Mistet fullstendig grepet over livet mitt. Personelig heten og alt etter vgs.

[Gjest anonym]

Hei.

 

Skal prøve og gjøre det så kort som mulig. jeg er heller ikke så flink til og forklare ting.

 

Har hatt et veldig bra liv. Blir litt vanskelig men skal prøve. Kan starte med og si at problemene dukket opp etter

vidregående. Jeg er 17 år nå. Så jeg er snart ferdig med vg1.

 

Blir litt rart. Må liksom gå fra nå tiden til fortiden så blir litt vanskelgi og forklare.

Når jeg ble 8-9 år så flyttet vi noen gater unna. Da traff jeg en type. jeg synes han var drit kul og han gjorde altid noe

bøll. Første gang jeg så han var når vi flyttet. Han bodde kun 4 hus unna oss. Og da så jeg att han hang lillesøstra si opp

på en vegg. Eneste jeg husker nesten. Så begynte vi og henge sammen da. Vi var vel igrunn skikkelig bøller. Fant alltid på

noe dritt. Så tok det slutt i 6 klasse. Pappaen min blei så lei av alt tullet at han holdte rett og slett på og grise banke

gutten.

 

Jeg bare oppsumerer litt hvem han er her så dere vet det.Så fortsetter ejg vidre her jeg slapp.

 

Vil bare si at han er ikke noe vanlig gutt på en måte. Moren og faren hans har vært narko misbrukere osv, så han har

bodd hos besteforeldene sine hele tiden. Da jeg traff han også. Han skiller seg virkelig ut av alle andre.

Han har skikkelig sånn HÆHÆHÆÆ latter. Han ligner faktisk på macgyver og har hockey sveis. Så er han skikkelig tysk fan da.

Forrige gang ejg så han så stod han i hagan sin med motorsag og sagde hagekors i en trestubbe. Virkelig spesiell type egent

lig. Men han er jevla rå på måten han er. (Dette er ikke noe positvt for noen av dere, men poenge kommer vidre i teksten.)

 

Nå fortsetter der jeg slapp oppe:

 

Etter det så hadde jeg jo fortsatt venner. En jeg alltid har kjent hele livet. Vi var ikke typisk bøller, men fant på masse

kult sammen.

Jeg gikk på ungdomskolen og var ferdig der. Da skulle vi begynne på vgs. Jeg gleded meg jo skikkelig.

Første dag gikk alt bra. Jeg vet ikke hva som skjedde igjenom det året, men jeg ble helt forandret.

For det første så begynte jeg og få dårlig selvtillit. Kan si åssen alt er nå da, ingenting har vært sånn før jeg begynte

på vgs!:

 

Jeg sliter og finne på ting og så når jeg er med venner. Føler at jeg har mistet den gamle personeligheten min.

Nå har blitt mere og mere usikker på meg selv. Altså, jeg vet egentlig ikke hvem jeg er. På en rar måte.

Jeg føler at livet mitt nå er som et skuespill på en måte. Jeg bytter roller hele tiden. Jeg har en annen personelighet for

hver menneske jeg er sammen med. Ovenfor når jeg skrev om han kameraten min. Jeg prøver faktisk og være som han.

Jeg aner ikke hva som skjer. Men jeg begyner og snakke som han og gjøre ting. Andre ganger så bytter jeg en rolle der jeg

liksom er en annen fyr. Spørs hvilken jeg er sammen med.

 

Som dere skjønner så er det ikke rart jeg er usikker på meg selv nå, og ikke finner på ting og si med venner.

Om jeg er meg selv bare så er jeg utrolig kjedelig nå. Da snakker jeg nesten ingen ting, og har ingen personelighet.

Helt ufattelig at jeg har blitt sånn. Jeg bytter liksom roller hele tia. Må øve på replikker som jeg skal si når jeg er med

venner.

 

Alt oppi dette så savner jeg fortiden med han gamle kameraten min så utrolig mye. Egentlig hele livet mitt før vgs.

Sitter og hører på gamle låter som vi hørte på da. Spesielt låter av luxus leverpostei. Når jeg sitter og er så deppa, og

setter på en låt av luxus leverpostei og tenker på fortiden min så blir jeg bare helt knust. Begyner også ofte og gråte.

Har hatt et så jevli bra liv. Jeg har vært den samme hele livet helt til nå.

 

Jeg slo på videokamera mitt ista og fant fram masse gamle kassetter. De er fra barneskolen. Det var så utrolig deilig og se

igjen. Men jeg kjente meg virkelig ikke igjen. Er det virkelig meg ? Den fyren jeg så der, han snakket absolutt hele tiden!

Hadde en stor personelighet, og man så et stykke særhet. Den personen var meg. Men ikke nå lenger. Nå er jeg nestne som en

parodi på meg selv. Tør nesten ikke gå til venner lengre heller. Da må jeg isåfall lage en scene. Finne på replikker.

Jeg har jo masse energi. Venner kommer aldri på besøk til meg lengre heller, eller sjelden tar kontakt. Alle er liksom en

gjeng nå. Han andre kameratenen min jeg snakket om ista. Han har flyttet nå, bor i foster hjem.

Men en del av vennene mine synes han er skikkelig rå type også. Han har masse energi. Forrige helg kom han på en gammal

ihjeltrimma moped i sikkert 120 km bortover veien. Uten hjelm, og med pilotbriller og oppbretta olabokser.

Skikkelig type vett. Så snakker han jo alltid bare piss egentlig. Hvor mye han har kræsja osv og mye rart. Er ikke piss

men ikke så veldig serriøst. Men uansett så synes alle at han er noe for seg selv. Alltid interesant og høre han snakke.

Det er han jeg vil være. Derfor prøver jeg på det. Har til og med begynt og le som han også.

 

Dette er jo helt vilt nesten egentlig. Jeg skulle ønske alt var som før.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre ??????? Jeg har liksom sett livet fra et helt omvent perspektiv nå. Så det er ikke bare

og hoppi i min gamle rolle. Spesielt når jeg har alle disse tankene i hodet. Livet mitt er akuratt blitt som ett skuespill.

Man er en person. Og prøver og være en annen i en annen rolle. Man må øve på replikker og væremåte.

 

Hva i helvete skal jeg gjøre ???? Ting kan ikke fortsette sånn lengre. Jeg vil være meg selv, ha en personelig het, og kunne

snakke med venner uten problemer. Hadde jeg fått dette oppfylt så hadde jeg blitt uendelig glad.

Jeg klarer nesten ikke snakke med ukjente folk engang lengre. Ikke på jobben ellerno. Vist jeg drar på jobben jeg har fått nå

på en butikk. Så sitter han fyren og bare snakker, mens jeg bare ja og nei. Blir flau fordi jeg ikke kommer på noe og si.

 

Hva må jeg gjøre for å oppfylle drømmene mine ? Kun disse tignene : Jeg vil være meg selv, ha en personelig het, og kunne

snakke med venner uten problemer.

 

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR LESNING OG ALLE SVAR! UANSETT SVAR SÅ BLIR JEG UENDELIG GLAD. DETTE HANDLER OM LIVET MITT, SOM DERE

KAN HJELPE TIL OG BLI BEDRE.

[Erigon]

Er ikke noe psykolog, men det er jo slik i livet at det går mye opp og ned.

Akkurat nå går det litt ned for deg.

Og så har du begynt å analysere ting i senk. Hjelper ikke det heller.

Folk forandrer seg hele tiden.

Er ikke den samme når man er 10 som når man er 20 som når man er 30 og 40.

Og den alderen du er nå er vel kanskje den verste, med flest overganger. Ikke helt voksen og ikke helt barn. Slitsomt, men det går som regel over. Faktisk skremmende normalt.

Vokser opp, og ting blir mer alvorlig. Bekymrer seg for fremtiden, jobb, damer og sosialt liv.

Kanskje derfor enkelte gir litt blaffen. Hvis de bekymre seg over alt mulig, så blir det for slitsomt.

 

Hvis denne nedturen varer slitsomt lenge så er det ok å be noen om hjelp. Alle trenger å lufte problemer og bekymringer for noen av og til. Få blåst ut litt. Bare det hjelper ofte bra.

Eventuelt kan du begynne å skrive dagbok. Greit å få det ned på papiret. Hjelper litt det også.

 

Så hva skal man gjøre?

Har man ingen omgangskrets så får man finne seg en. Begynne i en klubb av noe slag, eller lag. Spille bridge, starte i judoklubb, kjøre gokart, gå tur i fjellet.

 

For min egen del så hadde jeg ønsket at jeg hadde gitt litt blaffen i hva alle mente, og brukt mer tid på skolearbeid. For alt det som var viktig da jeg var 17, har ingen relevans i heletatt i dag. Bortsett fra familie og utdanning. Og at jeg holdt ut.

Ikke sett noen av mine gamle venner på 5 år. Bare nye.

Og hadde jeg jobbet mer med utdanningen, så hadde jeg sikkert tjent bedre nå.

Endret 23. april 2010 av Erigon

[Gjest anonym]

Hei. Takk for svar.

 

Enig at jeg analyserer ting som du sier. Det ødeleger jo mye det også.

 

Er så utrolige deprimert fortiden. For det første så er det at jeg sliter veldig på skolen. Så jeg er aldri der nesten. Så har jeg mistet de beste kameratene mine også. De har liksom "vokst" fra meg.

Nå er de sammen hele tiden, og har det gøy. Jeg kan jo ta insenative elelr hvordan det skrives og være sammen med dem. Men da presser jeg meg bare på en måte, for jeg vet at de ikke vil ha kontakt med meg. De kommer aldri å spør om jeg blir med ut heller. Så jeg ser på det vennskapet som fortapt. Mens jeg sitter inne hver dag og bare har det et helvete. Har ingen andre venner her heller. Har noen få andre, men vi er ikke veldig gode venner. Og de spør aldri om jeg blir med ut på fest ellernoe. Må liksom gjøre alt selv. Og da blir man jo ikke så veldig komfertabel.

 

Hva faen skal jeg gjøre ? Som dere ser så har jeg ikke det toppers nå. Har bare lyst til og flytte til et helt nytt sted og skaffe meg nye venner og skole. Men alikevel har jeg ikke lyst. Siden det er her jeg hører til osv vist dere skjønner. Nå er jeg ikke motivert til og gjøre en dritt lengre! Har ikke lyst til noen ting.

Alt var så jevla bra før, men nå er alt et helvete!

Jeg har begynte som sagt og analysere alt på en måte! Tenker alt for mye på alt. Samtidig så synes jeg synd på moren min også, siden hun gjør ikke noe annet en og jobbe. Det letter ikke tankene så veldig akuratt det heller.

[Erigon]

Vet ikke helt hva jeg skal si, må enten bli at:

 

Du må ta deg sammen her!

 

eller at du får finne noen som kan hjelpe deg.

En skolerådgiver eller kanskje helst en lege. Og da mener jeg virkelig snakke ut om hvordan du har det. Går ikke an å late som ingen ting. Da er det ingen som skjønner det. Helt greit å vise litt følelser også da. Mener nå jeg.

 

Helt umulig for meg, dessverre, å si hva som er riktig for deg.

 

Det er i hvertfall feil å sitte inne og ikke gjøre noe med det.

 

Litt rå tipping når det gjelder kameratene, vil jeg tro at de sliter litt hvis du bare sitter og depper og synes synd på deg selv.

Hvis de går på skole, mens du skulker, så havner du jo automatisk litt utenfor.

 

Hvis du skulle klare å ta deg sammen på egen hånd ville jeg kanskje foreslått folkehøyskole.

Kanskje ringt litt rundt og hørt hva de tilbyr, hva det koster og sånn. Letet litt på nett.

 

Men først og fremst ville jeg snakket med en skolerådgiver eller en lege. Noen som er i stand til å hjelpe litt. Kanskje en helsesøster hvis det finnes.

Noen som kan vise deg til noen som kan hjelpe på ene eller andre måten.

[Gjest meg igjen|]

Hei igjen!

 

Beklager vist jeg har virket litt "sytete" men jeg har ikke det. Kansje jeg formulerer meg litt feil og tullete.

 

Men uansett, så går det bedre nå. Men jeg er så lei av og ikke ha en bestemet personelighet.

Alle vennene mine har det. De er jo de samme hele tiden uansett hvem de er sammen med.

De har humor, svarer på alt uten problem, og kan finne på alt mulig rart og snakke om. Pluss at de er ganske kule.

 

Mens jeg går inni en rolle med hver person jeg er sammen med. Er aldri en bestemt meg!

Jeg tenker over alt jeg sier, fordi jeg ikke klarer og finne på noe og si. Så er jeg redd for at det jeg ikke sier skal være morsomt osv. Var på bursdag her om dagen.

Bare meg og 6 stykker til. Da satt de og koste seg og drakk øl og hørte på musikk og sjatra i ett kjør! Mens jeg bare satt der. Alle de har jo en personelighet.

 

Vist jeg tenker over han ene da så blir det sånn : Kul stil,mye sprø snakk. Han er skikkelig sånn filosof som sier masse rart. Samtidig han er morsom, på en veldig effektiv måte. Han andre kameraten er smart,sier mye klokt. Har bra humor og personelighet. Litt sånn morsom,rar. Mens han andre er liksom litt dum,morsom, men samtidig veldig omtenksom og snill innerst inne.

 

Men så kommer vi til meg: Ingenting og si. Jeg vet ikke hva som skjer!

 

Si at det er JORDA her nede. Så er HIMMELEN over. Menneskene er på JORDA og "de som gir godene til oss, bestemmer personeligheten våres osv er i HIMMELEN.

Si at alle har en sånn man hver over oss. En som tenker for deg på en måte.

Da føles det at jeg ikke har en sånn! Jeg tenker liksom over alt!

Da tenker jeg liksom sånn, foreksempel øye blunker automatisk. Man styrer ikke det selv.

Sånn føles jeg også. Jeg gjør alt manuelt! Jeg tenker over alt. Man skal jo oppleve livets ting på en måte, som kommer av seg selv.

 

Jeg er sånn at jeg tenker over alt mulig rart. Blir fort fjern og kjedelig. Finner aldri på noe og snakke om, og har ikke noe spesielt jeg er kjent for.

 

Skulle ønske jeg kunne begyne og tenke på en annen måte. Noen råd eller noe til hva jeg bør gjøre ? Tips, som jeg kan øve meg til og bli mere meg liksom. En person. I det siste blir det sånn at jeg sitter inne hele tia pågrunn av dette. Har faktisk mistet forbinelsen med venner også pågrunn av dette.

[Rescue me]

Så vær deg selv . Slutt å tenk over hva du skal si og prøv heller å leve i nuet. Si det som faller deg inn og stol på at det er det rette, ordene du sier har egentlig ikke noe særlig å si, kroppsspråk og tonen til stemmen derimot er mye viktigere. Viktig også å tørre å drite seg ut og prøve å ikke ha fordommer.

[Gjest MEME!!]

Så vær deg selv . Slutt å tenk over hva du skal si og prøv heller å leve i nuet. Si det som faller deg inn og stol på at det er det rette, ordene du sier har egentlig ikke noe særlig å si, kroppsspråk og tonen til stemmen derimot er mye viktigere. Viktig også å tørre å drite seg ut og prøve å ikke ha fordommer.

 

Hei. Bra svar!

 

Men er det som egentlig er problemet. Jeg prøver og være meg selv. Men nå er det skikkelig vanskelig om dagen. For det første så har jeg liksom ingen orntlig venner. Så jeg blir bare sittenes på rommet hele dagen, og det hjelper ike så veldig mye vet jeg.

 

Nå har jeg en gjeng jeg prøver og være sammen med ofte som mulig. Men de er i uken opptatt med lekser hele tiden, men er ofte med dem i helger. De er liksom også de "kule gutta" Som alle andre ser dem som. Jeg gjør ikke det, fordi jeg ser på dem som gode venner. Men de er liksom den kule gjegen på skolen. Så vist jeg bare skal være meg selv når jeg er sammen med dem så varer ikke det vennskapet lenge. Kan du se for deg skolen kuleste gjeng, så kommer den er kjedelig og pratløs fyr som skal bli venn ? neppe.

Derfor må jeg bytte rolle når jeg er med dem. Derfor er det litt vanskelig og forholde seg til dem også. Er liksom ikke bare og dra på trening når de er der og være meg selv.

 

Jeg synes det er skikkelig dumt at det er sånn. Men jeg vil ikke miste vennskapet med dem heller. Fordi jeg synes dem er gode venner. Derfor må det bli snn. Å vist jeg bestemmer meg for det, så har jeg ingen andre venner.

 

Blir veldig liksom følt meg veldig alene av denne følelsen.

Når jeg ser på facebook: Foreksempel ene vennen min der har 600 venner på facebook. 700 bilder av han. Han har en hævv med venner hane rsammen mned hele tiden. Når jeg går på bussen foreksempel så sitter han der med alle jentene og er kongen.

Mens jeg har ikke et bilde av meg på facebook og er ingen egentlig. Vet man ikke skal sammenligne seg med andre, men om man knytter alt dette så blir man ganske isolert av og være meg.

 

Kunne bare ønske jeg kunne ringe en kamerat og bedd han på en øl og sett en film.

Eller at han ringte meg og ba meg ut på film o.s.v. Men sånn er det dessverre ikke.

 

Føler meg så ekstremt ensom! Hva skal jeg gjøre ? Det kan ikke fortsette sånn!!

 

Blir ekstremt glad for alle gode svar.

[Gjest HIGI IGJEN!!]

Jeg kan vel legge til en kansje litt viktig detalj. Jeg har aspergers syndrom.

Har vel egentlig aldri vært klar over at jeg har hatt det eller hva det er nå. Jeg har også en sterk dignose. Foreldrene mine har sagt at legene har alldri gjort noe siden de klarte ikke å finne medisiner for både aspergers og adhd. De prøvde noe, men hjalp ikke.

 

Er liksom bare meg som er sånn som dette. Sliter skikkelig sosialt egentlig. Av alle kameratene jeg kjenner!

[Gjest meg]

Er helt jevlig nå!! Sitter her het alene! Alle andre er ute og fester og har det gøy. Føles helt jevlig. Jeg er motivert til og dra ut, men jeg har faen ingen og dra til!! Helvete, dette suger så jevli! Ser på alle facebook statuser " DREKKA!!! " Osv.

Blir helt gal av det.

[Gjest Jonas]

Er helt jevlig nå!! Sitter her het alene! Alle andre er ute og fester og har det gøy. Føles helt jevlig. Jeg er motivert til og dra ut, men jeg har faen ingen og dra til!! Helvete, dette suger så jevli! Ser på alle facebook statuser " DREKKA!!! " Osv.

Blir helt gal av det.

 

Hvordan går det? Har lest gjennom det du sier og for meg virker det som du tenker helt feil og ser litt feil på ting. For eksempel så er det ikke så sikkert at de andre i denne gjengen selv tenker at de er så kule og at de har egen særegen personlighet, du må slutte å tenke på dette. Personligheten er på en måte det du tenker selv inne i deg og synes selv er riktig, du må liksom bare finne en måte du kan fungere på som du selv føler går bra.

 

Vet ikke såå mye om Aspergers, men etter hva jeg har hørt kan det visst føre til et lite sosialt handicap i forhold til andre, kanskje det er derfor synet ditt på verden er litt feil? Dog tror jeg kanskje at du bare bekymrer deg eller tenker for mye. Du har jo funket sosialt før sier du. Vennene dine føler nok at du har en personlighet også.

 

Uannsett så lykke til:)

[Gjest kickass17]

Hei du vennen=)

 

Jeg har lest igjennom det du har skrevet ovenfor. Jeg er også 17 år og jeg vet at en hver 17 åring hadde kjent seg igjen i mye av de følelsene som du sitter med. Når jeg tenker tilbake på 1 året mitt på vgs så hadde jeg det kjempe bra men det var perioder hvor jeg følte at jeg hadde mistet helt meg selv. Tilbake til saken, jeg hadde faktisk ikke mistet meg selv. Jeg bare hadde forandret meg litt. Forandring er skummelt, men slik er det bare. Jeg tipper du er en fantastisk gutt som mange gjerne vil være venn med og for min del så virker det som du har ganske mye oppe i hodet ditt. SÅ start å bruk hjernen din=) Den eneste måten du kan oppnå høyere selvtilitt og en mer følelse av å være deg selv er:

 

Her kommer en liten liste som har hjelpet meg mye: (lagd den selv)

 

* slutt å sammenlign deg med andre.

Det vil alltid være personer som er flinkere, penere, smartere enn deg. Sånn er det bare. Vi har alle noe å bidra med og dette gjelder deg og. Ingen er lik som deg, tenk det a!

 

* drit i hva andre synes om deg.

hvis du vil bli mer deg selv, noe som kjennes så sykt digg! Det er og virkerlig drite i hva andre synes. Si hva du mener uansett hva. IKke tenkt før du snakker rett og slett. Folk vil legge merke til dette her og de vil automatisk bli venn med deg. De kommer til å tenke woow her er en som virkerlig tørr å være seg selv. SÅ slutt å dilt etter de kule, hva er vitsen med det? se deg rundt, tenk så mange andre morsomme og kule mennesker som du kan bli kjent med.

 

*hver modig og tøff!

 

spør noen på skolen som du synes er greie om de vil finne på noe en dag. jeg vet du befinner deg i en mørk sirkel hvor du tror at ingen vil være venn med deg and so on. Tenk deg om, stemmer dette? nei, det tror jeg så absolutt ikke. DU begrenser deg selv med negative tanker. Livet er nå, så hva er det du venter på? blir det noe bedre av å sitte inne på rommet og sippe?

 

*finn en aktivitet eller hobby som du er flink til:

Ved å være i fysisk aktivitet utskiller du et hormon som kalles endorfiner. Dette er kroppens lykkehormon, du blir glad og avslappet. Dette er en god følelse. ELler en annen aktivitet som du liker. Kanskje bli medlem i et idrettslag? bare gjør de tingene som gjør deg lykkelig. EN følelse av å mestre noe:) Forsterk den følelsen og gi deg selv et klapp på skulderen. Uansett, alt er bedre enn å sitte innelåst på rommet med destruktive tanker.

 

ja, dette var bare en lten liste, håper den hjelper litt. Jeg var akkurat som deg til tider og tro meg de "kule" som du snakker om de er ikke kule. Okei, kanskje de er pene, bruker de riktig klærne og henger med de "riktig folka" osv. Men de som virkerlig, virkerlig er kule er de som tørr å skille seg ut. Tenk at jeg har blitt en av dem=) mhmmm god følelse det assa=)

 

Krysser fingrene mine for deg!

 

du er kul og jeg har troen på deg, du må bare fine troen på deg selv igjen=)

 

Det er faktisk ikke så vanskelig som du tror;)

 

Hilsen solveig 17 som sier hva hun mener=)

[Gjest TS]

Tusen hjertelig takk kickass. Fantastisk svar. Jeg er rørt. Jeg trur du klarte å gjøre meg mye bedre humør allerede. Måten du skriver er så troverdig. Takk for det. Du skjenner meg ikke, men du brydde deg om meg. Det hjalp. 1000 ganger takk. Mange kjempe bra tips også!

[Gjest TS]

Jeg trur kansje at det jeg virkelig trenger er en god venn som bryr seg om meg. Akuratt nå er ikke ting så veldig bra. Har egentlig ingenting og gjøre om dagen. Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke passer i det hele tatt med de andre vennene. De er litt for selvoptatte og ego for meg. De er bare party mennsker og drikker hele tiden. Det er virkelig ikke meg.

 

Derfor er det litt vanskelig nå. Sommerferie og greier. Det viktigste da er venner nesten. Jeg har vært på ferie med familien i 2 uker og det var kjempe bra. Men hadde vært greit og komme til venner når det er kjedelig dager i vente.

[kaolla89]

det er lett å tro at folk ikke vil henge med deg 'bare' fordi dem ikke ber deg ut..

da jeg flyttet hjem igjen fra folkehøgskolen så hadde besteveninna mi plutselig fått et nytt liv, med kjæreste og nye venner. Jeg og hun var seriøst bestevenner før jeg flytta.. det var bare oss to!

Så jeg ble litt deppa og også litt sur på henne fordi jeg hadde 'mistet' henne, og jeg følte at jeg bare var et null og at hun hadde blitt kul, og i tillegg hadde stjelt den andre veninnen min.. Så jeg tok ikke kontakt med henne, hun tok jo ikke kontakt med meg heller..

 

Men jeg tok jo helt feil!! En dag sendte jeg henne bare en melding og lurte på om vi skulle dra i parken sammen og ta en is. Hun sa ja, og jeg var virkelig nervøs. Hun vil sikkert ikke møte meg sånn egentlig, men sier bare ja for å ikke virke som en slem person, tenkte jeg.

Men vi hadde det nå gøy og er like gode venner nå, og vi ber hverandre ut hele tiden.

Er bare lett at ting blir sånn når det skjer forandringer. Ikke bare med flytting som det var for min del, men i din alder så forandrer man seg på andre måter og.

 

 

Av det du skriver så virker det som om at de fleste misliker deg.. Jeg hadde det litt sånn på folkehøgskolen og, jeg har vel egentlig alltid hatt det sånn xP Så jeg fikk ganske sjokk da jeg hørte at folk hadde snakka positivt om meg, eller at folk kom og ville ha meg med på noe.. Så det er nok bare i tankene dine.. dette har jeg lært selv.

Du får nok bare ta intiniativet til å spørre folk selv.

 

Om noen skriver på face 'fest i helga!!' eller noe, så spør hvor er det fest? trur du jeg kan henge meg på?

 

når du blir deppa og ikke gidder skole og knapt henger med noen, så tror de at du kanskje trives best med å være alene.. så de tør ikke spørre deg ut. Men bare mas på folk. Kom deg inn i et miljø, så vil du nok se du får invitasjoner..

[katiemore]

Må si jeg ikke har lest gjennom hele emnet, men har en følelse av at jeg skjønner situasjonen noenlunde.

 

Synes alt begynte med at du fikk oppleve ting som ingen andre fikk deg til å oppleve - noe som var ute av det hverdagslige, og at de vanlige tingene du drev med begynte å bli kjedelige, og da ble det ikke lengre like morsomt å være med vennene dine. At man skipper ut av aktiviteter andre er med på gjør det selvfølgelig vanskeligere å være en del av en gjeng.

 

Du skrev at det å drikke og feste hele tiden ikke er din greie, og av det + alt du skriver synes jeg egentlig du høres ut som en ganske fornuftig person. Jeg kjenner mange som er litt slik, og jeg må si det virker som at livet til dem som drikker seg fulle og ikke tenker så mye er lettere på den måten at de blir lettere kjent med folk. Slike folk er ofte ikke redd for å gjøre dumme ting, som fører til at de opplever en del mer en dem som sitter for seg selv og ikke tør. Likevel er det ikke slik at de ikke har sine problemer og ikke føler seg ensomme iblant.

 

Du sier også at du ikke har noe som skiller deg ut blant andre, og der må jeg si at oftest er det ting som man må lære seg ved enten å ha en hobby, lese mye, oppleve nye ting, eller i det minste ha venner som kan oppdatere deg. Ellers er det bare å sitte og vente til en person som liker deg for den du er oppdager deg, men ikevel vil jeg råde deg til å prøve ut ting der du er sammen med andre i en gruppe og kan bli kjent med nye folk.

 

Ditt største problem må vel være din selvtillit. Du overanalyserer andres oppfatning av deg, og dette hindrer deg fra å være deg selv. Du hadde nok hatt bruk av å slappe litt av fra slike tanker. Ikke vær redd for å tabbe deg ut litt når du snakker med folk, spesielt om det er flere personer til stede (ofte finnes det da en eller annen som kommer til å dele din mening) - det er mye bedre å si noe og være litt flau etterpå enn å ikke si noe som helst. Hvis du bare begynner å snakke, lærer du deg etter hvert å kommunisere bedre.

 

Når man har nådd ett mål, er det lettere å være motivert til å prøve på det neste, så du kan begynne med små ting som du klarer, i stedet for å ønske å brått bli noe helt unikt.

 

Så vil jeg egentlig bare ønske deg lykke til

[Gjest TS]

Er jo som kjent sommerferie. Går jo egentlig helt bra. Men jeg sliter og liksom slappe av! Tenker hele tiden, så det går ikke å slappe av.

 

Nå pleier jeg og stå opp, trene og noen ganger film og grill med kamerater på kveldene. Sånn er dagene mine. Men jeg klarer liksom aldri å slappe av helt. Jeg tenker helt. Klarer nesten ikke slappe av å sette meg ned og se en film heller. Føler sikkert at vennskapet er så svakt, og det er jo noe av det viktigste. Jeg ser folk på facebook som var venna mine før. De er sammen hele tiden nesten. 4 Stykker. Ute og finner på noe hele tiden, og legger ut bilder på facebook osv. De har kjempe strekt vennskap. Og så er jeg så fæl til å sammenligne meg me andre. Jeg prøver og ikke gjøre det men jeg klarer bare ikke. Fordi jeg har på en måte ikke samvittighet til og å sitte inne og være alene mens jeg vet de andre er ute og har det morro hele tiden.

 

Sikkert det som gjør at jeg ikke klarer og slappe av orentlig ?

Klarer omtrent ikke slappe av 5 min engang. Vist jeg ser meg i speilet og liksom spiller kjempe selvsikker så er ikke det noe problem. Men det er ikke sånn jeg er, men vil være. Er det at jeg tenker så mye rart hele tiden.

 

Hva skal jeg gjøre ? Kan jo ikke fortsette sånn. Føler meg liksom ikke serriøst repskerert av vennene. Er liksom bare der. Selv om jeg prøver og snakke så mye jeg kan. Men da er jeg liksom ikke noe bestemt personelighet. Er så rart hele greine. :/

[Gjest ts]

Noen tips ?

 

Sitter bare her hele dagen og kjeder meg og det jeg nevnte over her.

At jeg liksom ikke klarer og slappe av.

 

Den ene gjengen med de kameratene er hos noen andre folk nå og fester. Jeg spurte om jeg kunne bli med, men fikk ikke lov fordi jeg kjente ingen andre der. Den andre gjengen min har jeg jo ikke noe som helt kontakt med lengre. Og de reiser jo langt bort.

 

Så nå klikker det for meg snart! Sitter her hver dag i hele sommerferien og kjeder meg nesten. Er og trener og sånt da som vanlig.

Også ikke veldig gøy å vise foreldrene mine at jeg sitter inne hele tiden vist dere skjønner.

[Gjest Julia]

Noen tips ?

 

Sitter bare her hele dagen og kjeder meg og det jeg nevnte over her.

At jeg liksom ikke klarer og slappe av.

 

Den ene gjengen med de kameratene er hos noen andre folk nå og fester. Jeg spurte om jeg kunne bli med, men fikk ikke lov fordi jeg kjente ingen andre der. Den andre gjengen min har jeg jo ikke noe som helt kontakt med lengre. Og de reiser jo langt bort.

 

Så nå klikker det for meg snart! Sitter her hver dag i hele sommerferien og kjeder meg nesten. Er og trener og sånt da som vanlig.

Også ikke veldig gøy å vise foreldrene mine at jeg sitter inne hele tiden vist dere skjønner.

 

Kan noe av grunnen til at du ikke får så nært et vennskap med resten av gjengen være nettopp fordi du ikke slapper av og er deg selv - at du "prøver for hardt"?

Det kan jo kanskje oppleves slitsomt for de andre at du "snakker så mye du kan", men egentlig er ansåent og usikker,- og dette vises kanskje mer enn du tror?

 

Det kan jo faktisk hende at det er "nok" at du er DEG, men jeg tror du må slappe nok av til at din personlighet kommer frem slik at du kan finne din naturlige plass/rolle blant de andre istedet for å "herme"

 

Bor du på en liten plass? Om du skal videre på skole får du kanskje en ny start og kan finne andre venner/interesser, flere muligheter på en større plass kanskje

[Gjest ts]

Hei. Fint svar

 

Jeg bor på en veldig liten plass ja. Bare en bitte liten bygd. Ikke veldig mye som skjer her eller mye folk. Problemet er også at jeg savner de gamle vennene mine utrolig mye innsertst inne egentlig. Jeg trur kansje det er derfor jeg kansje har blitt litt sånn som jeg er også. Plutselig bytter jeg fra de vennene jeg har vært venner med hele livet, til noen som faktisk har hatet meg før. Som undermålet jeg skikkelig før å var den kule gjengen på skolen. De er jeg faktisk gode venner med nå.

 

De gamle vennene mine har forandret seg ekstremt mye. Savner de tidene sånn da vi var sammen. Nå har de begynt å drikke hele tia og begynt å feste ++. Bare fått nye venner.

Men ting forandrer seg hele tiden dessverre. Skulle bare ønske alt var som før. Jeg er egentlig helt lik som jeg var når jeg var mindre også. Kansje det er det som er problemet at jeg ikke forandrer meg, til eldre jeg blir ? Mens de andre gjør det. Kansje det er derfor de ikke ville henge med meg mere.

 

uff. Nesten så jeg gleder meg til skolen igjen får å fylle dagene og få litt rutiner igjen.