Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

du får vite at fosteret er funksjonshemmet. abort eller ikke?


Gjest Slettet-T9cKWhDpN0

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
  • 3 uker senere...

Et svært vanskelig dilemma tror jeg. Tviler egentlig på at noen her kan svare tydelig på det før de selv står i situasjonen. En abort kan nok knekke deg psykisk ganske lenge.

Om jeg skulle fått et barn med downs syndrom med min partner, tror jeg nok at jeg ville gått veldig mange runder med meg selv, veldig mange runder med partneren for å finne det beste alternativet.

Downs trenger ikke å være så alvorlig, og veldig mange med downs fungerer godt i samfunnet også. Det er svært variert hvordan folk med downs opptrer, men dette kan jo være vanskelig å finne ut av når barnet er i forsterstadiet.

 

Noen med downs klarer ikke å redgjøre for seg selv og har svært lite språk. Noen andre er veldig oppegående og har veldig godt språk. Et godt eksempel på dette er f.eks han Otto Jespersen intervjuet under Rikets Røst. Han viste veldig mye - som f.eks hvem sønnen til wenche foss var og han var svært oppdatert på nyhetsfronten. De fleste med downs har mye livsglede og det skal heller ikke så mye til før de synes ting er svært stas og de at de koser seg gløgg.

Jeg har selv et søskenbarn med downs, og jeg kan ikke tenke meg noen andre som har så stor livsglede som han har.

 

Nei. Jeg klarer ikke å ta noen avgjørelse på hva jeg ville gjort før jeg er i situasjonen selv.

Lenke til kommentar

Vil ikke høre hjerteløs og jævlig ut, men her i gården er det abort det går i. Jeg har stor respekt for dem som ikke tar abort selv med vissheten om at barnet deres kommer til å være skadet for livet, enten som psykisk eller fysisk handikappet. Jeg tror ikke jeg ville klart det.

 

Livet er for kort til å ikke velge vekk ufødte barn med skader når man har muligheten til det. Jeg mener det er med å speede opp evolusjonen istedenfor å sette den steg tilbake. Jeg sier ikke dette for å fremstå som en nazist, og jeg håper ingen ser på meg som en. Jeg har ingenting imot folk med downs/andre medfødte feil og ser ikke ned på dem. Men når det er snakk om et, jeg nevner igjen, ufødt barn, så synes jeg det nesten er å gjøre dette barnet en bjørnetjeneste å ikke ta abort.

 

Spørsmål om moral og psykiske konsekvenser for mor og eventuelt far får være opp til hver enkelt å ta seg av.

 

Edit: Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ta valget når man står der. Jeg er en gutt på 16 år som ikke har noen som helst idé om hvordan det er å ta dette valget. Men om jeg noen gang gjør en kvinne gravid, vil jeg om hun ønsker være der for henne og barnet, og jeg vil godta det og gi min støtte og kjærlighet om barnet har skader og hun ønsker å beholde det. Men for å være ærlig håper jeg, om barnet er skadet, at hun tar abort.

Endret av Sitronsaft
Lenke til kommentar
Denne tråden er et fint eksempel på hvor kaldt og hjerteløst samfunnet har blitt. Ikke for å nevne ansvarsløst. Snakk om å flykte fra problemene som den største egoisten. Selvrespekt? Hah!

Nå vet jeg faktisk ikke hvor mye funksjonshemninger koster samfunnet i form av penger (får de trygd mon tro?), men arbeidskraft tapt er det hvertfall. Både fra foreldrenes side og hele støtteapparatet rundt. Ett varmt samfunn hindrer utvikling, da man blir hengende etter for å ivareta alles interesser. Bare se på den norske skole, og du ser hvor godt det fungerer i praksis. Jeg ville heller kalt det ansvarsløst å bringe frem uvirksomme individer til samfunnet. Men, nå hadde jeg kanskje undersøkt dette litt mer hvis jeg var i denne situasjonen, da jeg faktisk ikke helt hva det koster samfunnet å huse folk som er funksjonshemmet.

 

Står alt på foreldrenes regning ville jeg kanskje ikke tatt abort, da det er vårt valg og det koster ikke samfunnet noe. Med mindre jeg og dama må være hjemmeværende hele tiden, da det er tapt arbeidskraft. Men så er jeg heller ikke så veldig fan av hele sosialiststaten Norge heller, da jeg heller ønsker at jeg selv skal ha mest mulig glede av de midlene jeg gir til samfunnet.

Lenke til kommentar
Denne tråden er et fint eksempel på hvor kaldt og hjerteløst samfunnet har blitt. Ikke for å nevne ansvarsløst. Snakk om å flykte fra problemene som den største egoisten. Selvrespekt? Hah!

 

Vel, det kommer an på funksjonshemmingen.

 

Jeg hadde en gang en i familien som ble født med alvorlig hjerneskade, som normalt sett blir abortert vekk av kroppen når fosteret ligger inne i morgen, dvs en spontanabort, men som ikke skjedde i dette tilfellet. Selv om vi alle ble glad i dette barnet, så var det ikke minst veldig vondt å se på dette barnet som led så voldsomt av smertene - og selv om ingen av oss ønsket at det skulle dø, så var det nesten en lettelse på vegne av dette barnet da dette barnet døde ett år senere. Ikke fordi verken jeg eller andre rundt dette barnet er kaldblodige, heller tvert i mot, men fordi det var nesten uutholdelig å se hvordan dette barnet led. Selvsagt ble det gjort alt man kunne og lagt til rette for at barnet skulle ha det best mulig, men den alvorlige hjernefeilen gikk også utover viktige livsfunksjoner som gjorde at dette barnet ikke hadde mulighet til å overleve.

Endret av yvonne2
Lenke til kommentar

Enig med Yvonne. Noen ganger er det til det beste at et sykt/skadet barn ikke får vokse opp. Tror dette har mye med tro osv å gjøre, jeg tenker at om barnet blir abortert (er det et ord?) vil det kunne bli født på ny i en frisk kropp som den vil kunne leve et bedre liv i. Kroppen er bare kroppen, mortal flesh. The soul lives on forever :)

Lenke til kommentar

Klarer ikke helt å se for meg det utrolig vanskelige valget en abort er. Tror jeg hadde slitt lenge i etterkanten av dette. : /

 

Kommer mye an på livssituasjonen ellers, er du 22 år og fattig student og finner ut at du kommer til å få en unge med mulig downs, er dette et vanskelig valg å ta. Tror mest sannsynlig jeg hadde valgt abort. : S

Du mister kanskje muligheten til å utdanne deg, statisikkene for et lang ekteskap/forhold med et barn med downs er jo elendige og du hadde jo hatt ansvaret for dette barnet til du døde. "Vanlige" barn flytter jo ut rundt 20-årsalderen, og da er jo foreldrene igjen fri til å gjennomføre noe de har drømt om i lengre tid, reiser osv. Et barn med downs trenger jo som oftest hjelp store deler av livet.

 

Tror egentlig jeg hadde valgt abort i de fleste tilfellene av slikt, men jeg føler meg skikkelig ond som sier det høyt. :(

 

Det beste er å være klar over slike mulige komplikasjoner på forhånd. Om jeg eller min partner er bærere av en arvelig, fæl sykdom som innebærer middel risk for å bli overført til ungen, hadde jeg heller adoptert. I min mening er det ond å sette unger til verden når du vet at denne ungen har en stor sjangse for å få en sykdom som vil ødelegge mye av livskvaliteten dens. Nå snakker jeg altså ikke om døvhet eller for få fingre på en hånd, men seriøse sykdommmer som fører til store smerter og helseplager.

 

Og hvis du oppdager slike ting under en graviditet, må det vurderes etter konsekvensene syns jeg. Om ungen blir døv, blind, stum, lam og hjerneskadet er det ikke mye snilt å føde den, mener jeg. Slike handikappede som klarer seg bra, og har sjangsen til å få en meningsfyllt liv er fantastisk, men hva er vitsen i å fødet et barn som du vet ikke vil få det bra i det hele tatt? Man må nesten vurdere det opp imot hvordan det føles for deg som gravid å ta abort.

 

Er for all del ikke ute etter et "sorteringssamfunn" av noe slag, bare så det er sakt! Vil bare ikke at noen skal fødes inn i unødvendig smerte.

Lenke til kommentar
Denne tråden er et fint eksempel på hvor kaldt og hjerteløst samfunnet har blitt. Ikke for å nevne ansvarsløst. Snakk om å flykte fra problemene som den største egoisten. Selvrespekt? Hah!

 

Du omtaler barnet som et problem.

Hvis man kan fjerne problemet, hvorfor ikke?

Endret av Gyr0
Lenke til kommentar
Denne tråden er et fint eksempel på hvor kaldt og hjerteløst samfunnet har blitt. Ikke for å nevne ansvarsløst. Snakk om å flykte fra problemene som den største egoisten. Selvrespekt? Hah!

 

Så du mener dette er et nytt fenomen? At mennesker ikke før disse dager har valgt å ikke fostre opp funksjonshemmede? Så lenge det har vært mennesker har folk kvittet seg med sitt avkom på forskjellige grunnlag. Det er først i nyere tid at man har et samfunn som faktisk hjelper til i livssituasjonen til noen som blir født som funksjonshemmede Dermed vil jeg påstå det motsatte av det du påstår, samfunnet er "varmere" (dårlig ord) nå, da vi faktisk i de fleste(?) tilfeller tar vare på våre medmennesker som blir født annerledes.

 

Reagerer også på hvordan du bruker ordet ansvar her. Er det ansvarsløst å velge å ikke sette et funksjonshemmet barn til verden? Jeg vil si at i en del tilfeller er det ansvarsløst å faktisk gjøre det.

Lenke til kommentar
Om han skulle være funksjonshemmet, har vi i dag så god teknologi at de ville fått ett veldig langt og godt liv, vi er heldig vi bor i norge, serlig for de med downs og andre sykdommer som de ikke kan for, her er det mye hjelp og få :)

Slik jeg har forstått det via kjenninger som har slike barn så er det lite hjelp fra staten dessverre. Her må foreldrene nesten ene og alene stå på for barnet.

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...