[Løst]Bør barnet få vite at en av forfedrene var tysk soldat?

[Budeia]

Skal vi se... dette er egentlig en familiehemmelighet i min manns familie. Hans biologiske bestefar var en tysk soldat (underoffiser faktisk), noe som ikke har vært bra for selvbildet etter at han fikk greie på det i voksen alder.

Nå venter vi et barn som altså da blir oldebarnet til denne tyskeren, og jeg tenkte kanskje å fortelle det når barnet blir 15 år, eller 18 år. - fordi det ikke er bra for barn å gruble på slikt i oppveksten. Men egentlig trenger vi ikke å fortelle det i det hele tatt, oldefar blir ganske langt ute i slekten og det blir bare en liten prosent av forfedrene.

 

Jeg kjenner selv at det er ubekvemt å holde på en slik hemmelighet, det er ikke noe som passer å ta opp i noen sammenheng egentlig. Og forteller vi det vil barnet ikke kunne glede seg som før over Max Manus og Axis & Allies. Derfor føler jeg at uvitenhet kanskje er det beste. Samtidig er det litt galt å skjule familiehemmeligheter, og i grunnen er det en ganske spennende historie. Forøvrig aner vi ikke hva denne soldaten foretok seg under krigen, bortsett fra at han forlovet seg med ei norsk dame og fikk barn med henne, og reiste tilbake til Tyskland ved krigens slutt. Barnet ble adoptert bort til en "vanlig" norsk familie. Dersom dette blir kjent er jeg redd det kan føre til stempling, dvs. "Der er han som nedstammer fra en tysk soldat". Men så er det flere nordmenn i dag som gifter seg med tyskere, og logisk sett må det være drøssevis av tyske soldater i slekten deres. Uten at noen ser ut til å bry seg om dette.

Bør barnet få vite om denne saken eller ikke, og i tilfelle når?

[Sondring]

Bør barnet få vite om denne saken eller ikke, og i tilfelle når?

 

Når barnet spør, så kan du vel fortelle

Jeg tror ikke dette er en fæl sak i det hele tatt, med mindre du behandler det som en (setter deg ned med barnet, med en alvorlig mine, og skal fortelle det noe veldig veldig grusomt som du ikke må si til noen andre...)

 

I det barnet er i en alder der det vil bry seg om døde oldeforeldre og annen slekt, så er det vel i all fall rundt 15 år - som vil si at det er ~80 år siden krigen's slutt.

Det er langt inn i historiebøkene.

 

Personlig, så har jeg tyskere i slekten min. Det føler jeg at er like alvorlig som at det er bergensere og trøndere i slekten min. Slekten min har også hatt to stykk som overlevde Grini og så har vi en kjærlighetssyk giftmorder en gang i 18-blomkål.

Det er ikke akkurat ting som har formet meg noe særlig - og så kan jeg vel ikke si at jeg har blitt mobbet for det heller.

 

Det som er negativt med saken er det norske folk's reaksjon mot tyskere etter krigen - og ikke noe om din familie.

[Gjest Gjest]

Morfaren min var NS soldat under krigen. Fikk vite det da jeg var sånn 13-14 år. Har aldri plaget meg noe Vi vet jo ikke hva han gjorde eller hvorfor han kjempet for nazistene heller.

 

Så hvis barnet spør kan du fortelle det

 

PS: jeg syns max manus var en kjempebra film for det

[Budeia]

PS: jeg syns max manus var en kjempebra film for det

Det høres bra ut. Jeg registrerer likevel at du velger gjesteposting for å skrive at din bestefar var frontkjemper...

 

Situasjonen vil jo være noe endret om 15 år, foreløpig røper jeg ikke noe om saken siden det fortsatt finnes fordommer mot tyskere. Det ser ut til at tyskere som kommer enkeltvis godtas uten videre, men kommer det en gruppe hit blir det visst altfor meget...

Onkelen min reagerte iallfall veldig da det kom en gruppe med tyske fiskere. Han snakket om episoden i lang tid etterpå, og kan fortsatt finne på å nevne den.

 

Det faktum at ei norsk dame forlovet seg med en okkupasjons-soldat vil nok også falle en del tungt for brystet, for de som omgikkes tyskere fikk fordeler som sjokolade, sigaretter o.l. Noe som var surt for dem som ikke ville inngå slike vennskap. Finnes flere skildringer av tyskere som spiste fett til det glinset av dem, mens magre nordmenn gikk rundt og gnagde på kålrabien sin.

 

Når det er sagt er det jo ikke noe galt med tyskere som folkeferd, og når denne forfaderen klarte å bli underoffiser og bli forlovet med ei norsk jente, viser det at han klarte å utrette noe i livet. Noe som alltid er positivt.

[Olum]

Om du egentlig ikke har lyst til å det, er det ikke noe problem å holde det hemmelig. Det er mange som ikke veit noe som helst om sine oldeforeldre. Om barnet spør, svar "Han døde lenge før jeg ble født. Aner ingenting om han."

 

Edit: Men egentlig synes jeg det ikke er noe krise. Jeg ville ikke vært stolt av det, men man kan ikke akkurat bestemme hvem som er forfedrene dine.

Endret 11. september 2009 av Olum

[Gjest Guest_Alex_*]

Ehm, om oldefaren var en tysk soldat skal ikke ha noe å si

De fleste tyske soldater sto ikke direkte for det de gjorde men ble tvunget til det! Og I dems forstand og oga Hitler sin gode evne til å snakke så visste de ikke at de gjorde noe galt. Selv ville jeg tenkt på det som en spennede fortid, ikke en flause!

Så bare å sid et, er spennede med slekts tre

La fortid være fortid

[V5R1X]

Jeg skjønner ikke at det er en "deal" i det hele tatt om man skal fortelle siste avkom i slekta om slikt eller ei. Det at en oldefar var tysk soldat er jo triviell informasjon som ikke burde ha noenting som helst å si for etterkommere 60 år etter.

 

Men så klart; hvis omgivelser og familie fasiliterer en slags skam over dette, noe som fortsatt er verdt å skjemmes for, så vil jo barnet igjen ta til seg den skamfølelsen.

 

Jeg foreslår at du, trådstarter, ikke legger så mye i dette, og heller bare tar ting som det kommer. Du burde ikke ha som ambisjon å fortelle noenting om forfedrene til barnet før barnet selv melder sin interesse. Dernest burde informasjonen om at oldefar var en tysk soldat komme som hvilken som helst annen informasjon om forfedrene. 2. verdenskrig fant sted, noen måtte utgjøre soldatene på det vi i dag ser på som den "onde" siden. Tilfeldigheter gjorde at barnet har en tysk soldat som oldefar.

 

Men hvis du frykter at opplysningen om at en oldeforelder var en tysk soldat kan påvirke barnet på noen som helst måte (jeg tenker via skole, venner, miljø, etc.), så tror jeg det er best å ignorere emnet så lenge som mulig. For å skåne den sårbare selvfølelsen som hører barndommen/ungdommen til.

 

Iom. at det virker som at du forbinder skam med dette anntar jeg at du ble fortalt dette av en person i familien din som også forbandt skam med dette. Man burde prøve å bryte denne følelsen av skam. Gjort er gjort, og det er ingenting de yngre generasjonene har skyld i eller kan gjøre noe med.

 

Slik jeg ser det...

Endret 11. september 2009 av J-Core

[Nostalgisk]

Det er grenser synes jeg for å vemmes over noe slikt.Hva er så galt med en tysker som ble sendt ut i kamp for over 60 år siden? Han kunne vært en vel så respetabel og hederlig mann som en hvem som helst annen.

 

MEN,jeg tror det som gikk så hardt utover din mann var ikke nødvendigvis det at hans far var en tysk soldat,men det faktum at hans biologiske far forlot han som liten.Dette er et sterkt svik, og om han da hadde en "pappa" i Norge som han har vært fortrolig med i sin oppvekst,hva skal man da si når man får vite at den man har kalt sin far i mange år ikke er din virkelige far.Å si at din far forlot deg som spedbarn og at du ble adoptert bort,det er dette som kan svi på sinnet.

 

Som ved alle adopterte barns tilfeller så vil sannheten komme som en vegg og en følese av svik i den tid det fortelles.

 

Du og din mann vil høyst sannsynlig aldri få denne situsajonen som nevnt,derfor vil heller ikke deres barn ta seg noe merkverdig nær av historien når den fortelles.

Endret 11. september 2009 av SLIguy

[Deluze]

@SLIguy

Det var vel bestefaren til mannen det var snakk om, men poenget er jo det samme.

 

Trådstarter:

Jeg ser ingen grunn til å frykte noe som helst rundt dette her. Tyskere har i likhet med de aller fleste nasjoner eller folkeslag gjort hva vi i ettertiden kan anse som "grusomt". Dette innebærer ikke på noen måte at alle som lever i dag er "grusomme". Som det blir nevnt kan for alt vi vet denne personen ha vært en kjempetrivelig kar. "Mitt" forhold til krigens dager bygger på historier fra beste- oldeforeldre. Bestefaren min forteller om tyskerne som pratet med han og ga han karameller da han var guttunge.

Min generasjon føler ikke noe mer negativt mot tyskerne enn hva forrige generasjon legger opp til. Følg rådet lenger oppe, ikke ta opp dette med en undertone av skam. Legg heller vekt på at han ble underoffiser, traff ei vakker jente som han giftet seg med også videre.

Jeg fikk vite at jeg er av taterslekt på barneskolen, jeg tror det tok om lag 4 eller 5 slengbemerkninger før det var glemt av mine jevnaldrende.

 

Jeg ville ikke hatt noen problemer med å fortelle et barn dette, men det er jo ikke noe naturlig samtaletema. La det komme naturlig hvis barnet interesserer seg for det. For alt du vet kan dette være noe barnet ikke blir nysgjerrig på.

[Nostalgisk]

Ok,jeg leste det som hans far.Det er så,jeg står avlikevel for hva jeg skrev.

Endret 11. september 2009 av SLIguy

[Budeia]

2. verdenskrig fant sted, noen måtte utgjøre soldatene på det vi i dag ser på som den "onde" siden.

Forhåpentligvis vil vi alltid se på nazismen som den onde siden, skulle bare mangle. Og de som gjorde de verste grusomhetene påberopte seg også at de bare handlet etter ordre, men ble likevel dømt i Nürnbergprosessen. Dette var faktisk et av kjernepunktene - kunne de si at de bare hadde fulgt ordre? Svaret var nei.

 

Nå blir det kun spekulasjoner hva denne konkrete soldaten gjorde, men man kan anta at en typisk tysk soldat var med på å beslaglegge radioer og kanskje buskap, avsløre norske motstandsfolk og bevokte fanger. Det meste som ble gjort i Norge var ikke så ille som i resten av Europa, men det er jo en sjanse for at han kan ha vært med å ta f.eks. jøder til fange.

Derfor er det ingen "højdare" å si at man har en tysk soldat i familien, betraktelig hyggeligere må det jo være å kunne legge fram slektskap til Gunnar Sønsteby eller Max Manus. Men en tysk soldat var nødt til å reise til Norge, det gikk ikke an å nekte på noen måte. Da var det konsentrasjonsleir eller henrettelse som ventet.

 

Noen hevder med styrke at det ikke var riktig å drive sabotasje mot tyskerne siden vi allerede hadde kapitulert. Men samtidig var det tyske regimet så ekstremt at det var ikke rart noen ble drevet til å sabotere. Okkupantene kunne ikke forvente at de skulle få forandre på det norske skolesystemet (nazifisere det), og forby ytringsfrihet uten at noen reagerte på det. Det var jo ment å være et diktatur, de luxe.

[Nostalgisk]

Det får da være grenser for hvor ille dette skal være å fortelle.Rettere sagt på kanten til barnslig.

[Budeia]

Jaså?? Som dere ser er jeg litt opptatt av nazismens ondskap, og jeg vil aldri unnskylde nazismen som sådan. Men det tyske folk var på mange måter også ofre for denne ideologien.

 

Min manns foreldre snakker heller aldri om temaet, så de setter på en måte agendaen for oss andre. Hadde det vært opp til dem ville nok ikke min mann og hans søsken fått rede på dette noensinne. Tror at hvis noen konfronterte mine svigerforeldre med temaet, ville det blitt både pustevansker og anfall Men det var en "fugl" i familien som snakket, og enkelte har til og med forsøkt å komme i kontakt med slektninger i Tyskland. Men det var ingen positiv respons på forsøket.

[henbruas]

Å bagatellisere nazismen er selvsagt galt, men nå har det seg slik at ikke alle tyskere var nazister. Et mindretall, vil jeg egentlig tro. Hvorfor skal det å ha en tysk soldat som oldefar være så fryktelig?

[Gunfreak]

Det er jo snakk om oldefar her, er litt som at man ikke skal fortelle barnet at tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp oldefaren var viking plyndrer og voltok nonner i klostere i england

[Budeia]

tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp tipp oldefaren var viking plyndrer og voltok nonner i klostere i england

Nei og nei, sier du det? Det visste jeg ikke

Samtidig ville nok mange av dere blitt riktig så paffe dersom dere fikk vite med sikkerhet at deres bestefar var tysk soldat. Ville nok ha kastet litt skygge over tilværelsen deres ja...

[Nostalgisk]

For å være helt ærlig hadde jeg ikke brydd meg noe spesielt over det.Det ville ikke kastet skygge over min tilværelse,jeg ville ikke opplevd søvnløse netter av den grunn.

[Cpt]

Om min bestefar var en tysk soldat, så hadde det brydd meg heller lite. 1. De fleste tyskere hadde lite valg under WW2. 2. Det har ingenting å si for min person. 3. Det hadde virkelig ikke satt ned kvaltiteten på min dagligdagse tilværelse.

 

Så, når ditt barn begynner å spørre om familien til faren sin, så er det bare og fortelle hvordan ting ligger an.

[Gjest Gjest_Käfer]

Min bestefar var tysk soldat i Norge, og begge mine besteforeldre på tysk side var medlem i NSDAP. Det er bare sånt det var i denne tiden. Som Ctp sa det,det har ingenting å si for min person. Det har virkelig ikke satt ned kvaltiteten på min dagligdagse tilværelse.

[Mynotir]

Forskjellen på en tysk og norsk soldat var at den tyske ble født i Tyskland.

 

Det er sosialt stigma rundt det. Ikke fortell han det før han er gammel nok til å forstå alt rundt det. Det vil si etter tenårsalderen.