Hugo_Hardnuts

Vel, dette er ganske enkelt: Psykologen din har meldeplikt dersom du ikke oppfyller helsekravene til førerkort. Helsekravene sier at dersom man er rusavhengig er man ikke skikket til å kjøre bil, selv om man ikke kjører mens man er ruspåvirket. Man kan mene mye om dette, men slik er det formulert. Men så er det artige, at psykologen din ikke vil kunne sjekke hvorvidt du har førerkort eller ikke. Så det er rett og slett så enkelt at du svarer nei dersom vedkommende spør (noe vedkommende egentlig er forpliktet til, skjønt det er mange som lar være allikevel). Svarer du nei, har ikke psykologen verken mulighet eller plikt til å undersøke dette noe videre, og du kan heller ikke straffes for å ha løyet til vedkommende. Derimot kan du - som alle andre - straffes dersom du blir tatt for ruspåvirket kjøring, men den straffen du da måtte få blir ikke påvirket av løgnen du har servert psykologen. Edit: Dette gjelder for øvrig for leger også, samt ev. andre behandlere i rusbehandling.

Ingen som sitter i andre enden på et forum kan, eller bør, diagnostisere deg. Det du beskriver kan være depresjon, men det kan også være noe annet, og depressive symptomer kan dessuten være symptomer på mye annet enn en depresjon. Aktuelle behandlingstiltak bør også vurderes av en fagperson som kjenner din helsebakgrunn. Dersom du opplever at plagene dine er så store at de hindrer deg i å fungere i hverdagen og de har vedvart over en lengre periode (~2 uker) med forverring/uten bedring, bør du altså oppsøke fastlege.

Etter å ha fått snakke med noen litt høyere opp i systemet enn kundebehandleren i skranken, endte det her med en beklagelse fra forhandleren på dårlig service og en bekreftelse på at dette falt inn under reklamasjonsretten.

Nå jobber jeg med psykisk helse, så jeg ville vel undergrave mitt eget yrke hvis jeg mente at samtaleterapi ikke løser noe. Jeg vil si at det er mye handling også i indre prosesser og samtale, og jeg opplever også at menn fint har mye å lære av å sette ord på følelser og åpne seg for andre om sårbare tema. Men jeg ser også at måten vi møter folk på i hjelpeapparatet fort bærer preg av "one size fits none". Har veldig sansen for disse psykologene som tar med seg folk ut på tur, behandlingssteder som fokuserer mye på aktiviteter sammen med pasientene sine, eller disse selvhjelpsgruppene som gjør ting sammen.

Jepp, men så er spørsmålet hvorfor menn velger mer brutale metoder enn kvinner. Det kan både synes å handle om kulturelle faktorer, samtidig som menn biologisk er mer rustet for å utøve vold/aggressivitet enn kvinner: vi har mer muskelmasse, er større og har mer testosteron. Kanskje ligger det noe i hvordan vi innretter hjelpesystemet vår som gjør at veien blir lengre for menn? Jeg kjenner til flere selvhjelpsgrupper for menn hvor man møtes ut og gjør fysiske ting sammen, herunder "tøffe" aktiviteter som klatring, kampsport m.m. parallelt med at man snakker om ting og knytter bånd. Samtidig er det tradisjonelle hjelpeapparatet innrettet mot at man skal sitte ned i 45 min og snakke. Kanskje burde sistnevnte ha større innslag av førstnevnte, dersom man skal nå frem til menn i større grad? Eller er det vi menn som i større grad må avlæres disse "tough guy" greiene og oppsøke hjelp på samme måte som damene?

Man anslår flere selvmordsforsøk blant kvinner enn menn ja, men tallene er svært usikre fordi man ikke gjør noen systematisk registrering av dette. Mens det da altså er langt flere menn enn kvinner som ender opp med å ta livet sitt. Hva som er kulturelt og biologisk betinget i dette, kan man jo bare spekulere i.

Det er gjort en del forskning på dette i USA. Som vanlig, anser man at årsakene er sammensatt. Men generelt kan man vel si at det er en kombinasjon av personer som allerede har en redusert terskel for vold (og der er menn overrepresentert) og trolig en del uheldige personlighetstrekk (sjalusi og kontrollbehov i relasjoner), tilgang til våpen, personlig nederlag og skam, og gjerne rus og/eller psykisk lidelse. Denne oppsummeringen samsvarer med mye av det andre jeg har lest på området: https://www.ojp.gov/pdffiles1/nij/230412.pdf

De virkelig gode av disse testene er skrudd sammen på en slik måte at de er vanskelige (men selvsagt ikke umulige) å manipulere, forutsatt at man ikke har kjennskap til testen fra før. I de tilfellene er ikke testen kun normert opp mot normalpopulasjonen, men også opp mot hvordan personer med typisk "mindre heldige" personlighetstrekk generelt svarer nettopp i den hensikt å tilpasse svarene sine i en testsituasjon. Men disse testene er svært omfattende og kostbare, og de krever sertifisering for å bruke, og er dermed sjeldent de som ender opp med å bli brukt.

Okay, så da er det med andre ord noe som faktisk er normalt? Det er jo i og for seg ganske spesielt mtp. at det er et avvik som vurderes strengt på PKK. Eller sagt på en annen måte er det lite sammenheng mellom kvaliteten på delen og kravene som stilles til den. Takker for øvrig for alle svar. Dropper nok forhandler neste gang ja - kontrollen ble gjennomfør der utelukkende fordi den sammenfalt med annen service.

Fikk 2er feil på EU-kontroll pga. feiljustering på begge frontlyktene. Disse ble byttet av forhandler på garanti for ett år siden. Forhandler mener at man må forvente at det kan oppstå feiljustering i en slik grad at det innebærer at bilen ikke kan EU-godkjennes ila. ett års tid. Jeg synes dette er svært merkelig, fordi det innebærer at man risikerer å kjøre med ulovlige frontlykter halve tiden mellom kontrollene. Jeg mente derfor at dette burde falle innunder reklamasjonsretten på delen, noe forhandler avslår. Hva tenker folket her?

Man kan skrive mye om ekstremisme vs. psykiatri, høna eller egget og alt det der, og det er jo en grunn til at rettspsykiatri er et eget fagfelt... eller at rettspsykiatriske vurderinger noen ganger blir feil (eksempelvis ABB). Men en sånn kort faktaopplysning som kan bidra i en generell diskusjon, er at man må huske at psykiske lidelser er kulturbetinget. Både hva man oppfatter som sykt vs. normalt og hvilke uttrykk psykiske lidelser får, varierer betydelig mellom ulike kulturer. Sånn sett kan det både være sant at en del ekstremisme kan fremstå som psykisk sykdom, samtidig som psykisk syke er mer tilbøyelige til å henfalle til ekstremisme.

Vel, det er litt på siden av poenget jeg prøver å få frem. Mange tenker at man er villige til å beskytte seg og sitt, men ikke noe utover det. Det er jo i og for seg fair nok, men man vil da møte på det problemet at alene er man maktesløs; Den eneste sjansen man faktisk har til å beskytte seg og sitt er å gå sammen med andre. Motivasjonen for å kjempe for "Konge og Fedreland" ligger ikke i noe behov for å beskytte kongefamilien og Finnmark for min del, men at min familie, mine nære og jeg selv har størst mulighet til å leve og ha det bra i rammene av det norske samfunnet.

Vel, ikke uenig der, men samtidig finner du vel også holdepunkt i denne statistikken for å hevde at de økonomiske insentivene for å få barn er tilstrekkelige?

Selv ikke dersom angriperen består av en totalitær stat som systematisk terroriserer sivilbefolkningen i områder de okkuperer (les: Russland)?

Langt på vei enig. Man har relativt godt belegg for å hevde at en del slike tester - på gruppenivå! - bedre vurderer personlighetstrekkene til en arbeidssøker enn det en intervjuer gjør, men allikevel er nytteeffekten av slike tester begrenset. Det er bla. ikke nødvendigvis noe likhetstegn mellom personlighetstrekk x og yteevne i stilling y. Selv om en test er treffsikker på gruppenivå, kan resultatene avvike sterkt på individnivå. Det kreves kompetanse for å klare å vektlegge nytteeffekt opp mot begrensninger, og denne kompetansen er i mange bedrifter fraværende. Mange lar seg lure av lovnader fra firma som selger rekrutteringstjenester eller tester. Generelt vegrer mange ledere seg for å bruke penger på kvalitet i ansettelsesprosesser og overser hvilken kostnad feilansettelser faktisk har.