Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Far/sønn forhold ?


Gjest Malley

Anbefalte innlegg

Hei alle sammen.

 

Jeg og min far er ikke på talefot lenger...

 

Først kan jeg fortelle om min far.

Han er så absolutt av den "gamle" typen. Greit han nærmer seg 60, men det er ikke det jeg mener. Han har heller aldri lagt hånd på meg fysisk sett, så er det sagt.

Men... Han er av den typen som hele tiden skal gi meget kraftige beskjeder om jeg har gjort noe galt, eller noe som ikke var/er godt nok. Han gav/gir aldri skryt, eller noen som helst positive tilbakemeldinger. Om han har motgang på jobben eller andre steder så må de nærmeste (altså min mor og jeg) trø stillt i dørene, ellers så blir det et sant h*** hjemme. Om jeg brenner for noe eller oppnår noe så kan du være sikker på at han enten finner frem alt det negative han kan om dette, eller så kommer kommentarer som at jeg ikke har bakkekontakt osv.

Og han har et ufattligt temperament, og sier mange ting jeg tror han ikke mener. Men han beklager aldri sine utblåsninger.

Det hører forresten med til historien at når jeg fikk mitt første barn for 5 år siden så endret min far seg en del, til det bedre. Han var blitt farfar...

 

 

Om meg så kan jeg fortelle at jeg er gift, har to barn og er i fast jobb osv. Er enebarn...

Ellers mener jeg at jeg har gode sosiale egenskaper, derav mange gode venner, og mange gode arbeids kolleger.

 

 

Så til problemet:

 

I det siste så har min far blitt mer og mer negativ til ting jeg gjør og ting jeg snakker om. Dette endret seg spesielt etter jeg byttet jobb... Jeg gikk fra å være håndtverker til å begynne å jobbe offshore.

Jeg fikk min drømmejobb og naturligt så likte jeg og prate om jobben. Dette har jo selvfølgelig resultert i kommentarer som at jeg ikke har bakkekontakt lenger og at andre ikke er gode nok lenger. Noe som jeg aldri har prøvd og antyde i det hele tatt. Når det gjelder at jeg har pratet mye om min jobb så har jeg sikkert det, men i den tro at vanlige fedre har nok evnen til å glede seg over sine barns lykke.

Alt jeg har pratet om har fått negative kommentarer, noe som jeg har kommet til skade for å prøve å diskutere med han, men det ender alltid opp med at han blir for hissig og hever stemmen kraftig (selv når barnebarna er i nærheten).

PS. Min mor blir behandlit likt...

Den siste diskusjonen så tok jeg til kraftig motmæle, og konfronterte han med mitt problem anngående han. Igjen så endte det opp med kommentarer som at jeg tror at jeg er perfekt. Jeg er den største egoisten han vet om. Jeg forakter hans jobb. Jeg forsøker å drive han vekk. Jeg forakter alt han står for.

Ingenting av dette har jeg hverken sagt eller ment.

Til slutt i diskusjonen spurte jeg han om hvordan han ville at vi skulle forholde seg til hverandre... Han svarer at han ikke har tenkt å forholde seg til meg i det hele tatt. At han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Jeg spør etter litt siskusjon frem og tilbake: Det sier seg selv at du ikke kan ha et normalt forhold til dine barnebarn om du ikke skal ha et forhold til meg i det hele tatt. Hvordan vil du løse det ? Han svarer: Det bryr jeg meg ikke om...

 

Disse kommentarene tror jeg egentlig han ikke mener, men han er alt for stolt og sta til å trekke dette tilbake. Han går nok over lik for å slippe å tape ansikt.

 

Etter denne samtalen har jeg ikke snakket med han. Jeg mener det burde være opp til han å ta kontakt nå om han vil det.

Gjerne det værste er at min mor gjennomgår et helvete nå. Som tidligere nevnt så lar han all motgang gå ut over sine nærmeste. Min far nekter å snakke med min mor også. Det eneste han har sagt til henne er at jeg har begynt dette, så jeg får ordne opp. Det er på tide jeg får smake noen konsekvenser....

 

Det hører også med til historien at min far slo hånda så hardt i veggen rett etter jeg gikk at han brakk flere bein i handa.

 

Det hører med til historien at min far er en av 8 søsken og han har bare kontakt med en søster. Dette til tross for at alle bor innenfor 10 minutters kjøring. Han har heller ingen venner.

Han bytter jobb veldig ofte, for det er alltid noe galt med kollegene. Jeg mistenker jo noe annet.

 

Dette er nok skrevet noe usammenhengende, for det hører så mye mer til denne historien også. Men jeg kan ikke svartmale det fullstendig.

 

Hvordan ville dere forholde dere til en sånn sak ?

 

Det hører også med til historien at jeg er veeeldig bevisst på dette anngående mine egne barn. Og snakker dermed masse sammen etter jeg eventuelt har gitt dem tilsnakk for noe galt de har gjort. Ser også på meg selv som flink til å skryte, spesielt av mine egne...

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du er litt lik faren din, stivsnute og du står på ditt. Ikke ta dette vondt ment, det er ofte slik at man blir litt lik de man har nærmest.

 

Selv om jeg er enig i din avgjørelse om ikke å kontakte din far tror jeg du, som selv er far, må tenke litt på barnet ditt, har barnet en god kontakt med farfaren sin? Om det så er at det er tilfelle, er det ikke verd å ofre stoltheten for at barnet ditt skal få den kontakten med farfaren sin om dette er ønskelig?

Lenke til kommentar

Tja. Jeg vil ikke si at jeg står så veldig på mitt.

Dette har nå pågått i et par måneder. Jeg har ved flere anledninger prøvd og kontakte han på forskjellige måter. Jeg har hver gang fremstillt saken på en løsningsorientert måte, om ikke annet for barnebarna. Jeg har heller ikke avgjort at jeg ikke skal ha kontakt med min far. Han vil ikke ha kontakt med meg...

Og ofre litt stolthet fra min side er ingen problem. Jeg går med veldigt hevet hode for å iallefall ha gjort flere forsøk. Og hadde fremdeles gått med hevet hode for å ha biddratt med en løsning. Men han nekter og ha noe med meg å gjøre før jeg har tatt alle mine påstander om han tilbake, det selv om dette er beviseligt korrekte påstander.

 

Det eneste jeg ønsker er at han slutter å oppføre seg så negativt, og innbille seg ting. Du kan si han er nok en ekspert i forvrenging av sannheter.

 

Et eksempel, om jeg kjøper en Flat-TV, så er jeg høy på pæra og jeg tror jeg er bedre en andre...

Et annet eksempel, jeg jobber offshore, da er jeg lat (selv om jeg jobber nesten fullt når jeg er hjemme også...). I tillegg så mener han at jeg mener at alle som jobber på land ikke har en skikkelig jobbb !?!. Jeg har jobbet på land i 15 år, og har hatt en skikkelig jobb mener nå jeg.

Et tredje, Vi venter i disse dager et tredje barn. Det er bare for å irritere han !!! Min kone ble gravid før vår krangel, men når vi offentlig-gjør dette nå så hisser han seg opp på min mor og sier at vi skal ha flere barn for å irritere han ??!?!

Fjerde: Jeg byggde dobbel garasje, Han har enkel. Jeg byggde dobbel bare for å overgå han, mener iallefall han...

 

Han mener faktisk også at han kan be meg om å holde kjeft, men om jeg sier det samme så smeller det skikkelig. Og det påstår han at han har rett til... Fordi han er min far... (PS. Jeg er 35 år).

 

Jeg har gjort utallige forsøk nå. Jeg ønsker en løsning, men han skal demonstrere. Og han vil at dette skal få alvorlige konsekvenser, hva nå det måtte ligge i det...

 

At jeg kan være en "stivsnute" skal jeg være enig i, men at jeg holder en slik ekstrem linje som han er jeg ikke enig i.

Lenke til kommentar

Støtter Tronder her med at du virker veldig oppegående og ikke lik din far i det hele tatt. Vanskelig situasjon du har kommet i, skjønner at du er frustrert. Men som Bear sier så er det kanskje verdt å "ordne" opp med han eller i det minste være på talefot slik at barna dine kan ha et forhold til sin farfar.

Lenke til kommentar

Takker for støtten.

 

Men jeg vet ikke hvordan man kan ordne opp når det eneste man møter er aggresivitet ?

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at eneste måte han aksepterer en "ordne opp" på, er at jeg kommer krypende tilbake, helst gråtende og forteller han at jeg har vært totalt urimelig ovenfor han og at han skal være min hersker fra nå av...(satt på spissen). Det er iallefall slik det har fungert til nå. Han har "vunnet" absolutt alle diskusjoner de siste 35 årene.... dvs. andre har gitt opp...

Jeg har til og med foreslått at han kan få ha kontakt med barnebarna sine mens jeg er offshore, men han kommenterer dette med at jeg må ta konsekvenser av det jeg har gjort og at barnebarna's manglende kontakt med farfar er mitt problem...

Han minner meg egentlig om et barn som legger seg ned og blånekter fordi at verden ikke gjør som han sier. Om det ikke virker så blånekter han enda mer....

 

PS. Jeg er ikke frustert lenger, men jeg sliter bare med å forstå hvordan en person (hvem som helst egentlig) kan oppføre seg på denne måten.

 

Og det at jeg prøver er kun for barnebarna, som jeg vet han liker og jeg vet liker han... Dessuten gjennomgår min mor et he***ete også nå for tiden... Det vil jo også prøve og unngå.

For min del betyr dette mindre. Man kan jo ikke miste en far man aldri har hatt...

Lenke til kommentar
Tja. Jeg vil ikke si at jeg står så veldig på mitt.

Dette har nå pågått i et par måneder. Jeg har ved flere anledninger prøvd og kontakte han på forskjellige måter. Jeg har hver gang fremstillt saken på en løsningsorientert måte, om ikke annet for barnebarna. Jeg har heller ikke avgjort at jeg ikke skal ha kontakt med min far. Han vil ikke ha kontakt med meg...

Og ofre litt stolthet fra min side er ingen problem. Jeg går med veldigt hevet hode for å iallefall ha gjort flere forsøk. Og hadde fremdeles gått med hevet hode for å ha biddratt med en løsning. Men han nekter og ha noe med meg å gjøre før jeg har tatt alle mine påstander om han tilbake, det selv om dette er beviseligt korrekte påstander.

 

Det eneste jeg ønsker er at han slutter å oppføre seg så negativt, og innbille seg ting. Du kan si han er nok en ekspert i forvrenging av sannheter.

 

Et eksempel, om jeg kjøper en Flat-TV, så er jeg høy på pæra og jeg tror jeg er bedre en andre...

Et annet eksempel, jeg jobber offshore, da er jeg lat (selv om jeg jobber nesten fullt når jeg er hjemme også...). I tillegg så mener han at jeg mener at alle som jobber på land ikke har en skikkelig jobbb !?!. Jeg har jobbet på land i 15 år, og har hatt en skikkelig jobb mener nå jeg.

Et tredje, Vi venter i disse dager et tredje barn. Det er bare for å irritere han !!! Min kone ble gravid før vår krangel, men når vi offentlig-gjør dette nå så hisser han seg opp på min mor og sier at vi skal ha flere barn for å irritere han ??!?!

Fjerde: Jeg byggde dobbel garasje, Han har enkel. Jeg byggde dobbel bare for å overgå han, mener iallefall han...

 

Han mener faktisk også at han kan be meg om å holde kjeft, men om jeg sier det samme så smeller det skikkelig. Og det påstår han at han har rett til... Fordi han er min far... (PS. Jeg er 35 år).

 

Jeg har gjort utallige forsøk nå. Jeg ønsker en løsning, men han skal demonstrere. Og han vil at dette skal få alvorlige konsekvenser, hva nå det måtte ligge i det...

 

At jeg kan være en "stivsnute" skal jeg være enig i, men at jeg holder en slik ekstrem linje som han er jeg ikke enig i.

 

For meg virker det faktisk som faren din er sjalu. Du har snart 3 barn, stabil jobb du trives med, stabil inntekt etc etc. Kan hende faren din reagerer på denne måten ganske enkelte fordi han er sjalu på hva du har og fremfor å takle dette på en rasjonell måte og heller er glad for at barnet hans gjør det så godt så reagerer han stikk motsatt.

 

Kanskje forsøke det i alle fall, ta med hele familien din og besøk faren din, sett dere ned og i alle fall prøv å prate om dette. Ikke avtal noe tid, bare tropp opp når du vet han er hjemme og krev at han hører på deg.

Lenke til kommentar

Har tenkt sjalutanken jeg også... Men det ble på en måte for dumt....

 

Tok med eldstesønn en gang, kansje for tidlig i "prosessen", men vi ble sånn relativt brutalt bedt om å gå.... (han behersket seg for såvidt den gangen). Så jeg vet ikke om jeg vil utsette barna for det flere ganger....

 

Jeg vet ikke. Som sagt, for min del betyr det mindre og mindre for hver dag som går, men mest for mine barn og min mor... Og kansje ikke minst for han selv ??

Lenke til kommentar

Din far er en rasende mann, med alle pigger og klør ute. Det høres ut som at han hater seg selv. Ingen kan forholde seg til han, han har et problem med alle. Ergo er det han som er problemet.

Han har mindreverdighetskomplekser. Du har bedre jobb og større garasje, og han blir sur.

Som du sa, han er som et sinna barn. Høres ut som han ser på deg som en trussel. Han er nok redd, og har barrikadert seg i sitt sinn, og kommet frem til gode grunner for hvorfor alle andre er ondskapsfulle.

 

Du gjør en god jobb med håndteringen, er ikke lett å håndtere noe sånt. Men jeg vil anbefale å være så sympatisk som mulig ovenfor din far.

Endret av AzureDragon
Lenke til kommentar
Tja. Jeg vil ikke si at jeg står så veldig på mitt.

Og ofre litt stolthet fra min side er ingen problem. Jeg går med veldigt hevet hode for å iallefall ha gjort flere forsøk. Og hadde fremdeles gått med hevet hode for å ha biddratt med en løsning. Men han nekter og ha noe med meg å gjøre før jeg har tatt alle mine påstander om han tilbake, det selv om dette er beviseligt korrekte påstander.

 

Det eneste jeg ønsker er at han slutter å oppføre seg så negativt, og innbille seg ting. Du kan si han er nok en ekspert i forvrenging av sannheter.

 

At jeg kan være en "stivsnute" skal jeg være enig i, men at jeg holder en slik ekstrem linje som han er jeg ikke enig i.

 

Det er ikke alltid riktig å ha rett.. Noen ganger må du kalle en spade for en gaffel, selv om du vet det ikke stemmer. Det kan svare seg å være uærlig.

 

Jeg aner ikke hva du skal gjøre men det virker som at du kun har vurdert alle de muligheter du anser som ærlige, sanne og riktige. Hvis du ikke har gjort det så ville jeg ha tenkt på andre muligheter, rettferdighet og sannhet er gode prinsipper men svarer seg ikke alltid.

 

Hvis noen spør om du syntes de ser tjukke ut så svarer du "nei" uansett hva du mener, for å unngå å risikere å såre. Det er ikke alle som tåler å høre alt, og selv om de burde være i stand til det så er de det bare ikke.. Og den personen som kommer og trer og prakker fornuften over dem blir fort mislikt. Jeg tror ikke dette er noe nytt for deg.. Du virker fornuftig og reflekterende og fortjener ikke den behandlingen i det hele tatt, så hvis du ikke har gjort det allerede syntes jeg du skal vurdere å tenke litt annerledes. Du kjenner din far og vet hvordan han vil reagere. Når han forvrenger sannheter så er det kanskje for at hans historie eller mening skal virke mer riktig? Hvis du lyver kan din historie passe med hans også uten at han trenger å forvrenge noe. Å lyve til det bedre for alle er ikke slemt gjort, men det kan være slemt å være ærlig hvis det sårer andre.

 

Det beste hadde jo vært om alle kunne være ærlige og se ting for hva de var, kalle en spade for en spade.. Men mange innbiller seg ting og ser ting slik de ønsker å se det, da må man kanskje tilpasse seg og dille med dem og danse etter deres pipe.

 

Håper tilstanden bedrer seg.

Lenke til kommentar

Takk for godt innlegg. (Alle innlegg i denne tråden er gode og fortjener en takk...)

 

Skjønner godt poenget ditt, men jeg tror at om jeg "begrenser" meg på denne måten, så fører dette til at ting hadde blitt som før. Da er det nok bedre at vi ikke har kontakt... Høres fryktelig kynisk ut når jeg leser dette, men sånn føler jeg det. Iallefall nå for tiden... Det eneste er i såfall hensynet til min mor og mine barn. Som egentlig veier tungt, men jeg er ikke sikker på om det veier så tungt...

Om jeg nå går tilbake på det jeg har sagt, enten det er spade eller gaffel, så tror jeg han (slik som jeg kjenner han) vil få ekstra styrke i sine hersketeknikker. Jeg tror han vil sitte igjen med en slags "hva var det jeg sa" følelse...

 

Jeg vet ikke. Har egentlig gitt opp... Det er mange barnebarn som ikke har kontakt med sin farfar, så det går nok greit det også. Og det ser ut til at min mor flytter ut fra min far. Så på en måte ordner det seg.. Det vil iallefall bli stille. Selv om det ikke ordnet seg til det beste...

Lenke til kommentar

Av det du skriver så blir du framstilt i et veldig godt lys og han i et dårlig. Jeg tviler egentlig ikke på det du skriver, men en førsteprioritet i enhver vanskelig situasjon bør være å se etter enhver ting du selv kan ha gjort feil.

Men dette er vel heller din far sitt problem. Jeg ville personlig anbefalt psykolog på sekundet for din far. Men jeg tror kansje han er for stolt for slik. Kansje du selv skal ta opp tema med en som har kompetanse på dette fagfeltet og spørre om råd til hvordan håndtere faren din.

Du sier du har prøvd alt, dette er alltid galt, hjernen er en manipulerbare prossesor. Med riktig fremgangsmåte kan alt skje. Dette betyr imidlertidig ikke at du har gode ods hvis du bare prøver masse tilfeldige framgansmåter, det er sjeldent åpenbart hva som trengs for å forandre en person. I tilegg er faren din en gammel mann. Jo eldre du er jo mer innarbeidet er ens tankesett ens personlighet og det er derfor vanskeligere å gjøre noen forandring.

Personlig spør jeg meg selv hvorfor du, din mor eller i det hele tatt du vil ha dine barn sammen med ham, jeg kan ikke se at det kan komme noen god påvirkning fra hans side og dårlig påvirkning skal for all del ungås. Jeg synes synd på dere alle innkludert faren din. Det er ikke uvanlig at man i en familie før eller siden for store vansker på grunn av psykologiske faktorer som innstilling og sosialitet blandt medlemenne.

Jeg tror du har tre alternativer. En, prøve enda mer på å komme overens med ham i dette tilfellet anbealer jeg psykolog. To, få ham til å tilgi deg og derfra få et kjempe formalisert forhold til ham hvor dere egentlig aldri snakker sammen forut hvordan været er og slikt. Dette vil gjøre det enklere å håndtere samværet og det blir vanskelig å lage noen krangel over. Tre, glem mannen og fortsett livet på egenhånd, jeg vet ikke hva ditt forhold til din mor blir da. Har hun tenkt på skillsmisse ?

 

Jeg er bare et menneske og vet ikke mer en du har fortalt så kan hende jeg gir dårlige råd, ta opp problemstillingen med så mange som mulig å tenk gjennom fremgangsmåtene som folk legger frem.

Lenke til kommentar

Mine barn er 3 og 5 år. Hittil har forholdet dem imellom vært kjempebra... Men, det siste halvåret har jeg sett de samme tegnene som jeg selv merket rundt da jeg begynte på skolen... Og det var fra den perioden jeg "mistet" min far.

At jeg har prøvet alt... Mener jo jeg, men det er klart alt er ikke nødvendigvis alt.. Men iallefall alt jeg mener er fornuftig..

Grunnen til at jeg mener mine barn burde ha et greit forhold til min far er at jeg ønsker et forhold til min far. Jeg ble full av forhåpninger da førstemann ble født og jeg følte min far endret seg radikalt. Dessverre bare for en periode tydligvis...

 

Psykolog.. Min mor gikk til psykolog en gang for lenge siden. Hun ble utskjelt av min far på det groveste for sin svake psyke.. Etter det har min mor gått til psykolog i det skjulte...

Så for han så er nok ikke det et alternativ...

 

Anngående min mor... Hun flyttet ut i dag, og midlertidig inn til oss... Så mitt forhold til min far er nok ikke bedret av den grunn. Det er vel egentlig fullstendigt over, og det har jeg aksepetert.

Lenke til kommentar

Ille å lese.

 

Du har vært uheldig ved valg av pappa....! :dontgetit:

 

Han har en tydelig personlighetsforstyrrelse, i retning antisosial (tidligere "psykopati").

(Total mangel på empati, setter seg selv først, tror andre er ute etter ham)

 

Har ingen gode råd, bortsett fra det du selv har kommet frem til - bryt kontakt.

 

Så håper jeg bare at du har tilstrekkelig tro på deg selv, og nok selvstendighet til å kunne støtte andre

(barn, kjæreste) uten å måtte få "påfyll" (bekreftelse) fra ham du vet. (Din far...)

 

Det burde vel være på tide å se at det han mener ikke er så viktig?!

 

Gudd løkk...!

Lenke til kommentar
  • 5 måneder senere...
Gjest enebarn

Jeg forsøkte igjen og ta kontakt nå etter et halvt år for en oppklarende samtale.

Jeg beklagde deler av mine kommentarer i et forsøk på å kunne komme til en eller annen slags form for kommunikasjon.

 

Han konkluderer med at:

 

-Jeg synes han er mindre verdt en han.

-Jeg forakter hans holdninger

-Jeg tror jeg er perfekt

-Jeg er den største egoisten han vet om

-Jeg har et behov for å kontrollere han

-Min mor og jeg har rotta oss sammen for å skvise han ut.

 

Ingen av punktene vil han forklare, for intuisjonen hans sier at det er sånn.

 

Om jeg kommer med en kommentar som beklagligvis kan tolkes to måter så tar han automatisk den betydningen som er negativ. Om jeg prøver og forklare dette så blir dette kommentert med at han VET hva jeg mener.

 

Men så til det nye:

 

Det viser seg også at han har funnet seg ny kjæreste omtrent i samme tidspunkt som vi startet krangelen. Jeg har også kommentert at jeg ikke har noen problemer med at han har ny kjæreste, men det blir kategorisk avvist med at jeg ikke kommer til å akseptere henne. Det er bare noe han vet...

 

Han har kuttet kontakten fullstendig til barnebarna (som nå er tre stk. (den siste har han aldri hilst på). Han har kuttet kontakten til alle i min mors slekt og fleste parten i sin egen slekt (altså de som har prøvd og snakke han til fornuft).

 

Jeg har også hørt at han har endre sin personlighet (iallefall overfladisk) når han er med sin nye kjæreste.

 

Så begynner jeg og lure.

 

Kan det tenkes at:

 

-Min far bruker meg som drittsekk for å komme seg ut av sitt ekteskap for å unngå å bli stemplet som drittsekk selv ?

-Kan en person kutte kontakten fullstendig med sine barnebarn, kone, sønn og søsken for å ikke bli avslørt at han har oppført seg som en drittsekk ?

-Kan dette skyldes mindreverdighetskomplekser ?

-Er han fullstendig psykisk syk ?

 

 

Uansett så har både han og jeg kuttet kontakten fullstendig. Han har gjort dette på en måte som ikke er gjenopprettelig (han har utført straffbare handlinger som sikkert er vesentlige i denne saken men som jeg ikke kan komme inn på her).

Jeg er hverken trist, eller sint lenger. Etter et halvtår med maaaassssse baksnakking (fra han, han forsøker og sette drittsekkstempel på meg) så er jeg bare utroligt lei av saken, og er rett og slett glad for at han ikke er en del av livet mitt lenger. Min mor har vært laaaangt nede og er full fart på vei opp igjen, og føler seg veeeeldig fri om dagen.

 

Det eneste er at jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Ikke det at hvordan min far kan gjøre slikt, men hvordan èn far eller en person kan gjøre dette.

Lenke til kommentar

Vi minner om reglene for gjesteposting, som du finner i egen boks øverst i forumet. En eller flere poster har blitt slettet som følge av brudd på disse reglene. Husk at posting med gjestekonto er for innlegg av alvorlig og/eller sensitiv art. Vi oppfordrer alle til å respektere reglene, slik at vi kan beholde dette tilbudet for de som måtte trenge det. Grove misbruk vil medføre ip-sjekk.

 

Dette innlegget skal ikke kommenteres, da det er off-topic. Reaksjon på moderering gjøres eventuelt på pm. Tilbakemelding av generell karakter kan gjøres i Tilbakemeldinger om forumet.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...