Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Jeg kommer ikke videre, jeg sitter fast og kommer ingen vei


AnonymDiskusjon

Anbefalte innlegg

Når jeg var ung og var ferdig med skolen var jeg lettet, endelig var jeg ferdig med dette helvette, jeg så virkelig frem til å bli voksen. Jobbe, ha eget bosted, kjæreste og egen familie osv.. den gang var jeg 18 år, nå er jeg 34. Har jobb, den samme jobben siden jeg var 18 år og eget bosted. Kjæreste og familie har jeg måtte se langt etter, aldri vært i nærheten, jeg klarer ikke engang å få de til å gå ut med meg. Venner har jeg heller ikke, de jeg hadde som jeg har hatt siden barndommen har vokst fra meg, altså stiftet familie og er opptatt med sitt ellers så har noen flyttet. Jeg har aldri hatt den egenskapen som trengs for å stifte nye beskjentskap, jeg sliter mye med selvtilliten og utstråler nok litt usikkerhet, har prøvd å komme i kontakt med andre via aktiviteter men akkurat som med jenter klarer jeg heller ikke å tiltrekke meg venner, føles ut som at de skyr meg som pesten. Jeg har også vært i litt kontakt via psykisketjenester, men der passer jeg ikke inn, da de ofte sliter med mye mer alvorlige tilstander enn meg. Jeg har spurt flere mennesker om det er noe galt med meg som jeg ikke selv kan se, men alle sier det samme at jeg er en snill og kjekk ung mann, om ansiktet mitt sier de at jeg ser helt normal ut. Mulig at jeg ser fryktelig kjedelig ut eller at jeg ikke ser ut som at jeg er kul, det kan nok tenkes, men er dette SÅ kritisk? Jeg får aldri muligheten til å bli kjent med andre fordi jeg aldri klarer å komme i kontakt, alltid avslått med et blikk.

Så sånn har årene gått, jeg kommer ikke videre, jeg sitterfast og kommer ingen vei.

Alle andre, selv de tjukke, rare, ustabile og selv en ex-narkoman, har klart det jeg ikke har vært i nærheten av. De har funnet seg sin partner, stiftet familie har venner og ser ut som at de har det bra. Jeg er på stede hvil, lever som et spøkelse som alle virker redd for.

Jeg forsøker ikke å tenke så mye på det og ta en dag av gangen, men et så stort savn er ikke bare å feie under et teppe og gjemme savnen, savnen etter et verdig liv.

Jeg vet ikke om jeg orker så mye mer

 

Anonymous poster hash: 8085b...b74

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Høres ut som du mangler relasjonskompetanse, som du egentlig innser selv når du sier at du "aldri hatt den egenskapen som trengs for å stifte nye beskjentskap". Som du også har observert, har det ingenting med utseende å gjøre. Alle typer mennesker finner noen å være sammen med. Det spiller heller ingen avgjørende rolle om du er usikker og ukul.

 

Ingen kan bli kjent med deg om du ikke gir av deg selv. Du må våge å vise hvem du er. For å opprette en god kontakt er det også nødvendig at du registrerer og reagerer på det andre viser om seg selv. Se og bli sett.

 

Dine problemer tror jeg definitivt kan løses sammen med en psykolog. Vær åpen om hvor mye du sliter, så blir du tatt på alvor.

Lenke til kommentar

Har jobb, den samme jobben siden jeg var 18 år

Hvilke muligheter har du til å endre dette? Du har jobbet med det samme i 16 år. Og nå føler du at livet har stagnert? Vel... Du har jo blant annet jobbet med det samme i 16 år.

 

Du må endre omgivelsene dine for å vokse. Hvis ikke lever du "Groundhog day" hver eneste dag. Når du repeterer den samme dagen hver dag, tenker du også de samme tankene hver dag. Endrer du imidlertid hverdagen, blir du rikere på opplevelser, og livet føles ikke like grått.

 

Når du blir rikere på opplevelser, blir du også mer interessant for andre. Det går til og med an å reise alene, dersom formålet er å oppleve noe, fremfor å bare føle seg "normal". Og det bør du gjøre. Reis mye. Også i Norge.

 

Jeg har aldri hatt den egenskapen som trengs for å stifte nye beskjentskap

Tenk på en gang da du møtte en mann som du likte. Jeg snakker ikke om noe homo-greier. Men en mann som hadde karisma. Har du noen gang tenkt over hvorfor du liker enkelte mennesker mer enn andre? En mann som er lett å like er en mann som er vennlig, som ser deg i øynene, som viser at han hører på hva du sier, og som har interessante historier å fortelle. Det trenger ikke å være lange historier, bare ting man har sett, hørt og opplevd, og fortalt med et snev av humor. Vil du være karismatisk og interessant for andre mennesker? Da må du utvide horisontene dine. Du blir ikke interessant av å leve den samme dagen om og om igjen til du dør.

 

Om du har en jobb eller utdanning som ikke gir mye muligheter til å bytte karriere, så leit etter en tilsvarende jobb i en ny by, og flytt. Du trenger ikke å selge alt du har. Bare lei deg et sted og prøv noe nytt. Om du ikke har familie, så er du faktisk fri til å gjøre hva du vil.

 

Jeg har spurt flere mennesker om det er noe galt med meg som jeg ikke selv kan se, men alle sier det samme at jeg er en snill og kjekk ung mann, om ansiktet mitt sier de at jeg ser helt normal ut.

Du er kjedelig. Fordi du aldri opplever noe. Spiller du et instrument? Prøvd å spille på gata? Kjør til en annen by om du ikke vil prøve deg i hjembyen.

 

Alle andre, selv de tjukke, rare, ustabile og selv en ex-narkoman, har klart det jeg ikke har vært i nærheten av. De har funnet seg sin partner, stiftet familie har venner og ser ut som at de har det bra.

Her høres det ut som du tenker at dersom du finner deg ei dame så er alt ok. At ei dame kan redde deg. Det er ikke tilfelle. Livet ditt blir ikke mer interessant med ei dame, og om du ikke allerede er interessant vil du sannsynligvis hverken tiltrekke eller klare å holde på henne. Men om du gjør livet ditt mer interessant, dukker damene lettere opp.

 

Jeg forsøker ikke å tenke så mye på det og ta en dag av gangen, men et så stort savn er ikke bare å feie under et teppe og gjemme savnen, savnen etter et verdig liv.

"Et verdig liv"? Du bør kanskje starte med å ta en tur innom Øst Europa. Det mener jeg seriøst. Få litt perspektiv på livet. Opplev noe. Tenk deg litt om her; du skriver at vennene dine ikke har tid til deg fordi de har familie etc. Med andre ord er de fanget, mens du er fri. Problemet ditt er at du selv velger å ikke bruke friheten.

 

Om du bare skal leve den samme dagen, jobbe i den samme jobben, og se de samme dårlige TV-programmene hver eneste dag i årevis, så kunne du like godt ha bodd i en fangeleir. Og dette velger du frivillig. På tide å våkne opp.

 

Jeg vet ikke om jeg orker så mye mer

Spar meg...

Lenke til kommentar

forstår at du er sliten, men vit at du ikke er alene. For det første, så er det bra at du strekker ut en hånd om hjelp. Med den høy selvmordsstatistikken blandt menn som feminister ikke synes er viktig nok å ta opp, er det viktig å ta slike som deg på alvor. Menn har en tendens til å slite mer sosialt. 

 

Ikke gi opp, det er ikke for sent å få ting til å fungere. 

 

Jeg vil foreslå å prate med en psykolog. Selv om det ikke funket sist gang, så vil det føles veldig bra straks du finner en man "klikker" med. Gi det en sjangse til. Alle mennesker burde snakket med en psykolog, men det vet vi jo at det ikke skjer. Folk prater med psykolog av forskjellige grunner, noen svært alvorlige og noen av andre mindre alvorlige grunner. Hovedsaken er at de gjerne ikke fungerer slik man helt skal, og da er det helt OK å benytte hjelp. Ingen skam i dette.

 

 

Ikke sitt alene med tankene dine, ta telefonen på mandag og sett deg opp på lista. 

 

Tips:

1. Endre dine rutiner i hverdagen, finn på noe nytt!

2. Skift jobb?

3. Flytte til ny by for en stund?

4. Begynn på sosial hobby som idrett, eller noe innen interesse.

5. Begynn å tren. Dette har mange positive effekter som kan hjelpe deg videre psykisk.

6. Lære deg noe nytt? Vinsmakingskurs? Dansing? Musikk? 

 

Husk: Det vil komme en dag hvor du vil se tilbake på denne tiden og stusse over hvor fremmed det hele er; Det vil komme gode dager. Men bare hvis du kjemper!

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Anbefaler å begynne trene og begynne på noe kurs hvis det er noe du liker.

Om du er lei av jobben, søk ny jobb da vel?

 

Om du er deppa ville jeg oppsøkt psykolog og vært ærlig med det du sliter med, så kan de hjelpe deg videre i livet.

 

Du vil kanskje at andre her skal si hva du skal gjøre, men det er du som må bestemme deg for å gjøre en endring og finne motivasjon til å gjøre det. Hvis du virkelig er lei av det samme gamle så vil du også finne motivasjonen inni deg til å gjøre en endring. Du er en fri mann! Du kan gjøre hva du vil omtrent! Leit godt inni deg og finn ut hva DU vil. Å trene gir masse selvtillit, du vil se bedre ut også.

 

Du har dårlig selvtillit. Du tør kanskje ikke være deg selv rundt andre. Du tror alle tenker at du er rar, annerledes? Slutt med det! De tenker ikke mye over deg om de ikke kjenner deg. Du trenger ikke si så veldig mye rundt folk, viktigste er å være vennlig og hyggelig, og le av vitsene de sier osv :p det du sier har ikke så mye å si tro meg. Hvis du er en omgjengelig fyr så vil folk være rundt deg også.

Endret av Galaxyx32
Lenke til kommentar

Det første som jeg kommer på at kanskje kan være en av de mulige forklaringene, det er at du har Aspergers.

 

Jeg har selv Aspergers, og ble først diagnostisert i godt voksen alder. Senere enn deg faktisk. Det finnes de som har Aspergers som klarer å stifte familie, men det finnes også mange med Aspergers som sliter med det du gjør, at de ikke forstår seg selv og sin situasjon. Altså lever de et liv i ensomhet. Aspergere er kanskje introverte og kan trives med timesvis av tid i eget selskap, men også Aspergere har svært godt av et rikt sosialt liv.

 

Selvfølgelig litt i doser da. Men, uten et sosialt liv, så kan det gå på helsen løs, slik du nettopp beskriver. For å få sjekket det så kan fastleger henvise til utredning, men i mitt tilfelle så syntes fastlegen at jeg tydeligvis virket så normal at det var NAV som hjalp meg med henvisningen. Ganske utrolig. Da har jeg gått i flere tiår uten å bli oppdaget ordentlig for hva jeg virkelig sliter med. Dette gjelder nok betydelig flere mennesker enn hva samfunnet tror.

 

Kanskje også deg? Lykke til. Skader ikke å ta kontakt med noen om disse spørsmål. Der du føler deg mest fortrolig. Få med deg en støtteperson, som kan få til å følge deg til konsultasjoner helt til du har fått igjennom de nødvendige utredningene.

 

Jeg kjenner f.eks. en person som er feildiagnostisert, men det er klin umulig å overtale personen om å enten bytte fastlege eller å ta opp temaet med den fastlegen som vedkommende har. Personen har svært tydelige Schizofrene trekk. Paranoia, hallusinasjoner om at andre personer har fortalt det ene med det andre som bare høres helt utrolig urealistisk ut. Og når dette så skjer fra den ene arbeidsplassen eller vennerelasjonen til den andre. At det alltid er noe spinnvilt som en og annen person har sagt eller gjort. Da går det opp for en at personen faktisk kan være Schizofren. Personen går den dag i dag med feildiagnosen lærevansker og har aldri blitt tatt skikkelig seriøst. Men kan hende personen har blitt tatt mer seriøst enn hva vedkommende faktisk gir vennene sine uttrykk om. Uansett så er det svært frustrerende å se en så klar og tydelig sak. Og man er ganske maktesløs når personen feiler gang på gang i helsevesenet. Personen har til og med fått time i MR-maskin, men på grunn av klaus og angst omkring maskinen så møtte vedkommende opp til time, men nektet å la seg undersøke. Er virkelig ille å bevitne.

 

Så du skal ihvertfall ta helsevesenets og samfunnets evner til å fange opp at litt vagere symptomer som du selv måtte uttrykke overfor dem, kanskje aldri vil fanges opp.

 

Derfor bør du få hjelp til å ta for deg forskjellige personlighetsforstyrrelser, gå igjennom listene på hva som kjennetegner disse. Da først vil du oppleve å bli forstått, bli tatt hensyn til og kanskje hjulpet godt videre på veien. En diagnose kan være bånn i bøtta, mens en annen diagnose kan være redningen. Kanskje du til og med har krav på å få en fritidskontakt, om du skaffer deg en diagnose som passer deg?



Anonymous poster hash: dc311...750
Lenke til kommentar

Er det vanlig at vokse personer bare blir venner, og begynner å treffes for å prate og henge sammen? Nei.

Møtes folk i forskjellige miljøer og hobbyvirksomhet, f.eks på jobb, på treningssenter, på en skytebane, på kampsporttrening, og begynner å prate sammen der, og får venner som man henger med ved de forskjellige sammenkomstene? Ja.

 

Vil du treffe folk og få nye venner, så må du nok ut. Det er skummelt, men det er verdt det. Har du prøvd nettdating for å treffe damer? Det kan være vanskelig å få seg nye venner i dag, når alle er opptatt med sitt, og alle har det travelt. Det er mange som er i samme båt som deg.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...