Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Vanskeligheter med farskapet


Gjest UngFar

Anbefalte innlegg

Gjest UngFar

Hei,

 

Livet mitt har forandret seg drastisk, de siste 6 ukene. Da fikk jeg vite, at jeg blir far.

To dager siden, blei jeg far. Jeg trenger litt tilbakemelding fra dere, hva dere synes og sånn. Her er hva det gjelder:

 

Jeg hadde en one-night-stand en gang om sommeren. Vi brukte ikke kondom, fordi hun gikk på P-piller. Etter slutten av sommer har jeg ikke hatt kontakt med henne. For 6 uker siden dukker henne opp og forteller, at jeg skal bli pappa om ca 1,5 måned! Det var helt sjokk for meg...

Hun fortalte at hun hadde ikke merket noe før nå, også tok hun graviditet-test, som viste at hun var gravid. Jeg kan ikke skjønne at hun klarte dette... da jeg så henne, magen hennes var stor, og en kunne merke at det var noe på gang.

Alt skjedde så fort etter at hun fortalte meg dette. plutselig hadde hun time hos leger om to dager, reiste til sykehuset noen dager etterpå.

Dagene gikk, og jeg klarte ikke å få dette med meg. Måtte jo selvfølgelig fortelle til foreldrene mine, siden jeg er 20 år og bor fortsett hjemme. Men da kom spørsmålet hva som kommer til å skje?

 

Jeg klarte ikke få inn i meg at jeg blir far, også med henne... som jeg fant ut etterhvert var litt dum og teit i hodet :/

Alt har etterhvert virket, at alle andre viste dette men ikke jeg. Har liksom snakket med folk jeg kjente noen dager etter at jeg fikk vite selv. De viste jo alt. Fikk vite, at folk på jobben begynte å lure på om det er noe i gang lenge før...

Veldig koselig, at jeg fikk vite til slutt! Men dette er ikke alt. Tiden kom da hun skulle begynne å føde. Samme situasjonen skjedde. Hun fortalte til alle sammen rundt (til og med mora mi fikk vite at mora hennes) at det er på gang, men når jeg snakket med henne, sa hun at det er noe med ryggen, som hun hadde hatt problemer før. Jeg blei skuffet... også alt til nå virker som at hun snakker med mora si og folk om meg og alt som skjer, også får jeg vite ting fra alle andre unntatt henne.

Nå har hun født, og skal hjem igjen. Det er på tiden med å fikse alle papirene. Her er jeg litt i tvil, om det virkelig er mitt barn. Jeg har snakket med legen, da jeg var på sykehuset (dette hørte hun tydeligvis om) at jeg vil gjerne ta farskaptest, som jeg må ta selv og deretter skrive under farskapet.

Men hva er det jeg skal gjøre? Hvordan skal jeg si til henne, at jeg vil ta testen? Skal jeg skrive under farskapet? Hun har liksom ikke informert meg om barnet før, også gått på P-piller + at hun var vist litt glad i meg, dette virker som hun hadde lyst å skaffe meg gjennom et barn. Ei som fortalte meg, at jeg trenger ikke å binde meg til barnet, siden jeg fikk beskjeden så sent? er det sant? Hvis jeg ikke skriver under farskapet, vil jo automatisk blir send etterspørsel etter far, ikke sant? Men da blir jo staten som kommer til å betaler for testen, også kan jeg være sikker på at jeg er far. Hvis jeg skriver under farskapet, kan hun jo krevet at jeg betaler penger for barnet? Men jeg føler ikke noe for barnet... Hva om jeg drar opp en sak, om å ikke ha noe med det barnet å gjøre? Er det noen store sjanser for å vinne? Vet, dette høres så sykt ut, som om jeg ikke hadde hatt følelser... Men alt hun skaper, alt det negativet som om jeg hadde vært dårligere enn henne og ikke viktig. Til og med da jeg spurte om hun vil at jeg skal hente de fra sykehuset, fortalte hun, at jeg trenger ikke bry meg om dette og uansett bilen min er for dårlig, selv om jeg skulle bruke en annen bil.

Er så veldig usikker. Livet mitt har forandret seg helt på de 6 ukene. Er helt rart!

Å der er så vanskelig å forklare hele situasjonen, men håper at dere kan hjelpe meg litt :)

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Ooooh! Vanskelig situasjon.

Du må nok betale barnebidrag i 18 år fremover. Eller be om å få barnet 50% (om du vil det såklart). Da slipper du vel barnebidraget.

De kan vel ikke tvinge deg til å betale barnebidrag uten bevis for at du er faren. Tar du farskapstest (eller de tvinger deg til det) og det viser seg at du er faren slipper du nok ikke unna.

 

Jeg tipper dette var ei verpesjuk dame som løy om P-pille bruken. Hun støter deg kanskje bort fordi hun har skyldfølelse for å ha lurt deg?

Lenke til kommentar

Bruk kondom =)

Jeg har en ganske lik hendelse i min egen familie. Fant ut at jeg hadde en halvbror da han var 3 år.

 

Barnebidrag må du nok betale. Hvis du ikke har følelser for barnet vil jeg råde deg til å IKKE ha han 50% siden barn trenger omsorg og kjerlighet.

Lenke til kommentar
Gjest zellica

Først og fremst, ikke skriv under på farsskapspapirene. Da vil Nav måtte ta en farskapstest for å stadfeste om du er far eller ikke. Du vil bli innkalt til blodprøver, og det vil mor og barnet også. Få med deg en av foreldrene dine til hjelp, og ta en prat med de på Nav. Slik at du får satt i gang prosessen så fort som mulig.

Til mor forteller du at du ønsker å være 100% sikker på at du er far, siden dere tross alt ikke er/var kjærester da barnet ble unnfanget.

Viser det seg at du er far, er du pliktig til å betale bidrag. Dette regnes ut fra din inntekt og hvor mye samvær du har med barnet.

Det er ikke mulig å kjøre sak på å ikke ha noe med barnet å gjøre. Er du far, er du far! Og må betale om du vil eller ei. Men vil du overhodet ikke ha noe med barnet å gjøre, er det ingen som kan tvinge deg til det. Jeg vil allikevel anbefale deg at du viser interesse for barnet hvis det viser seg at du er far. Selv om det føles rart og kunstig å skulle være en forelder akkurat nå, vil du få mye glede ut av samværet mitt barnet ditt senere.

 

Jeg regner med at du har lært å alltid bruke kondom av denne saken. Det er ikke kjekt å måtte betale bidrag for mange slike on-night-stand barn.

Lenke til kommentar

Bare for å roe ned negativiteten her, så er det ikke sikkert han er far engang, og om han er det, men ikke har planer om å opptre i fars-rollen, så er jo sjangsene for at mor finner seg ny type, og at denne sklir inn i farsrollen stor. Når det skjer, så er det "bare" å la stefar adoptere ungen, og wips, så slipper man unna barnebidragene.

 

Men, om jeg skal gi råd ut fra min livserfaring, så vil jeg si ta farskapstesten, er det din unge, involver deg. Unger er fantastiske, spesielt ens egne. Følelsen man får første gang de gjør noe (for eksempel) er ubetalelig.

Lenke til kommentar

Ser at noen av svarene bærer preg av enten manglende forståelse for gjeldende regler om bidrag.

 

Ser at noen hevder at du er fritatt for bidragsplikt når man har 50 % omsorg, dette er faktisk feil. Under visse omstendigheter må man fremdels betale bidrag.

 

Når det gjelder farskapet så skal du ikke skrive under på at godtar å stå som far. Det er viktig at det blir tatt en DNA prøve for å fastlegge farskapet 100% sikkert. De tar ikke blodprøve, bare en bomullspinne i munnhulen. Dette gjøres dog hos fastlegen etter at du har fått prøvetakingsutstyr tilsendt fra NAV.

 

 

Du har krav på samvær, anbefaler deg ihvertfall å benytte deg av denne retten hvis det er du som er faren. Dette er en rett som barnemoren ikke kan nekte deg.

 

Hvis din økonomi er lav nok så er du fritatt for bidrag. Farskap betyr ikke automatisk bidrag, kun i de tilfeller der økonomien din er sterk nok. Dessuten så er det bare rett og rimelig at også far er med å bidrar til barnets underhold.

 

Når det gjelder det følelsesmessige så vil en slik omstilling ta tid, spesielt i en situasjon som du har havnet i.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest

Takk for svarene :)

 

Jeg har snakket med henne, blei ikke så bra. Hun kom med at hun er alenemor, og hun trenger ikke meg i det hele tatt...

 

Det finnes nå disse løsninger:

1. Hun sier at hun ikke vet hvem som er faren. Da kan ikke NAV finne meg? Ikke sant. Da kan jeg liksom glemme alt dette og leve livet, som om ingenting har skjedd - teoretisk sett. Men kan hun for eksempel etter 10 år, plutselig endre sin mening og si at det er jeg som er far? Slik at etter 10 år skal jeg ta testen som viser at jeg er far, også får barnet vite at det er jeg og alt med bidraget. Ikke minst en overraskelse, etter 10 år, både for meg og barnet, for å bli kjent med hverandre.

 

2. Hun sier at hun ikke vet hvem som er faren. Kan jeg da gå til NAV, og si at det er jeg som er faren, men at hun nekter meg møte barnet og ikke vil ha kontakt med meg? Hvordan vil dette se ut? Siden jeg viser interesse for barnet og vil ha kontakt med den helt fra starten. Blir jeg betraktet på en annet måte, enn hvis jeg hadde skrevet under farskapet med en gang?

 

3. Hun bestemmer seg å si at det er jeg som er far. Da tar jeg test gjennom NAV, som jeg må jo ta, siden hun pekte meg. Da blir jeg sett som er slem far, som ikke vil ha noe med barnet å gjøre, på en måte?

 

Jeg har bestemt meg, hvis barnet er mitt, å kunne holde kontakten og ta være på den, så mye jeg kan.

Hun har liksom sagt, jeg hun ikke trenger meg. Jeg sa til henne, at jeg trenger ikke å kjenne Deg eller familien din (siden mora hennes er så veldig med på saken) for å kunne ha mine 50% for barnet. Så sier hun: jo, det må du... Jeg må jo ikke det? Er som KVTL har skrevet, jeg har rett til det, ikke sant? Dette kan ordnes gjennom retten?

 

En ting til, blir bidraget beregnet ut fra det en tjener? Jeg har ei vennine, som ambefalte meg helst en privat avtale. Er det noe bra løsning, tror dere?

Lenke til kommentar

Jeg syntes du burde ta den farskapstesten før du tar stilling til noe i det hele tatt. Det kan fort slå begge veier når du lever litt sånn i uvitenheten.

Det ene er at du faktisk kan begynne å glede deg litt, for så å få beskjeden at det er ikke deg som er faren. Hva gjør du da?

Eller at du "regner med" at det ikke er deg, og slipper skuldrene dine ned siden du, som du selv sier, ikke helt vet hvordan du skal reagere på det som skjer.

 

La det også være sagt at dersom det viser seg at du er faren, behøver det aldeles ikke bety noe negativt.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest

Har kontaktet advokaten og NAV. Ser ut som tingene går den rette vegen.

 

Siden hun har ikke skrevet under hvem som er faren, og jeg vil se om det er meg. Sender NAV til henne, at hun skal stille med barnet til testen, frivillig.

Advokaten har sendt et brev til henne, og forklarer at hvis ikke hun gjør, tar vi en sak om dette. Så vi håper at hun stiller opp.

 

Nå har jeg ikke noe rett til barnet... så jeg kan ikke gjøre noe, for at hun nekter meg kontat med barnet.

 

Etter testen, kan jeg kjempe om rettighetene mine, kontant med barnet, samvær osv :)

 

Det løser seg snart :) bare det papirarbeidet og svar fra DNA tar litt tid :/

 

 

Alt hadde vært annerledes, hvis ikke mora hennes hadde blandet seg til. Men, men det ordner seg sikkert, sånn at jeg kan se barnet mitt :)

 

Og nei, vet ikke om hun har ligget med mange eller ikke. Kjenner ikke henne så godt.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest

Jeg har lest litt om pappapermisjon: http://forum.verdensbestepappa.no/pappa-foedselspermisjon__noen_spoersmaal_fra_en_novise-4028.html

 

Hvordan blir det nå, i vår situasjon? Hvis vi sier at DNA-testen sier at barnet er mitt. Har jeg krav på 10 uker? Mer?

 

Leste lit om foreldrepenger: http://www.nav.no/Familie/Svangerskap,+f%C3%B8dsel+og+adopsjon/Fedrekvote

 

Står ikke mye om det gjelder for ekteskap, samboer eller slik som vi er, når bedde to bor for seg selv.

Har jeg fortsett krev på pengene?

Lenke til kommentar

Hvor gammel er du?

 

Hvor gammel er hun?

 

Dere virker umodne! Jeg ville krysset fingrene for at du ikke er faren. I mine ører høres det ut som en av to ting har skjedd:

 

1: Hun ble ufrivillig gravid, kanskje gjennom overgrep. Hun så på deg som en person hun kunne dele byrden med, og "beskylder" deg for å være faren til barnet. Uansett om hun gikk på P- piller eller ikke, er det ikke sikkert "svømmerne dine kom i mål" forrige sommer. Ikke alle samleier fører til barn.

 

2: Hun ville bli gravid eller ikke, men turde ikke si noe. Da magen begynte å vokse ble den kommende bestemoren oppmerksom, og maste seg til å få vite hvem barnets far er. Kanskje du er et bedre alternativ til den egentlige faren? Jenter i din alder er ikke akkurat i den skarpeste delen av befolkningen. Trekker en antagelse om at dere er gjevnaldrene, og under 18. Handlingsmønsteret til den unge moren virker korttenkt, så jeg tipper hun handler svært følelsesmessig betynget.

 

Hun har ikke bastant hevdet at du er faren til øvrige autoriteter, men hun har fortalt det til sin sosiale gruppe. Kanskje hun søker sympati som "alenemor, hvor barnets far har sviktet mor og barn"?

 

Å ikke si ifra om graviditet før det 7,5 mnd er litt urasjonelt. Jeg tror ingenting på at hun ikke "merket at hun var gravid". Det finnes kvinner som rett og slett "driter ut ungen", hvor de ikke har visst om graviditeten i det hele tatt. Men i disse tilfellene er barnet skjult. Siden du så en mage da hun sto frem, klarer jeg ikke å se for meg at magen plutselig "datt ut"...

 

Konklusjon på mine antagelser: Hun visste fra dag en hun var gravid, men på grunn av mye press og stress trenger hun noen å dele tråkke på, samtidig som hun inntar en mer sosialt akseptabel rolle.

Endret av FlinkeFreddy
Lenke til kommentar

Når far og mor ikke bor på samme sted, regnes det som for tidlig å sende babyen som pakkepost. Dessuten skaper det masse trøbbel for amming. Dersom barnet er et flaskebarn er det nok noe lettere, men uansett bør en baby ha trygghet og ikke "bo i en koffert".

 

Og hvorfor skal den enslige faren ha ti ukers permisjon når han uansett ikke får tilbragt denne tida med babyen?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...