Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

8 og et halvt år, med barneønske


Gjest Guest_Line_*

Anbefalte innlegg

Gjest Guest_Line_*

Hva ville dere følt, med å gått i 8 og et halvt år, og ønsket seg barn?

 

Jeg fikk to barn da jeg var ganske ung, bare 20 og 23 år. Nå er jeg snart 33 år, og har ikke fått barn siden.

 

Grunnen er komplisert.... og sår for meg. De har ikke funnet en eneste gal ting som gjør at jeg ikke kan få barn, mens hos han har de funnet ut at han har mellom 12 og 22 millioner sædceller per milliliter, dvs den laveste grensen for fertilitet i følge Verden helseorgasjon er 20 millioner sædceller, for å gjøre en dame gravid. Men han har vært oppi 22 millioner. Og legen sier at vi derfor ikke vet hva som er grunnen helt.

 

Jeg er kjempelei meg for dette, for vi kunne gått videre på private klinikker, men han vil ikke. Samtidig har forholdet vårt gått altfor lenge pga at vi ikke er så på bølgelengde ellers.

 

Jeg er snart 33 år, og synes det rett og slett er pinlig og flaut at jeg ikke har fått flere barn. For barna som jeg har begynner å bli veldig store, og jeg er fremdeles ung... Det hele går på min selvfølelse, og jeg sliter som bare det med dette... Nå er jo det synlig at noe er i veien siden jeg var 23 år, da jeg fikk siste barn, og bor sammen med han ennå.......

 

Er det andre som har opplevd de tunge følelsene med barneønske og problemer?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du skal iallfall være glad for de barna du fikk. Det var i den alderen det - rent fysiologisk - er best både med tanke på komplikasjoner i svangerskapet og friske barn. Muligheten for å få barn med fks Downs syndrom eksploderer fra 35 og utover. Har også lest at skallet på eggcellen tykner med årene - "naturen" sier ifra. Og kanskje mannen din har på grensen med sædceller nettopp pga alder ?

 

Nei, vær glad for de du har er min mening. De er knapt tenåringer og trenger fortsatt en mors oppmerksomhet.

Endret av fjellreven1
Lenke til kommentar
Gjest Trådstarter

Jeg vet lite om hvorfor... Vet ikke helt svaret på det... Hvorfor jeg kunne gå uten prevensjon så lenge uten å bli gravid..... , når jeg har blitt gravid 3 ganger før, uten problem, dvs jeg ble gravid første gang da jeg var 19, og to ganger da jeg var 22, men den ene gangen mistet jeg - ufrivillig abort......Så det hele er rart...........

 

Legene har ikke funnet noe galt med meg. Alt ser helt fint ut. Eneste som de har sett er at samboeren har sædantall fra 12 millioner sædceller per milliliter til 22 millioner på andre målingen. Nedre grensen er ifølge WHO: 20 millioner sædceller for å være fruktbar for en mann. Altså så ligger samboeren min enten litt i underkant, eller littegrann i overkanten av grensestreken. Legen har sagt at med det sædantallet kan det gå mange år før damen blir gravid, men han er fruktbar og det er allikevel ingenting i veien med han. Og det er derfor uforklarlig. Samboeren min tok testikkeloperasjon på begge testiklene da han var 12 år, pga vandrende testikler, men han har bevist at han kan få barn med å gjøre meg gravid tre ganger.... Men jeg skjønner ikke noe av dette.... og det psyker meg litt ned hele situasjonen......

 

Jeg er glad for at jeg var ung mor.... men det er tøfft å være så ung, og drømme om flere barn , for så å ikke få det..... Samtidig vil ikke samboeren min gå videre til privat insemisjon eller prøverør... og det sårer meg siden jeg var så ung og ønsket det hele tiden.... Men vi har hele tiden vært uenige i det meste, og jeg er ikke lykkelig med han, så det er også et problem, og ett barn til vil jo gjerne ikke være løsningen for å fortsette med han uansett heller. Det blir mer en egoistisk grunn for sin egen selvfølelse......

 

Men enig i det, føler klokken min tikker nå.... Og risken for komplikasjoner øker. Men jeg lever i troen på at det ikke er noe i veien med meg siden de ikke har funnet noe galt..... Men føler meg rar... som har gått i min beste alder fra 23-snart 33 , uten å få flere barn........ selv om jeg har 2 herlige barn som jeg fikk ung.....

 

Men selvsagt : Er glad for dem jeg fikk! Elsker dem over alt på jord, og de betyr mest av alt for meg!

Lenke til kommentar

Du er selvasgt ikke for gammel til å få barn ennå;) og jeg syns det er utrolig positivt at du har ønsket. Det virker som at graviditet og barn er noe som har kommet i veien for mange idag og det syns jeg er betenkelig. Her tas det flest aborter i den mest fruktbare alderen (20-24) for så senere å måtte ty til kunstig befruktning når de endelig er klare - etter utdannelse og karriere. Har den viktigste "jobben" fått så lav prioritet ? Men man føler seg kanskje mere moden for oppgaven etter å ha passert 30 og det er vel sånn med deg også ?

 

En annen faktor, vet jeg, er at det kan oppstå en slags psykosomatisk hindring hvis man blir for krampaktig med å bli gravid. Vet om tilfeller hvor folk har stresset med å få barn (etter alle kunstens regler - du vet) uten å lykkes for deretter å adoptere - og så er blitt naturlig gravid når de har sluttet å telle dager, temperatur og hvor ofte/ikke så ofte....

 

Men samboeren, ja. Det er ikke alltid vi menn forstår dere kvinner og deres behov (kan forsåvidt være motsatt også) ofte fordi vi ikke er så utviklet på å kommunisere med ord - kanskje en familieterapeut kan hjelpe til med å få hull på den byllen ? Modum Bad har vel hatt et vellykket opplegg uten at jeg kjenner til detaljene og om det passer for dere. Spørsmålet er vel om han ikke rygger tilbake når ordet terapi blir nevnt. Men det handler jo ikke om sykdom, mere å kunne lære å kommunisere og forstå hverandre. Altfor mange kvinner stikker av når de føler "kjærestebiten" er blitt borte og mannen skjønner ingenting.

Endret av fjellreven1
Lenke til kommentar
Gjest trådstarter

Jeg får helt hysterisk anfall av og til med å tenke på det med at jeg ikke har blitt gravid uten prevensjon i 8 og et halvt år, av og til... Akkurat som om det er instinkt fra min side. Følelsen av å få bli gravid, føle seg normal, og ha et lite barn til siden jeg var så ung da jeg fikk de to barna jeg har. Mens samboeren, har helt roen, og bryr seg ikke om han ikke får flere, og vil ikke gå videre å gjøre noe med det...Det hadde vært store sjanser for å få ett tredje barn hvis vi gikk videre på privat klinikk for å ta prøverør /insemisjon....

 

Jeg vet ikke hva som gjør det. Men tror ikke det er psykisk. For jeg har sluttet å telle dager for eggløsninger osv. for lengst. Jeg bare lever som ingenting. Jeg stresset mer da jeg skulle lage de to barna jeg har, men da ble jeg gravid.

 

Legen sier at det kan lett gå 6 år for å lykkes med samboerens sædantall. Så det kan være at det bare står på det, jeg vet ikke. Men ingen kan si at det ikke kan stå på meg heller, selv om legene ikke finner noe galt med meg fysisk sett.... Men egentlig teller det ikke hvem sin skyld det er : viktigste er å lykkes uansett, og å forsøke føler jeg.

 

Men må si : Jeg er kjempeglad for de 2 barna jeg har!!!!! Hadde jeg ikke hatt dem nå, så hadde alt vært mye værre.

Jeg skal jo være fornøyd med det! Føler jeg syter når jeg tenker på dem som ikke får barn i det hele tatt... eller dem som bare får ett barn..... Og uansett om en får barn eller ikke i livet så er man gjerne ikke noe spesiellt lykkeligere uansett, man er så lykkelig man vil være... Mye vil ha mer, er det noe som heter, og lykken er konstant.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...