere lykke til.

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Mirann og Jankee har veldig mange gode synspunkter. Jeg tror dere har en litt for "romantisk" holdning til det å få barn. Det er ingen grunn for meg å gjenta alt de har sagt, men dere bør tenke veldig nøye gjennom det.

 

Siden jenta her er 18 år antar jeg at hun har et år igjen på vgs. Jeg anbefaler sterkt at hun blir ferdig med det først. Det kan som sagt skje mye i svangerskapet. Det er ikke sikkert at man er i stand til å gå på skolen.

Endret av Panerai
Lenke til kommentar

Ja :)

 

Jeg har snakket lenge og vel med min kjære og funnet ut at vi skal vente et år før vi får barn =)

Så det blir heller neste sommer når vi begge er ferdige med studier og jeg har jobbet et år og spart noen kroner :)

 

Tusen takk for alle fine svar og innlegg. Setter pris på deres engasjement i min lille "krise":p

Lenke til kommentar

Jeg er 20 år og har sammen med kjæresten på 17 år en sønn på snart 2 månder. Jeg sier at ett planlagt svangerskap før begge to er ferdige med utdannelsen, har fast jobb og fast inntekt, leilighet / hus / stabilt bosted, ER GALSKAP!

 

Dersom jeg hadde hatt ett valg hadde jeg ventet til jeg var mellom 25 og 30 år før jeg ble pappa... Likevel er ikke ungen vi har uønsket, det er stor foskjell på ikke planlagt og uønsket ;)

 

My 2 cents.

Lenke til kommentar

Har lest på diverse samlivsforum, og mitt inntrykk er at unge ofte kan bli misunnelige på andre som har flere sexpartnere (teit som det høres ut), og at de kan finne på å bryte forhold bare for å leve livet heftigere.

 

Hvis jeg vurderte å få barn med noen som 20-åring, ville jeg derfor ha tatt en lang prat for å forsikre meg om at den andre ikke var opptatt av å feste, men virkelig var dedikert til meg og det lille barnet som skulle komme.

Får man barn som ung i dag, er det dessverre stor mulighet for brudd og at man i lengden ender opp med en slitsom stemor/stefar-rolle. Noe som langt fra er en dans på roser, hverken for voksne eller barn.

 

Jeg mener bare at det er vanskelig å finne en 20-åring i dag som er tvers igjennom pålitelig og trofast, gjennom de neste 50-60 år. Det finnes helt sikkert noen av det rette kaliberet. Problemet er bare å skille dem ut fra mengden...

Lenke til kommentar

Et poeng det som skrives over. En ting er penger og ansvar og hindrede muligheter, men TID er et begrep som endrer totalt betydning når man har barn. Man må ha en person "bundet" til barnet hele døgnet, dvs at minst en må være hjemme hver kveld de neste XX årene (-barnevakt). Dette legger en stor demper på sosialt liv, og spesielt festing.

 

(Ser at trådstarter føler hun har bestemt seg, så dette blir egentlig bare ekstra)

Lenke til kommentar

Selv om tråden er "avslutta" med tanke på at dere har bestemt dere for å vente litt, har jeg lyst til å si noe.

 

Biologisk sett er dere nesten perfekte til å få barn. Kroppen er jo på topp rundt 21.

 

Økonomisk har dere kanskje ikke det som trengs. Men om man skal tenke økonomi har man egentlig aldri råd til å få barn. Barn er en utgift. De kan man ikke tjene penger på. De skal man ikke tjene penger på heller.

 

Hvorvidt man må forkaste sitt sosiale liv om man er foreldre er et valg man gjør. Men man går over i en fase fra å leve i en boble hvor verden sirkler rundt en selv, til å leve i en boble hvor alt sirkler rundt barnet. Og det kommer det til å gjøre resten av livet. Plutselig blir ikke ens eget liv like "viktig".

 

Selv ble jeg pappa som 17-åring, og den en gang så lille pjokken fyller snart 16. Så langt i livet har jeg bare hørt at han har fått gode skussmål, så å være barn av unge foreldre trenger ikke å være noen negativ opplevelse.

 

Å være ung forelder har dog kanskje vært en utfordring. Mora og jeg bor ikke lenger sammen og økonomien har ikke gitt meg mulighet til å gi ham alt jeg skulle ønske å gi ham. Men jeg føler meg fortsatt så ung i forhold til mange andre foreldre til samme årskull, at jeg føler at jeg kanskje kan identifisere meg mer til hans generasjon enn hva enkelte andre kan. De negative sidene jeg har opplevd er jo dessuten ikke direkte knyttet til å være ung. Å ikke ha god råd eller å ikke klare et samliv med den man trodde man skulle dele resten av livet med kan man oppleve uansett hvor i livet man står.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...